38 små historier

---

Torsdag 10. september snudde hele NRK-maskineriet seg rundt, og satte fokus på den største flykningkrisen siden andre verdenskrig.

I tillegg til de tradisjonelle fortellerformene vi rår over på nett, ønsket vi å gjøre noe nytt og annerledes når det kom til historiefortelling.

Premisset som lå til grunn var enkelt:

Fortell historiene til enkeltmenneskene som utgjør den grå massen bak ordet «flyktninger». Gjør det på en måte som treffer folk i informasjonsstrømmen de til daglig står i. Gjør det kort, men interessant og viktig nok til at folk bryr seg.

Resultatet skulle bli en biledrigg på P3.no som presenterte historiene, samt publisering i sosiale medier.

To fotografer og en radioreporter

I NRK ble vi enige om å gjøre dette som en test ved å sende to fotografer til den greske ferieøya Kos i seks dager.

I tillegg sendte også P3 en radioreporter som skulle produsere innslag til kanalens mange radioprogrammer, samt gå live så og si konstant på selve «flyktningdagen». NRKs korrespondenter og utenriksmedarbeidere var også tilstede på Lesbos og i Ungarn, og fulgte daglig krisen tett på vanlig TV, nett, og radio-måte.

P3s fotograf Kim Erlandsen og undertegnede ladet kameraene og satte kursen mot Kos i et charterfly.

Det var noe svært kontrastfylt med å jobbe med en flyktningkrise på ferieøya Kos. Midt blant festende russere på all-inclusive-hoteller, og restaurant-innkastere som «snakker norsk», har det vokst fram en leir med tusenvis av flyktninger. Flyktninger som kom i land i små gummibåter på de samme strendene som horder med turister noen timer senere fyller med blekfete feriekropper.

Til alt overmål hadde vi innkvartert oss på det billigste hotellet vi fant, som lå nærmest mulig stranda hvor flyktningene kom i land fra Tyrkia. Et hotell som viste seg å være en slags gudfar hva all-inclusive angår. Kontrastfylt der altså.

Til Kos med gullstandarden i ryggsekken

Ideen om små portretthistorier er ikke ny. Den er vel heller ikke spesielt orginal, men for et mediehus som tradisjonelt sett har vært svært TV og radio-drevet, framstår den som både krevende, spennende og nyskapende.

Krevende både fordi det er en ny måte å fortelle historier på, men også fordi man i utgangspunktet ikke har heltidsansatte stillbilde-fotografer i redaksjonelle roller i NRK. Ei heller en spesielt sterk tradisjon for å legge ressurser i å fokusere på gode stillbilder. P3 er et slags unntak, hvor flere av utviklerne og designerne også jobber som stillbilde-fotografer.

Vi har i lengre tid fulgt prosjekter som «Humans of New York» og «Where Love is Illegal«, og det er vel ingen overdrivelse å si at de historiene som formidles der er i sjangerens verdensklasse.

Ofte treffer historiene så hardt i mellomgulvet at vi faktisk stopper opp, tenker, og til og med deler med venner og bekjente. Da synes vi man rent historiefortellingsmessig har knekt en nøtt eller to i 2015.

Litt av grunnen til at det funker er enkelheten: Historiene er korte, har gode bilder, og de får oss til å stoppe opp i den «strømmen» vi måtte befinne oss i. Ofte føler vi oss litt klokere etterpå også.

Annerledes jobbing

Vi hadde i utgangspunktet satt oss et relativt hårete mål. Vi mente vi burde klare å komme hjem med 100 historier.

Nettsjef i NRK, Frank Gander, var litt mer nøktern, og mente at 25 historier kunne været et slags målsatt minimum.

Det skulle vise seg at 25 ble nærmere fasit enn våre overambisiøse 100.

Vi startet å jobbe allerede første kvelden på Kos. Framgangsmåten ble til mens vi ruslet rundt i gatene, men inneholder på ingen måte noen magisk formular, og er svært likt måten man jobber på som journalist til vanlig. Gå bort til folk og snakk med dem.

Vi måtte bare gjøre det sykt mange ganger.

Vi ønsket i tillegg å ta gode bilder av folk som treffer noe hos publikum, og klare å fortelle personens historie. Portretter som du husker, men som også har historien til den som er avbildet — ikke bare navn og nummer og en leksikalsk beskrivelse av bildet.

Mannen bak Humans of New York, Brandon Stanton, har et fantastisk TEDx-foredrag om denne måten å jobbe på. Hvordan kommer man i kontakt med folk? Hvordan får man dem til å fortelle de interessante historiene?

Å snakke med folk

Et gresk ferieparadis som innvaderes av båtflyktninger i små plastbåter fra en krigssone, skulle i utgangspunktet kunne by på mer enn nok av historier som treffer. Og det gjorde det også.

Likevel var det enkelte ting som var vanskeligere enn vi kanskje først hadde antatt.

Språk var selvsagt en barriere. Målet var å få et så bredt og ærlig utvalg av flyktninger som mulig. Menn, kvinner, barn, unge og gamle. I tillegg kommer flyktningene i all hovedsak fra Syria, Irak, Afghanistan, Pakistan og Iran, og har derfor relativt forskjellig bakgrunn, både kulturelt, konflikt-messig, og ikke minst språklig. Vi brukte ikke tolker under oppholdet, men kom overraskende langt med engelsk.

Stort sett var det alltid noen i nærheten som snakket godt engelsk og kunne hjelpe oss å oversette når vi kom i prat med noen.

En annen faktor var «tilgangen». I journalist-kretser snakkes det veldig ofte om akkurat «tilgang». Tilgang til miljøer, situasjoner, folk, områder og historier. Få tilgang til folk var også en nøkkelfaktor blant flyktningene på Kos.

Mange flyktninger er i en svært sårbar situasjon, og mange ønsket ikke å la seg avbilde, enten på grunn av frykten for å bli gjenkjent av regimet de har flyktet fra, andre av religiøse eller kulturelle årsaker. Her var, tro det eller ei, flyktninger like forskjellig som alle oss andre.

Utfordrende var det også at de fleste flyktningene som har kommet til Kos har historier som havner innenfor samme univers. Rammefortellingene er med andre ord ganske like, og det var tidkrevende å komme såpass tett på folk at de startet å fortelle oss om bakgrunn, hva de savnet, hvordan livet var før flukten og drømmene deres.

Etter seks relativt lange dager på Kos satt vi igjen med 38 portretter som vi var fornøyde med. Vi hadde sikkert snakket med et par hundre mennesker, og kastet en del av historiene hvor vi enten ikke var fornøyde nok med bildene, eller ikke hadde historier som fortalte noe om personene vi hadde snakket med.

Presentasjon

Rent presentasjonsteknisk er det også spennende å skulle vise fram 38 historier på nett. Både Humans of New York og Where Love is Illegal har egne nettsider, men bruker også de sosiale mediene Facebook og Instagram svært aktivt, og legger ut alt innholdet sitt der.

Formatet med et bilde og en relativt kort tekst, er som skapt for både Facebook og Instagram.

I NRK bygde P3 en egen WordPress-side for å vise fram historiene, og i tillegg brukte vi sosiale medier for å tease riggen.

For en organisasjon som har sine aner i TV og radio, har det vært en ganske bratt læringskurve å fortelle historier på denne måten.

Men det viser oss at det er mye å hente på å gå litt ut av komfortsonen, og resultatet er en fortelling som i langt større grad fokuserer på menneskene bak situasjonen enn det man tradisjonelt sett er vant til å få servert av NRK.

Mange har sikkert synspunkter på flyktninger, hvordan og hvorfor det er dekket og hva som bør gjøres i forhold til krisen som har oppstått. Men om dere ser forbi det, og på hvordan vi faktisk har utført jobben; hva tenker dere fungerer?

Hva synes dere om resultatet? Burde vi gjort noe annerledes? Mer av noe? Mindre av noe?