Digitalhverdagen for en nordmann i Kina

---

Hvordan ser den digitale hverdagen ut i et land hvor Facebook, Twitter og Instagram er forbudt?

For litt over et halvt år siden ble jeg utvekslingsstudent i Kina, nærmere bestemt i Shanghai. Dette innebar en helt ny hverdag; og ikke minst en helt ny digital hverdag.

Noe av det som har overrasket meg mest her i Kina, er bruken av smarttelefoner, og at nettopp dét er den første portalen til internett for kinesere flest. Dette får selvsagt følger for hvordan digitalteknologien blir formet.

WeChat – Det sosiale limet

WeChat eller Weixin er navnet på appen «alle» bruker. WeChat kan sammenlignes med Facebook her hjemme. Tjenesten er utviklet av selskapet Tencent, det samme selskapet som laget har laget QQ – en veldig populær kinesisk chat- og mailtjeneste.

WeChat og QQ har mange likheter, men WeChat er spesielt designet for bruk på mobilflaten. Hvis jeg skal prøve å sammenligne WeChat med vestlige tjenester nordmenn er kjent med, blir vel et sammensurium av Facebook, Instagram og Snapchat dekkende.

I WeChat er fokuset er på å chatte, legge ut bilder og statusoppdageringer, men appen har også flere små tilleggstjenester. En av disse tilleggene er at man kan sende og motta hverandres bevegelser slik at man kan se hverandres retning på et kart og slik sett møtes raskere når det er aktuelt.

Man kan også gjøre knytte banken sin mot WeChat Payment og gjøre praktiske ting som småkjøp eller å betale for taxi – ikke ulikt det Apple prøver å få til med sin Apple Pay-løsning.

WeChat har også en integrert søkemotor som lar deg søke opp ulike blogginlegg eller artikler og butikker, restauranter eller kinoer som måtte befinne seg i nærheten. Slik sett opplever jeg at WeChat er det nye limet. Altså det alle kinsere bruker i hverdagen til å holde kontakt med hverandre og som gjør hverdagen litt lettere. WeChat har klart å oppfylle Nokias slagord – Connecting people.

Jeg er imponert over hvor godt WeChat fungerer. Tjenesten er til og med så god at taxisjåførene i Shanghai foretrekker kommunikasjon i form av talemeldinger på WeChat over samtaler på samband. Utviklerne av WeChat har vært dyktige til å finne løsninger som brukerne vil ha.

Weibo – Kinas svar på Twitter

Jeg har selv ikke begitt meg ut på Weibo siden jeg ikke kan nok kinesiske tegn. Men det jeg ble fortalt av en språklærer i sommer var følgende:

Siden Weibo har 140 tegn og 140 kinesiske tegn kan fortelle en liten nyhetsartikkel har det blitt en viktig del av nyhetssfæren i Kina.

Sjargongen i de ulike subgrupper på Weibo så infløkt at et det er vanskelig å henge med selv for kinesere. Ifølge denne språklæreren var Weibo en av de viktigste kildene til nyheter i Kina og slik sett en mer sentral funksjon en Twitter i vesten.

E-handel – lave priser og rask levering

En annen side ved utbredelsen av internett i Kina er at man fikk storskala netthandel. Kinas rikeste mann for øyeblikket, Jack Ma, grunnla Alibaba Group som driver mange av de store netthandelstjenestene.

Alibaba gikk i fjor høst på børs i USA, og har markert seg som en av verdens største og mest profitable aktører innenfor feltet e-handel. Washington Post har en god gjennomgang av bedriftens inntog i USA: What is Alibaba?

Personlig har jeg erfaring med å bruke taobao.com når jeg skal handle diverse småting. I Shanghai får man oftest gratis frakt og levering – uansett lokasjon. Hvem som helst kan drifte en nettbutikk på taobao.com, og det kan virke som om mange av de småbutikkene man ser rundt omkring også har en liten butikk på Taobao også.

Noe av suksessen for logistikken i Kina er at så og si all nærlevering skjer med el-scooter og sjåføren får betalt en liten sum per leveranse. Siden hver sjåfør har mange leveranser å fullføre hver dag så kan man faktisk få en ganske levlig inntekt av jobben. Det hadde vært interessant å se om man kunne skapt et lignende nærlogistikksystem i Norge eller i Europa.

Navnevalg på digitale tjenester er viktig

Et appellerende navn er viktig for å lykkes med digitaltjenester i Kina. Taobao kan løst oversettes til «lete etter skatt nettside». En annen populær digitaltjeneste er ele.me, som kan oversettes til «er du sulten eller».

Det kan nevnes at Coca Cola bruker tegnene 可口可乐, som betyr “let your mouth rejoice”. Så det kan faktisk være en idé å bruke et navn som er litt overdådig i vestlige ører.

Mobiltelefonen – fjernkontrollen i hverdagen

Det som kanskje har overrasket meg mest her er bruken av QR-koder. I Norge startet jeg nesten å le når jeg så en QR-kode. Kineserne bruker det visstnok til alt fra betaling, til å legge til venner i WeChat og logge inn på andre enheter.

Jeg fikk også opplyst av en kineser at han opplevde betaling via QR-kode som en sikrere betalingsmåte enn kort. Jeg tar av meg hatten for måten kineserne har klart å implementere QR-kode!

Etter å ha bruk kinesiske digital-tjenester en stund slår det meg: Ville giganter som Facebook, Twitter eller Google gjort suksess her nede om de hadde blitt tillatt?

De ville hatt fordelen av å være utenlandske siden kinesere ofte liker ting bare fordi de er utenlandske eller vestlige. Blant annet var Instagram veldig populært før det ble stengt fra det kinesiske nettet. 

Det virker som om kineserne heller vil ha en alt-i-ett løsning eller tjenester som klarer å favne om mye og som skalerer over tid. Så om du har planer om å erobre det kinesiske nettet så lever et smidig produkt over tid og du vil kanskje lykkes!

Hvis du er mer interessert i dette emnet, skriver Benedict Evans godt om tankegangen bak kinesiske apper, og Technology Review har en god sak om hvordan mobilbank tar av i Kina.