nrk.no

Ny musikkteknologi = ny musikkøkonomi?

Kategorier: Lyd, Musikk og lyd & Rettighetsbransjen

Kanskje ikke den enkleste måten å tjene penger på som musiker? Foto: Per Ole Hagen

Hvordan påvirker overgangen fra analog til digital musikkdistibusjon musikkøkonomien? 

For deg som ønsker litt bakgrunnsinformasjon, har NRKbetas Anders tidligere skrevet om temaet herher, her, her, her, her, her, her og her

Overgangen fra analog til digital musikkdistribusjon har gitt forbrukeren flere valgmuligheter. Samtidig har musikerne fått flere nye måter å spre musikken sin på, og flere pengestrømmer å forholde seg til.

Hva er egentlig fordelene og ulempene for artisten og plateselskapene?

musikkteknologi_2
Det blir spennende å se når vi får slike skilt i Norge

På konferansen SWSX-konferansen i Austin forrige uke, ble følgende strømme-temaer debattert: 

  • Hvordan er forholdet mellom strømming og penger?
  • Hva er forskjellene og likhetene mellom musikkavspilling på radio og strømming?
  • Hvordan forholder rettighetene ved strømming og andre digitale tjenester seg?

TONO fordeler vederlag til de som lager musikken

Før tjenester for lovlig nedlastning (som iTunes) og strømmetjenester (som Spotify og Wimp) kom, tjente artister stort sett penger på denne måten: For hver solgte plate (CD, LP, Singel, Kassett) gikk en andel på litt under 10 prosent av PPD (Published Price to Dealer), minus rabatter, til TONO, som fordelte penger til låtskriverne.

I tillegg gikk mellom 10-20 prosent i royalty til artistene. Artistkotrakter er ikke offentlige, og det er derfor vanskelig å fastslå eksakt hvor stor denne prosentandelen er. Hvor mye royalty man får, avhenger i stor grad av hvem man er.

Dersom artisten får forskudd på royaltyen, blir dette som regel «recoupet» fra salget. Dets betyr at artisten ikke får penger før royaltyen overstiger det utbetalte forskuddet. Plateselskapet betaler for andre utgifter som for eksempel selve innspillingen, trykking av CD-er og cover, promo, distribusjon og så videre.

Artister tjener fortsatt penger på denne måten, men digital strømming har komplisert bildet noe. Mer om dette senere i saken.

Tjener også på platesalg

For salg av plater (LP, CD) mottar låtskriverne penger per solgte eksemplar fra Nordic Copyright Bureau (NCB).

NCB samarbeider med TONO, og samler inn og fordeler vederlag for eksemplarfremstilling. Artistene mottar penger direkte fra plateselskapet basert på platekontrakt.

Ut fra dette skulle man tro at det er relativt enkelt å følge pengestrømmen for salg av fysiske musikkeksemplarer, men det stemmer ikke helt. Fordi at mange forhandlere tradisjonelt har fått rabatter fra plateselskapene, blir det vanskelig å fastsette PPD minus rabatter til en fast og konkret størrelse. At platekontrakter ofte varierer, kompliserer også bildet.

Når det gjelder nedlastning fra tjenester som iTunes blir prinsippet det samme for artisten: Royaltyavtalen bestemmer hvor stor andel de får.

Amerikanske plateselskap og utøvere får ikke radiovederlag

Alle artister ønsker å bli spilt på radio. Årsaken er åpenbar: Radio har alltid blitt regnet som den gunstigste måten å promotere musikk på. I Norge og Europa betales det et vederlag til utøverne og plateselskapene for hvert minutt som blir spilt av en låt. Dette er ikke tilfellet i USA: Der betaler ikke radiostasjonene en eneste krone til plateselskapene og utøverne.

Den historiske begrunnelsen for dette har vært at radiostasjonene bidro med så mye og god PR for artistene og deres plateselskap at det var urimelig at attpåtil skulle betale for det.

Det foregår i dag sterk lobbyvirksomhet for å endre lovgivningen, men, som en paneldeltaker på SXSW sa: «Når en grupper lobber for forandring, og en annen for å bevare det eksisterende systemet, er nesten uten unntak de som lobber for status quo de sterkeste.»

Akkurat nå ligger det et lovforslag om endring i kongressen, men det er usikkert om det går gjennom.

I Norge betaler radiostasjonene plateselskap og utøvere

Alle radiostasjoner i Norge betaler et årlig vederlag til TONO og GRAMO. TONO fordeler så vederlag til opphavsmennene (låtskriverne) for radiospillingen ut fra hvor lang låten er, og hvor mange ganger låten er blitt spilt.

Én spilling avspilling på for eksempel NRK P1 genererer omtrent 82 kroner per minutt til låtskriverne per gang den blir spilt. Spilles en låt på NRK P3, genererer den omtrent 53 kroner, mens på P4 blir det omtrent 15,50 per minutt og per spilling. Du finner alle minuttsatsene på TONOs hjemmeside.

GRAMO – produsentene og utøvernes vederlagsorganisasjon

GRAMO har et noe mer komplisert system for utregningen av minuttvederlaget for artisten og musikerne som deltar, men generelt generer en låtavspilling på en av NRK-kanalene mellom 50 og 60 kroner til produsentene (plateselskapene) og utøverne på deling. Her er prinsippet at det fordeles likt mellom disse to gruppene. (https://gramo.no/nedlasting) og (https://gramo.no/poengtabell)

Bakgrunnen for vederlagsforskjellene ligger i Åndsverkloven, hvor artisten (og produsenten, delvis plateselskapet) har enerett til eksemplarfremstilling og offentlig fremføring. Disse to rettighetene gjelder for fremstilling, salg og avpilling av en CD. Siden artisten som regel har en kontrakt med platselskapet, blir denne eneretten i praksis håndhevet av plateselskapet. Det er også en egen paragraf i loven, §45b, som omfatter radio, og som sier at vederlaget for artistene og produsentene skal samles inn og fordeles av en «oppkrevings- og vederlagsorganisasjon som er godkjent av vedkommende departement«, les: GRAMO. Denne paragrafen gir også radio rett til å sende, selv om partene ikke er enig i vederlaget.

Raskt skift til strømming

Strømming av musikk forandrer ikke bare hvordan lyttere bruker og finner musikk, men også pengestrømmen til rettighetshaverne. Strømming behandles lovmessig likt som nedlasting, det vil si at det lages et nytt eksemplar av en låt, og da er det eneretten i loven som gjelder.

Flere av seminarene på SXSW problematiserte dette, da det strengt tatt ikke er snakk om å lage et nytt eksemplar, men snarere en offentlig fremføring. Flere av de nye digitale tjenestene tilbyr jo også «radio», delvis ferdige spillelister basert på dine preferanser, men uten at du bestemmer låtene og rekkefølgen det spilles i. Da begynner det rent lovmessig å bli interessant, fordi disse tjenestene begynner å ligne svært mye på radio med de konsekvenser det vil få

Mange utøvere synes det er rimelig at en royaltyprosent i en platekontrakt som er basert på fysisk salg også skal gjelde for strømming. Her leverer plateselskapet en lydfil med metadata, som videre blir fremført i de tusen strømmehjem. Plateselskapets utgifter til trykking av cover, utsendelse og distribusjon blir på lang vei borte, og utøverne mener de bør ha en større del av kaka.

TechDirt har publisert en artikkel med to diagrammer som viser hvem som tjener på denne distribusjonen.

Dette er europeiske tall for utbetaling fra Spotify, hvor Spotifys intekter er tatt ut.

musikkteknologi_3_ny

For rettighetshaverne ville det i så fall bety at GRAMO-systemet kommer inn, delvis at pengene fra tjenester som Spotify, WiMP, Pandora (i USA) skulle ha gått til GRAMO i stedet for plateselskapet, og så deles likt, eller basert på en prosentandel etter avtale mellom produsenter og utøvere.

Siden lovverket i hverken Norge eller utlandet har tatt opp denne problemstillingen så langt, gjelder samme lovtekst som sier at eneretten er bestemmende. Riktignok har Stortingsproposisjonen som ble lagt frem før helga (Prop. 69L 2014-2015) tatt inn forslag om en utvidet avtalelisensordning. Dette er et godt skritt på veien, men er ikke et like sterkt virkemiddel som radiorettighetene i loven.

I en rapport skrevet på bestilling fra GRAMART, har tidligere IFPI-direktør Sæmund Fiskvik vist hvordan pengestrømmen for artistene og låtskriverne går forskjellige veier. Han peker tilsvarende på hva han mener er en mer rettferdig måte å betrakte strømming på i motsetning til salg av fysiske eksemplarer.

Må vente lenger på pengene

En viktig faktor som skiller analog og digital musikkdistribusjon, er tiden det tar før pengene kommer tilbake til artisten.

Før gjaldt en tommelfingerregel om at man etter to måneder visste omtrent hvor mye en plate ville selge. Artisten fikk inntektene fra salget kort tid etter utgivelsen. I strømmeverden tar det mye lenger tid før pengene kommer tilbake og kan fordeles til artistene. Dette favoriserer store selskap med økonomiske muskler fremfor selskap som lever fra utgivelse til utgivelse.

Lisensiering – eie masteren selv

Artister som ønsker å eie rettighetene selv, kan følge en annen modell og lisensiere bort masteren til et plateselskap. Dette betyr at artisten gjør innspillingene og finansierer dette selv, for deretter å lisensiere bort masteren til et plateselskap i en gitt tidsperiode. Denne formen for lisensiering varer vanligvis mellom 3 og 7 år.

For artisten er fordelene med lisensiering av master at man holder kontroll på egen produksjon; det er mulig å selge en tidsbestemt lisens slik at alle rettighetene kommer tilbake til dem.

Artister som opererer med lisensavtaler kan gjennom forhandling sikre seg en større prosentandel av inntektene enn artister som blir produsert av plateselskap. None (kjente) artister kan håve i land gode kontrakter med opp mot 30 prosent av inntektene. Dette er å anse som en god deal.

For mindre kjente og ukjente kan dette fort bety at man sitter igjen med en fin plate (eller fine digitale låter), og gjeld i stedet for penger til limousiner, champagne og kaviar. En annen ulempe for mindre kjente artister er at de, i tillegg til et stort pengeutlegg, kan risikere at selskapet ikke satser like hardt på dem som på en produksjon de selv har investert i.

Når det er sagt er det en trend at enkelte av de store plateselskapene ikke inngår lisensavtaler; de vil eie masteren selv.

Noen legger ut musikken selv

Det er mulig for artistene å gå utenom plateselskapene, og lage musikk som legges direkte på Spotify eller iTunes. Man går da gjerne gjennom aggregatorer som for eksempel Phonofile.

Fordelen om man lykkes er at man får bortimot 100 prosent av vederlaget tilbake fra strømmetjenestene (minus aggregatorens andel). Ulempen med dette er at man lett blir borte mellom de andre millionene sanger som ligger der fra før. Man risikerer også at musikken ikke blir spilt, fordi ingen har aktivt markedsført den.

Det er et godt prinsipp som sier at det er bedre med 10 prosent av noe enn 100 prosent av ingen ting.

Uansett vil pengestrømmen da gå direkte til utøveren som produsent og utøver i samme person.

360-kontrakter:

I tillegg til kontraktsformene nevnt ovenfor, tilbyr noen plateselskaper 360-kontrakter.

Med en slik kontrakt tar plateselskapet en andel av all aktivitet artisten gjør, samtidig som de tilbyr tjenester utøverne ellers må skaffe seg utenfor selskapet.

Eksempler er på slik aktivitet er platesalg, betalingen for strømming, nedlasting, management, konsertvirksomhet, forlagsvirksomhet, merchandise og så videre.

Tanken bak er at plateselskapet invisterer såpass mye i artisten at de vil ha noe igjen for det.

360-kontrakter ble på SWSX diskutert i en paneldebatt med produsentene Hank Shocklee og Anthony Ray. Shocklee er medlem av produksjonsteamet The Bomb Squad, og har produsert utallige hip hop-artister. Anthony Ray, «Mr. Mix-It», er mannen bak Baby Got Back:

Ray mottok en Grammy for denne i 1993.

Shocklee og Ray hadde mange råd til hvordan unge musikere kan tjene penger på musikken sin. Ray var opptatt av at «content is king» – han tjente gode penger i den analoge verden, men var som en fisk på land da den digitale tiden kom. Han viste også den tilsynelatende ulogiske lovgivingen og forskjellsbehandling mellom tjenester som blir mer og mer like. Da samtalen kom inn på 360-kontrakter var Shocklees klare råd å ikke inngå disse. «Slavery was also a 360-deal», sa han.

Foto: Per Ole Hagen
Foto: Per Ole Hagen

Oppsummering og veien fremover

Det er vanskelig å forutse hva som blir det neste når det gjelder musikkproduksjon, distribusjon og formidling. Alle venter nå først og fremst på hva Apple vil få til med Beats, her hjemme er vi spent på hva Jay Z får til med Tidal (WiMP med amerikansk navn), som han nylig har kjøpt. YouTubes betalingstjeneste blir også svært spennende. Det er også dumt å tro at strømming er siste stopp i måten vi konsumerer musikk. Strømmingen har mange fordeler, men også klare ulemper, både for utøvere, produsenter, og for konsumentene. Men å vite hva som eventuelt kommer neste gang får NRKbeta eventuelt komme tilbake til senere.

For deg som vil lese mer om temaet, kan vi anbefale disse sakene: Norsk Kulturråd: Musikk i tall 2012, Musikkbransjen i tall: GRAMARTs kommentarer til rapportenSammen for streaming av Sæmund Fiskvik, TechDirt: Yes Record Labels Are Keeping Nearly All The Money They get From Spotify, Rather Than Giving It To The Artists og Music Industry Blog av Mark Mulligan.

3 kommentarer

  1. Minnes å ha lest at det er mye svin på skogen når det kommer til royalties.

    Plateselskapene legger gjerne på alskens «avgifter» som har minimal sammenheng med faktisk utgifter selskapene har rundt promotering og distribusjon.

    Svar på denne kommentaren

  2. Eivind Toreid

    Kan mediene, kanskje særlig NRKbeta, være så snille å lære seg forskjellen på digital distribusjon og elektronisk distribusjon.
    Digital informasjon er lagret eller distribuert som nuller og enere, for eksempel lyd på en cd, nedlasting eller strømming av lydfiler eller DAB-radio. Det motsatte er analog informasjon, verdier som kan variere kontinuerlig, for eksempel kassetter, lp-er, AM- og FM-radio.
    Digital distribusjon kan altså dreie seg om fysiske medier, vanligvis CD-er, eller flere typer elektronisk overføring. Analog informasjon kan for øvrig også overføres elektronisk, AM- og FM-radio.
    Denne artikkelen dreier seg om en overgang fra fysiske medier (først og fremst CD-er) til nedlasting og strømming.
    NRKbeta bør vite hva digital betyr, og gå foran med riktig bruk av begrepet.

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.