HipHop: En tjeneste musikkbransjen ikke bør frykte

I mars skrev vi om tjenesten Popcorn-Time, som gjør det skremmende enkelt å se på filmer (og nå også TV-serier) fra populære BitTorrent-sider, uten at man trenger å betale for seg. Nå har noen laget en lignende tjeneste for verdens musikkarkiv.

Det nye produktet heter HipHop, og ligner på mange måter på Spotify. Du har en søkeboks, en liste over populære låter, og du kan lage spillelister.

Forskjellen er at HipHop benytter seg av BitTorrent-teknologiens skyggesider, og lar deg få tilgang til all denne musikken – uten at verken artisten eller plateselskapet får en krone i pengepungen.

Dette er et kontroversielt tema. I 2011 uttalte Kulturdepartementet at streaming av opphavsrettsbelagt innhold ikke nødvendigvis er ulovlig: Hvis tjenesten som brukeren benytter seg av ikke ser ulovlig ut, mener Kulturdepartementet at det er lite hensiktsmessig å straffe brukerne. De som derimot er verdt å straffeforfølge, er de som laster opp og deler innholdet.

Bjørgulv Vinje Borgundvaag, statssekretær for kulturminister Thorild Widvey, bekrefter overfor NRKbeta at sittende regjering heller ikke kommer til å straffeforfølge noen som streamer et verk:

Den enkelte internettbruker som strømmer et verk til sin datamaskin, vil ikke begå opphavsrettsbrudd selv om verket er gjort tilgjengelig uten opphavsmannens samtykke. Jeg vil allikevel understreke at det å beskytte åndsverk er like viktig som å beskytte innhold i butikker. I Norge har bransjen kommet langt i kampen mot dette på musikk, og det finnes mange muligheter til å strømme film på lovlig måte. Jeg tror norske forbrukere vil bidra til et bærekraftig kulturliv når tjenestene er tilgjengelige og enkle å bruke.

Også for de nye tjenestene som har dukket opp, som Popcorn-Time og HipHop, blir det etter Kulturdepartementets uttalelser vanskelig å tolke bruken som ulovlig.

Både Popcorn-Time og HipHop ser utvilsomt ut som et par polerte produkter, på lik linje med de kommersielle alternativene Netflix og Spotify.

Mye tyder dermed på at man kan benytte seg av disse tjenestene uten frykt for straffeforfølgelse.

Men det er en grunnleggende forskjell mellom ideologien bak Popcorn-Time og HipHop.

Mens det for Popcorn-Time er fullt mulig å argumentere for at tjenesten fyller et slags hull i mediehverdagen til den jevne forbruker, er det vanskelig å gjøre det samme for HipHop:

Vi har lenge har hatt tjenester som samler mesteparten av verdens kommersielle musikk i én lyttbar database.

Allerede i 2003 kom Apple med sin iTunes Store, og når Spotify, WiMP, Rdio og resten kom med tjenester som lar deg få tilgang til denne musikken uten å engang laste den ned, må man kunne si at den jevne forbruker er over gjennomsnittlig godt stilt.

Saken er derimot litt annerledes for film- og TV-bransjen.

Til tross for å ha eksistert i den digitale sfæren i lang tid, har denne bransjen fortsatt ikke kommet sammen om en tjeneste som samler innholdet fra de store mediemogulene.

For å få et utvalg av filmer og TV-serier på tvers av produksjonsselskap, er du nødt til å abbonere på mange ulike tjenester, og du blir presentert med mange forskjellige produkter og brukeropplevelser.

Man kan dermed argumentere for at Popcorn-Time leverer forbrukeren et produkt som er bedre enn de kommersielle alternativene.

Å hevde at det samme gjelder for HipHop er vanskelig. Hvis du går HipHop i sømmene, vil du raskt oppdage at det er et langt enklere produkt enn det du får levert fra de kommersielle aktørene.

For HipHop har verken anbefalinger, beste-lister eller kontoer. Du kan ikke følge populære DJ-er, venner og andre som kan gi deg nye impulser på musikkfronten. Det eneste verktøyet du har å navigere med, er søkeboksen.

Og nettopp derfor fanget ikke HipHop blikket til vår redaksjon like godt som Popcorn-Time. Popcorn-Time provoserer en bransje som fortsatt ikke har kommet seg over den digitale dørstokken, og leverer et produkt som har en mer oppdatert og aktuell database enn de kommersielle aktørene.

Ingenting av dette stemmer for HipHop. Og det å provosere, bare fordi man kan, blir fort oppfattet som barnslig og unødvendig. Spesielt når den aktuelle bransjen har vært gjennom en ganske storstilt digital transformasjon, noe som dens filmbror ikke har.

Hva tror du om HipHop? Fyller produktet et hull som de kommersielle tjenestene ikke gjør?