nrk.no

Si nei til pinlighetene!

Kategorier: Det sosiale nettet,Diskusjon & Konferanser og messer

Festlig eller bare pinlig og trist? (Skjermbilde fra YouTube)

Nå er det nok! Dette er det første jeg tenker etter å ha sett så mye jeg klarte før jeg måtte trykke stopp. Noen sendte meg til en av de mørkeste og pinligste videoene på internett.

Se for deg en gruppe forretningsmenn og politikere i dress som tvinges til å synge og danse til Ylvisbrødrenes YouTube-hit «The Fox». De mistrives intenst men blir filmet med opptil flere kamera mens ydmykelsen pågår.

Om du ikke klarer forestille deg en slik absurd scene, så kan du jo klikke gjennom og titte på den selv. Med fare for din egen mentale helse: dresskledde menn som tvinges til pinligheter. Firda skriver om seansen og kan også tilby en video som er (om mulig) enda mer pinlig. Nemlig sesjonen der de øver seg før selve hovedvideoen ble spilt inn.

Etter å ha sett det jeg orket begynte jeg å lese kommentarene på YouTube og falt for den mest populære:

Det er interessant å se at absolutt ingen smiler og ingen synes dette er gøy. Jeg regner med det er noen selverklærte «elleville» mennesker som står bak, og som tvinger voksne folk til å delta på pinlighetene. Dette er ikke «bare gøy», dette er ikke «artig», dette er ikke «sprelskt» , «fresht» eller «selvironisk». Dette er en grov form for maktmisbruk fordi menn i dress og slips vet at hvis de ikke blir med på slike påfunn blir de stemplet som surpumper av de tidligere nevnte «elleville».

Oppdatering:
Det er på sin plass å fremheve at kommentaren på YouTube baserer seg på antagelser om denne spesifikke videoen. Jeg ønsker å sette søkelyset på denne typen arrangement generelt. Og har brukt videoen som Firda postet på YouTube som eksempel. Jeg ønsker ikke å henge ut hverken arrangør eller deltakere. Alle involverte der gjør bare jobben sin. Inkludert den som leder an showet.

Men når jeg leser kommentaren må jeg innrømme at den samme tanken har slått meg flere ganger der jeg har sittet og sett pinlighetene komme. Jeg har ikke lyst. Dette er ikke festlig eller gøy. Men jeg er jo en introvert nerd. Som satt hjemme og programmerte maskinkode på Commodore 64 da de kule og festlige folkene i klassen planla toga-party og allsang. Jeg hatet det da og hater det nå.

Så slår det meg at jeg sansynligvis ikke er alene. Og at om vi slår oss sammen så kan vi få en slutt på mobbingen.

En rask diskusjon i redaksjonen og enigheten var unison: NRKbeta to the rescue!

Stopp pinlighetene!
Stopp pinlighetene!

Det må bli lov å si nei

Men hvordan? For det er riktig som det står i kommentaren på YouTube. Du har jo ikke noe valg. Du blir sett på som en kjedelig, sær og usosial person som ødelegger for de andre dersom du sier nei. Og det hjelper tydeligvis ikke at noen nå har laget en av de pinligste videoene som internett har sett. Det tar ikke slutt likevel.

Pinlighetene kan ha flere former. Men med to hovedvarianter:

1. Massepinlighet
En eller annen person står på scenen og skal ha med seg alle i salen på et festlig sprell som bare er pinlig.

2. Solopinlighet
Enda verre. Du blir alene dradd opp på scenen for å være med på et eller annet stunt sammen med klovnen som leder an showet.

Sistnevnte kan du komme deg unna ved å enkelt og greit nekte. Profesjonelle klovner vet å sette en grense og gå videre for å plage en annen. Et annet alternativ her er å bare gripe mikrofonen og si: «Jeg skal hjelpe deg med klovnetrikset ditt på scenen om du kan svare på noen enkle spørsmål for meg!»

Du: Hva er kvadratroten av 4096?
Klovn: Uh.. Det er jeg usikker på.
Du: Vel, det er omtrent like vanskelig for meg å stå på den scenen som det er for deg å regne ut roten av 4096. Jeg kan opplyse deg om at svaret er 64 og at du bør finne en annen til å hjelpe deg med klovnekunstene på scenen.

Men hva med massepinligheten? Skal vi bare prøve å få med oss så mange at det ikke lenger blir vanskelig å si nei? Printe ut egne jakkebuttons og klistremerker med «nei til pinlighet»? Utvikle et felles tegn som de andre ser slik at du før du sier nei vet at du ikke er alene?

Vi kan samle og koordinere, men trenger innspill fra dere i kommentarfeltet. Er vi alene eller er det flere der ute som gjerne vil ha slutt på slike pinligheter? Og har dere forslag til måter å løse det på?

74 kommentarer

    • Harald Korneliussen (svar til Mia Holte)

      Dramatimer blir noe litt annet. Vel kan det være ubehagelig for introverte, men ingen tvinger deg med på noe «nå skal vi ha det skikkelig gøy dere!!!»-greier. I alle fall ikke hvis man har en bra dramalærer. I dramaøving skal slike følelser tas på alvor.

      En annen ting er om en jobber i grupper og to eller flere har fått for seg en ide om noe som er «skrikende morsomt!!», men sett med en introverts øyne egentlig bare er morsomt for de to-tre fordi de er høy på hverandres selskap. Det kan være litt pinlig.

      Og jeg tok aldri drama så langt, men jeg har hørt rykter om regisører (både i teater, opera og ballett) som går inn for å «drite ut» sine skuespillere maksimalt. Jeg har sett stykker av disse regisørene også, og jeg kan tro det.

  1. Hein Haraldson Berg

    Hvis man ser bort fra at det er uutholdelig å se på videoer av folk drite seg loddrett ut, er det faktisk en god del å hente rent personlig på å delta for mange — nettopp fordi man må ut av komfortsonen sin i noen minutter. Det betyr ikke at jeg syns det er morsomt å delta på sånt, for det syns jeg absolutt ikke.

    Den som virkelig fortjener kritikk, er jævelen som tok opp pinlighetene og publiserte det på nett. 😀

    Svar på denne kommentaren

    • Hein Haraldson Berg (svar til Eirik Solheim)

      Det er så, men jeg har ikke inntrykk av at det er så mye maktmisbruk og mobbing. Kanskje fordi jeg selv kun har opplevd den kollektive varianten, hvor alle er i samme båt og dessuten kjenner hverandre. Det er en form jeg syns er grei nok. Ikke morsomt, men heller ikke maktmisbruk eller mobbing.

      Videoen det her er snakk om, og de tilsvarende videoene (de som åpenbart er interne) det refereres til, blir først og fremst pinlig i det de på død og liv skal offentliggjøres. Da vil folk lett kunne føle seg mobbet. Men det forandrer ikke på den opprinnelige, interne situasjonen.

    • Det er vel nært opp til definisjonen av maktmisbruk.
      -Dette er jobb og ikke fritid, og så de misbruker din lojalitet til arbeidsgiver. Dette står neppe i arbeidskontrakten, men det er ikke et ubetydelig press likevel. Maktmisbruk er jo nettopp det at makten blir brukt utenom hva den er tiltenkt.
      -Gruppen benyttes som pressmiddel hvor det skapes et følelse av enten så deltar du eller så blir du ekskludert fra gruppen. For en introvert person så er jo noe av poenget at vi ikke liker å skille oss ut. Det å da benytte nettopp det som pressmiddel er helt for jævlig.

      «Alle i samme båt» tankegangen er et produkt av ståstedet til folk som ikke har nevneverdig problemer med slikt. For oss som faktisk synes dette er et problem så hjelper det fint lite at andre deltar. Faktisk så gjør det det bare verre, mye verre. Å bli tvunget til å gjøre dette alene på scenen hadde vært å fortrekke. Det er i selskap med andre man kan virkelig føle seg ensom. Vi trives ikke med det. Vi har søkt på en jobb, skrevet under på en jobbkontrakt og vi får lønn for jobben vi gjør. Når vi da blir i etterkant blir presset til å delta på et sosial tiltak for deretter og kjøres igjennom noe vi oppfatter som regelrett sosial ekskludering så er ikke filmingen i seg selv problemet. Det er bare å gni salt i såret. Personlig så er det at de skar sår et større problem enn saltingen i etterkant.
      Jeg skal alltids presse meg selv ut av komfortsonen. Jeg kan til og med la andre som jeg stoler på presse meg litt. Det har likevel grenser. Vi vil alle være enig i at det å be sine ansatte gå naken ned Karl Johan for å komme ut av komfortsonen vil være et overtramp. De motforestillingene du har mot å gjøre det er trolig ikke i nærheten av hva mange føler i sånne pinlige teambuilding sammenhenger. Så ja, det er mobbing og det er maktmisbruk.

      Jeg klarer ikke å se videoen, men jeg kan si det slik at jeg hadde nektet, forlatt stedet, snakket med sjefen og trolig sagt opp jobben. Litt avhengig av hva han hadde sagt.

    • Men hvorfor skal folk absolutt dras ut av komfortsonen hele tiden? Kan ikke folk få lov til å bestemme det selv? Hvorfor har det en egenverdi å gjøre noe som er ubehagelig? Jeg er så lei av den «ut av komfortsonen»-klisjeen, den betyr jo ingenting og brukes alt for mye.

    • Andreas Hesselberg (svar til Hein Haraldson Berg)

      For meg handler det ikke om å bare gjøre ting jeg kan fra før. Det er for meg irrelevant i denne sammenheng. Jeg har selv kastet meg ut i tandemhopp i fallskjerm. Det hadde jeg ikke gjort før jeg gjorde det. Det har dog ingenting med det å være introvert å gjøre. Man kan fullt mulig gjøre noe nytt selv om man er introvert.

    • For meg er ikke spørsmålet om det er hensiktsmessig og/eller berikende å bryte komfortsonen av og til. Spørsmålet er HVEM som skal bestemme om, når, med hvem, hvordan og hvorfor JEG skal bryte MIN komfortsone.

      At jeg har sagt ja til å jobbe i en bedrift, betyr ikke at jeg har overgitt kontrollen over min egen person og personlige utvikling til en ung mellomleder med mer utdannelse enn erfaring og sosialkompetanse. Jeg er et voksent menneske, og jeg kjenner meg selv, mine egne grenser og mine egne utfordringer bedre enn både lederne i bedriften og innleide forståsegpåere noen gang kommer til å gjøre.

      Om en eller annen innleid konsulent har klart å overbevise bedriften jeg jobber i om at jeg vil bli en mye bedre medarbeider hvis jeg hopper strikk over glødende kull mens jeg danser Ballongdansen og synger karaoke, så gjerne det. Det er ikke mine penger de kaster ut av vinduet. Alt jeg ber om er at de som finner på sånne ting har såpas folkeskikk at jeg, som faktisk forventes å utføre stuntet, blir spurt på en skikkelig måte først. Så skal jeg på en ryddig og saklig måte forklare hvorfor jeg ikke stiller opp.

    • Hein Haraldson Berg (svar til Peder)

      Hvordan utvikler man seg som menneske, hvis man bare gjør det man kan eller er komfortabel med fra før?

    • *Thumbs up* Det er viktig å bedrive slike aktiviteter. Ente det er i form av et avbrekk, personlig utvikling eller team building.

      Moralen å lære her er at det ikke skulle vært publisert.

    • Jens (svar til Olav)

      Veldig uenig. Jeg har vært på mye «team-utvikling» og «leder-utviklings» seminarer med slike «kreative» komfortsone aktiviteter og har sterkt tilgode å tro på at dette har noe for seg. Noen liker det, jeg oppfatter det som intetsigende og bortkastet tid, og vet at mange oppfatter det som så plagsomt at de gruer seg til slike samlinger (og hvor motiverende og teamskapende er det?).

      Gode og relevante ut-av-komfortsonen treninger er å trene med seriøs coaching på å holde foredrag hvis du er litt nervøs for det og det er relevant for jobben din. Ikke tulle-foredrag men noe du kan. Trene med seriøs coaching på reelle kundesamtaler, cold calls og annet som er relevant men utenfor komfortsonen. Eller team-aktiviteter med et relevant mål, som å løse en oppgave sammen. Det er jobb vi snakker om her. Folk som ønsker å utvide revy-artist-komfortsonen sin kan gjøre det på privaten.

    • Hvis du tror at det er å gjøre noe pinlig så vil du ha godt av det har du misforståt konseptet å komme ut av komfor sonen. Det esensielet er at man gjør noe som man synes er ubehagelig/ skremende men at man opplever som posetivt i ettertid, enten ved at man får posetiv tilbakemelding eller via et resultat som du ser som posetivt. Hvis du kunn driter deg ut og synes det er uber ubehagelig så forsterker du kun frykten for å gjøre det igjenn.

    • Jeg klarer ikke å se hvordan noe som dette skal kunne føre til personlig utvikling ved det å bruke «komme ut av komfortsonen» som virkemiddel.

      Jeg blir jevnlig dratt ut av komfortsonen i profesjonelle sammenhenger, men da i kraft av noe som faktisk utfordrer meg på relevante ferdigheter – Og det er nettopp her forskjellen ligger slik jeg ser det. Det er ingen «utfordring som er relevant» å kunne fremføre et slikt nummer sammen med andre – danse? synge? falsk smiling?

      Det skjer jo rett som det er at sjefen kan kaste oss ut på dypt vann, også på ting som kan være spesielt utfordrende for introverte – men man sitter i det minste igjen med følelsen at man «lærte noe». Husker selv godt situasjoner hvor man f.eks. må presentere noe med minimal forberedelsestid eller blir kastet inn i store viktige møter uten prep. I disse situasjonene har jeg i det minste sittet igjen med mye på tross av at man er langt utenfor komfortsonen.

    • Ingvild Ramstad (svar til Eirik Solheim)

      Det er og ein hårfin balanse mellom å sette søkelys på ting på ein morosam og ironisk måte, og å komme med sterke skuldingar mot folk, Eirik Solheim. Du har her eit konkret eksempel, der du kjem med skuldingar og påstandar om maktmisbruk og mobbing. Også mot ein tilsett som gjorde jobben sin. Og som føler seg mobba.
      Debatt om «seminarstunt» er sikkert bra, morosamt er det også. Og takk til NRKbeta som gjev dei som har sterke kjensler rundt dette ein kanal.
      For meg er det viktigaste her: Er det hensiktsmessig å opne for filming og publisering av slike aktivitetar? Vart deltakarane informert om dette? Kan ukritisk publisering og negativ omtale og mobbing og sjikane på nett fører mindre openheit? Eller at ingen vert utfordra ut av komfortsona si?

    • Eirik Solheim (NRK) (svar til Ingvild Ramstad)

      Jeg har brukt vdeoen fra Firda som eksempel men ønsker å sette fokus på dette fenomenet generelt. Jeg prøver ikke å henge ut noen av de involverte i videoen fra Firda. Og jeg beklager om det er noen som leser det slik. Takk for at du gjør meg oppmerksom på at dette kan misforstås. Jeg har oppdatert saken for å gjøre denne delen tydeligere.

    • Hvor mange føler det som mobbing å bli «utfordra ut av komfortsona si»?

      Det er det som ofte er realiteten: At den som utfordrer andre ut av komfortsona aldri blir utfordra tilbake på dette. Mange føler seg mobbet i slike sammenhenger. Derfor er det viktig å sette søkelyset på «den tause majoritet».

    • Vidar Schiefloe (svar til Hein Haraldson Berg)

      Jeg tror ikke introverte har godt av å bli tvunget til å drite seg ut i offentlighet.
      En ting er å pushes litt ut av komfortsonen, men slike ting som dette fører ikke med seg noe positivt for de det gjelder.

      Jeg har vært tvunget med på sånne greier selv, og jeg har ikke opplevd det som annet enn nengativt, verken i øyeblikket eller senere.

    • Eilif Krokmyrdal (svar til Hein Haraldson Berg)

      Hvorfor er det så viktig å få alle ut av komfortsonen for et pinlig øyeblikk? Min erfaring er at jeg bare blir enda mer glad for å komme tilbake til komfortsonen etter noe slikt. Selvsagt er det fint om en søker nye utfordringer og kan være med på å tøye sine egne grenser. Men om en ikke legger dette på egne premiser, men føler seg tvunget med sammen om noe slikt, føler jeg det bare gjør vondt værre.

  2. Øyvind Michelsen

    Herregud. Usikre tafatte ledere har latt seg lure av event-byråer og firmakonsulenter til å tro at dersom ansatte reiser på hotell og tvinges til å klatre i tau og ro i båt på tjern så blir de flinkere til å sette opp pc-er og redigere websider når de kommer tilbake på jobben. Sånne ledere er noen usikre duster som tror på spøkelser og engler. Også alle disse organisasjons-utvikler-konsulenter som tar seg betalt 2000 kr. i timen for å fortelle vitser og selvfølgeligheter om at mennesker må samarbeide på en arbeidsplass. Både i privat og offentlig sektor betaler de klovner for å komme å fortelle selvfølgeligheter. Seminarer og kurs fylles opp av fjåseri og selvfølgelig prat. Jeg vil heller være på jobben og produsere enn å bli med på firmaturer hvor elendige skuespillere fyller seminarer med flaue tåpeligheter! Gruer meg hvert år til årlig firma-seminar!

    Svar på denne kommentaren

  3. Andreas Hesselberg

    Jeg tror min kommentar til dette «stuntet» på en eller annen nettside var: Som den introverte person jeg er hadde jeg sporenstreks gått på do – og blitt der en halvtimes tid.

    Svar på denne kommentaren

    • Ja, det er en velprøvd metode jeg alltid, alltid bruker:

      – Når du ser noen begynner å fikle med en bongotromme
      – Når friskusdama/-fyren sier «ok dere! På tide å riste litt løs eller!?»
      – Når du fornemmer at innleder er betatt av den pedagogiske gullgruven: rollespill.
      – Når du hører «ok, jeg trenger to frivillge» eller «men først skal vi bli litt bedre kjent, dere».
      – Når det spilles en festlig fanfare fra podiet.

      Reis deg rolig men bestemt, og gå på do. Bli der i 12-15 minutter. Normalt er 10 tilstrekkelig, men legg på noen minutter for sikkerhets skyld.

      Det handler ikke om ekstrovert vs. introvert i det hele tatt, men tid-sted innsikt.

    • morten rosdal (svar til Øyvind)

      Hehe…..morsomt, Øyvind…. Lurt å ta signalene før det skjer noe …..da er det bare å rømme ja,,,,,hehe…..

  4. Fryktelig vondt å se på! Men hovedproblemet her er vel ikke selve konseptet med å løsne opp stive foretningsmenn med å gi de noe felles å innlede samtalene med etterpå, men heller at det faktisk legges ut på nettet etterpå? De fleste kan vel takle noen minutter gjemt blant alle andre, men dager, uker og år med slik eksponering kan vel bli litt i overkant.

    Svar på denne kommentaren

  5. Egil Rotevatn

    Kva med å sende ut ei lenkje til denne artikkelen på alle interne e-postlister der du jobbar? På denne måten kan du advare om problemet og på samme tid finne potensielle farlige «elleville».
    Om nokon då svarar at dei ikkje ser problemet så veit du kven som bør overvåkast eller fjernast frå verv som kan føre til slike situasjonar.

    Svar på denne kommentaren

  6. Veldig bra skrevet Eirik Solheim! Jeg er så enig med deg, og det er skremmende å se hvor vanlig dette er. Vi må tørre å si NEI, selv om vi er i en gruppe og blir oppfordret til å gå ut av vår komfortsone. Hvis vi ikke føler oss komfortable med å gjøre en bestemt ting skal vi ikke bli tvunget til det. Jeg har selv hatt ganske mange traumatiske opplevelser på såkalte «teambuilding’er» ! Min erfaring er at når vi kommer tilbake på jobb så faller det meste tilbake til det samme gamle, det har ikke skjedd en umiddelbar positiv effekt av disse «ut av deg sjæl opplevelsene»… Jeg tenker ikke dermed at alle slike samlinger utenfor jobben er helt unyttig, men det er enkelte ting som våre ledere kanskje kunne tenkt mer igjennom. Er dette noe vi vil utsette våre medarbeidere for?… Vel og bra å skulle utfordre seg selv og gå ut av sin komfortsone, men det må iallfall ikke være «tvang»!… Det gjør bare vondt verre.

    Svar på denne kommentaren

  7. Problemet med slike firmasamlinger hvor «gøyale ting» skal skje, er vel gjerne at de i utgangspunktet arrangeres av utadvente og «livlige» personer i firmaet. En slags sadistisk «bukken og havresekken» om du vil 🙂

    Svar på denne kommentaren

  8. Bra og nødvendig Eirik. Takk
    Det er enten ren ondskap eller troen på at fellesskap rundt total ydmykelse skaper et eller annet, som kan forklare dette fenomenet.

    En ting er massesuggerering på seminarer hvor man i et øyeblikk av sinnssykdom lurer seg til å tro at prisen for å ikke delta på tåpeligheter er høyere enn å følge flokken.

    En annen ting er disse filmene hvor noen har tenkt seg om, lenge. Skrevet tekster om infrastruktur og produktdekning, øver på koreografi. Det mulig å stille diagnoser om kvalitetssikringskulturen i bedrifter hvor ingen rekker opp hånden og sier: Hva om vi heller for eksempel IKKE laget en video. Kan vi ikke bare bestille litt pizza og øl?

    Svar på denne kommentaren

  9. Kristianne Ervik

    Godt observert, og godt skrevet!

    Det utrolige er at i jobbsammenheng er det ingen som sier nei til slike ting. Det har av og til forundret meg hvor stor makt man (jeg) har til å gjøre hva som helst i sammenhenger hvor man (jeg) fasiliterer andre gjennom en kreativ prosess. Folk har jo tross alt betalt klovn x dyrt for at de skal bli mer kreative ved hjelp av klovn x sine metoder. Dermed blir de med på den såkalte moroa. Hvis man (jeg) har dratt den for langt vil de siden konkludere med at det ikke fungerte, så der hviler det et stort ansvar på klovnen. Særlig hvis det fins videokamera til stede, men også uten.

    Nesten ingen tør å si fra der og da dersom man drar det for langt, den motstanden utvikles etterpå når man sammenligner erfaringer og finner ut hvor ukomfortable de andre også føler seg. Det er jo et maktovergrep, og jeg vet ikke hvordan man skal bli mer kreativ eller løssluppen av det.

    Svar på denne kommentaren

  10. Andreas Hesselberg

    Jeg må komme med en kommentar til. Det er godt å se at det er flere enn meg som tenker det samme.

    På grunn av at jeg er ganske introvert takker jeg nei til julebordet hvert eneste år. Jeg takker også nei til alle andre pådyttede, sosiale voldtekter som arbeidsgiver forsøker seg på; såkalt «teambuilding» som egentlig bare handler om å drikke seg drita og hoppe ut i snøen i nettoen. Slike ting er så «way beyond» all fornuft, etter min mening. Send meg heller på kurs og faglige interessante seminarer for å bli bedre i jobben min! Ikke press sosiale egenskaper ut av meg som jeg ikke besitter. La meg heller være den stille arbeidstakeren som liker å jobbe effektivt og konsentrert på eget kontor (gi meg for all del ALDRI et åpent landskap!)

    Etter å ha lest boken «Introvert – stå ved deg selv» av Anna Skyggebjerg fikk jeg en oppvåkning i mitt liv. Jeg anbefaler også boken «The power of introverts in a world that can’t stop talking» av Susan Cain.

    Les om mine erfaringer og tanker rundt det å være introvert her:
    blogg.hesselberg.us/2013/05/24/endelig-forstar-jeg-hvem-jeg-er/

    Og for dere som tror at introverte ikke er utadvendte: Det er feil. Enhver introvert klarer som regel å være utadvendt i situasjoner som krever det.

    Svar på denne kommentaren

  11. Å fyttihelvette…

    Ut fra kommentarene å dømme, så er jeg glad for at jeg er ikke den eneste som misliker å synge/danse/opptre sterkt. Hittil har jeg tenkt at det er ca. like pinlig å si nei til å bli med og det å bli med. Det har blitt til at jeg ikke har blitt med.

    Og det er jeg glad for nå!

    Uansett så skal jeg huske å spørre om rota av 4096 om det skjer flere ganger.

    Hilsen en som ikke synes introvert er et skjellsord.

    Svar på denne kommentaren

  12. Når man endelig var voksen.
    Hadde slitt seg gjennom år med tvangsgym, kleine skuespill og sang for foreldre og slektninger.
    Hadde pint seg gjennom opptaksprøver til studentforeninger og universitet som egentlig kun handler om å drite seg ut.
    Da man endelig trodde man var ferdig.
    Man var fri.
    Så..
    Dette.

    Svar på denne kommentaren

  13. Karaoke, dans i dårlig lys som ingen har øvd på, hjemmemekka filmer på nivå med et utdrikningslag. Alt dette kan være morsomt å lage, sikkert sosialiserende for mange. Problemet er bare at de som publiserer dette ikke ser hvor flaut og dårlig det er for utenforstående. Internvideo er til internt bruk og bør aldri publiseres.

    Svar på denne kommentaren

  14. Selv er jeg ganske så utadvent av meg, og deltar med glede i den type teambuilding som går ut på at man skal løse en oppgave sammen. Jeg syns også julebord og andre sammenkomster med jobben er trivelige, og deltar så fremt jeg har anledning. Jeg vil gjerne bruke litt av tiden min på å skape et hyggelig samhold på jobben, og på å bli kjent med mine kollegaer litt utenom kontormiljøet.
    Men selv jeg ser ikke poenget med sånne «utdritings-aktiviteter» som det i videoen. Jeg tror rett og slett at dette er noe både ekstro- og introverte fint kan enes om at er noe dritt.

    Svar på denne kommentaren

  15. Jeg mener det er viktig å skille litt på de sosiale aktivitetene. Etter mange år har jeg vært med på det meste av teambuilding og min erfaring er at det går utmerket an å være sosial og morsom uten å drite ut noen (hører du Harald Eia?). På mange aktiviteter kan man konsentrere seg om en oppgave og det er fint. På andre kan det bli slik at alle andre ser på den som må gjøre noe rart og det er verre. Spesielt slike danseaktiviteter blir veldig unaturlig for mange. Hvorfor i f** skal hele bedriften stille opp på dansestudio og kurses i hiphop der man en etter en må stå midt på gulvet og gjøre unaturlige ting? Og for all del hold kamera unna. Det som skjer på fest, blir på fest!

    Nei, da foretrekker jeg heller quiz, gokart, havrafting, fisking, drikking, foredrag, bytur, vinsmaking eller alt mulig annet der formålet ikke er å trekke frem en stakker for å «le med han»… det får være grenser for hvor mye selvironi vi skal forvente å ha.

    Svar på denne kommentaren

    • Ingvild Ramstad (svar til Karianne Torvanger)

      Nettopp, Karianne Torvanger. Sjølvsagt har ein rett til å seie nei til ymse situasjonar.
      Men ein har også rett til å få vite kva dokumentasjon som vert gjort, og kvar det vert publisert. Spør, da vel! No ser ikkje eg på ordførarar og næringslivstoppar som dei svakaste og mest uerfarne på dette området. Ser du eit kamera, så spør, da!

  16. Det er trist når vaksne menn må ta fram mattekunnskapar for å unnå å leike.
    Så usikker er du.
    Neida, du skal vere vaksen, ein seriøs nisse.
    Ikkje ta ein sjans, ikkje drit deg ut, ikkje le.
    Ver nervøs, klapp høfleg, stå som ei veggpryd. Ikkje delta.
    Ver grå, ver usynleg og ikkje drit deg ut.
    Og når nokon spør om du var på festen, så seier du – jada, men den var så forbanna kjedeleg.
    Ta og film denne statiske, vaksne pinlegheita og sjå kor artig det er.

    Deltek du ikkje, så kan du i det minste skrive ein sur kommentar om det.
    Det er dette som er pinleg: Du vil ikkje gje av deg sjølv.
    Og er dette mobbing, så veit ikkje eg.
    Det vert ikkje moro om alle berre skal sjå på.
    Men no ser du dette.
    Så… kan du ein vits?

    Svar på denne kommentaren

    • Eirik Solheim (NRK) (svar til Einar)

      Jeg står på scenen og skal lage litt liv. Få folk til å leke. Så jeg setter opp et høydehopp. Legger listen på ca 1 meter og drar de minst atletiske i salen opp på scenen.

      Kom igjen, hopp! Resten av salen oppfordres til å klappe og heie. Vi starter kameraene. Hopp nå! Motvillig prøver de. Ramler. River. Det blir pinlig. Men salen ler og koser seg på deltakernes bekostning. Hahaha. Se på han tykke fyren der som prøver å hoppe!

      Du ser at de mistrives. Men jøye meg så viktig! Vi får dem ut av komfortsonen sin! De lærer. De leker! De blir bedre mennesker!

      Eller?

      Et slikt eksperiment ville forhåpentligvis ført til masseopprør og endt med at jeg som pådriver ville blitt kastet av scenen. Slik plager man ikke andre mennesker.

      Hvorfor skal det være OK å plage folk bare fordi sperren er psykisk og ikke fysisk?

    • Geir Hedemark (svar til Einar)

      Har du noengang forsøkt å tvinge barn til å leke?

      Har du noen som helst holdepunkt for at det skal fungere bedre med voksne?

  17. Einar. Der tar du feil …
    Eg som mange andre har eg ikkje likar å gje meg i kast med.
    Ikkje drit deg ut, ikkje le, ver nervøs… – luktar hersketeknikk lang veg.

    Eg vil heilt klart føretrekke å gå naken gjennom eit lokale fullt i folk enn å måtte danse medan dei same folka såg på.
    På den andre sida, om nokon tar seg tida og fortel meininga med all desse pinlege påfunna, så kan hende at at ein hoppar ut i det. Eller finne på ting som gjev same resultat.

    Dramaøvingar på dramalinjer på VGS veit eg ein heil del om. Dei er der med mål og meining og med kyndige , kloke lærarar som vil sine elevar alt vel.

    Svar på denne kommentaren

  18. Takk og pris at jeg nå ser konturene av en mengde med folk som har samme mening som meg. Nå vet jeg at jeg ikke er alene, når jeg sier tydelig nei for å være med på teite underholdningsvissvassinnslag som en eller annen ADHD aktig person skal finne på. Herunder disse forbanna teambuildingturene som blir sett på som ett must å måtte delta på.
    I hate it !!! Det suger big time, og jeg vil heller ha ørten fagkurs årlig enn teit teambuildingsdag

    Svar på denne kommentaren

  19. Hvorfor er det ingen som kommenterer det absolutt verste i denne videoen? Jeg måtte slutte å se, eller rettere sagt høre! De som står og rister løs, synes sikkert det er mer pinlig å høre den dama som står der med mikrofon og lirer av seg noen rare, forferdelige lyder. DET var pinlig, Grøss… De dresskledde mennene kommer godt ut av det i forhold.. Hun gjør helt klart pinligheten deres mindre i mine øyne! Jeg hater også slike «artige» påfunn, men her er det arrangøren som driter seg ut…

    Svar på denne kommentaren

    • Eirik Solheim (NRK) (svar til Anita)

      Javisst. Deltakerne gjør jo bare det de er forpliktet til. Fordi de ikke har noe valg.

    • Andreas Hesselberg (svar til Eirik Solheim)

      Har ikke noe valg? Vel… Jeg hadde nektet plent, om det så hadde medført avskjedigelse. Det hadde slått tilbake på arbeidsgiver som ugyldig grunn til oppsigelse.

  20. Ja, dette er kleint. En jypling av ei dame i 20-årene skal ha det «moro» på med folk som er eldre, mer erfarne og høyere utdannet enn henne. Hva vet vel hun om hva som fungerer blant disse menneskene? Hva med heller å prøve å skape litt trivsel og få folk på godt humør?

    Svar på denne kommentaren

    • Andreas Hesselberg (svar til Stinepine)

      Jeg elsker seminarer, så lenge jeg får sitte i fred og ta til meg av kunnskap som formidles fra scenen. Men så fort det blir minglepauser og lunsj, så sliter jeg mer…

  21. Selv er jeg ekstrovert og totalt uten selvhøytidelighet så jeg er troende til å være med på alt, men jeg ser ikke verken artigheten eller verdien i å skulle «teambuilde» på tross av folks personlige egenskaper. Poenget med teambuilding er vel at folk skal bli tryggere på seg selv og hverandre og dermed samarbeide bedre? Jeg kan ikke begripe hvordan man oppnår positive resultater ved å sette folk i forlegenhet.

    Svar på denne kommentaren

  22. Stein Auestad

    Hvis «den elleville» stapper en mikrofon opp i trynet på deg og spør «Hva heter du?» eller «Hvor kommer du fra?», er svarene «Gå vekk!» og «Det skal du gi faen i» helt akseptable. Hvis klovnen finner dette sårende, er regnestykket enkelt: Du plager meg, jeg sårer deg.

    Svar på denne kommentaren

  23. Utmerket innlegg. Grunnlag for folkeaksjon.

    Men på den annen side, så er dette vi krever av våre barn. Kikk på læreplanmålene for musikk i 10. klasse (som man evalueres etter og legger grunnlaget for en karakter som teller ved inntak på videregående):

    Mål for opplæringen er at eleven skal kunne … øve inn og framføre et repertoar av musikk og dans fra ulike sjangere med vekt på rytmisk musikk

    (og det står ikke at man må smile).

    Så slå i samme slengen et slag formot kleine sangprøver for fjortisene våre.

    Svar på denne kommentaren

  24. Roy Halvor Frimanslund

    Kanskje NRK burde gå i seg selv og ta høyde for at folk er introverte i sin «Lykke» kampanje, jeg følte meg virkelig ille etter å ha lest ett titalls forslag i denne testen som alle gikk på at jeg skulle gjøre ting som jeg syntes er ubehagelig. Når jeg sendte en liten beskjed om dette til NRK, ble det sagt at det ble videresendt til de som jobbet med dette. Men «Lykke» kampanjen fortsetter med å fremstille lykke som noe kun ekstroverte personer kan oppnå.

    Syntes er litt pinlig at denne NRKbeta saken/diskusjonen går på det stikk motsatte og er mye bedre balansert for at folk kan være forskjellige.

    Strengt tatt så er vel slike interne videoer laget for internt bruk og ved å offentligjgøre det så bryter vel noen noen klart satte regler, dette burde arbeidsgiver vite at vil skje og at det vil ofte være vanskelig å finne den skyldige for avstraffing/oppsigelse og dermed ikke tillate det i utgangspunktet.

    Svar på denne kommentaren

  25. Begrepet «å tre ut av din komfortsone» er totalt misvisende.

    Hvem bestemmer hvor grensen går på hva som er dra det for langt?

    Kan jeg servere noen en tallerken hestemøkk for så å pushe vedkommende denne frasen når de pent sier nei takk?

    Hvis jeg blir en gang bedt om være med på noe totalt meningsløst og pinlig og bli servert «ut av komfortsonen»-kommentaren på etter jeg har takket pent nei, er fristet til kjøre dette løpet ut for å få vedkommende til å klappe igjen:

    «Hvorfor vil du ikke være med? Du vet det er viktig å komme litt ut av sin egen komfortsone».

    «Kan jeg få lov til å ta deg i rompa?»

    «NEI! Hva er det du feiler»?

    «Kom igjen da, det er jo som du sier viktig å komme seg litt ut av sin egen komfortsone».

    «Ja men det får være grenser».

    «Ja og det er du som bestemmer disse grensene for andre da? Hvis du ikke vil komme deg ut av din egen komfortsone så kan jo klappe igjen når andre ikke vil det».

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar til Kari Lien Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.