nrk.no

Når popularitet kan telles

Kategorier: Det sosiale nettet,Media & Nettkultur

Bilder på Instagram med emneknagger får flere likes enn bilder uten.

– Jeg har fått fem nye følgere bare i dag, utbryter 11-åringen ved middagsbordet.
– Mhm, sier mor som ikke helt klarer å dele sønnens begeistring.
– Kan du ikke legge bort telefonen mens vi spiser, sier far, som bekymret merker seg at gutten snart er like avhengig av smarttelefonen som ham selv.
– Jeg skal bare trykke liker på bildet til Gunnar, først, for han likte mitt i stad.

Jeg er faren. Og nå skal jeg være litt bekymret.

Bilder på Instagram med emneknagger får flere likes enn bilder uten.
Bilder på Instagram med emneknagger får flere likes enn bilder uten.

Det er selvfølgelig lett å avfeie foreldres bekymring over barnas eksperimentering med nye medier, men la oss likevel holde muligheten åpen for at ikke alt som er nytt og blankt er udelt positivt for den oppvoksende generasjonen. Iallfall ikke for alle.

Ved første øyekast er Instagram en fototjeneste. Hvem som helst kan ta kunstfotos av fiskepinner, snørrungen eller katta. Nok å irritere seg over allerede der, altså.

Men for fjortisene, og ungene som kanskje ikke får lov å registrere seg på Facebook, fungerer Instagram som noe ganske annet. Tjenesten er blitt navet i deres sosiale liv. Instagram er deres Facebook, Twitter og epost.

Voldsom vekst

Instagram ble lansert høsten 2010 og har hatt en voldsom vekst i takt med utbredelsen av smarttelefoner. I befolkningen er Instagram nå like stort som Twitter om man måler det i ukentlig oppslutning.

12-06-2013 09-02-38

Vi har ikke tall for Instagram-bruk blant barn, men i aldersgruppen 15 – 29 år bruker ca. en 30 Instagram ukentlig (Kilde: TNS Interbuss q1-13). Og om vi isolerer tenåringene (15-19 år) er over 50 % aktive (stor feilmargin pga. få respondenter).

Min egen erfaring fra 11-åringens venner tilsier at «alle» bruker Instagram. Bildene som legges ut av de yngste er gjerne enkle selvportretter med en tradisjonell statusmelding av typen «#I #am #bored. #Waiting #for #school.»

For alt ungene skriver under bildene sine merkes gjerne som hashtags, eller emneknagger.

The Social Media Scientist

For oss i foreldregenerasjonen, som helst holder til på Twitter, ser denne emneknaggbruken rar ut, men ifølge Dan Zarella, The Social Media Scientist, fungerer det.

“Not only do images that include hashtags get more likes than images that do not, there are certain hashtags that are correlated with more likes than the rest. The most powerful of these are a set of reciprocity indicating tags including “#followforfollow,” “#likeforlike,” and “#tagsforlikes.””

Zarella har analysert en million Instagram-bilder og kommet frem til at bilder med emneknagger får flere likes enn bilder uten. Og på emneknaggtronen finner vi løfter om gjensidighet. Variasjoner av #followforfollow og #likeforlike gir ifølge Zarellas analyse størst sjanse for at et bilde mottar likes.

snowboard

11-åringen er ikke helt sikker på om det funker, men sikker nok til at han ofte inkluderer dem. Alle sammen.

– Alle gjør det! Det er helt vanlig.

Det ser jo unektelig korny ut, men bruken av dem er altså basert på en forsøksvis snedig strategi for å få folk man ikke kjenner til å snuble over bildene og trykke på ‘liker’, eller aller helst ‘follow’.

Jeg har likevel en mistanke om at dette er et godt eksempel på det man lærer om på grunnfag i sosiologi og som kalles spuriøsitet. Altså samvariasjon og ikke årsakssammenheng. Det er ikke nødvendigvis bruken av emneknaggene som gir likes, men heller at de unge som bruker knaggene allerede er disponert for å få likes på bildene sine. Og for å gi likes tilbake i et håpefullt spill av gjensidighet. De får dermed likes fordi de er unge, og har unge venner, og ikke fordi de bruker #likes4likes.

Uansett er det ingen tvil om at for ungdommene er antallet likes og følgere hard sosial valuta. Dette er status på boks.

Jeg er til. Lik meg!
Men er det dem som har mange følgere som også får status i gjengen, eller er det motsatt? At de pene, populære og kule får nok en arena for anerkjennelse? Er dermed Instagram egentlig et verktøy for å kvantifisere og demonstrere en allerede etablert sosial posisjon?

bilde

De mest populære guttene og jentene i vår lille forstadsboble følger ikke nødvendigvis klassekameratene sine. Deres posisjon er allerede så solid at de prioriterer et gunstig forhold mellom hvor mange som følger dem, og hvor mange de selv følger.

Å bli fulgt av noen på Instagram, uten å følge tilbake blir et uttrykk for popularitet. Å følge for mange tilbake, selv om man kjenner dem, gir røde tall i regnskapet.

Det er i det hele tatt ganske interessant hvor durkdrevne strateger de er i dette spillet.

Nå er det ikke noe nytt at man finner knallharde sosiale hierarkier blant barn og unge. Da jeg var barn var det aldri noe tvil om hvem som skulle dele inn fotballagene på løkka. Eller hvem som alltid ble bedt med å kino, og hvem som ikke ble det. Men vi slapp iallfall å forholde oss til tallenes klare tale.

Vår egen 11-åringen har nå begynt å begrense hvor mange han følger. Han har også ifølge ham selv funnet på sin egen strategi for å få flere følgere. Han legger til random Instagram-brukere som følger mange, og som tilsynelatende legger til alle som følger dem. Og så snart de følger tilbake avfølger han dem for å innkassere nettogevinsten.

Avhengig?

Bianca Bosker har intervjuet fjortenåringen «Casey» om hvordan iPhone og sosiale medier spiller inn i hennes hverdag. Ifølge Bosker er ikke telefoner og sosiale medier distraksjoner fra deres øvrige sosiale liv, men snarere en viktig dimensjon av det.

Casey: I bring It [telefonen] everywhere. I have to be holding it. It’s like OCD [tvangslidelser] — I have to have it with me. And I check it a lot.

Om ikke like dramatisk, så høres dette kjent ut. Sist vi dro på ferie ble vi enige om at 11-åringen måtte legge igjen telefonen hjemme. For som mor sa: nå skal vi kose oss og være sammen som familie. Og 11-åringen var i utgangspunktet positiv.

– Jeg tror det skal bli litt deilig å ikke måtte sjekke telefonen hele tiden. Å slappe av liksom.

Etter harde forhandlinger ble det likevel satt i gang en kvoteordning for guttens bruk av mors telefon. Å være helt frakoblet ble for tøft.

Følger dere med?

Men for å komme tilbake til begynnelsen. Min innledende bekymring. Hvordan oppleves dette spillet blant ungene? Hvordan er det egentlig å ha nok en arena som forteller om sosial suksess eller fiasko? Min egen svogerforskning rundt kjøkkenbordet er ikke representativ for alle, men jeg ser på nært hold hvor viktig dette oppleves. Og hvor tungt det kan være å ikke få delta kontinuerlig.

I vår familie er synes vi det stort sett er gøy med nye ting, og både far og mor deltar mye selv. Og alt i alt er vi ikke veldig bekymret på vår 11-årings vegne. Vi følger med og han ser ut til å håndtere dette ganske greit.

Men erfaringene har fått meg til å tenke. For dem som behersker spillet og har en solid posisjon å bygge på, er dette sikker grei skuring. Nok en scene for ros og annerkjennelse. Men pyramiden har også en bunn. Hvordan er det for alle dem som ikke når opp? Hvordan er det om ingen liker bildene dine, og ingen følger deg tilbake? Og siden du derfor ikke er påkoblet, så er det heller ingen som forteller deg om hvor festen skal være.

I den grad dere som er foreldre følger med, hvordan opplever dere at Instagram, og lignende tjenester spiller inn i det sosiale spillet barna deres deltar i? Og dere som er lærere eller ungdomsarbeidere, hvordan ser dere på dette?

29 kommentarer

  1. Veldig bra og tankevekkende skrevet. Jeg må nok innrømme at jeg nok har rosemalt Instagram noe både i min egen oppfattelse av det og når jeg har diskutert både egen og ungdommers bruk av det. I mengden av Snapchat, Kick, formspringa osv. har jeg sett på det som noe mer åpenlyst og gjennomsiktig enn det en del av disse andre mediene er. Da er det absolutt veldig bra å få en slik type tankevekker! Takk!

    Svar på denne kommentaren

  2. Bra og tankevekkende! Kan anbefale Redd Barnas siste rapport der ungdom prater om hvordan de bruker Internett, inkludert instagram. Og ikke minst hvordan de håndterer endel av dette presset.

    Svar på denne kommentaren

  3. Gunnar Tormundsen

    Nå er det ikke akkurat noe nytt i det å måle popularitet etter tall. Min bestefar målte popularitet etter hvor mange bilder du fikk av venner når man gikk ut av skolen, min storebror gjorde det samme.
    Min søster målte det i antall kontakter hun hadde på telefonen
    Jeg målte i antall facebook venner
    Og nå, pjokken din måler det i antall følgere.

    Svar på denne kommentaren

    • Vidar Andreassen (svar til Gunnar Tormundsen)

      «The more things change, the more they stay the same»

      Det som kanskje har endret seg litt er at det har blitt enda mer synlig for alle hvor få/mange «venner» man har. Uansett en morsom vinkling på en interessant artikkel.

    • Iacob Christian Prebensen (NRK) (svar til Gunnar Tormundsen)

      Enig. Nei, det er selvfølgelig ikke nytt. Og ikke rangering i seg selv, som jeg også er inne på.
      Det som er nytt er at dette nå er mye enklere, og en kontinuerlig del av unges liv. Tallene er også synlige for andre, og spiller derfor en mer fremtredende rolle.

    • Takk for god artikkel. Jeg synes det er en vesentlig forskjell fra før, og det er at de sosiale mediene er med ungene døgnet rundt, det er det siste de ser før de legger seg, og det første de sjekker om morgenen. I helga, når de har fri fra skolen, kan de inngående følge med på hvilke sosiale arenaer de andre er med på, hvis de er blant de uheldige som ikke er invitert selv. De får dermed en «sosial karakterbok» – de evalueres hele tiden.
      Jeg har tenkt på det mange ganger når de pene fjortisjentene legger ut nye bilder av seg, og alle stormer til for å like dem – hvor sårt må det ikke være hvis disse jentene ikke returnerer med likes når de lenger ned i hierarkiet legger ut sine nyeste fineste bilder av seg selv? For en knallhard karakterbok – som er med deg døgnet rundt, hver dag, hele oppveksten.
      Nå er ikke fjortisene særlig annerledes enn kvinner som er over tenåringsstadiet. Der hagler det også med «flotte deg», «skjønne deg», «fine deg» – i en utstrekning som får en til å lure på om det er det ytre som betyr alt for dem. Og hvilket forbilde er de for sine døtre – i sosiale medier? Det går an å belønne litt andre ting, f eks om man er sporty, tøff, klok, snill, artig, kreativ – ikke bare «fiiiiine»…. Når jeg ikke skriver om menn og sønner, er det fordi jeg ser mest av kvinners og jenters aktiviteter på nett, i min sosiale mediebruk. Men jeg utelukker ikke at det pågår en lignende rangering i maskuline grupper. Stå på med flere slike artikler som får flere til å tenke over hva de står for og hva de skal snakke med ungene om 🙂

    • Iacob Christian Prebensen (NRK) (svar til Karianne)

      Tusen takk for en veldig hyggelig og poengert tilbakemelding. Og jeg er helt enig.
      Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke også er mange fine sider ved sosiale medier, så løsningen er nok ikke å forby ungene å bruke dem. Men som alle andre sosiale arenaer ungene deltar i, er det viktig at vi voksne følger med. Og oppfordrer våre egne unger til å oppføre seg skikkelig, samt si i fra om det er noen som blir mobbet eller holdt utenfor.
      Videre tror jeg også lærerne må spille en rolle her, siden dette også spiller en rolle i klasse- og skolemiljø.

    • lærere! ha!

      jeg har diskutert denne problemstillingen med lærere på ungdomstrinnet flere ganger. de har desverre NULL innsikt i hva som foregår. de kjenner veldig lite av tjenesten, de kjenner ekstremt lite til sjargong, de har tilnærmet lik null forståelse av hva som skjer, hva som gjelder, og hvorfor.

      om de utilsiktet skulle ramle opp i noe, vil de ikke kunne klare å takle noe som helst av situasjonen, siden de ikke har noe som helst kjennskap, og følgelig vil de feiltolke og snuble rundt i mørket.

      veldig usikker på om en lærer som beskrevet ovenfor skal veilede noensomhelst i dette.

      det er vanskelig nok å få vekk mobbing eller annet uønsket som man faktisk kan se, om man ikke skal også forsøke å følge i de kanaler som IKKE er tilgjengelig, eller på noen som helst måte identifisere problemer med bakgrunn i noe man ikke ser.

      på den annen side antar jeg at ikke veldig mye er endret alikevel, så å identifisere de populære vs upopulære er ikke altfor vanskelig, og generelle sosiale tiltak vil fortsatt fungere, uavhengig av hvilke kanaler elever gjør den sosiale oppsummeringen i.

    • og voila! så har man amanda todd el. «attention whore» med litt utilsiktede virkinger.

      beklager ordbruken ovenfor, men det er også ungdommens.

      får man ikke aksept blant sine egne går man ofte litt breiere.

      og da få hundre tilskuere på en eller annen videochat som skryter tungt av hvor fin man er etc. bare man tar av litt klær til, er jo nærmest ett paradis for både de som vil ha den slags «underholdning» og de som «tilbyr» denne «underholdning».

      inntil hverdagen treffer de selvsagt.

    • hva får deg til å tro at denne saken på noen som helst måte er relevant? var det ikke noe opptøyer tidligere? var det ikke noe ryktespredning tidligere? var det ikke noe mobbing/sverting tidligere?

      altså pre-internett.

    • Iacob Christian Prebensen (NRK) (svar til navn)

      Det er vel ingen som har tenkt å gi skylden for mobbing til Internett. Hva får deg til å tro det?

      Det er vel heller sånn at ny teknologi blir nok en arena hvor sosialt liv utspilles. Derunder både nye relasjoner, skryt og bekreftelse, men også mobbing.
      Instagram er et verktøy for alt dette, og derfor viktig at foreldre følger med. Også der.

    • det er en annen tilnærming som også kan fungere.

      om man rett og slett aksepterer at det vil være sosiale forskjeller som vil gi effekter (kall det gjerne mobbing), så kan man faktisk drite i effektene, og heller lære barn at disse effekter vil komme, de vil kunne være tunge, og evnt. gi de en verktøykasse for å håndtere det, både når de oppstår og hvordan unngå de.

      i gode gamle dager så mener jeg ofte en far kunne mene på at man skulle «gi tullingen en midt på trynet så girn seg». i litt overført betydning kan man kontre angrep på mange måter, både før angrepet og etter angrepet.

      jeg ser at noen fortsatt vil falle utenfor, men å ha illusjoner om at alle skal med, er desverre litt naivt.

  4. Jill Walker Rettberg

    En enorm fordel med Instagram og andre sosiale medier er i alle fall at barn og unge slipper å bare forholde seg til sin egen skoleklasse. Jeg hadde ikke instagram som barn, men fikk likevel aldri med meg hvor festene skulle være på ungdomsskolen. (Det gikk heldigvis bedre på videregående.)

    For meg var det verste med ungdomsskoletiden det at miljøet var så lukket, så smått. Var man ikke populær der var det liksom ingen alternativer.

    Takk og pris for at sosiale medier lar oss finne andre folk og andre måter å forholde oss til hverandre. Nå er ikke hashtags og likes på Instagram som vist her så veldig fantastisk sosialt, men det er tross alt snakk om barn som er i ferd med å lære seg hvordan ting fungerer. Og om all laikingen blir litt voldsom så er de i hvert fall ikke hengitt bare de populære i klassen – de kan utforske hele verden.

    Svar på denne kommentaren

    • Iacob Christian Prebensen (NRK) (svar til Jill Walker Rettberg)

      Nå er det ikke «all laikingen» som er min hovedbekymring, men heller dem som ikke får. Ikke her heller. Og at arenaen i stor grad ser ut til å leve under radaren til lærere og foresatte.

      Men du har selvfølgelig rett i at sosiale medier til dels kan åpne verden for dem som sliter lokalt. Dersom de har de egenskapene som trengs for å få appell i andre miljøer.

      Usikker på hva du mener med «ikke … veldig fantastisk sosialt», men Instagram, Kik, Snaphcat og Skype er iallfall helintegrerte tjenester i det sosiale liv vi ser blant ungene i vårt nabolag.

      Og ja, dette er barn som er i ferd med å lære. På godt og vondt, men problemet er at mye av denne læringen foregår, som nevnt, uten særlig rettledning av voksne.

      Senest i går så vi en ung gutt som fikk gjennomgå i kommentarene etter sitt siste Instagram-bilde med kommentarer som:

      «Herregud, du ser ut som om du har fått nok!»
      «Du fyller hele skjermen, jo!!!»

      Heldigvis var det andre barn som irettesatte mobberne, men jeg tror vi hadde sett mindre av dette om de visste at foreldre og lærere fulgte bedre med.

      (Det sikkert bare jeg som ikke følger godt nok med, men er akademikere/medievitere som jobber med sosiale medier i overkant positivt innstilt til sitt forskningsfelt?)

  5. Petter Bae Brandtzæg

    Iacob, mange akademikere innen sosiale medier er nok i overkant positive, men mange er også i overkant fryktbaserter. I følge Olweus sin forskning er den digitale mobbingen omtrent tre ganger så lav som den tradisjonelle. Den digitale mobbingen øker heller ikke i omfang. Men det er mulig at dagens spørreskjema ikke fanger denne formen for trakassering opp. Jeg vet ikke, men egen forskning tilsier heller ikke at mobbing på digitale skjermer er et stort problem for mange, uten at jeg heller skal bagatellisere det.

    Svar på denne kommentaren

    • Iacob Christian Prebensen (NRK) (svar til Petter Bae Brandtzæg)

      Takk!
      Forskning er bra. Og du har selvfølgelig rett i at fordommer går begge veier.
      Når det gjelder spørsmålet om mobbing stoler jeg på tallene du refererer.
      Men hva med manglende oppmerksomhet? Det er kanskje vanskelig å fange opp?

  6. Anders Hofseth (NRK)

    Apropos forskning: Ganske interessant å se på PewResearchCenter’s undersøkelse om hva tenåringer på Facebook deler i denne konteksten: Jo flere venner de har, jo mer deler de av alt mulig, fra relationship status til mobilnummer. Nå kan det jo selvsagt være endel samvariasjon mellom økende antall venner og økende alder, og at man da deler mer, men synes nå det var besnærende.

    Svar på denne kommentaren

  7. Slik fikk vi 100 000 bilder med #nrksommer

    […] bli fulgt av en NRK-konto er for de fleste litt stas. Men en del (særlig unge) slutter å følge andre om de ikke blir fulgt tilbake. Anslagsvis hadde 1/4 av kontoene som fulgte […]

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar til Anders Hofseth Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.