nrk.no

Kommentar: Hva er god forskningsjournalistikk?

Kategorier: Forskning, Journalistikk & Kommentar

Alexander Steffler
Foto: Alexander Steffler

Vårt samfunn har blitt til som et resultat av vitenskap og forskning. Evnen til å formidle ny viten er naturligvis viktig, men hvordan skal det egentlig foregå?

Å formidle forskning kan være utfordrende for en journalist. Et komplekst språk, forsiktige formuleringer og et fag journalisten ikke nødvendigvis kan så mye om, gjør det lett å styre unna akademikere når en ny artikkel skal skrives.

Kontakt med pressen kan på den annen side være vanskelig også for forskerne. De må ofte forholde seg til journalister som ikke kan så mye om det aktuelle fagfeltet, forskning som prosess eller vitenskap generelt. Det evige jaget etter lesere kan føre til sensasjonelle oppslag forskeren ikke kjenner seg igjen i.

et bilde som viser et blått forskningsskip hvor forskere står langs ripen og lårer et instrument ned i havet.
Hva er god forskningsjournalistikk? Der forskeren fortviler over unøyaktige oppslag sliter journalisten med kompleks fagterminologi og tidspress. Hvem har rett? På bildet undersøker oseanografer havområdene utenfor Grønland. Foto: Sindre Skrede

Når det ferdige produktet, enten det er en dokumentar, en artikkel eller en film, blir publisert, bør selvsagt begge parter være fornøyde — og aller helst publikum også. Publikum må skjønne hva det er som blir formidlet, hvorfor det blir formidlet, og aller helst sitte igjen med litt mer kunnskap enn da de begynte å lese, se eller lytte. Dessverre er det ikke alltid slik.

Forenklingens forbannelse

Nye oppfinnelser og oppdagelser kan være interessant stoff å formidle. I kampen om lesernes oppmerksomhet kan det dog ofte oppstå overskrifter eller vinklinger som er uheldige. Som journalist skal man jo helst gjøre stoffet relevant for et større publikum: Det nytter ikke bare å fortelle om en nyoppdaget havstrøm i Atlanteren, man bør også fortelle om hvorfor denne oppdagelsen er viktig.

Her støter journalisten på et problem: sammenhengene er ofte kompliserte, og for å forklare viktigheten av én ting innen et spesielt fagfelt, er det ofte nødvendig å forklare litt om fagfeltet generelt. Hvordan skal man gjøre det, til mennesker som kanskje aldri har studert fysikk, samfunnsøkonomi eller statsvitenskap? Hvordan skal man lage noe som er både nøyaktig, balansert og korrekt, men samtidig kort, lettfattelig og interessant?

Det er ikke lett. De fleste journalister i Norge har bakgrunn fra og utdannelse innen samfunnsfag eller humaniora, og journalistene får stadig flere år med utdannelse før de går ut i sin første jobb i en redaksjon. Et fåtall har vært forskere eller drevet med forskning før de tar arbeid som journalister.

Men er det bare tidligere forskere som er gode nok som journalister? Neppe — men når alt skal gjøres av allround-journalisten på kortest mulig tid til minst mulig penger forsvinner det noe på veien.

Journalisten med penn og papir finnes fremdeles — men er betydelig mer stresset enn tidligere. Foto: Alexander Steffler

Den vanskelige usikkerheten

Vår kunnskap om verden og naturen rundt oss er basert på en form for konsensus, en felles forståelse bygget opp gjennom generasjoner, heller enn en fasit skrevet i stein. Vi kan aldri være sikre på at det vi observerer, måler og regner oss frem til er den fulle sannhet.

Vi mennesker gjør, med andre ord, så godt vi kan.

I den u-akademiske verden har «usikkerhet» en negativ ladning. For en forsker er det dagligdags, og er en størrelse man må forholde seg til. Meningsmålinger har for eksempel alltid en viss usikkerhetsmargin, og når man forsøker å se inn i fremtiden ved hjelp av klimamodeller vil resultatene alltid ha en viss usikkerhet. Dette er hverken skummelt eller farlig — men helt vanlig. Likevel: der vitenskapen baserer seg på en oppbygd konsensus innenfor et fagfelt, ønsker media seg klare svar og en fasit å forholde seg til.

Det er kanskje ikke rart forskerne reagerer når artikler om klimaforskning blir illustrert med bilder fra filmen «The Day After Tomorrow», eller når overskrifter antyder at du blir smartere om du kan nynorsk. «The Day After Tomorrow» har ikke så mye med virkeligheten å gjøre, og om man blir smartere av nynorsk, eller om smarte mennesker generelt har lettere for å lære seg flere språk, kan diskuteres.

Formidling av usikkerhet henger altså nøye sammen med formidling av forskning. Sammenhengen mellom årsak og virkning i en undersøkelse er ikke nødvendigvis krystallklar, og enhver måling vil alltid ha en viss usikkerhetsmargin. Som formidler av kunnskap må journalisten klare å presentere fag, vitenskap og ny kunnskap fra ofte høyt utdannede og spesialiserte fagfolk til et publikum med høyst forskjellige bakgrunner og forutsetninger. Forskeren på sin side vil selvsagt ha noe som er faglig korrekt, mens journalisten vil ha noe som er korrekt, men samtidig enkelt og forståelig. En kort, lettfattelig og virkelighetsnær artikkel vil ha et større publikum, men har mindre plass til lange formuleringer, forklaringer og faglig terminologi.

Det er en grunn til at mediene bruker overskrifter som «Har funnet kuren mot kreft» eller «Flåtten dreper deg»: det trekker publikum, og media lever av sitt publikum.

Spørsmålet er hvor lurt det er i det lange løp. Er det pressen som former sitt publikum, eller publikum som former pressen? Skal pressen gi folk det de vil ha, eller det de bør ha?

En avis på vei ut av en trykkpresse
Press Room – Topeka Capital Journal – 18 September 2008 av Marion Doss på Flickr CC BY SA

Journalisten som kritisk formidler

I en verden av tidspress, hvor resultater måles i antall klikk, antall seere eller minutter på skjermen er det lett for å ty til forenklinger når forskning og vitenskap skal presenteres. I stedet for å si at ting X henger sammen med ting Y på grunn av forhold Z, er det lettere å si at ting Y bare er sånn, eventuelt på grunn av forhold Z.

I denne forenklingsprosessen oppstår det lett et misforhold mellom det forskeren har funnet, og ønsker å formidle, og det som faktisk blir formidlet. 

Skal man bedømme produktet vil forskeren kanskje si at det som skrives eller fortelles er riv ruskende galt, fordi journalisten har utelatt forhold X. For en journalist uten spesielle kunnskaper på feltet kan det låte helt korrekt også uten forhold X, og for publikum i siste instans virker det hele troverdig fordi det journalistiske produktet kan skilte med en akademisk tittel.

I artikkelen “Den förnuftiga (vetenskaps)journalisten” diskuterer Petter Sylwan forskningsjournalistens rolle, og kommer med følgende påstand:

(…)En kritisk vetenskapsjournalistik värd namnet handlar just om detta: at översätta, tolka och bedöma – aldrig att förenkla. Vetenskapsjournalisten är översättare och kritiker i en och samma person.

Sylwan peker også på enda et viktig element med forskningsjournalistikken: journalisten skal kunne formidle forskningen på en god måte, men samtidig kunne være kritisk til den.

Den kritiske forskningsjournalistikken forutsetter kunnskaper om temaet det er snakk om, i tillegg til grunnleggende kunnskaper om forskningens metoder og om forskning som prosess. Hvis ikke disse elementene er på plass kan vi lett ende opp med en form for forskningsjournalistikk som blindt formidler forskning, heller enn journalistikk som evner å både formidle og forholde seg kritisk til forskning og vitenskap.

Formidling av forskning er en viktig del av journalistikken, og bør også prioriteres deretter.

Hva mener du? Hva er god forskningsjournalistikk? 

12 kommentarer

  1. Det er etter min mening mye viktigere å skrive korrekt og detaljert, enn at det er enkelt eller morsomt å lese. Norske medier dummer det til og utelater alt for mye viktig informasjon, slik som metodikk. Jeg synes populærvitenskapelige artikler burde legge seg mer på linje med Scientific America.

    Det virker på meg som en del artikler i norsk presse ender opp med å gi mange feilinntrykk, fordi artiklene ser ut til å motsi hverandre uten å oppgi hvorfor, fordi det bedrives sensasjonjournalistikk, benyttes klisjeer, osv. Mange har lest gjentatte ganger at forskere «kan ha løst kreftgåten», men til tross for at publikum har lest titalls slike artikler er det få som egentlig sitter igjen med kunnskap og en forståelse for hva som egentlig blir omtalt. At noe kalles for klisjeer som «kreftgåten» er også ekstremt misvisende. «Gåte» er vel ikke akkurat et veldig beskrivende ord, og det gir inntrykk av at det er ett problem som jobbes med, og alltid har blitt jobbet med, som om kreftforskning aldri går videre.

    Norske journalister er også alt for dårlige til å inkludere statistikk, sannsynlighet og skille tydelig mellom engelske ord som «can» og «may». På norsk skrives det alltid «kan», til tross for at «can» og «may» ikke betyr det samme. Journalister som prøver å være balanserte gir altfor ofte inntrykk av at temaer er omstridt, selv når de ikke er det, fordi det finnes et fåtall motstridende artikler. Klimaforandringer presenteres som noe «usikkert», og formidles som om lesere selv kan ta stilling og vurdere hva de tror på, basert på en magefølelse og kommentarfeltanekdoter, framfor vitenskapen.

    Svar på denne kommentaren

  2. Den beste forskningsformidlingen oppstår som et samarbeid mellom forskere og journalister. Forskningsjournalister må ha peiling hva de skriver om og ha tid til å sjekke forhold og sette seg inn i ting – høyt tempo og «klikkpress» i mediene kan fort lede til tabloidisering og uheldige vinklinger av saker. Selv om man ikke kan være ekspert i alt som journalist, bør man vite nok om fagfeltet, metoder og utviklinger for å kunne skille skitt fra kanel og lese forskningen kritisk. Samtidig er det en fordel om flere forskere blir mer bevisst på media og formidling. Studenter og unge forskere bør øves i å formidle det de holder på med til et bredere publikum.

    Slik kan man få til formidling som holder høyt faglig nivå, men som likevel er spennende, tilgjengelig (og kanskje til og med sexy…). Det burde jo ikke handle om å finne den vinklingen som genererer mest mulig klikk (FLÅTTALARM), men om å dele av sin kunnskap, å fortelle hva forskere jobber med og hvorfor.

    Litt selvskryt: jeg er redaktør i tidsskriftet Argument, som i sin tid (2006) nettopp ble opprettet for å tilby en arena for skrivetrening til studenter og unge forskere som har lyst til å snakke om faget sitt og delta i samfunnsdebatten. Et annet, veldig bra, initiativ er at UiO nå tilbyr et kurs om vitenskapsjournalistikk og forskningsformidling til studenter på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. På bloggen deres ligger det mange gode podcaster som tar for seg nettopp dette. Jeg kan for eksempel varmt anbefale Francis Lundhs foredrag om den journalistiske metoden, og Dag O. Hessen om formidling sett fra forskerperspektiv. http://forskningsformidling.wordpress.com/podcast/

    Svar på denne kommentaren

  3. Tord Steiro

    forskning.no har en del god forskningsjournalistikk. Ellers er det ganske elendig i norske medier. Populærvitenskapelige tidsskrift er ofte et unntak, men de appellerer jo også til helt andre lesergrupper enn f eks Aftenposten eller Dagbladet.

    Det verste er at de aller fleste publiserte studier inneholder et godt abstract, som oppsummerer funnene. Vanligvis kan dette enkelt oversettes til en fullt brukbar avisartikkel, uten videre seremoni. Men det virker som om alt skal hauses opp og ‘seremoniseres’ maksimalt. Da får man en mer tidkrevende, og mye dårligere, journalistikk. Det er tragisk.

    Svar på denne kommentaren

  4. Kanskje er problemet med forskningsjournalistikken nettopp fokuset på forskningens resultater? Vitenskapshistorien viser at det tar mange tiår før de største oppdagelsene får faktiske resultater. Det viktigste resultatet av Einsteins relativitetsteori, for eksempel, er GPS-systemet. Dette var vært utenkelig i 1915.

    Dette betyr ikke at forskningsjournalistikken skal slutte å skrive om resultater. Men kanskje burde journalistene ta lærdom av vitenskapshistorien og anerkjenne at nyhetskriteriene for forskningen ikke er de samme som for trafikkulykker. Kanskje burde forskningsformidling ta form av feature/reportesjer, og ikke nyheter? Kanskje burde journalistene legge mer vekt på forskningsprosessen («hvordan vet vi hva vi vet?») istedenfor forskningsresultatene («dette er nytt!»)?

    God forskning er interessant både uker, måneder og år etter at det er publisert. Kanskje forskningsformidlingen burde hatt noe av de samme kriteriene: Vil denne teksten være like interessant om et år? Dette vil gjøre tekster som forklarer hvordan vi har oppnådd ny kunnskap mer interessant enn krigstyper som forteller at kaffe er dødelig den ene uken og som uken etter hevder at kaffe forlenger livet.

    Klikkjag og folkeopplysning står ikke nødvendigvis i et motsetningsforhold. Men i likhet med god forskning kommer ikke klikkene nødvendigvis umiddelbart.

    Svar på denne kommentaren

    • Jeg tror du har et veldig godt poeng. Men, som du også skriver, er det så mye lettere å selge inn resultater heller enn å nødvendigvis forklare hvorfor og hvordan. Som med så mye annet tar nok også journalister ofte minste motstands vei.

    • det kan jo hende at en artikkel som ikke er i henhold til dagbladet-regelen («hvordan påvirker dette DEG») ikke blir publisert. det igjen kan jo gi økonomiske ringvirkninger for journalisten.

      det er kanskje denne «minste motstands vei» som er det verste problemet.

      det er mulig at det finnes journalister som lager innhold for mottageren, men i store trekk tror jeg at man lager innhold for arbeidsgiveren (og deres publiseringslinje).

      viljen til å flytte på seg, når huslånet er stort, 1,5 unger er på plass, og bilene skal på service er nok noe lavere enn viljen til å levere noe skrap som vil bli publisert…

  5. Frode P. Bergsager

    Jeg hater korte NTB-notiser som overforenkler og dropper viktig informasjon, da må man selv google seg til opprinnelsen for nyheten.

    Noen få journalister er likevel flinke til å legge ved linker til kilder, andre ganger kan man være heldige og få linker fra andre lesere som har lagt inn kommentarer til artikkelen.

    Svar på denne kommentaren

    • Et godt poeng — jeg lurer på hva som er grunnen til at man ikke vil oppgi sine kilder?

      Som nevnt i kommentaren har flere og flere journalister en akademisk utdannelse, hvor det å oppgi sine kilder er et vesentlig poeng — men tar man det med seg videre til jobben?

  6. Jeg har alltid hørt at journalister skal jobbe for leseren. At deres hovedoppgave er å bringe leseren kunnskap om verden.

    Men alt for ofte får jeg følelse av at journalistene jobber for sidevisninger og løssalget istedenfor.

    Greit at nyheter ikke selger like greit som før, men den onde sirkelen for å redde jobben sin er i ferd med å gjøre en god del «bladsmørere» irrelevant. Hvorfor skal man bruke statsstøtte på å rapportere om årets motefarger, flåttfaren og siste samleie på Paradise hotel?

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.