BBC-serien Frozen Planet har vunnet BAFTA og Emmy for beste lydmiks og lyddesign — men det er nesten bare juks, fra ende til annen. På NRKs fagdag 24. november fortalte Graham Wild og Kate Hopkins hvordan lydsporet ble til.
BBC har nettopp fått kritikk for ikke å ha opplyst godt nok om at isbjørnbinnen med unger, som ble vist i en episode av Frozen Planet, var filmet i en dyrehage i Nederland. Som vi tidligere har avslørt på NRKbeta, skal du ikke stole på all lyd du hører på TV. Det skal du ikke i Frozen Planet heller, skal vi tro de to lydredigererne.
— All lyd du hører er så nært til virkeligheten som vi klarer å få det til, men problemet er at svært lite lyd blir tatt opp ute i felt, så da må vi lage alt i ettertid, forteller Kate Hopkins.
Hopkins har vært ansvarlig for lyddesign og lydeffekter på Frozen Planet-produksjonen, mens Graham Wild var ansvarlig for miksing. Det betyr at Hopkins har funnet alle lydene som må til for å lage et godt lydspor, mens Wild har justert lydnivået på alt for å få det komplette lydbildet til å høres bra ut.
Frustrerende
En lydredigerers hverdag er ofte lang og dels frustrerende:
— Vi har funnet frem til lyder som enten er identiske eller ligner veldig på lydene dyrene lager, men det er umulig å ta opp lyd samtidig med alle filmopptak. Ofte jobber fotografene uten mikrofon i det hele tatt, for å spare både plass, vekt og tid — men vi som lydfolk blir veldig glade når noen faktisk har kameramikrofonen på. Det er så uendelig mye bedre enn ingenting! sier Kate Hopkins.
I en serie som Frozen Planet baserer hun nesten hele lydproduksjonen på et enormt bibliotek av lyder som er samlet opp gjennom mange år.
— Mange lyder er så klart like, og kan brukes om igjen. Lyden av is som sprekker kan være grei å legge på i ettertid, og en pingvin lager de samme lydene nå som den gjorde før, sier Hopkins.
Ofte er også kameraet plassert mange hundre meter unna det som filmes. Da er det komplett umulig å ta opp lyd av det som foregår, og den er nødt til å legges på i ettertid. Men hvordan velger man ut hvilken lyd som skal legges på?
— En av fotografene våknet en tidlig morgen på Grønland, og gikk ut av teltet. Like utenfor et gjerde som var satt opp for å beskytte leiren mot isbjørn, lå det en diger isbjørn og sov. Fotografen listet seg stille tilbake til teltet, fant en mikrofon og en opptager, og fikk tatt opp lyden av isbjørnen som pustet og sov. Jeg tror det er første gang jeg har kunnet bruke lyd av en ekte isbjørn, sier Hopkins.
Og nettopp her ligger litt av forklaringen på at det «jukses» så mye: det å skaffe gode bilder er ofte enklere enn god lyd. Dersom avstanden til det du filmer øker fra to til én meter, kan du med letthet zoome inn litt for å få et bedre bilde. Lyden, derimot, har blitt fire ganger svakere, og dertil vanskeligere å fange opp.
Den gode samtale
— Før man setter i gang en stor produksjon er det viktig at man snakker litt med oss som skal redigere lyd om produksjon av lyd, mener Graham Wild.
— Det er ikke alltid så mye vi trenger, og det er bedre å ta opp lyd med for eksempel en mikrofon på kameraet enn ingenting. Om ikke annet kan vi høre hvordan det du filmer hørtes ut som i virkeligheten, og så finne lyder som tilsvarer det, sier han.
De to lydredigererne forteller også at det er viktig å ta opp lange strekk med lyd om du først skal ta opp noe.
— Det holder ikke med et ti sekunders snapshot av lyden i området du er. Er du midt i en jungel kan du godt ta opp flere minutter med lyd, så har vi litt å ta av, sier Hopkins.
Dårlig lyd skjules ofte med musikk. Det er ikke nødvendig å klippe et helt program til musikk, men det er ofte billigere enn å bygge et fullverdig lydbilde, slik man har gjort på Frozen Planet.
— I stedet for ti til tjue spor med forskjellige lyder, er det selvsagt lettere å ha et eller annet musikkspor som man klipper til, men det gjør ikke nødvendigvis filmen din så mye bedre, sier Hopkins.
Hun forteller videre at hun alltid begynner med atmosfærelydene. Det betyr egentlig lyden av «stillhet»; men, som man vet, det er aldri helt stille i naturen. Lyden av vind som blåser gjennom gress og lyng, snø som fyker bortover marken eller is som sprekker i bakgrunnen — det er alltid en eller annen lyd der ute.
Etter at atmosfæren er på plass, begynner arbeidet med effektene. Det kan være lyden av en pingvin som slår med vingene, isbjørnens fotspor eller en bølge som bryter. Disse lydene bygges ofte opp av flere lag som hver og ett jobber sammen for å skape en komplett følelse av realisme.
— Der vi kan bruker vi de originale lydene, dersom de ble tatt opp. Noen ganger er det for mye vind eller for stor avstand til at lyden kan brukes, men så langt vi klarer er det et poeng å bruke den originale lyden, sier Hopkins.
En ting som er svært vanskelig å konstruere er lyden av plaskende vann. Her er det rett og slett enklere å lage plaskene i et basseng. Løsningen for Frozen Planet ble å hyre inn en foleyartist, som satt i et basseng utendørs med Frozen Planet på storskjerm. Hver gang det kom et bølgeskvulp eller noe som innehold plaskende vann, sørget foleyartisten for å lage lyder som kunne stemme overens med det bildene viste.
— Man må utendørs for å ta opp vannplask, ellers høres det bare falskt ut, mener de to lydredigererne.
Foleyartisten sørger også for å lage andre lyder som ikke kan konstrueres, eller som er lettere å lage som foley-lyd. Det kan for eksempel være fotspor, som ofte er meget vanskelig å lage overbevisende i postproduksjon.
— Hver gang en fot treffer bakken høres det litt annerledes ut, noe som kan være vanskelig å etterligne når man sitter i ettertid og ikke har noe original lyd i det hele tatt, sier Hopkins.
Miksing
Når alle lyder er lagt på, gjenstår miksingen. Det betyr at noen ser over alle lydsporene og sørger for at volumet mellom dem er slik at ingenting drukner i hverandre.
— Ofte handler miksing vel så mye om å ta bort lyder, som å justere volum. Vi må hindre at lydsporet blir et sammensurium av lyder man ikke klarer å skille fra hverandre, sier Graham Wild.
I miksingen gjøres det også panning, det betyr at lyden justeres mellom å være til venstre eller høyre i et stereo-lydbilde, eventuelt defineres det hvor lyden skal komme fra i et surround-anlegg (5.1).
Lyd-etikk
Men er det rett å legge på «falske» lyder?
— Det er et vanskelig spørsmål, men vi prøver å balansere mellom det som publikum forventer, det som skjedde og den lyden som eventuelt er tatt opp, sier Hopkins.
— I mange tilfeller er det, som nevnt, umulig å ta opp lyd i det hele tatt. Skulle vi kjørt filmen uten lyd i det hele tatt, eller kan vi, basert på det vi vet om dyret eller forholdene vi filmer, legge på lyd som er mer eller mindre identisk med slik det ville hørtes ut om du var på stedet? Jeg mener det er greit, men vi diskuterer dette hele tiden, sier Graham Wild.
Hva tenker du? Er det greit å jukse med lyden på dokumentarfilmer?
Jeg har nok visst en stund at det trikses mye med både lyd og bilde i naturfilmer, det har vært en del dokumentarer også på hvordan det gjøres. Så lenge produsentene er noenlunde åpne om det, ser jeg ikke noe betenkelig med det.
Jeg foretrekker definitivt voiceover og falske lydeffekter over actionmusikk i naturfilmer, men det kan se ut som historien har løpt fra meg der.
Et spørsmål, også ang. lyd i naturfilmer: Det er nesten umulig å få tak i norsk lydspor på dem. Også på klassiske serier som jeg vet finnes med lydspor fordi jeg har sett dem på NRK… antar at det dreier seg om problemer med rettighetsklarering?
Lurer på om dette bare gjelder lyd jeg. og jeg lurer også på om dette bare gjelder i «naturfilmredaksjoner» eller også i ..tja..nyhetsredaksjoner for eksempel?
For det første, herr artikkelforfatter, så heter vi i Norge lyddesigner, og ikke lydredigerer. Jeg ANER IKKE hvor du har fått det navnet fra, kan umulig være fra gutta på huset. Enkelte luringer oppe i filmparken kaller seg dog lydmestere, men det er noe de har funnet på selv, det finnes ingen lydmesterutdanning i Norge.
Så til Tor: Etter min erfaring, og det begynner å bli endel år, i mediebransjen hviskes grensene mellom fantasi og virkelighet mer og mer ut. I årevis har man pyntet på fargene sånn at de enten skal se mer innbydende ut, eller grå og triste. Dette også i dokumentarer og reality. Når det gjelder nyheter er det eneste «trikset» jeg vet om er shakycam, eller med andre ord at man rister litt fram og tilbake på kamera for å gi illusjonen om at det er kaotisk. Raske panner og kameraføring som skulle tilsi at fotografen er i fare er en effektiv måte å gjøre oss seerne utrygge på. Bortsett fra dette virker de fleste å være nokså forsiktige, men det er jo ingen tvil om at «shit sells», så alle nyhetsjagere vil alltid «pynte» litt på situasjonen.
Hei Pikejens,
det er leit om du føler deg støtt; det har i alle fall ikke vært meningen med artikkelen. Jeg har brukt det litt mer folkelige begrepet «lydredigerer» et par steder i artikkelen, men har også omtalt arbeidet som gjøres som «lyddesign».
Kate Hopkins og Graham Wild brukte da også titlene «sound editor» og «sound designer» litt om hverandre da de holdt foredrag (selv om de kanskje legger litt forskjellige ting i hver tittel), men later til å bruke «editor» mest om sin egen tittel, såvidt jeg oppfattet. Spørsmålet var da om jeg skulle fornorske dette til «lyddesigner» eller bruke nærmeste ekvivalent «lydredigerer» på norsk. Jeg landet altså på det siste, uten at det var meningen å støte noen.
Hei Sindre 🙂 Jeg beklager om du oppfattet meg som støtt, det var ikke meningen 🙂 Det som derimot slo meg er at det ikke virker som om du har noe særlig kontakt med lydavdelingen i nrk, for der er det så visst ingen som kaller seg for lydredigerere. I filmlydverdenen i dag har vi disse gruppene:
Lydassistent, cable guy.
Bommer, boomer.
Lydtekniker
Lyddesigner
Lydmester.(igjen, dette er en betegnelse de bruker i storyline)
I tillegg, etter at norsk film har fått et mer internasjonalt publikum, bruker flere og flere betegnelser som sound recordist, boomer, cable guy, sound designer, sound editor, adr editor, sound fx editor, foley artist, dub mixer og sound re-recordist. Jeg har flere ganger brukt recordist og re-recordist i de internasjonale filmene jeg har vært med i. Som du ser er det en stor smørje med betegnelser, men de er alle veldig beskrivende for den jobben man har i filmlyd. Hvis du snakker med en av gutta på huset kan de sikkert forklare deg mer utfyllende 🙂
Var virkelig ikke meningen å flisespikke, men mener det er et poeng i å tiltale en person med det tittlelen man egentlig har 🙂
Ifølge Wikipedia heter det «foley artist» når man gjenskaper lyder/lydeffekter…
en.wikipedia.org/wiki/Foley_(filmmaking)
Veldig interessant artikkel. Bare synd at desken som vanlig prøvde å gjøre det til en sensasjonssak med sin VG-aktige overskrift. Kjære Aftenposten — kan dere roe ned de folka litt?
Aftenposten…?
Ikke Aftenposten, men den VG «wannabe» Nrk. Nrk var seriøs, hva skjedde? Det er NRK som bør roe ned de VG overskriftene. Jeg har lest at en tidligere VG ansatt har fått jobb i NRK og man ser jo at det går nedover. Du kan ikke gå fra useriøse og sensasjonelle ikkenyheter til nyheter. Sier dette på et generelt grunnlag, ikke pga denne saken.
Hei!
Jeg vil bare slutte meg til skrytet av artikkelen! Veldig gøy å lese om noen av de beste lyddesignerne i naturfilmbransjen! Jeg kan slutte meg til kommentarene fra BBC-folkene her, det er som regel vanskelig, og oftest umulig å få god location-lyd på en naturfilmproduksjon. Det er noen enkle grunner til dette:
– Det meste av bildene som filmes i en naturfilm er tatt opp med svært lange tele-linser. Alle som har noe med lyd å gjøre, vet at man ikke kan få god lyd på 50-100 meters hold (eller mer), med mindre motivet gir fra seg MYE lyd. Og det gjør dessverre ikke dyr, det meste av tiden.
– Flere av sekvensene i Froxen Planet (og mange andre naturfilmer) er time-lapse sekvenser. Disse er det umulig å få sync-lyd til, fordi de eksponeres MYE langsommere enn vanlig video/film.
– Lyd-opptak under vann er plaget av støy fra dykkerne (som filmer, de blåser bobler, som støyer mye), båter i nærheten (selv om de kan være mange kilometer unna, lyd forflytter seg forbausende bra under vann. ), og en rekke dyrearter man ikke filmer, men som oversvømmer lydbildet (f.eks. krepsdyr, som ofte gjør undervannslyd til en eneste knitre-og-smelle-kavalkade).
Jeg vil med andre ord ikke kalle denne formen for lyddesign på naturfilmer for juks, men heller en dyd av nødvendighet. Alternativet ville vært bilder med musikk og stillhet. Jeg mener begge deler ville skadet seeropplevelsen på naturfilmene.
Jeg vil også henge meg på skrytebølgen! Jeg ble fascinert allerede da dere skrev om lydsettinga til vinteridrett og hvordan NRK bruker foley live for å gjenskape lyder som man «forventer» av bildet.
Det samme syns jeg gjelder for naturdokumentarer også; man forventer å høre plasking og steg hvis man ser en isbjørn eller pingvin. Å kalle det juks syns jeg blir feil, for ellers ville man ha hatt total stillhet, og det er faktisk MYE verre og det vet alle som jobber med kringkastede medier.