nrk.no

Gjesteblogg: Fra dinosaur til @

Kategorier: Internett,Journalistikk & Kommentar


Dette er en kommentar. Den bygger på skribentens egne analyser, meninger og vurderinger.

En av dem som har brukt skrivemaskin i sitt journalistiske virke, er Marianne Rustad Carlsen. Hun jobber i dag som kulturreporter i NRK Dagsrevyen. Etter at vår journalist Sindre Skrede fant en skrivemaskin i kjelleren, kan det virke som om det er flere der ute som deler de samme minnene som henne.

Rynkene synes kanskje ikke så godt, men det er når man tenker på den lange veien belagt med tekniske framskritt man har gått at man virkelig føler seg gammel. En rivende, og til tider komplisert, utvikling som både hjerne og fingre har vært med på. 

Skrivemaskinen har vært en trofast følgesvenn for journalister i mange år. Nå er det helst datamaskinen står i front, og ikke omvendt. Foto: Sindre Skrede

Jeg blir nostalgisk når jeg tenker på den aller første skrivemaskinen jeg hadde – en manuell skrivemaskin uten rettetast. Jeg brukte hvit korrekturlakk hver gang jeg skrev feil. Og hver gang jeg skulle sjekke en opplysning som skulle stå på trykk eller kringkastes, måtte jeg ta den gamle telefonen med rund skive på bordet foran meg i bruk og ringe åtte til ti telefoner. Det var slett ikke sikkert jeg fikk fatt i de personene som kunne gi meg svar – ”online” var å være i nærheten av telefonen på bordet.

Neste steg kom med den elektriske kulehodemaskinen – jeg syntes den var en gave til journalisten. For nå kunne vi virkelig føle hva vi skrev – vi hamret løs og følte jobben ble enda viktigere når vi virkelig kjente i fingertuppene at vi utførte vårt journalistiske oppdrag.

Etter dette fulgte en rekke moderniserte versjoner som krevde lettere trykk – noe av moroa ble liksom borte da. Og jeg lengtet litt tilbake til kulehodemaskinen som stod gjemt på loftet som en liten skatt. Fortsatt foregikk innsamlingen av research via telefon og personlig oppmøte hos kilder.

Det dukket opp et ord – internett. Puh – tenkte jeg et kort øyeblikk – enda noe nytt jeg må lære – hvor langt unna er egentlig pensjonsalderen?

Men sukket ble kort – for etter å ha svettet meg gjennom kurs for nybegynnere og viderekommende – prøvd og feilet selv – gikk sannheten opp for meg: Her på dette rare stedet ”internett” kunne jeg finne alt en journalist kunne drømme om. Det var som en verden av journalistiske vinkler. Som en godtebutikk for barn.

Informasjoner som før hadde ligget gjemt i kildenes lommer ble plutselig lesestoff for alle. Mange mennesker mistet makt – fordi alt ble så tilgjengelig for oss. Vi måtte ikke stole på ordet som kom fra kildens munn – vi kunne sjekke fakta.

Makten lå i surfingen rundt på nett. Møtene med kilder kunne foregå online – på mail, på skype, på face, på mobiltelefonen som vi alle bar rundt på. For ledningen til telefonen var borte – den var bærbar. Vi kunne nå folk uavhengig av hvor de befant seg. Og tok de ikke telefonen – tekstet vi. Vi vil ha svar – nå!

Tankesettet har gått igjennom mange omdreininger – og fortere og fortere har det gått siden jeg satt med korrekturlakken og den manuelle skrivemaskinen. Selv om jeg blir tatt igjen på oppløpssiden av mange av de yngre som behersker teknikken mye bedre enn meg – er skepsisen blåst bort – What’s next?

Pensjonsalderen er fortsatt mange år unna.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.