nrk.no

Uhørt

Kategorier: Gjestebloggere,Journalistikk & Kommentar

Listen av Johan Larsson på Flickr CC BY

Dette er en kommentar. Den bygger på skribentens egne analyser, meninger og vurderinger.

Olav Nyhus er juridisk direktør i NRK.

Olav har skrevet denne for et internt publikum til sin fast bloggspalte på NRKs interne nett. Vi i NRKbeta synes den er interessant på minst to nivåer, og har fått lov å dele den med dere.

I tillegg til det journalistiske nivået Olav tar opp, er dette interessant også på et teknologisk nivå. Dette ville neppe vært noen sak om kommisjonen satt på seteraden bak journalisten på et fly. Men når den ikke-planlagte avlyttingen skjer via en telefon noen kanskje burde skrudd helt av, er etikken annerledes.

«Listen» av Johan Larsson på Flickr CC BY

Uhørt

«Ingeborg» roper jeg – vennlig i målet, stående i entreen. Tyst… «Ingeborg!» roper jeg igjen, litt kraftigere. Fortsatt ingen reaksjon. Da er det nok.

Unødig høyt og strengt lyder «INGEBORG!!!» med farsstemme fra kjeller til loft. «Ja, hva er det?» svarer hun oppskremt fra rommet i andre. «Middag!» svarer jeg, irritert fordi hun ikke hørte meg før.

Pussig egentlig; Å klandre noen for noe de ikke har hørt. Kanskje er jeg ikke alene. Når vi kaller på noens oppmerksomhet, øker irritasjonselementet i stemmen for hvert nytt unødvendig rop. Selv om ropet er nødvendig. Men hvem bør ergrelsen rette seg mot – den som slapt blir stående i første eller den som ikke fanger lyden i andre?

Det hender jeg selv ikke får med meg alt som blir sagt. Min kone vil si det er et understatement. Men ved foten av trappen gir det grunn til refleksjon. Når hører jeg og når hører jeg ikke?

Selv mener jeg evnen til å lytte er en av de fremste lederegenskaper og en forutsetning for å handle klokt. Men ikke bare det. Det dreier seg også om arbeidsglede. Gleden over å bli lyttet til er vesentlig for hver og en av oss, ikke alene for gode radiostemmer. Det dreier seg om å bli verdsatt for ens egne bidrag, synspunkter og refleksjoner, uavhengig av hvilket fagområde vi snakker om. Ja, det er generelt godt å bli lyttet til. Det er jeg sikker på. Tror jeg.

Men man skal som kjent aldri si alltid. Leder Tarjei Rygnestad i Den rettsmedisinske kommisjon vil antakelig mene at det er grunn til å nyansere. Det skal vi lytte til — selv om det ikke er sikkert han har retten på sin side… Pressens Faglige Utvalg har nå vurdert kommisjonens klage på at NRK lyttet til deres møte 20. desember i fjor. Utvalget konkluderte med at vi brøt presseetikken. Ikke fordi vi lyttet, men fordi vi ikke var åpne om lyttingen da vi intervjuet medlemmene i ettertid. Jeg kan forstå det.

Så hva var det som skjedde? En sannhetssøkende journalist ringte kommisjonens leder for å få en kommentar til behandlingen av den første rettspsykiatriske rapporten i 22. juli-rettsaken. Men Rygnestad var opptatt, for akkurat da satt kommisjonen og behandlet rapporten. Han trykket derfor på knappen, avviste samtalen og la mobiltelefonen fra seg. Trodde han. I virkeligheten tok han telefonen og åpnet samtalen slik at journalisten kunne høre kommisjonens drøftelser. Det var interessant og relevant.

Man skal som kjent høre mye før ørene faller av. Journalisten lyttet i 53 minutter. Kommisjonens drøftelser avdekket en større grad av uenighet enn det som kom frem i kommisjonens uttalelser etterpå. Var det da uetisk å ikke legge på? I en privat situasjon: normalt. I en situasjon der et offentlig oppnevnt organ behandler et avgjørende premiss for konklusjonen i etterkrigstidens største strafferettssak: Nei.

Jeg misliker sterkt at vi nok en gang ble felt for brudd på etikken. PFUs konklusjon er likevel gledelig på et sentralt punkt. For NRK var det nemlig prinsipielt viktig å få slått fast at det ikke i seg selv er uetisk av en journalist å lytte til samtaler hun ikke tar del i. Selvsagt er det annerledes om journalisten etablerer en avlyttingssituasjon ved hjelp av skjulte mikrofoner eller opptak. Ja, det er ikke bare annerledes, det er straffbart. Men om hun utilsiktet og tilfeldig havner i en situasjon hvor hun får overhøre konfidensielle samtaler, er det ikke uetisk å høre.

Det er kort og godt ikke daddelverdig å være nyfiken om anledningen byr seg. Snarere vil jeg forvente at journalister skal være nysgjerrige og søkende etter samfunnsrelevant informasjon. Gravende og undersøkende journalistikk vil også i fremtiden måtte bygge på tilgang til kilder som ikke er ment for offentlighet. Ofte vil det nettopp være en forutsetning for å sette viktige samfunnstemaer på dagsordenen, at vi får mer eller mindre tilfeldig tilgang til opplysninger og informasjon som er ment å være unntatt offentlighet.

Ingeborg ignorerer slik journalistikk i dag. Jeg håper det endrer seg, og at hun får oppleve et NRK med viktig og konstruktiv samfunnskritikk også i fremtiden — når hun vokser til. Det er et premiss for et bedre samfunn. Fortsatt er det mye vi bør se etter, mye vi bør lytte til. Fremtiden er uhørt.

5 kommentarer

  1. Det er som dere antyder, to nivåer her. Det første er at det ble foretatt en ulovlig/uetisk romavlytting. Dette er i seg selv problematisk, men kanskje forståelig og tilgivelig, særlig med tanke på at det skjedde spontant ved en feiltakelse og ikke var planlagt. Dette kan muligens forsvares ved en altruistisk argumentasjon. Særlig om avlyttingen ikke oppdages og ingen lovbrudd kan påvises. Det andre nivået i saken oppstår først når materialet brukes som om det var allment tilgjengelig informasjon. Da er det ikke lenger lett å forsvare etisk. Særlig når materialet brukes til å skaffe seg en konkurransefordel overfor andre medier, heller enn å belyse fakta i saken overfor allmenheten. Vi ønsker alle en gravende journalistikk som opererer i lovmessige og etiske grenseland, men dette er ikke ensbetydende med en spionerende, uærlig sensasjonsjakt. Jeg har lenge fulgt NRK sin omstilling fra å være en nøktern nyhetsrapportør til å bli en sensasjonsprodusent og meningsytrer. Særlig på nrk.no er denne omstillingen tydelig. Fra å være et godt nettsted for en rask nyhetsoppdatering, er sidene blitt i stor grad fyllt av såkalt click-bait, kryptiske overskrifter som er laget for å pirre nysgjeriigheten din til å klikke på dem. Jeg har lenge lurt på hvorfor det har blitt slik, særlig siden omstillingen kom etter at reklamebannerne ble fjernet.

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Willy Bergsnov)

      Tenker du denne konkrete saken er «spionerende, uærlig sensasjonsjakt», eller er det innenfor hva det er interessant for almenheten å kjenne til?

      Clickbait er en dårlig ting når leseren føler hun kommer til noe annet enn det hun ønsket. Samtidig er det sånn at om man har en forside og artikkelpluggene ikke klikkes på, trenger man heller ikke skrive artiklene bak. Det er en kilen balanse. Jeg har inntrykk av at kollegene mine på fronten klarer å balansere det greit, men jeg er ganske inhabil…

      PS: Meningsytrer – forklar mer?

    • Willy Bergsnov (svar til Anders Hofseth)

      Ang. click-bait, så mener jeg at artikkelpluggene bør være beskrivende for innholdet i artikkelen. Av og til ser man at dette blir erstattet med utdrag som uten kontekst virker klikkfremprovoserende uten å ha sammenheng med teksten under.

      Med «sensasjonsprodusent og meningsytrer» mener jeg måten NRK har sneket inn en del artikler de siste årene hvor det å skape frykt blant leserne synes å være hovedmålet: «Gjør du / gjør du ikke X, så kommer Y til å skje». Kosthold, sykdom og død er gjengangerne her. Slike artikler var svært sjeldne for bare få år siden, og noe man forbandt med Dagbladet og VG. Fellesnevneren for disse artiklene er at de er ekstrapolerte sensasjoner av ofte marginal forskning.

      Om den aktuelle saken i artikkelen er «spionerende, uærlig sensasjonsjakt» eller ikke for hver og en dømme selv. I et journalistisk klima der hele nyhetsbildet handlet om Utøyasaken, men nyhetstilgangen var begrenset og alle drøvtygget på det samme, gamle stoffet, kan det nok ha vært ekstra fristende å skaffe seg et unikt oppslag selv om det var basert på ulovlig romavlytting. Journalisten visste nok at han hadde folkeopinionen med seg og at overtrampet derfor ville bli tilgitt.

  2. «Kommisjonens drøftelser avdekket en større grad av uenighet enn det som kom frem i kommisjonens uttalelser etterpå. Var det da uetisk å ikke legge på?»

    Hadde det enda bare vært slik. Det som kom frem i rettsaken var at journalisten i realiteten overhørte kommisjonsmedlemmene i et type rollespill, der man inntar kritiske posisjoner for å prøve å argumentere egen slutning i senk, og på den måten teste hvor god slutning man i felleskap har kommet frem til.

    Så journalisten avdekket ingen ting. Og ja, det er uetisk å overhøre noe man vet man ikke er invitert til å høre.

    Svar på denne kommentaren

    • Knut Erik (svar til Dan)

      Med den argumentasjonen er du farlig nær at det vil være uetisk å lese dokumenter unntatt offentlighet, når du ikke er inviter som avsender eller mottaker.

      Dette ville gitt dårlige kår for en samfunnskritisk presse.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.