nrk.no

Fremtidens musikkanbefalinger

Kategorier: Diskusjon, Forskning, Musikk og lyd & Nettjenester


Musikkteknologi var et ganske stort tema under årets SXSW Interactive-festival. En av de mer interessante foredragsholderene var Paul Lamere, utviklingsdirektør i The Echo Nest, som pratet om hvordan fremtiden ser ut for de som driver med musikkoppdagelses- og anbefalingsteknologi.

The Echo Nest workshop

The Beatles-problemet

På samme måte som at vi i filmverdenen har «The Napoleon Dynamite-problem», står last.fm, Spotify og flere av de andre ovenfor problemer når det kommer til å levere deg musikkanbefalinger som alltid er:

  • Relevante
  • Ukjente (for deg som bruker)
  • Interessante

The Beatles-problemet

Paul Lamere kaller dette «The Beatles-problemet». The Beatles har en fanskare som brer seg fra ungt til gammelt, fra metal-fans til dupstep-fans, fra skolerte til ufaglærte. Den tradisjonelle metoden for å anbefale relevante artister, basert på brukerdata, har en tendens til å vise artister som Paul McCartney, John Lennon, George Harrison, Ringo Starr og The Wings. Som på ingen måte er irrelevant, men det er direkte kjedelig. Kjenner du til The Beatles er det stor sannsynlighet for at du også kjenner til John, Paul, Ringo og George.

Så, hr. Lamere stilte publikum et enkelt spørsmål: Hvordan kan vi gjøre dette bedre? Som utviklingssjef i The Echo Nest, en av verdens fremste forskningsinstitusjoner for musikk, hadde han et svar eller to klart i ermet. The Echo Nest samler og kalkulerer seg frem til store mengder metadata på låter, artister, album og alt annet som på noen slags måte har med musikk å gjøre. Hvis noen kan svare på spørsmålet, bør det være han.

Er ikke brukerdata et godt nok grunnlag?

Brukerdata får deg ganske langt. Søker du etter The Shins’ relaterte artister i Spotify, får du Guided By Voices, The Decemberists, Spoon, Broken Bells, Arcade Fire, The National, Modest Mouse ++ tilbake. Som er relevante artister. Men, om du søker etter The Beatles er ikke resultatene like interessante lenger. Så hva gjør man? Lamere foreslår å kalkulere seg frem til en nærmeste nabo-graf basert på følgende kriterier:

  • Artistenes populæritet
  • Artistenes relasjoner
  • Artistenes allmenne kjennskap
  • Antall år med aktivitet
  • Fanskarens lidenskap («the passion index»)

…som leverer en graf som ser noe sånt ut:

Flere av navnene i denne grafen er kjent. Men hvor mange kan f.eks. si at de har hørt om Emitt Rhodes, eller The Beau Brummels? Antagligvis ikke like mange som vet at Ringo Starr slo på trommene i The Beatles. Og hvis man hører på dette klippet av Magic Hollow av The Beau Brummels, kan det virke som at Paul Lamere er inne på noe: Magic Hollow i OGG-format.

Men hvordan kommer man frem til de overnevnte kriteriene? Man kan komme frem til mye ved å grave seg ned i databaser som MusicBrainz og The Million Song Dataset. Og for å komme seg frem til noen av de andre, og mer interessante kriteriene, trenger man tilgang til nær-realtidsdata fra en statistikkleverandør. «The Passion Index» er et eksempel på hvor dette er nødvendig.

The Passion Index

I 2009 introduserte Lamere termet The Passion Index, som sier noe om hvor lidenskapelig fanskaren til et band er. The Passion Index er et sammensatt statistisk mål som kan kalkuleres på basis av flere ulike variabler, ut i fra hvor grundig man kan og vil gå til verks. Du kan for eksempel antagligvis bruke antall edits på en artists Wikipedia-side som en variabel. Eller hvor langt den gjennomsnittlige fan reiser for å se en artist live. Eller hvor mange sanger en fan har kjøpt (ikke streamet) via tjenester som iTunes Music Store.

Men for å gjøre det såre enkelt foreslår Paul Lamere å måle en enkel faktor:
Antall avspillinger/Antall fans=Passion Index

Ved å begrense seg til dette kriteriet for måling, gjør man det veldig enkelt å kalkulere indeksen for et stort antall artister uten mye manuelt arbeid. Og på bakgrunn av denne målingen kan In Flames godte seg med at deres fans med god margin går inn på en førsteplass. Kool & The Gang havner på en slags sisteplass, i selskap med Wham!, Isaac Hayes, Diana Ross og The Isley Brothers.

Er dette fremtiden?

Mens jeg satt der under foredraget, sammen med det som føltes ut som rundt hundre andre i et relativt lite konferanselokale i Austin, var det lett å bli bergtatt av Lameres interessante presentasjon. Han sitter utvilsomt på langt mer data, utdanning og kunnskap om emnet enn folk flest.

Men, hvor dårlig fungerer egentlig dagens anbefalingsteknologi, for folk flest?
For min egen del har jeg lite problemer med å komme frem til ny og interessant musikk. Tjenester som 3VOOR12, Soundcloud, Hype Machine, Fuse.tv m.fl. gjør en god jobb med å holde meg oppdatert på det som måtte være interessant av ny musikk.

Men jeg er på samme tid klar over at det er mange som ikke er like interessert i populærmusikk som meg, og som smilte av glede når jeg tidligere i artikkelen introduserte Emitt Rhodes som en relatert artist til The Beatles. Så det finnes definitivt en anledning til å forbedre de heller stagnerte algoritmene som brukes av de fleste anbefalingstjenester i dag.

Hva tror du? Er du fornøyd med anbefalingene presentert av Spotify, WiMP, iTunes og de andre? Burde noen kanskje få i gang en Netflix Prize for musikkindustrien?

10 kommentarer

  1. For min del har ingenting hjulpet meg mer i oppdagelsen av ny musikk en Pandora gjorde (Før det ble «utilgjenglig» utenfor USA).
    Hver sang hadde blitt analyser (manuelt?) og gitt labels som beskrev musikken; «Soft female vocals», «heavy slow beat» etc. Dette kombinert med hvordan jeg tidligere hadde gitt tommel opp eller ned på andre sanger ga meg forslag som traff svært godt og ikke var «kjedelige» som beskrevet over.

    Svar på denne kommentaren

  2. 1. «mer musikk, mer musikk, men ikke gi meg noe jeg kanskje ikke liker!»

    2. ikke nok med at man tvinges inn i filterbobler i søkemotorer, man skal altså frivillig bygge filterbobler rundt «musikksmaken» sin også. forfall!

    3. musikksmaken din er ikke magisk. musikksmaken din er ikke bedre. musikksmaken din er ikke noe som er verdt å «bevare».

    Svar på denne kommentaren

  3. Jeg tror aldri at anbefalingstjenestene vil bli perfekte, så man må alltid regne med et snev av egeninnsats.

    Med det i bakhodet er Last.fm perfekt for å få nye artister i fleisen. Så for å svare på spørsmålet, ja, jeg er fornøyd (med Last.fm og deres apper).

    Svar på denne kommentaren

  4. Høres flott ut. I motsetning til film så kan man her bruke data fra selve sangene (innholdet, musikken) i tillegg til kjøpsdata, anbefalinger o.l.

    Personlig synes jeg kanskje man bør holde seg på sang-nivå, ikke på artist-nivå. Liker du låt A så skal systemet forutsi sannsynligheten for at du liker låt B (eller helst HVOR godt du liker B, basert på HVOR godt du liker A).

    Som programmerer ville jeg gjerne ha deltatt i en slik konkurranse. Det er en vri her da, jeg er fullstendig uinteressert i musikk. Men det kan faktisk være en fordel her. Det vil muligens gjøre det lettere å være objektiv, jeg er fullstendig fri for forutinntatte holdninger om hva som er bra og hva som er dårlig.

    relatert:
    http://www.nrk.no/vitenskap-og-teknologi/1.7921694

    Svar på denne kommentaren

  5. Er dette fremtiden spør dere.

    Fremtiden er ganske enkelt at artister gir ut musikken sin gratis på nett og bør prise seg lykkelige hvis de selger mange billetter til annonserte konserter. Slike det alltid burde ha vært.
    Dette vil resultere i at de som virkelig gir ut kvalitet blir likt og de som bare er en klisje’ eller ikke bra blir silt ut. Dette er bedre for oss som slipper å forholde oss til popartister som har 15 låtskrivere og slikt i ryggen og lager pop kun beregnet å tjene penger på.

    Dere lurte på hva fremtiden var og her er løsningen. Musikk er kunst og man bør ikke tjene penger på en kopi av dette, men når man stiller ut kunsten dvs spille konsert.

    Svar på denne kommentaren

  6. Siden jeg forsker på anbefalingssystemer (eng: recommender systems) klarer jeg ikke helt å sette likhetstegn mellom de to nevnte problemene, selv om de er beslektet i form av at begge påvirker settet av elementer du blir anbefalt (det være seg musikk eller filmer)

    Så langt jeg forstår beskrivelsen av Beatles-problemet så handler det mye om anbefalingene er noe du ellers kun ville oppdaget ved en tilfeldighet (i engelskspråklige forskningsartikler brukes gjerne begrepet «serendipity»), og å filtrere bort elementer som det er åpenbart brukeren allerede burde vite om.

    Napoleon Dynamite-problemet gjelder derimot forskjellen mellom hvordan systemet tror du kommer til å bedømme noe (ofte på en 5-stjerners skala), og hvilken karakter du faktisk gir. Problemet med Napoleon Dynamite (og enkelte andre) er at det er en film som mange har sett, hvilket typisk medfører lite feil mellom forventet og gitt karakter, men siden folk tenderer til å elske eller hate den så er feil-raten høy. Det er mulig denne blog-posten beskriver Napoleon Dynamite-problemet på en måte som er lettere å forstå (grafen viser også klart hvordan feil-raten generelt synker med stigende antall bedømminger av en film, og hvordan to av Ringenes Herre-filmene har unormalt lav feil-rate).

    Jeg kommer ikke på noen låter som umiddelbart skaper samme splitt blant publikum, men tar gjerne i mot forslag. I og med at selv de som vant Netflix-prisen ikke løste problemet kommer det kanskje til å ta en stund før dette slutter å være et problem?

    Svar på denne kommentaren

  7. Vegard Sandvold

    Jeg tror det er vanskelig å etablere et marked for teknologi av dette slaget fordi:

    1) Problemet ikke er stort nok – mange er fornøyd med radio og topp 20. Musikk er egentlig et dårlig produkt, noen bruker mye penger på musikkforbruk, mens mange bruker (nesten) ingenting.

    2) Marginene i bransjen er små, og investeringviljen liten. Hvorfor kaste det lille man har av kapital etter noe som ikke er et problem?

    3) Forretningsverdien av denne typen anbefalinger er usikker. Det er vanskelig å anslå hvor mye mer man vil selge på bakgrunn av en investering i et slikt anbefalingssystem. Ikke alle kan være som Amazon.

    Nå forutsetter jeg selvfølgelig at selskaper som The Echo Nest og BMAT (som jeg selv var med å starte) ønsker å selge lisenser på sin teknologi til iTunes, Spotify ol.

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.