nrk.no

Filmredigering i hine haarde Dage

Kategorier: Film & NRK

Filmrull på Steenbeck
Foto: Sindre Skrede / NRK

Vi har tidligere skrevet at NRK må velge ny redigeringsprogramvare i løpet av året. Samtidig viste vi fram en mekanisk videomikser til mobilen. Det første dønn seriøst og alvorlig – det andre en kuriositet. Men hvorledes var det den gang all film faktisk ble klippet mekanisk og manuelt? 

NRKbeta tok en tur til NRK restaurering, hvor jobben med å digitalisere hele NRKs arkiv er godt i gang. Arbeidet utføres blant annet ved hjelp av Steenbeck klippebord: et redigeringsverktøy som i sin tid var utbredt og mer eller mindre standard i filmmiljø over hele verden.

Helge Årrestad, NRK restaurering, foran Steenbeck klippebord
Helge Aarrestad i NRK restaurering jobber med digitalisering av NRKs arkiv. Her brukes fremdeles Steenbeck klippebord for å se gjennom og sjekke arkivfilmene for fysiske feil, før de digitaliseres. Foto: Sindre Skrede / NRK

Steenbeck har produsert flate klippebord siden 1953, først i Tyskland – siden i Holland. Bedriften har på ingen måte lagt ned produksjonen, og lager fremdeles klippebord for film i 2012. Steenbeck var svært utbredt, spesielt i Europa. I USA ledet den stående klippeløsningen Moviola lenge an.

Selv om store deler av filmindustrien i dag har gått over til digitale medier, finnes det fortsatt mange som arbeider med film; enten av nødvendighet, eller fordi man foretrekker film fremfor digitale løsninger.

NRK har vært i den digitale verden en stund, men i arkivet finnes det store mengder film, som nå er i ferd med å bli digitalisert. Da trengs de gode, gamle maskinene – enn så lenge.

Helge Aarrestad har jobbet med film i en mannsalder, og i NRK nesten like lenge. Ved hjelp av et Steenbeck klippebord ser han for tiden gjennom filmer fra NRKs arkiv, og sjekker om noe er galt med bilde eller lyd. Biter av programmer kan være borte, en skjøte i filmen kan være dårlig eller det kan hende film og lyd er feil merket. Slike feil må rettes opp før filmen kan scannes og digitaliseres.

Vi lar Aarrestad fortelle oss litt om arbeidsflyten og klippebordet fra Steenbeck:

Klippebordet har seks «plater» eller disker. I utgangspunktet er det øverste paret forbeholdt selve filmrullen, mens de to nederste parene er beregnet på lydbånd. Med andre ord kan man se én film/ett klipp og mikse to lydbånd samtidig på dette spesifikke Steenbeck-bordet.

Filmen som spilles av må være fremkalt fra en negativ, altså selve opptakskopien. Lydbåndet er oftest spilt over fra den gode, gamle Nagra-opptageren, spilt over på 16 millimeter magnetbånd (såkalt sep-mag – separat magnetbånd) og synkronisert i ettertid. Akslingen i midten på platene drives av en motor, som drar lydbånd og film gjennom rullene på midten av klippebordet med nøyaktig samme hastighet. I midten ligger avlesere for lyd og bilde, som presenterer lyden gjennom en høyttaler og filmen på en skjerm.

Selve rullene film og lydbånd glir over har kontaktflater av nylon, og er svært skånsomme mot båndene. Det mekaniske fungerer utmerket, i følge Aarrestad, og forteller at han svært sjelden har opplevd feil som skyldes klippebordet selv.

Steenbeck klippebord
Midten av klippebordet består av to avspillere for lyd, og en avspiller for film. En ser magnetbåndet med lyd nederst i midten av bildet, og en ledig avspiller for lyd i midten av bildet. Øverst går filmbåndet gjennom et kammer hvor filmen gjennomlyses av en kraftig lampe, og tas videre til en skjerm ved hjelp av prismer. Foto: Sindre Skrede / NRK

Der vi i dag klipper med filmen et enkelt klikk, skjøter sekvenser sammen igjen med et tastetrykk og legger på overtoninger både her og der, er det en litt mer omstendelig prosess med film:

— Jeg liker ikke å si at alt var bedre før i tiden, for det var det ikke. Men det jeg legger merke til, nå som jeg sitter her og ser gjennom alle disse timene med film, er at kvaliteten på arbeidet, det TV-faglige, ofte var bedre. Kanskje har det noe med mediet man arbeidet på å gjøre, og så hjalp det selvsagt at man hadde egen lydmann, sier Aarrestad.

Han finner frem en ny rull 16 millimeter film, trer film og lyd gjennom spolene på klippebordet, og sørger for å synkronisere begge båndene før han begynner å spille. Både filmrull og lydbånd er merket med start-frame, og synkroniseringsjobben er dermed – i prinsippet – nokså enkel: det gjelder bare å la de to startpunktene gå inn i avspillerne nøyaktig samtidig.

— Noen ganger hender det at biter av et program er klippet ut og brukt i en annen sending, uten at den brukte delen har kommet tilbake. Da er i så fall den biten tapt for alltid, sier Aarrestad, mens han ser nedtelling til programstart flimre over Steenbeckens skjerm.

Programmet han skal se gjennom, er fra 1980, og et aktualitetsmagasin som het «På sparket». Temaet denne gang er disiplin i skolen – eller mangel på sådan. Argumentene som presenteres er i bunn og grunn de samme som dem vi hører i dagens debatt. Enten er de foresatte like håpløst gammeldagse den gang som nå, eller så er ungdommen i dag like slappe og tiltaksløse som på 80-tallet.

— Men det er artig å høre hvordan språket har endret seg, hvordan folk uttaler seg, og hvordan spørsmål blir stilt, sier Aarrestad.

— Tidligere fikk folk snakke lenge, og kom ofte med lange resonnementer. Slik er det definitivt ikke i dag. På mange måter har det blitt bedre TV av at folk må tenke seg litt om, og være flinkere til å komprimere og konkretisere det de sier, men det er jo et dilemma, det der.

Kontroller for hastighet på Steenbeck klippebord
J-K-L: der Final Cut Pro, programmet NRK bruker til redigering i dag, har knappene J, K og L som kontroller for bakover, play og forover, har Steenbeck en knott som skyves enten til venstre eller høyre for et nullpunkt. Dette justerer hastigheten forover eller bakover. Redigeringsprogrammet Lightworks hadde lenge en play-kontroller som grafisk etterlignet Steenbecks mekaniske kontroller. Foto: Sindre Skrede / NRK

For å klippe sammen for eksempel en drama-serie, ble all originalfilm fremkalt i flere eksemplarer. Negativen ble beholdt, og en fikk fremkalt en arbeidskopi som redigereren kunne jobbe med på klippebordet, tillegg til en sendekopi.

Arbeidskopien ble klippet opp etter scener, og de forskjellige bitene (lyd og bilde) ble hengt opp i en spesiell hylle kalt clip bin, som kan sees bak Aarrestad på filmene over. Hyllen hadde en kasse nederst (the bin) slik at filmrullene ikke skulle komme i kontakt med gulvet og bli skitne eller ødelagte. De ulike bitene ble til slutt tapet sammen i den rekkefølgen man ville ha dem i.

Det som før var ramme alvor er i dag redusert til metaforer i programmer som Final Cut Pro: vi har bin, slice og cut – for ikke å snakke om ikonene i verktøylinjen som viser filmruller, penner og skalpeller.

Ønske om overtoninger og effekter ble notert direkte på filmen med hvit stift, og selve effekt-arbeidet ble så gjort av filmlaboratoriet. For NRK på Marienlysts vedkommende var det Statens filmsentral som tok seg av den jobben. Statens filmsentral hadde lokaler et par hundre meter fra NRK-bygget.

Sendekopien ble klippet til etter redigererens anvisninger på arbeidskopien og et eget skjema.

For Dagsrevyens vedkommende var det litt annerledes. Her ble ofte arbeidskopien klippet og brukt direkte som sendekopi, for å forenkle arbeidsflyten og spare tid, med all den risiko det innebar. Om filmen ble stripet, revet eller ødelagt på noen måte var det ingen vei tilbake, annet enn å få fremkalt en ny filmrull – hvis man hadde tid.

— Fremkallingen kunne gjerne ta en time. Det hendte vi stod og trippet utenfor laboratoriet, og løp med filmen ned til klippebordet – hvor arbeidet kom i gang nærmest før filmen var ordentlig tørket, sier Aarrestad.

FCP X
Filmene i denne artikkelen ble klippet i Final Cut Pro X. En litt mindre omstendelig prosess enn med fysisk film.

At arbeid med aktuelt stoff som må på web, Dagsrevyen og lignende kan være stressende er altså ikke noe nytt – men arbeidsflyten har nok i alle tilfeller blitt enklere og mindre tidkrevende. Det fører ikke nødvendigvis til at journalister og redigerere har bedre tid på seg til å ferdigstille produktet: snarere tvert i mot.

Det er ikke så alt for mange år siden NRK gikk over fra fysiske lagringsmedier til digitale. Ute i filmverden finnes det dessuten fortsatt både fotografer og filmskapere som sverger til film, både for opptak og redigering.

Kanskje driver noen av betas lesere fremdeles med film?

Filmrull på Steenbeck
Filmrull i full sving på Steenbeck. Foto: Sindre Skrede / NRK

21 kommentarer

  1. Artig lesestoff 🙂 Hva med å følge opp med en artikkel om hvordan det digitale arkivet ser ut? Hvilke medier, formater osv som brukes her? Hvor mange TB trengs egentlig for å digitalisere hele NRK-arkivet i full kvalitet?

    Svar på denne kommentaren

    • Christian B (svar til Svein Magne)

      Hei, kan skyte inn at vi i dag har ca. 4,5-5PB med lagring i NRK på forskjellige typer lagringssystemer. Dette vil øke voldsomt de neste årene for å ta høyde for høyere bitrate på nytt matriell, nye kodeker og digitalisering av gammelt matriell. Så skal nok ikke se bort fra at dette tallet er doblet om 2-4 år.

    • Sindre Skrede (NRK) (svar til Anders S.H.)

      Det ville bli en litt for lang artikkel om vi skulle tatt for oss hele digitaliseringsprosessen i tillegg, så det får eventuelt bli en annen gang 🙂

      Film som dette programmet fra 1980 blir lagt inn i SD, altså en oppløsning på 720×576 pixler, progressiv scan, og med filmens originale framerate (som vel er 25 fps).

      I følge folkene ved NRK restaurering har det ikke så mye for seg å scanne inn med høyere oppløsning, siden filmen uansett ikke har noen særlig bedre oppløsning eller kvalitet.

      Filmen blir først hentet fra arkivet, før den blir vasket og renset i en spesiell maskin. Filmen og lyden blir så sett gjennom og sjekket for fysiske feil (som er det Aarrestad holder på med i filmene over), før det hele blir scannet og digitalisert. Filen blir lastet inn i Final Cut Pro og fargekorrigert, før det hele lastes inn i arkivet.

      Om det er problemer med lydnivåer etc. kan dette også korrigeres underveis.

      «Fysiske feil» på filmen er stort sett skjøter (tapen) som svikter. Da kan den i tilfelle skjøtes på nytt, om det går an – i noen tilfeller må kanskje et par frames klippes bort for å i alle fall redde resten av filmen. Og, så klart: klippes det i filmrullen, må det også klippes nøyaktig likt i lydbåndet, for å holde det hele i sync.

    • Martin Weiss (svar til Sindre Skrede)

      I bevaringsverden er overenkomsten å skanne 16mm i 2K og 35mm i 4K. SD høres lite framtidsrettet ut, ikke minst med hensikt til en framtidig digital restaurering.

      Kan jeg spørre hva slags filmskanner dere bruker?

    • Egil Ljøstad (svar til Martin Weiss)

      Vi bruker en CTM Debrie Memory HD skanner.1920 x1080.
      I tillegg har vi en ITK Y-front filmscanner, som i utgangspunktet er en modifisert Cintel URSA Diamond SD-skanner.
      Digitaliseringsjobben nærmer seg de siste årene. Jobben har pågått siden 1991 og arkivet består av ca 60 000 innslag.
      Skikkelig skattekiste av historiske godbiter.
      I starten var poenget å tilgjengeliggjøre materialet slik at man på kortvarsel kan få tilgang og ha en mulighet til å browse gjennom og finne det du trenger.
      Slik det er nå så kan brukerne i NRK, på Marienlyst og alle distriktskontorene gå inn i Programbanken, MAM-systemet vårt, og finne bildene de trenger og starte å bruke dem i klippen i løpet av noen tastetrykk.
      En slik prosess for 6 år siden bestod av å hente filmen ut fra kjølelageret til et avklimatisering (1 dag), gjennomsyn/reskjøting/restaurering og rens (1-3 dager), skanning/lyssetting(1dag), kopiering til mastertape og kopi til DK/eksterne prodselskaper (1 dag) + transport.

      Når det er sagt og kvalitetsdiskusjonen dukker opp, så vil jeg likt å se det digitalt lagrede formatet som er billigere å lagre enn filmen, over lengre tid. Vi har skannet historisk materiale fra starten av 1900-tallet i sort/hvitt som er av fantastisk kvalitet. Linjegymnastikk på Frogner. Oslo så litt anderledes ut da. 🙂

  2. Det står i artikkelen at filmen blir projisert via eit prisme til ein CRT skjerm på klippebordet. Det er vel feil. CRT står for Cathode Ray Tube. På klippebordet er det vel rett og slett ei matt glassplate?

    Svar på denne kommentaren

    • Sindre Skrede (NRK) (svar til Dr. Teknikk)

      Du har nok rett! Det hele skjer ved hjelp av prismer og en glassflate. Slik fungerer visst også de nåværende modellene av Steenbecks klippebord.

      Takk for innspill.

    • Her er jeg vel egentlig litt uenig; sånn som jeg tolker det betyr ‘fremdeles’ i denne sammenhengen at det fortsatt er bruk for de, mens ‘enn så lenge’ betyr at det er tidsbegrenset hvor lenge. Altså, man kommer ikke til å ha bruk for de gode, gamle maskinene langt inn i fremtiden.

  3. Frank Eivind Rundholt

    Interessant artikkel. Vil tro det er en kolosal jobb å få alt NRK-materialet digitalisert.

    Mitt minne fra analog redigering:
    Jeg og søstrene mine spilte inn en liten grøsserkortfilm i ’98. Videoen blei redigert fra analogt Video8-kamera til en VHS-spiller.

    Jeg hadde en liten lydmixer som hadde tre innganger og en utgang. På inngangene hadde jeg lyden fra VHS-spilleren, CD-spiller (for dramatisk musikk) og Amiga for lydeffekter.

    Utgangen var koblet til en annen VHS-spiller hvor video og lydene blei nogenlunde synkronisert.

    Det er en del enklere i dag, også for oss amatører. Bruker for tiden Sony Vegas Pro.

    Svar på denne kommentaren

    • Raymond Gangstad (svar til Joachim Svendsen)

      Jeg har vært med å gjort endel arkivscanning av 16mm for nasjonalbiblioteket og diverse museer og vi gjorde alt det i 2K. Det er ikke noe poeng i høyere oppløsning enn det på 16mm, men SD blir litt stusselig ja. Men det er jo klart at 2K tar mye plass…

  4. Hallstein Sørebø

    Utrolig fin blogg. Denne artikkelen bragte fram gode gamle minner fra oppveksten der jeg hengte med faren min på jobb. Filming med 16mm og lyd med Nagra, stress for å rekke deadline på fremkalling hos Statens filmsentral og så i klipperommet før sending. Har sett mange svette arbeidsøkter foran klippebordet. Og så ble dagens arbeid en treminutter i Dagsrevyen 🙂
    Artig å tenke tilbake på dette når en fyrer opp FCP X på en MBP.

    Kom gjerne med flere slike artikler !!

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar til Joachim Svendsen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.