nrk.no

Skumle lovforslag fra rettighetsbransjen: Del 1:2

Kategorier: Fildeling,Internett,Kommentar,Nettjenester,Nettjuss,Nettkultur & Rettighetsbransjen


Dette er en kommentar. Den bygger på skribentens egne analyser, meninger og vurderinger.

SOPA og PIPA sendte Wikipedia i svart sist uke. Nå er lovforslagene døde enn så lenge. Men rettighetsbransjen kan få sin egen SOPA-lov i Norge.

Et bombefly fra 2. verdenskrig eller deromkring mot en grå himmel, på vei vekk fra kamera
Liberty Belle Departing Foto Andrew Kalat på Flickr CC BY-ND

Pustepause enn så lenge

USAs Kongress skulle tirsdag behandle de omstridte lovforslagene SOPA og PIPA. Lovene skulle gi rettighetshavere mulighet for å skyte fluer med atomstridshoder. Men etter stadig økende motstand er SOPA-forslaget parkert og PIPA utsatt – primært fordi de som støttet forslaget så dummere og dummere ut i møte med forklaringer på hva lovforslagene innebar, som denne videoen fra Kirby Ferguson, mannen bak Everything is a Remix:

Hva er PIPA

Protect IP Act Breaks the Internet from Kirby Ferguson on Vimeo.

Hva er SOPA

Jørgen Elton Nilsen i Hardware.no ga en kunnskapsrik gjennomgang av SOPA før jul i kommentaren SOPA kan skade Internett for alltid.

For mer informasjon har CNET denne som oppdateres: How SOPA would affect you: FAQ

Endringer i Åndsverkloven

Samtidig er Norges egen SOPA under behandling for tiden: Endringer i Åndsverkloven. Det gjenstår å se hva norske politikere og embetsmenn lærer av det som har pågått de siste ukene, ikke bare i USA, men over hele internettet.

Å ville forby virkeligheten

Vi lever i spennende tider. Digital teknologi og Internett har på en liten mannsalder spredt seg til de aller fleste kroker av samfunnet, og i samme slengen berørt / forenklet / reformert en lang rekke bransjer – fra media til varehandelen til underholdningsindustrien. Noen bransjer er endret, noen er rykket opp med roten. Mange nye har også oppstått. Og så har vi de som står igjen. Storøyde, midt i veibanen, mens de ser frontlysene komme.

Kanskje er det slik at de små har hatt lettere for å endre, innovere, tilpasse seg, mens noen av de aller største, de som har så store muskler at det kan ta flere år for dem å dø, prøver å plante føttene godt og bli stående, uvitende om at frontlysene ikke akkurat tilhører en moped.

Kodak, som etter over 130 år i gamet måtte søke konkursbeskyttelse sist uke, er et godt eksempel på giganter som blir stående. Det er bryet verdt å lese Bob Lefsetz tanker om hvorfor Kodak knelte.

Men de som er enda større enn Kodak, den amerikanske rettighetsindustrien, vil tydeligvis ikke gi seg uten sverdslag. De har brukt sin makt og innflytelse til å få fremmet lovforslag som skal beskytte deres interesser – koste hva det koste vil for resten av oss. Ifølge presumptivt troverdige og normalt sindige personer som Wikipediagrunnlegger Jimmy Wales, kan det koste oss det frie og åpne internettet. Det er en relativt stiv pris.

Hvem er egentlig denne rettighetsindustrien, og hva gir dem all denne makten? For å forstå det må vi kanskje se litt nærmere på historien. La oss ta en lyntitt på de siste parhundretusen årene:

I Begynnelsen var Mennesket

fotoutsnitt av Frihetsgudinnen - hånden som holder en fakkel - mot blå himmel
Miss Liberty III av laverrue på Flickr CC BY

Den bakenforliggende årsaken til at vi mennesker – i motsetning til våre fettere, apene – har mobiltelefon, innlagt vann og bilder av andre mennesker idet de lander på månen, er i stor grad at vi har et språk. OK, vi har bevegelige tomler og er litt smartere enn apene også, men språket vårt er helt sentralt:

Språk gjør oss i stand til å samle opp det vi tenker og lærer og videreformidle det til andre. Det er langt mer effektivt enn å måtte se på moren vår eller de andre i flokken hver gang vi skal plukke opp noe nytt. Når kunnskapen kan lagres og overleveres i språklig form, øker raskt reportoaret. Og man kan bevege seg videre fra jeger- og sankerlivet, til landbruk, handel, spesialisering, og underveis dukker det etterhvert også opp et skriftspråk.

Alt vi kan, vet og skaper

Handelsreisende og nomader, kolonister og armeer sprer så tankegods over avstander som et slags stenalderinternett. Og kulturen vår, som til syvende og sist skal gi oss mikrobølgemiddagen, er godt igang. Det skjer imidlertid noen flere ting før vi er så langt: Boktrykkerkunsten dukker opp i Europa, og lager bølger for kirken, som i praksis har hatt monopol på produksjon og reproduksjon av bøker gjennom store ansamlinger av munker som møysommelig skriver av bøker bokstav for bokstav. Endringene dette muliggjorde kan man lese mer om hos Clay Shirky i Here Comes Everybody.

Beskyttelse av åndsverk

Boktrykkering fører gjennom århundrene til en bredere produksjon av bøker. Etterhvert oppstår behovet for å kontrollere hvem som har rett til å trykke – copyright. Den norske Wikipediaartikkelen om opphavsrett er lesbar og lærerik. I flere land oppstår lovregulering av boktrykking. I engelsk rett fordi kongen og kirken ønsker større kontroll og for å beskytte dem med trykkerett fra konkurrenter, i fransk rett primært for å sikre at forfatteren har råderett over sitt verk – såkalt Droit Morale. Dette ga etterhvert en dreining fra at tankegods og kulturelt innhold tilhørte fellesskapet til at det tilhørte individer.

Praksisen spredte seg til andre land. Etterhvert spredte den seg også til musikk, og etterhvert som nye ting dukket opp, film, programvare… Praksisen for vernetid avvek imidlertid fra det i og for seg beslektede området patenter. For patenter ble det vektlagt å gi en beskyttelse lenge nok til at det skulle være attraktivt å innovere, men ikke så lenge at det skulle stanse fremskrittet. For åndsverk har det derimot skjedd en stadig utvidelse av vernetiden, fra 14 år etter utgivelsen i starten, til 70 år etter at opphavsmannen er død og deromkring.

Rettighetsbransjens fødsel

Rettighetsbransjen oppsto etterhvert i form av tilretteleggere for dem som skapte ting; boktrykkere, forlag, noteforlag, publiseringshus, filmstudioer. Og flere og flere som skapte ting dro nytte av dem, og mulighetene for forskudd og effektiv distribusjon de kunne tilby: Forfattere, komponister, artister, filmbransjen. Vi har tidligere hatt denne gjennomgangen: Historietime: Musikkbransjen på ti minutter, om du er interessert i å gå dypere.

Det store togrøveriet

Som innledningsvis nevnt, er våre kulturelle fremskritt i stor grad basert på ting som er gjort, sagt, tenkt før. Så ser noen det på en ny måte, og skaper noe nytt, noe annerledes, noe bedre av det.

Standing on the Shoulders of Giants

utsnitt av oljemaleri - portrett i bruntoner av en mann med smalt ansikt og langt, bølget, grått hår
Godfrey Kneller's 1689 portrait of Isaac Newton - Wikimedia Commons PD

Isaac Newton – han med eplet – satte ord på gjelden til dem som hadde gått foran: If I have seen further, it is by standing on the shoulders of Giants.

Artig nok er det ikke han selv som sa dette først. Han bygget på et fem hundre år eldre utsagn, forteller vidunderlige Wikipedia. Slik har vi holdt på hele veien. Tatt den gamle historien om Pocahontas og kledd den opp som Avatar, laget Apocalypse Now av Heart of Darkness og Led Zeppelin har kunnet bygge friskt på andres låter. Slik har det i og for seg vært siden stenalderen, at ideer går som tog gjennom historien, antar nye former, blir bedre, og beriker samfunnet underveis.

Det som er skjedd de siste hundreårene er at noen stopper disse togene underveis og putter sitt eget navn på ideene: Legemiddelfirmaer som oppsøker folkemedisin i stammesamfunn, finner det aktive virkestoffet i den-og-den barken, fremstiller det syntetisk og tar eneretten til å fremstille medisinen. Eller Disneykonsernet, som tar for seg folkeeventyr, tilsetter noen suketter og vips har et vesentlig eierskap. Eller at noen rett og slett stjeler noen andres sang og putter eget navn på den, slik noen gjorde med en av verdens mest kjente sanger Happy Birthday To You i 1935. Led Zeppelin-modellen om igjen, i og for seg, men enda frekkere. Eller et norsk eksempel: Hør på verset til Neil Young’s Cortez the Killer. Så hører du på verset til deLillos’ Glemte Minner.

Selvsagt finnes det også betydelige mengder åndsverk med mye høyere andel av individuell innsats. Men mye av kulturen vår er som fargeleggingsbøker. Store deler av strukturen – enten det er dramaturgi, karakterer eller harmoniske vendinger – er gitt på forhånd.

Med fremveksten av internett og gode delingstjenester som YouTube og SoundCloud er det også oppstått nye kulturer som aktivt bruker av våre eksisterende kulturelle produkter og gjør nye ting med dem, det er nærmest vår tids folkemusikk, i det at terskelen for deltakelse er lav.

Remikskulturen er den nye Forbudstiden, med massive medieselskaper som de eneste stemmene som maner til edruskap. Det går an å kriminalisere vanlige aktiviteter blant lovlydige folk, men til slutt må noe gi etter.

Andy Baio på Waxy.org

Ta deg gjerne tid til å lese Andy Baio om hvordan vi vanlige innbyggere på internett forholder oss til opphavsrett. Om hvordan folk skaper vidunderlige nye ting av gamle og avslutter med no copyright infringement intended.

Det har, slik vi ser det, skjedd en endring fra at kulturen frem til midten av forrige årtusen var felleseie, til at den gradvis ble i privat eie til lenge etter at han som tilførte siste nye malingstrøk var død. Nå kan det hende pendelen er på vei tilbake. Men perioden hvor kulturelle uttrykk har vært privateide har gjort det mulig å bygge opp enorme industrier som har kunnet gjennomføre produksjoner som ville vært vanskelige å gjennomføre ellers, og det har generert mye penger. Og innflytelse.

Hollywoods muskler

stilisert Hollywood-skilt, der bokstaven o er erstattet av resurkuleringstegn
Hollywood av Viktor Hertz på Flickr CC BY

Los Angeles og omegn er et vesentlig maktsentrum i rettighetsindustrien. Giganter som Universal, Warner Bros, Paramount, 20th Century Fox og Walt Disney holder til her. De er samlet der det stabile klimaet og det varierte landskapet ga perfekte omgivelser for filmproduksjon i filmens barndom. Og herfra har de rundhåndet kunnet bidra til valgkamper – både med utlånt stjerneglans og kald cash.

Amerikansk politikk er, på en helt annen måte enn vi er vant til i Norge, drevet av kampanjer som krever store valgkampbidrag. De pågående presidentkampanjene i USA nå foran 2012-valget anslås til å koste 8 milliarder dollar. Det er rett over 47 milliarder kroner i valgkampkostnader. Eller ca 100 millioner kroner pr. ledig stol, om jeg teller riktig.

Alle som kjemper om disse plassene trenger innflytelse og penger for å nå opp. Disse pengene må samles inn foran hvert valg, og det er nok endel givere som ikke ser på disse bidragene som ren filantropi, men venter noe tilbake. Så når representantene er valgt inn, er det sikkert endel som får føle litt på att de ikke bare er folkevalgte, men også støttespillere for sine bidragsytere.

Hollywood ga 9 millioner dollar til Obamas forrige valgkamp, og pøser generelt mye penger inn i lobbyvirksomhet – ti ganger så mye som SOPA / PIPA-motstanderne i Silicon Valley.

Chris Dodd, sjef for Moving Pictures Association of America, truet med å droppe støtten til Obama i 2012-valget her om dagen. Dette gikk ikke upåaktet hen, og i en petisjon blir Obamas administrasjon bedt om å etterforske ham for bestikkelser.

Vår Mann i Kongressen

foto av Lamar Smith stående ved siden av et amerikansk flagg
Lamar Smith - Wikimedia Commons

Før jul la Lamar Smith frem lovforslaget Stop Online Piracy Act, SOPA, som forklares greit i artikkelen Piratene vil omgå «internettdøden». Det er ingen premie for å gjette hvem som er Lamar Smiths viktigste bidragsytere. Så ser da også SOPA-lovforslaget ut som det er ført i pennen av rettighetsbransjen uten å heve blikket underveis. Det er en krystallisering av deres våte drømmer de siste 10 år, med hovedvekt på landskapet slik det var for noen år siden.

Hvem støtter SOPA

HVem er så disse rettighetshaverne som backer SOPA-forslaget? Musikkbransjen, film- og TVbransjen, legemiddelbransjen (som forøvrig er en meget raus bidragsyter til politikere), store varemerkeeiere som Nike og Harley Davidson – det finnes en liste over 354 større selskaper her. Det var imidlertid ikke alle støttespillerne som visste hva de var med på. Hovedpådriveren for støttespiller-prosjektet var Handelskammeret, og de hadde bare brukt underskriftene til firmaer som hadde sagt de var imot piratvirksomhet.

Støttespillere utestengt fra det gode selskap

Reaksjoner som YCombinators avstandstagen til forslagets støttespillere må nok ha vært en skuffelse: Paul Graham sier YCombinator ikke lenger vil ha noe med selskapene som støtter SOPA å gjøre – selskaper som CBS Disney, GoDaddy, News Corp., Sony, Time-Warner og Visa;

“If these companies are so clueless about technology that they think SOPA is a good idea, how could they be good investors?”

Paul Graham: SOPA Supporting Companies No Longer Allowed At YC Demo Day

No Go GoDaddy

Masseflukten fra nettregistraren GoDaddy etter at de først hadde stilt seg bak SOPA gjorde nok også sitt til at lovprisningen av forslaget stadig ble mer mumlende.

Kampen mellom makt og frihet går helt tilbake til begynnelsen av vår kjente historie. Vi ser den spille seg ut for øynene våre i digitalalderen. Det er som om, i starten av bronsealderen, den ledende stammehøvdingen skulle forbudt malmsmelting. Eller, som ved overgangen fra jern til stål, at den herskende eliten skulle bestemt en høyeste temperatur for ovnene. Eller at, i flyvningens barndom, en despot skulle erklært hele prosjektet altfor risikabelt og økonomisk skadelig for industrien som var avhengig av bakketransport.

fra Power vs. People in the Digital Age av Jeffrey Tucker

Loven fløy ikke

Tross penger, støttespillere og det hele gikk det altså ikke. Gary Shapiro fra Consumer Electronics Association forteller hvorfor han tror det gikk som det gikk i What We Did Right and Hollywood Did Wrong. Kortversjonen er: Informasjon.

Den Syke Mor

Det litt fornøyelige er at mye av argumentasjonen rundt lovendringer som SOPA og PIPA – eller for den del endringer i den norske loven om åndsverk – går på kunstnerens levekår og anseelse. Mens utviklingen av lovverk ofte vel så mye er myntet på å spille rettighetsbransjen sterkere. Og det er ikke nytt. Utvidelsen av vernetiden i USA, The Sonny Bono Act, (også kjent som «The Mickey Mouse Protection Act»), slo på 20 år på vernetiden i USA og bragte dem på linje med Europa, hvor verk er beskyttet til 70 år etter opphavsmannens død. Senatets begrunnelse den gang var The purpose of the bill is to ensure adequate copyright protection for American works in foreign nations and the continued economic benefits of a healthy surplus balance of trade in the exploitation of copyrighted works.

diagram som viser hvordan vernetiden utvides i USA fra 1790 til 2008
"Expansion of U.S. copyright law (Assuming authors create their works by age 35 and live for seventy years)" - Wikimedia Commons

Når vernetiden utvides fra 50 til 70 år etter opphavsmannens død, øker oddsene for at opphavsmannen ikke i det hele tatt har møtt arvingene som overtar råderetten over verkene. Og det er sånn sett vanskelig å vite om opphavsmannens intensjoner ivaretas på en god måte, eller om det bare blir et fint smykke for en tilfeldig ansamling tippoldebarn og deres ufordragelige svigersønner. Men firmaet som sitter på rettighetene (eller underholdningsgiganten som slukte det opprinnelige firmaet) har selvsagt stor glede av at deres aktiva har enda lengre levetid.

Slapp verden unna?

fotoutsnitt av Frihetsgudinnen - hodet og kronen - mot blå himmel
Miss Liberty I av laverrue på Flickr CC BY

Lovforslagene SOPA og PIPA falt i denne omgang. Kanskje primært på grunn av store og tydelige reaksjoner fra nettsamfunnet på uhyrlighetene i forslaget, Ars Technica går gjennom dem i artikkelen Even without DNS provisions, SOPA and PIPA remain fatally flawed. Men at det strandet i denne omgang betyr ikke at konseptet er endelig skrinlagt i USA, om det enn må pakkes inn annerledes. Og det betyr dessverre heller ikke at ikke liknende lover allerede er på gang i andre land – med variasjoner over temaet.

Storbritannia har fått sin egen lov, en lov Cory Doctorow beskriver med tittelen Britain’s new Internet law — as bad as everyone’s been saying, and worse. Much, much worse.

Loven innfører blant annet the «three-strikes» rule that allows your entire family to be cut off from the net if anyone who lives in your house is accused of copyright infringement, without proof or evidence or trial.

Til det er å si at i 2012 er internett en del av samfunnets infrastruktur. Det er det man bruker for å lese aviser, komme seg i banken, levere selvangivelse, slå opp i leksikon, finne ut hva barna har i lekse, sjekke været, bestemme sog for hva man skal stemme, registrere strømforbruket sitt, delta i samfunnsdebatten. Internett er en av grunnstrukturene i samfunnet på linje med strøm og vann. Man kan ikke i et moderne samfunn fjerne grunnstruktur fra individer – eller hele familien til individet – basert på noe såpass tynt som IP-registrering – og det attpå for noe som av mange kanskje snarere betraktes som en forseelse enn en forbrytelse.

En IP-adresse er ikke en person

YouTube-lenke

En tingrett i USA fastslo i 2011 at en IP-adresse ikke er det samme som en person. Britisk rett er kommet til samme konklusjon. Problemstillingen forklares ganske greit og tydelig i videoen over.

Dette er den første av to artikler. Artikkel nummer to, der vi diskuterer forslagene til endringer i den norske åndsverkloven med advokat Jon Wessel-Aas og sier hva NRKbeta tenker om forslagene, finner du her.

15 kommentarer

  1. Et av problemene er medias ekstreme evne til å leve i en boble. En speilhall. Alt de ser uansett hvor de snur og vender seg er seg selv.

    Hele veien jobber de med alt av makt og midler for å bekjempe sitt eget levebrød. De vil knekke og institusjonalisere skaperkraft, kreativitet og et levende marked.

    Ved. kopirett: denne sier litt om emnet: Copyright: Forever Less One Day

    Når det gjelder Internett så er det en kreasjon av milliarder med timer av frivillig innsats; og lønnet, investert etc. Mediabransjen kan ikke så komme valsende inn som en brautende egomaniac og diktere dets død fordi de selv ikke evner å se at de selv henger etter.

    Internett er, også, uendelig mye mer en «media».

    Når det gjelder diverse lovgivning så er én ting lovene i seg selv, som vil være så bakstreverske som at man skulle være tvunget til å legge ett og ett sukkerkorn på grøten før man spiser den. En annen sak er håndhevelsen av makkverket. Det vil kreve en altomfattende omveltning av de fleste menneskers eksistens og frihet.

    Nettet har enorme muligheter for mediabransjen. Ikke bare tjener de enorme beløp, pr. i dag, takket være nettet, – men det er en enorm spredning av informasjon på blogger og i andre medier med en uendelig strøm av gratisreklame og spredning av informasjon om diverse produkter. Det er en plattform for kreativitet og spredning av informasjon. Det er en skole for mange i mediebransjen, som havner i mediebransjen, som mediebransjen drar nytte av, osb.

    Legg til rette og vær innovative. Jobb med markedet og ikke mot. Osv. Kan høres ut som floskler; men i mye av mediebransjen skulle man tro det var på listen over ting man absolutt, om det så gjelder ens eksistens, ikke skal gjøre.

    Svar på denne kommentaren

    • Vivian Grale (svar til Anders Hofseth)

      Han har et par andre som er gode også.

      Ellers er det mye bra der ute. Har ikke sjekket tallene her; men er en lettlest/sett plansje i alle fall er en pekepinn (infographic):
      SOPA and Hollywood: Standing in the Way of Technological Innovation [INFOGRAPHIC].

      Ét av poengene er at bransjen har vokst og vokser. 35% økning fra 2000 – 2010? 65% inntekt fra on-demand (som de selv mente var deres død?).

      Da, som i de fleste bransjer er det alt form mange som tror at et marked er umettelig – at kurvene skal stige til evig tid. Ser man på nøkterne selskaper som Opera er det ikke uten grunn de har klart seg så bra. Fokus har vært veldig langsiktig.

      Ellers; det glemte jeg å skrive: Bra artikkel Mr. Hofseth.. Viktig tema. Bare så alt for få innen aviser mv. som har hodet med seg.

  2. Fra Desember og ut var det massive kampanjer på google plus mot SOPA/PIPA. Ganske lærerikt og ikke minst engasjerende.

    Stort sett alle i communityet er jo motstandere av disse to lovforslagene.

    I etterkant så har det kommet opp en ny kampanje, Black March. Black March er en boikott av industrien i en måned for å sende et signal til Hollywood.

    Blir spennende å se om dette får bred støtte og om det merkes.

    Svar på denne kommentaren

  3. Hei Arn_Thor

    Dette er også ganske hett tema på g+
    USA signerte i fjor, men nå begyner enkelte senatorer å murre, de mener at AKTA er verre en SOPA.

    Som sagt, det er spennende tider vi går i vente, og viktig at vi holder trøkket oppe så ikke Internet blir regulert til fillebiter.

    Svar på denne kommentaren

  4. Kathrine Garshol

    Vel og bra at det blir skrevet om det, men dette burde ha blitt publisert for to uker siden, før lovene ble lagt på is – for nå i alle fall. For oss (og egentlig hele verden) er det mer aktuelt å snakke om ACTA. ACTA er mye verre enn både SOPA og PIPA, og burde også gjøres oppmerksom på! Informasjon om ACTA:
    youtube.com/watch?v=citzRjwk-sQ

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Kathrine Garshol)

      Jeg vet ikke om det kan unnskyldes at ikke dette er publisert for to uker siden, men det skjedde litt for mye annet parallelt. Men om det er noen trøst:

      Det du har lest nå er bare en halv artikkel. Jeg skrev en artikkel som ble litt vel lang i sin fulle form. Dermed har vi klippet den i to. Del to kommer imorgen, og tar opp forslag om lovendringer som behandles i dette øyeblikk i Norge; endringer i den norske åndsverkloven. Endringene er fortsatt aktuelle, og behandles i betydelig mindre grad enn ACTA av det internasjonale samfunn. Og oversikt over SOPA og PIPA er et godt fundament for å forstå disse endringene.

      Så inntil videre får du slå deg til tåls med det, og håpe vi klarer å få orientert oss nok til at vi kan si noe vesentlig om ACTA. Noen gode lenker har kommet allerede 🙂

  5. Problem:

    1 Uvitende og/eller naive politikere (lovgivere)
    2 En sterk lobby (Medieinteresser)
    3 Uorganiserte forbrukere (oss)

    Løsning: Nettbrukernes fellesforbund. Når 3 er på plass kan man sette inn styrker på 2 og andre steder.

    it’s simple really

    Svar på denne kommentaren

  6. Skumle lovforslag fra rettighetsbransjen: Del 2:2

    […] lovforslagene SOPA og PIPA, som sendte Wikipedia i svart sist uke, del 1 i artikkelserien finner du her Liberty Belle Departing Foto Andrew Kalat på Flickr CC […]

    Svar på denne kommentaren

  7. Solheim « Makt

    […] har også en Solheim, faktisk en Eirik Solheim (ikke Erik). Og de har dessuten skrevet en spennende artikkel de også (som det forsåvidt er Anders Hofseth som har skrevet). Den er, som den over, anbefalt å […]

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.