Musikk og lyd, Netthandel & Nettjenester

Google Music – gigantenes inntogsmarsj

Skjermskudd fra Google Music Beta - viser musikkspilelren på nettbrett, mobil og skjerm foran en orange bakgrunn

Skjermskudd fra Google Music Beta - viser musikkspilelren på nettbrett, mobil og skjerm foran en orange bakgrunn

Igår lanserte Google sin dårlig bevarte hemmelighet Google Music Beta. Foreløpig kun i USA, foreløpig kun for inviterte og foreløpig kun i en nedstrippet versjon. Men noen småbølger skal nok likevel tjenesten klare å lage.

Hva er Google Music

Google Music er – slik tjenesten står idag – en harddisk i nettskyen som lar brukeren ta vare på inntil 20 000 låter og spillelister. Dermed er det ikke lenger behov for å jonglere mp3-filer mellom maskinen hjemme, maskinen på jobben og mobilen (forutsatt at man har en mobil som kjører Google’s mobil-operativsystem Android).

Rent teknisk er det snakk om at man får tildelt harddiskplass hos Google som er tilgjengelig via nettet og som har et brukergrensesnitt basert på Flash (altså utelukker de effektivt konkurrenten Apple’s mobiler og nettbrett).

Hva er pointet?

Musikk fra nettet er en tjeneste som blir nyttig for flere og flere. Ifølge TNS Gallups InterBuss-undersøkelse, bruker over 50% av nett-tilknyttede nordmenn to eller flere nettilkoblede dingser daglig, og 22% av oss bruker 3 eller flere. Selv bruker jeg en PC hjemme, en på NRK, en mobil og et nettbrett. Det blir fire. Og å håndtere musikkbibliotek på tvers av disse dingsene er såpass kjedelig at jeg har meldt 100% overgang til Spotify og har et stort uspilt iTunes-bibliotek.

Som Google selv sier: Upload your personal music collection to listen anywhere, keep everything in sync, and forget the hassle of cables and files.

Lisensproblemer

Google Music har lenge vært en offentlig hemmelighet og ryktene har vært at de skulle lansere på høsten, før jul, på nyåret… men det har hele tiden lugget på at de har manglet de nødvendige avtalene med plateselskapene. Amazon valgte å lansere sin tilsvarende tjeneste Amazon Cloud Drive i mars 2011 uten avtaler med plateselskapene på plass. Svenske Spotify ser på sin side ut til å være rett foran USA-lansering og Apples beslektede iTunes-tjeneste sies også å være nær lansering.

Dermed har nok Google følt at det har begynt å brenne under føttene og valgte nå å gjøre som Amazon og heller satse på konfliktlinjen. Google’s direktør for innholdssamarbeider var relativt tydelig til Billboard igår:

Et par store plateselskap har vært mindre fokusert på innovasjon og mer på urimelige og ikke-bærekraftige forretningsbetingelser.

Zavanah Levine til Billboard

Rykter har bl.a. gått på at Warner Music Group har krevd at Google skal ta USD 30 årlig av brukerne, mens Google har villet at tjenesten skal være gratis. Og det er jo på en måte forståelig. Det virker ikke urimelig å skulle betale for Spotify, enten gjennom betaling (noe jeg gjør med glede) eller å lide seg gjennom reklame. Men å skulle betale for å lagre musikk man allerede har kjøpt på en harddisk i skyen, i stedet for på maskinen, kan fort virke som et urimelig krav og et forsøk på å finne opp inntektsstrømmer for å kompensere for fallende musikksalg.

Hva skjer da?

Det at Google velger å si «vi driter i dere og betingelsene deres» gjør at mange av de gode funksjonene ved en slik tjeneste foreløpig uteblir:
EDIT: Det blir svært begrensede muligheter for å mellomlagre musikken på mobilen, så dersom man er uten nett-dekning har man bare tilgang til det siste man hørte på. (Strøket, etter tips fra ask i kommentarfeltet – man kan legge til artister, album eller spillelister man vil ha tilgjengelig offline.) Mashable skriver:

The result? A service lacking sexier elements like sharing music, buying songs from Google (Amazon allows users to buy songs) and offline caching.

Og selv om det ligger en funksjon for å kopiere over musikkbibliotek med spillelister og det hele fra iTunes, er den opprinnelige planen med at Google Music bare blar gjennom platesamlingen din og sier «aha, så det er disse du har» og gir deg tilgang til disse låtene uten noe mer mas har foreløpig måttet skrinlegges og brukeren må laste opp hver eneste låt til skyen, selv om det allerede ligger en million identiske kopier der.

Men løsningen på dette sitter altså platebransjen med nøkkelen til. Og når vi skriver platebransjen, dreier det seg primært om de såkalte fire store – Universal, Sony, warner og EMI, som har 70-80% av markedet.

Hvorfor er dette vanskelig for platebransjen

Som NRKbeta har skrevet om i artikkelserien om CD’ens død, har bransjen tidligere hatt gode inntekter på å selge samme musikk til samme publikum om igjen, men i et nytt format. Denne forretningsmodellen synger på siste verset, eller, den synger ikke engang på siste verset. Den står og hakker i utløpsrillen på en vinylplate og venter på at noen skal løfte opp pickup’en. Derfor er bransjen – forståelig nok – desperat etter å finne andre kilder til inntekter.

Platebransjen er i ferd med å erkjenne at fysisk eksemplarsalg ikke lenger fungerer til massemarkedet, og har gått fra å snakke stygt om Spotify, til å ha eierandeler og til at Warner-sjefen sier at Spotify vil bli en kilde til umiddelbar vekst.

Men erkjennelsen er en ting, handling noe annet. Det er nok stor redsel for å åpne kanaler i demningen bransjen hittil har hatt, fordi de er usikre på konsekvensene. Så selv om Spotify har forhandlet med platebransjen i USA i minst ett år, er de fortsatt ikke i gang.

Det sier antagelig noe om hvor store konsekvenser bransjen tenker dette vil ha, ikke bare for omsetningen av fysiske formater, men også for folks interesse for å kjøpe og håndtere musikkfiler. På sikt vil kanskje massemarkedet fullstendig forlate kjøp av enkelt-musikk og heller betale for fri tilgang til hele bøtta. Dersom plateselskapene ønsker å beholde mest mulig av dagens økonomiske situasjon, må de «skattlegge» mest mulig av ting de med loven (mer eller mindre) i hånd kan skattlegge.

Hvorfor er dette spennende for de store nettaktørene?

Hvorfor orker de store nettselskapene å stikke sugerøret inn i denne bikuben? Musikktjenester har tidligere i stor grad vært en øvelse for små start-ups; Pandora, Napster, Spotify, firmaer som har hatt dette som sin ene forretningsidé. Men nå kommer gigantene på banen; Amazon, Google, Apple. Og noen av dem kjører til og med gratis. Hvorfor gjør de det?

Posisjonering, vil vi anta.

Selv om vi i Norge har vært bortskjemt med å ha Spotify og WiMP i flere år og har dette som vesentlige musikkilder (47% av den norske internettbefolkningen hadde tilgang til Spotify, 5% til WiMP i mars 2011, ifølge TNS Gallup InterBuss), er de fleste landene i verden uten streamingtjenester med Spotify-modellen. Spotify er pr idag kun tilstede i 7 land. Dermed er det foreløpig «billig» å etablere seg og skaffe markedsandeler, mens det blir langt vanskeligere i det man har fått en «Spotify» på banen.

Dermed blir heller ikke det at Google lager en gratistjeneste uten reklame så merkelig å forstå – Skritt én er å komme på kartet, så kan de heller tenke seg om senere om de på sikt vil begynne å ta penger av brukerne for det, om de vil ha reklame, eller om de skal gjøre som de gjør med google.com; fakturere interesserte for å havne høyt i i overkant av søkeresultatene. For det er nok ingen tvil om at plasseringer som dette, eller for den del å få lov til å være artistene i grafikk-materialet, har en verdi. Kanskje det nettopp er derfor, som et lite tunge-rekk til bransjen, at det er artister som Pacific Slap, Average Tom og Mars Junky som er på skjermskuddene og ikke ekte artister som hos Apple.

Engadget har satt opp en sammenlikning av de ulike tjenestene tilgjengelige i USA igår: Google Music Beta versus the titans of the streaming music space: a chart

Flere saker om nedlasting, fildeling og streaming på nrk.no

Hva vil overleve?

En ting vi er spent på, er om folk kommer til å fortsette å holde på musikkfilen, eller om streaming vil drepe filen, slik filen drepte CD’en. I såfall så vil vel tjenester som Google Music, som er basert på at du har kjøpt enkeltlåter stå svakere enn tjenester som Spotify, der du betaler for tilgang til alt?

Fortell oss hva dere gjør i denne pollen:

(lenke til poll)

Fortell oss hva dere tenker i kommentarfeltet.

20 kommentarer

  1. Einar Mæland

    For meg fungerer Spotify 100% og ser ingen grunn til å kjøpe CD eller mp3 filer for lagring det aller meste av min musikksmsk alltid tilgjengelig. Skal jeg «samle» på noe må det være frimerker ol.

    Svar på denne kommentaren

  2. Jeg derimot, er en manisk samlefreak som har stor glede av å lage mapper og undermapper og neatly sorterte filer med strikt regime hva angår navngivning og ID3-tagger.

    Har prøvd både Spotify og Wimp flere ganger, uten å klare å forelske meg i tjenesten. Antakeligvis fordi jeg føler jeg bare er på besøk, og ikke føler meg skikkelig hjemme.

    Winamp med lyricsplugin og filene mine er noe jeg kommer til å klore meg fast i så lenge det er praktisk mulig. Forøvrig så er all musikken syncet via dropbox, men jeg har til gode å finne en avspiller som kan streame fra dropbox.

    Svar på denne kommentaren

  3. «Det blir svært begrensede muligheter for å mellomlagre musikken på mobilen, så dersom man er uten nett-dekning har man bare tilgang til det siste man hørte på.»
    Dette er direkte feil.

    «..og brukeren må laste opp hver eneste låt til skyen, selv om det allerede ligger en million identiske kopier der.»
    Vel, det kommer jo selvsagt ikke til å bli lagret en million identiske kopier, men en må jo laste filen opp for å finne ut om den -er- identisk.

    Svar på denne kommentaren

    • Du har rett! Jeg koblet denne setningen hos Mashable:

      The result? A service lacking sexier elements like sharing music, buying songs from Google (Amazon allows users to buy songs) and offline caching.

      og de litt merkelige formuleringene i presentasjonsvideoen og var dermed ikke nøye nok. Retter det opp. Takk takk.

      Med hensyn til nummer to, er det fortsatt slik jeg fortolker

      Without licenses, a music storage service requires a user to upload each song individually. In effect such a service acts like a very remote external drive from which the user can play his or her own collection of stored MP3s.

      Glenn Peoples i Billboard

      Men er selvsagt åpen for at jeg kan ha viderebragt en feilfortolkning av hvordan det ellers ville vært.

    • ah. Der var den:

      Google wanted to offer a scan-and-match style locker service — where instead of uploading different copies of the same track to store in a locker for each users, the service would scan users’ libraries and match the songs they own to a centralized server, paying rightsholders for each stream.

    • Det var dette mp3.com prøvde seg på for en ti års tid siden, og de ble selvfølgelig saksøkt og tilintetgjort av musikkbransjen.

  4. Benytter anledningen til å minne folk på http://www.grooveshark.com som er helt gratis og helt uten reklamepauser med all den musikken du måtte ønske deg – og er det noe du ikke finner, kan du selv laste det opp (men sjekk at plateselskapet har en avtale med Grooveshark først, ellers er det jo ulovlig).

    Svar på denne kommentaren

  5. Jeg hang meg opp i en bisetning, som egentlig ikke er relevant for hovedpoenget i artikkelen.

    Etter hva jeg mener å vite, fakturerer ikke Google interesserte for å havne høyt i søkeresultatene. De fakturerer riktignok for å kunne annonsere over resultatene, men annonsene er tydelig merket.

    Dersom Google «kødda» med organisk søk, ville søket deres blitt dårligere, og de kunne mistet posisjon. Det høres ut som en dårlig forretningsidé.

    Svar på denne kommentaren

  6. Endelig ei løysing eg kan plassere AC/DC platene mine i og streame dei. Har konvertert til spotify, men venta på at dei skulle komme med ei liknande teneste. Den dei lanserte nyleg baserar seg på at ein er på same wlan når ein synkar over filene.

    Er det ein roadmap som seier noko om lansering her til lands?

    Svar på denne kommentaren

  7. God artikkel som peker på utfordringene. Åndsverkloven ble endret så seint som i 2005, men klarte ikke å fange opp de trendene vi nå forholder oss til.
    Anbefaler Rieber-Mohns ”Digital privatkopiering” fra 2010 som peker på hvordan en kan gi nye forretningsmodeller for distribusjon av musikk et rettslig grunnlag. Et alternativ han presenterer her er «Authorized Domains».

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *