Historietime: Slik fikk CD’en fotfeste

NRKbetas historie om CD fortsetter, idag: Gullalderen, hvor vi går gjennom noen av årsakene til at CD-formatet fikk et solid fotfeste.

The CD I bought Gran doesn’t work av elvis_payne på Flickr, CC

Forrige artikkel i denne serien sluttet slik:

Digitalalderen

Innspillingsteknologiene opp til hit hadde vært analoge, hvilket vil si at vibrasjonene lyd lager i luften var omgjort til sikksakkspor i plastplater eller magnetismeskiftninger i magnetisk materiale i lydbånd. Alt dette er teknologier som forringes ved kopiering i produksjonsprosessen, ved bruk og over tid. Platerillene slites, blir støvete og får hakk, kassettbåndet avmagnetiseres og blir krøllete. Det ble derfor forsket på hvordan man kunne gjøre lyden digital -gjøre den om til nuller og ett-tall så den skulle kunne bevares perfekt gjennom hele prosessen og leve for alltid.

På 70-tallet ble det eksperimentert med digital audio, først med videospillere som medium, etterhvert med optisk skriving på plater. Mot slutten av 1970-tallet samarbeidet europeiske Philips og japanske Sony med å utvikle Compact Disc, eller CD’en som den ble hetende. Tidlig på 1980-tallet var spillerne og platene i butikkene.

CD – gullfuglen

CD-platen hadde mye av kassettens robusthet og en lydkvalitet som den gangen ble opplevd å være et betydelig skritt videre fra vinylplaten, ettersom den ikke hadde vinylplatens svakheter med sus, hakk og knitring. Dette førte til at den raskt fikk innpass og fra CD’en dukket opp i norsk salgsstatistikk i 1984 tok det bare 6 år før det var det mestselgende musikkmediet. Etter 10 år var LP’en inntil videre utryddet i Norge, mens kassetten klorte seg fast noen år til, antagelig mye på grunn av bilstereo.

NRKbeta: Historietime: Musikkbransjen på ti minutter

Musikken endrer sound

Digitalteknikken hadde allerede i noen år vunnet innpass i musikkbransjen, både i konstruksjonen av elektroniske instrumenter som synthesizere og samplere, for å gi studioeffekter som ekko og romklang, og som et nytt format å mikse ned til. Alt dette skjedde før CD’en kom på banen som en utfordrer for LP og kassett. Og kanskje var det at digitalteknikken kom til musikerne og lydstudioene først en medvirkende årsak til at CD så raskt vant innpass. Vi kommer tilbake til dette straks. Men først må vi nevne en synthesizer:

Yamaha DX-7

a-ha’s (Magne Furuholmens) DX-7 av rockheim på Flickr, CC

Da Yamahas digitale synthesizer DX-7 kom i 1983, førte den til endringer i hvordan musikk hørtes ut; fra den varme og punchy sound’en som hadde vært vanlig på 70-tallet, skjedde det en dreining mot en brightere, åpnere sound med økt bruk av detaljer i de lysere registrene.

DX-7’en var det første keyboardet vanlige musikere hadde råd til som kunne spille av 16 stemmer samtidig, i motsetning til tidligere synther i denne prisklassen som hadde 4 til 6 stemmer. Dermed kunne man spille i vei med begge hender uten å bekymre seg for hvilke av tonene som faktisk kom ut. Det gjorde at den for mange kunne erstatte noen av standardinstrumentene for scenebruk som el-piano og el-orgel. I tillegg hadde den en langt bredere lydpalett enn analoge synther, spesielt innenfor naturalistiske lyder. Ettersom den var digital, holdt den også stemmingen – i motsetning til analogsynther som drev av etterhvert som de ble varme. Svært mange hel-, halv og kvartprofesjonelle keyboardister skaffet seg en DX-7 på midten av 80-tallet. Dette satte tydelig farge på hvordan musikk hørtes ut.

Hør for eksempel på Do They Know it’s Christmas fra 1984, der Midge Ure bruker DX-7 til å lage Tubular Bells og annet tingeltangel:

Videolenke

Fra slutten av 70-tallet og oppover på 80-tallet ble digitale lyder fra DX-7 og en stadig voksende skare digitale keyboards, trommemaskiner og samplere vanligere.

Og enten det var lydene fra disse nye maskinene som dro med seg det øvrige lydbildet eller omvendt, skjedde det en dreining fra 70-tallets fokus på punch og bassregister til 80-tallets fokus på «åpenhet» i lydbildet og bruk av lyder som snart skulle vise seg å kle CD-formatets styrker.

Det kan nok være en tilfeldig samvariasjon, men Ngram viser at også i litteraturen var «bright sound» et begrep som ble brukt særlig mye i litteratur midt på 80-tallet:

Hånd i hanske

80-tallets produksjonsverdier sammenfattes ganske greit på Dire Straits’ femte album:

Videolenke

Brothers In Arms, et av 80-tallets bestselgende album, var en av de første større utgivelsene som var produsert med digitalt flersporsopptak og digital mastering. Dermed ble den merket med SPARS-koden DDD – tvers igjennom digital. Dette var selvsagt noe selgere av CD-spillere kunne fortelle om mens de spilte albumet. Brothers In Arms holdt seg lenge som referanseplate for sammenlikning av musikkanlegg, slik mange Pink Floyd-plater hadde vært det på 70-tallet.

Sony CDP-101 – den første CD-spilleren på markedet av rockheim på Flickr, CC

Brothers In Arms-albumet preges av bruken av stille passasjer og krispe lyder. Og når man spiller det i CD-spiller-butikken, tydeliggjør det for kjøperen at her er det ingen vinylstøy, ikke noe sus og potensiale for MYE dynamikk. Dette kan selv en idiot høre, man kan vise det frem til slekt og venner, de kan gispe, løpe ut og kjøpe sin egen, vise til slekt og venner, og jungeltelegrafen er igang.

Bra for business

CD’en var gode nyheter for bransjen på mange måter. Et nytt format kan representere en vitamininnsprøytning i seg selv; noe nytt folk snakker om. Men fordelene var flere: CD’ene krevde mindre plass og var mer robuste. Etter at grunninvesteringene i nye produksjonslinjer var gjort, var de også rimeligere å produsere enn vinylplatene. Ettersom CD var «noe nytt og bedre», var det også mulig å prise CD’en høyere enn vinyl. De første årene kostet CD’er i området 129-159 kr i Norge, mens LP’ene lå rundt 79 kr . Når man vet at de fleste kostnadene i verdikjeden var de samme eller lavere, ser man at dette var god butikk. Kvalitet koster, tenkte folk og punget ut.

Bra for de tusen hjem

Da flatskjerm-TV’en kom, ble en av driverne for salget kalt WAF – Wife Acceptance Factor: Den flatere skjermen frigjorde plass i rommet og var elegant, dette skulle være verdsatt ekstra mye av kvinner og føre til at husets herre fikk tillatelse til å splashe ut tusener på enda en TV – på tross av at beistet av en 16:9-tjukkas-TV kun var noen år gammel.

Handy CDs av jessflickr på Flickr, CC

CD-platen hadde tilsvarende WAF i at den ikke var dypere enn en pocketbok, og dermed fikk plass i en vanlig bokhylle, LP’ene var rundt 30 cm store og krevde en ekstra dyp hylle, bruskasser eller andre støvsamlende monstruøsiteter. Selve CD-spilleren var frontmatet, slik som mange kassettdeck. Den kunne derfor stables sammen med forsterker og kassettdeck – den behøvde ikke et eget alter hvor den kunne stå og samle støv på akryl-lokket, i motsetning til en viss annen gjenstand den fortrengte.

Alpine AD-7200 CD player from 1985 av cog_sinister på Flickr, CC

En fuktig aften med musikk var også langt mindre destruktiv for CD’er og CD-spiller enn for vinylen. I starten påsto til og med CD-selgere at du kunne angripe disc’en med sandpapir, tusj og drill uten at det gikk utover spillbarheten, noe som viste seg å ikke være helt sant, men vi lot oss nå gladelig lede likevel.

Turboen slår inn

Og så skjer det magiske: Deler av musikksamlingen i folks hjem har begynt å være på CD. Det er de nyeste platene som er på CD. LP’ene blir det gamle, det slitne og det tungvinte, det som sjeldnere og sjeldnere spilles. Til slutt tenkte nok mange at det var greit å kjøpe om igjen noen gamle favoritter på CD også. De kjæreste platene var kanskje også de mest slitte. Etterhvert hadde plateselskapene også begynt med remastering; der de gikk tilbake til et av de originale masterbåndene og jukset og fikset og tryllet slik at ting hørtes mer fristende ut. Så klart ville man mye heller ha dette enn den gamle, gule plata med Beach Boys.

Ut med det gamle

Å distribuere samme produkt (altså et musikkalbum) i to parallelle formater er kostbart.
Særlig når produktbredden er stor – mange artister, som skal være representert med flere utgivelser hver. Etterhvert som CD fikk fotfeste, ønsket bransjen å kvitte seg med vinylformatet. Det var høyere utgifter og lavere fortjeneste på vinyl.

CD-revolusjonen var blitt ledet an av halvgamle menn med ordnet økonomi som hadde gått foran og kjøpt spillerne og de første platene på første halvdel av 1980-tallet. Mot slutten av 80-tallet hadde også en god andel av de yngre lytterne kommet etter. Dermed var tiden kommet for å kvele LP’en.

Dette ble gjort i to omganger. Det første som skjedde, var at bransjen endret returreglene for usolgte album. Tidligere hadde det vært slik at plateforretninger kunne ta inn et antall av hvert album og deretter returnere usolgte album og få tilbake deler av prisen. Denne ordningen ble opphevet for vinyl på slutten av 80-tallet, og dermed ble risikoen ved å selge vinyl flyttet fra platedistributøren til forhandleren. Dette førte til at færre forhandlere tok sjansen på å satse bredde på vinyl, og det drev butikkprisene opp. I november 1990 satte EMI og Polygram opp vinylprisen med 20%, og LP-prisene begynte å bevege seg opp mot CD-prisene. Synkende utvalg og økende priser skremte mange etternølere over til CD-formatet, og LP’en var mer eller mindre utryddet allerede i 1992.

Billige spillere

God omsetning av CD-spillere og store fremskritt innen masseproduksjon og integrering av elektronikk gjorde at CD-spilleren kunne bli allemannseie. Forgjengerne kassett -og særlig- platespiller besto av vel så mye finmekanikk som elektronikk. Elektronikken besto også ofte av mange enkeltkomponenter som måtte loddes inn ett og ett, mens mye av CD-elektronikken var integrert i chips.

At CD-spilleren var som skapt for masseproduksjon i lavkostland bragte prisene ned og gjorde det også enklere å utvikle rimelige bærbare CD-spillere, både som ghettoblastere og den lille Discman‘en som fikk plass i lommen. På slutten av 90-tallet var discman’en så vanlig at mange ryggsekker med respekt for seg selv hadde egen discman-lomme i lokket med kabelgjennomføring for hodetelefonene.

En ny gullalder

Så snart folk var over på CD, var det bare å kjøre pengepressene på fullt. Det gjorde musikkbransjen til gagns. I 1995 var musikkomsetningen i Norge doblet i forhold til 10 år tidligere. Og frem til salgsfallet fra 2000 var det lukrative tider i bransjen. Det kommer vi tilbake til i neste sak.