Alle har vi vel de litt rare, de litt morsomme og litt pinlige bildene fra barndom og ungdomstid. Der hvor vi var rare på håret og klærne var …annerledes.
Fotografen Irina Werning er utstyrt med en litt over middels nysgjerrighet hva retrobilder angår, og bestemte seg for å sette igang prosjektet «Back to the future«. Hun inviterte mennesker med fine retrobilder til å bli med på en rekonstruksjon av bildet, X antall år etterpå.
Resultatet ble noen fantastiske bilder, som kan se på prosjektets hjemmeside: Back to the Future.
Menneskene er de samme, både orginalbildet og de nye bildene, og Werning har, etter beste evne, forsøkt å kopiere settingen slik at klærne, lokasjonen, bildeuttrykket og ansiktutrykkene er de samme. Det eneste som har forandret seg, er menneskenes utseende gjennom årenes løp.
Er det noen som tar utfordringen med å kopiere sitt eget konfimasjonsbilde?
Men er ikke dette bare en kopi av Ze Frank sin Young Me Now Me?
Det kan virke som om det er det samme konseptet.
Men «Back to the future» er mye bedre gjennomført.
Er det sånn at fotografen reiser rundt til folk og gjenskaper bildene?
Det blir vel ikke rent billig heller..
Artig prosjekt, men tror jeg foretrekker Ze Frank’s Young Me Now Me. Føles mer personlig.
I og med at det ikkje er meir enn… 8 år sidan(?), og eg framleis har den same dressen i skapet (buksa er for liten da), så trur eg faktisk ikkje eg skulle ha hatt dei største problema med å gjenskape biletet.
Eg må berre finne ein plen som er stor nok til at eg kan legge meg ned, og ta på meg sexyblikket, så går det nok bra!