nrk.no

Wikileaks – er medienes fokus riktig?

Kategori: Media


«Skummel Fremtid» skriver i en kommentar til Operation Payback-saken:

Syns det er skummelt hvordan samfunnet har utviklet seg.

Se på legemiddelindustrien, de fokuserer som oftest på symptomene. Fordi å lindre symptomer på sykdommer er langt mer lønnsomt en å fikse dem.

Men hvorfor skal vi som mennesker tenke slik?

Å se på disse angrepene som noe annet en symptomer på en underliggende “sykdom” er ikke annet en forkastelig. Altså debatten/artikkelen/lederen burde heller fokusere på HVORFOR skjer dette? Hvorfor forfølges Julian Assange? Hvorfor engasjerer dette mennesker? Hvorfor trenger myndighetene å holde ting hemmelig?

Samfunnet er på et bristepunkt. Å skape debatt om symptomene nå er det som defineres som “å skape rammene for debatten”. Det er en propaganda teknikk.

Greitt, nrkbeta er en teknisk side, og det er interresant å vite den tekniske bakenden på dette. Men “vi” som forstår oss på dette, de som er teknisk kompetente, det er nettopp vi som skaper denne verdenen. Det er “vi” som skaper algoritmene som brukes av homeland securities til å screene folk på nofly lista, det er vi som skaper alle de tekniske duppedingsene som brukes i overvåkingen og kontrollen av vårt samfunn.

det er utrolig viktig at VI på slike sider som dette faktisk blir bevisst vårt virke og ikke kun fokuserer på det tekniske og det individuelle, men ser den store sammenhengen og utøver vårt virke med moral! nettopp derfor burde denne artikkelen vært skrevet på en annen måte.

Det er interessante momenter i det han/hun skriver. Jeg har ikke tenkt å mene noe om mesteparten av dette akkurat nå, jeg starter en ukes ferie om en halvtime og har hverken tid til å skrive noe gjennomtenkt eller mulighet til å håndtere en sannsynligvis viktig debatt, men jeg har én halvtygd betraktning jeg ønsker å dele:

USAs ønske om å få utlevert Assange nå som han først er pågrepet, all støyen rundt ham og Operation Payback; alt dette gjør at jeg tar meg selv i å tenke at dette likner en klassisk mediestrategi for skademinimering: Ta mannen og ikke ballen, diskrediter budbringeren og pass på at støyen handler om ham istedet for budskapet: Innholdet i Wikileaks.

Det nederste graf-settet viser hvor ofte det referes til Assange VS Wikileaks i nettnyheter Norge for tiden, ifølge Google Trends:

– man kan vel si at personfokuset er ganske høyt, særlig når man tar hensyn til at de fleste av sakene som inneholder ordet Assange sannsynligvis også inkluderer ordet Wikileaks for å klargjøre hvem man snakker om, og at dette gjør at antall saker om Wikileaks uten Assange (som altså handler om budskapet) sannsynligvis er betydelig lavere de siste dagene. Samtidig vil man kunne anta utifra den øverste grafen, som viser antall søk etter de to ordene, at publikums interesse for å finne mer om Wikileaks fortsatt er betydelig større enn søkingen etter mer om Assange.

Den offentlige oppmerksomhet er lettdistrahert og mer enn glad for å skifte tema fra noe komplekst til noe enklere. Det er nok lettere for media å snakke om (og få publikum interessert i) mer eller mindre oversiktlige krimsaker med kjent gjerningsmann og jakten på vedkommende (eller kredittkortsaker som angår DEG midt i julerushet) enn store utgravinger av politisk art med høy grad av kompleksitet.

Ikke slik å forstå at det ikke er interessant å journalistisk drøfte behandling av fløyteblåsere (eller hva man skal kalle Assange) eller viset dokumentene er kommet offentligheten i hende på, men nå er de nå engang her og behovet for kvalifisert analyse av det lekkede materialet er sannsynligvis større, dersom vi forutsetter at norske redaksjoner har et begrenset antall tilgjengelige journalister og at det må prioriteres.

Fra et medieetisk standpunkt ville kanskje det riktigste nå vært om mediene kunne sagt «javel, jaha» til spetakkelet rundt Assange, for så å vende tilbake til «hva står det egentlig i disse wikileaks’ene, hva er betydningen for samfunnet og verden.».

27 kommentarer

  1. Endelig nokon som våger å ta saken ved roten og spør kvifor det skjer. Storebror er flink til å lede debatten bort fra spørsmåla dei ikkje vil at nokon skal stille, og media lar seg lede blindt.

    Er det noko den fjerde statsmakt må lære seg er det å stille dei kritiske spørsmåla publikum vil ha svar på og ikkje danse etter djevelens pipe.

    Svar på denne kommentaren

  2. Fokuserer legemiddelindustrien mest på symptomene? Det kan du vel underbygge?

    Jo mer USA ønsker å «ta» Assange, jo sterkere vil støtten bli. Og med tanke på «forsikringsfila» som ligger overalt på nett, så vil en «takedown» på Assange gjøre skaden verre.

    På sett og vis håper jeg at USA er teite nok til å ikke bare dømme Assange, men ta livet av ham også. Det vil gjøre langt større skade på USA enn de små angrepene vi har sett så langt.

    Svar på denne kommentaren

  3. «Ta mannen og ikke ballen, diskrediter budbringeren og pass på at støyen handler om ham istedet for budskapet: Innholdet i Wikileaks.»

    «Fra et medieetisk standpunkt ville kanskje det riktigste nå vært om mediene kunne sagt “javel, jaha” til spetakkelet rundt Assange, for så å vende tilbake til “hva står det egentlig i disse wikileaks’ene, hva er betydningen for samfunnet og verden.”.»

    Absolutt! Og nettopp derfor er Anonymous nye kampanje, Operation Leakspin så utrolig viktig! Jeg håper dere her på NRKbeta (ikke du, Anders, du skal få lov til å ta ferie :)) skriver like grundig om denne kampanjen som den forrige!

    reddit.com/r/Leakspin/

    Svar på denne kommentaren

  4. Å påstå at «Samfunnet er på et bristepunkt.» mener jeg er å gjøre ei fjær til minst 50 høns.

    En ting jeg legger merke til i disse facebook- og twitter-tider er at at «hypene» kommer tett og oppleves kraftigere enn før. Har internett gitt flokkmentalitet en ny dimensjon? Minner meg om eventyret «De dumme dyra»:

    «Fort, fort, vi må bort, bort! Himmelen holder på å ramle ned og høna har fått en gren på stjerten.»

    (Når det gjelder legemiddelindustrien så burde man kanskje se på alternative økonomiske modeller: TED: Weird or just different 🙂 )

    Svar på denne kommentaren

  5. Til de som snakker om legemiddelindustrien: Om det virkelig hadde vært slik at medisinselskapene hadde forsøkt å holde oss syke eller ga oss dårlige behandlinger, hadde vi merket det rimelig kjapt. Barna til folk som brukte alternativ behandling og trakk dem ut av vaksineprogrammer hadde vært langt friskere og raskere enn barna til de som «blir lurt» av medisinselskapene. Og de lettlurte ville dødd ut i løpet av noen generasjoner.

    Hvis det virkelig var slik at legemiddelselskapene var involvert i en stor konspirasjon for å holde oss syke, ville de som var sjefer i selskapene virkelig tatt sjansen på at familien deres skulle kommet i ulykker og blitt hastet avsted til en legevakt der de ble «forgiftet»?

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Vages)

      Ok, tar 2 min pause fra ferien her for å understreke at det ikke er legemiddelmetaforen som er årsaken til at vi løftet frem denne kommentaren. Det er de to siste avsnittene vi mener tåler et nærmere blikk. Samt altså assange vs wikileaks-betraktningen tilføyd under.

    • Jeg forstår at det ikke nødvendigvis var konspirasjonsteorier rundt legemiddelindustrien NRKbeta ønsket å diskutere, men dette er den første påstanden forfatteren hevder at er sann.

      Konspirasjonsteoriene er, slik jeg ser det, noe av det viktigste kunnskapsformidlende media har å opplyse om i dag; på folkemunne verserer disse fortellingene og gir mer kunder til homøpater (og flere barn meslinger). At dere lot kommentaren være med og stå ukritisert, synes jeg er grunn god nok til at jeg kan ta den opp i kommentarfeltet.

    • Ikke at det er direkte relatert, men en tro på at legemiddelINDUSTRIEN har som første prioritet at vi skal bli friskere, er som å tro at indrustrien ellers ønsker å lage best mulig produkter. Det er relativt naivt. Et godt eksempel på hvordan industrien ellers opptrere er «Planned obsolence» en.wikipedia.org/wiki/Planned_obsolescence

      Industrien generelt er gjerne først og fremst basert på å tjene penger, ikke nødevndigvis levere det best mulige produktet.

  6. Det er så utrolig forfriskende å se at det er noen som tar tak i saken fra en vinkel som så mange av oss har ventet lenge på at media skal rette søkelyset mot!

    Dette styrker definitivt mitt syn på NRKbeta som det desidert mest interessante som foregår i norsk bloggverden. Dere tar tiden til å presentere stoff på en slik måte at vi leserne merker at dere faktisk er engasjert i det dere skriver om. Tusen takk for det!

    Svar på denne kommentaren

  7. Var vel Goebbels som fant ut at uansett kor stor lygna var, berre ein gjentok den ofte nok så trudde folk på den. Trur nok amerikanerane satsar alt på det no. Problemet er at det er veldig få som går på limpinnen, og dei som har eit visst gangsyn vil sjå seg rundt og veldig fort finne ut at dei er i eit merkeleg selskap. No har akkurat Kina drite på draget, og USA og ei rekkje vestlege land har også klart å gjere dette.

    Svar på denne kommentaren

  8. En liten, utrolig uviktig flisespikking: Assange er ikke en «fløyteblåser». Han er sjefsredaktør og talsmann for Wikileaks. Varslerne (de du kaller «fløyteblåserne») er de som sender inn dokumenter og informasjon til Wikileaks. Dem har det ikke vært fullt så mye fokus på, selv om det er klart at det ikke hadde vært noen Wikileaks uten dem.

    Svar på denne kommentaren

    • Synes egentlig ikke det er en uviktig flisespikking, men en veldig viktig ting å poengtere og noe som har blitt gjort feil i ALT for mange artikler om denne saken.

      Aasange er journalist, redaktør og talsperson for Wikileaks, ikke en whistleblower, anarkist eller terrorist som noen klarer å kalle han.

      At ikke journalister, særlig i New York Times, klargjør dette bedre er for meg enda et lavmål av dette vi kaller «presse» her i verden.

    • Nina Nordbø (svar til Kris)

      Leste en interessant artikkel i New York Times´ magasin i helga, hvor artikkelforfatteren blant annet peker på motstridende uttalelser fra det amerikanske forsvarsdepartementet og Pentagon om betydningen av WikiLeaks´ publisering av materiale.

      Anbefalt lesning: nyti.ms/dPkhie

  9. Andreas Oppebøen

    Assange er jo frontfigur for Wikileaks, så det er ikke noe rart i at hans navn nevnes i samme åndedrag. Det behøver ikke å bety at det for det meste er snakk om personkarakteristikk. Innholdet i disse lekkasjene har vært diskutert mye i media, men det er ikke til å stikke under en stol at også anklagene mot Assange er viktig nyhetsstoff.

    Svar på denne kommentaren

  10. Angrepene på VISA, MasterCard etc er kriminelle handlinger på lik linje med å arrangere ulovlige demonstrasjoner med andre former for hærverk, og de som står bak bør straffes deretter.

    Når det gjelder _hva_ som står i disse wikileaksene så blir det grundig debattert, både i nyhetene og sosiale settinger (online og offline). Men det er vel sånn at det ikke har kommet frem skuffende lite interessant i forhold til hva man kanskje hadde forventet.

    Det er jo ikke sånn at alle dokumentene er sluppet for offentligheten. Assange, som en slags ansvarlig redaktør for WikiLeaks publiserer – i samarbeid med en rekke store dykte redaksjoner – dokumentene gradvis, og driver en slags kontroll med at dokumentene som slippes ikke skal føre til fare for sikkerheten til enkeltpersoner.

    Mot denne bakgrunnen er det etter min mening helt klart diskusjonen om hvorvidt selve lekkasjene er lovlige eller ulovlige som er den klart mest interessante diskusjonen. Her er det gode argumenter på begge sider. De fleste vestlige myndigheter har en stor grad av åpenhetskultur (se bare den norske OEP-ordningen, eller EUs omfattende offentliggjøring av korrespondanse), men det vil alltid være behov for å kunne unnta noe fra offentligheten.

    Det kan være strategiske forhandlingsposisjoner (offentliglova § 22), taushetsbelagte personopplysninger/forretningshemmligheter (offl. § 13), interne beslutningsdokumenter (viktig for å sikre at ikke beslutningsgrunnlaget bare blir formidlet muntlig, offl. § 14), børsensitiv informasjon (utsatt offentlighet) osv.

    Alle unntakene fra offentlighetsprinsippet er grundig debattert i forarbeidene til offentlighetslova. Etter min mening er det udemokratisk selvtekt å offentliggjøre ting som Stortinget på demokratisk vis har bestemt at det er i vår alles beste interesse at unntas offentlighet.

    Svar på denne kommentaren

    • Eg vil gjerne påpeike at ting som er demokratisk bestemt er kun det – demokratisk bestemt. Det tyder på ingen (og eg vil understreke -ingen-) måte at innhaldet vedtaka i seg sjølv er demokratiske/gode/smarte/viktige. Og så må ein vidare spørje seg sjølv kor lett det er å reversere slike vedtak (dersom dét er målet) på vanleg demokratisk vis. I denne konteksten vil eg påstå at det er tilnærma umogleg. Eg seier ikkje dermed at eg alltid vil oppfordre til kriminell verksemd dersom noko er vanskeleg å gjennom føre demokratisk (eventuelt, etter landets system), men dette er iallfall aspekt som må med i tankerekka di, Jens Christian.

      Eg ser det som 100 % umogleg å gjere desse dokumenta tilgjengelege for offentlegheita gjennom demokratiske kanalar (vedtak i Stortinget). Dersom ein då meinar at dokumenta har ein verdi for offentlegheita, så må diverse lugubre og/eller kriminelle utvegar vurderast. Men dette er sjølvklart vanskelege vurderingar. Dersom ein spør 1000 forskjellege personar om å gå gjennom dei 200 000 dokumenta som Wikileaks publiserte, og rangere dei etter kva -dei- meiner bør/må publiserast for offentlegheita, så vil du sannsynlegvis få nærare 1000 veldig forskjellege svar. Altså, vanskelege vurderingar, og eg skal ikkje kome med ein dom. Men eg vil gjerne at andre ting enn den demokratiske (eventuelt udemokratiske) prosessen og lovverket skal verte vektlagd. Det som er lovfesta er ikkje nødvendigvis bra for folket. Eg er stort sett einig med deg, Jens Christian, og nei, eg er ingen konspiratør. Men me bør sjå litt breiare enn kun vårt lovsystem og vårt demokratiske system.

      Dersom ein følgjer eit (lov)system – demokratisk eller ei – berre for å følgje det, då har ein tapt seg sjølv, etter mi meining. Ser ein kritikkverdige aspekt -må- ein stå opp.

    • Børge A. Roum (svar til Raymond)

      «om å gå gjennom dei 200 000 dokumenta som Wikileaks publiserte»

      Dette er en farlig myte fordi det får WL til å høres uforsvarlige ut: at de bare slenger ut alt av informasjon de får tak i uten å tenke seg om.

      Faktum er at de fikk tak i ca. 250k «cables», men at de kun har sluppet rundt 1000 av dem til nå, og det i tett samarbeid med annerkjente aviser som har hatt sine journalister til å gå igjennom dokumentene for å sjekke hva som er riktig å slippe og hva som må sensureres i de som slippes.

    • Du har heilt rett, beklagar. Poenget mitt hadde sjølvklart ingenting med talet på dokumenta å gjere, men likevel, takk for presisering.

    • Jens Christian (svar til Raymond)

      «Eg vil gjerne påpeike at ting som er demokratisk bestemt er kun det – demokratisk bestemt. Det tyder på ingen (og eg vil understreke -ingen-) måte at innhaldet vedtaka i seg sjølv er demokratiske/gode/smarte/viktige.»
      Hvis du tenker på vedtaket om å fastsette en offentlighetslov, og i den fastsette at visse typer dokumenter/opplysninger kan unntas, så er jeg uenig med deg. Begrunnelsen og vurderinger for hvert enkelt unntak finnes i dokumentene jeg har lenket til.

      «Og så må ein vidare spørje seg sjølv kor lett det er å reversere slike vedtak (dersom dét er målet) på vanleg demokratisk vis.»
      Loven om offentlighet er fra 2005. Før den tid var det mye vider adgang til å unnta opplysninger eller dokumenter. Så det er fullt mulig det.

      Når det gjelder det enkelte dokument som er unntatt offentlighet, så er det (1) begrunnelsesplikt, (2) klageadgang (3) mulighet for sivilombudsmannen til å overprøve myndighetenes vurderinger og (4) domstolskontroll.

      «Eg ser det som 100 % umogleg å gjere desse dokumenta tilgjengelege for offentlegheita gjennom demokratiske kanalar (vedtak i Stortinget). Dersom ein då meinar at dokumenta har ein verdi for offentlegheita, så må diverse lugubre og/eller kriminelle utvegar vurderast.»
      Mener du virkelig at dersom flertallet er uenig med deg, så har du rett til å ta loven i egne hender? Dette er en anarkistisk tankegang som jeg overhodet ikke kan slutte meg til.

      «Dersom ein spør 1000 forskjellege personar om å gå gjennom dei 200 000 dokumenta som Wikileaks publiserte, og rangere dei etter kva -dei- meiner bør/må publiserast for offentlegheita, så vil du sannsynlegvis få nærare 1000 veldig forskjellege svar. Altså, vanskelege vurderingar, og eg skal ikkje kome med ein dom.»
      Vurderingene er tatt på forhånd i forbindelse med fastsettelse av offentlighetsloven, og der er det allerede tatt hensyn til at folk har forskjellige meninger (bare se på høringsvarene, som alle er kommentert i proposisjonen). Se også debatten fra Stortinget. Når det gjelder de konkrete sakene er det både kontroll fra Sivilombudsmannen og domstolene.

      «Det som er lovfesta er ikkje nødvendigvis bra for folket.»
      Dette utsagnet vitner etter min mening om en manglende forståelse om statsforfatningen vår.


      Når dette er sagt, så gjelder dette den generelle debatten om hvorvidt visse typer dokumenter skal kunne unntas offentlighet eller ikke, og hvem skal bestemmet det. Etter min mening er det klart at det er det amerikanske folk, gjennom valg til kongressen og senatet, som må få bestemme om amerikanske diplomaters korrespondanse med Washington skal være offentlig tilgjengelig eller ikke. Og det norske folk, gjennom valg til Stortinget, som skal bestemme om den norske regjeringens korrespondanse med sine utstasjonerte ambassadører etc skal kunne holde denne korrespondansen unntatt offentlighet.

      Wikileaks, eller andre enkeltpersoner, skal ikke ha rett til å gå på tvers av et demokratisk fastsatt regelverk.

    • Hei igjen,

      Eg ser no at eg ordla meg klumsete. Eg meinte å seie at sjølv om vedtak er demokratisk vedtekne, så tyder ikkje det -nødvendigvis- at dei er demokratiske i seg sjølv. Altså, om vedtaka som er diskutert ovanfor er demokratiske eller ei, bryr eg meg svært lite om. Det er prinsippet. Men eg skjønar at me er usamde der òg 🙂

      Dersom (reint hypotetisk) nokon synest at noko er så udemokratisk/dårleg/teit – og denne personen kan argumentere godt for det – samstundes som det er nærast umogleg å endre på det på demokratisk vis, då synest eg at slike metodar som Wikileaks og deira brukarar nyttar seg av er legitime.

      Og i akkurat denne diskusjonen funkar Wikileaks sine argument på meg. Men det er som sagt utanfor diskusjonen vår.

    • Jens Christian (svar til Lars)

      Interessante betraktninger fra Torvund der ja. Da får jeg korrigere meg selv til at dette burde være ulovlig, og at jeg håper den nye straffeloven snart kan tre i kraft, sånn at det ikke skal være noen tvil om det.

  11. Hvis man ser bort fra alt snakk om konspirasjon, USA-hat og personforfølgelse av Assange, så er vel litt av kjernen i at USA er sinte på Julian og Wikileaks at de rett og slett veldig offentlig publiserer stjålet innsideinformasjon, som er tatt av en person som jobbet for USA? Og jeg syntes ikke offentliggjøringen av alle ambassadewires fra 1966 til idag, får whistleblowerstatus heller. Nedskytingen av de sivile og Reuterjournalistene som var på Wikileaks tidligere er en helt annen sak. Men skalaen på Cablegate går under dokumenttyveri og utro tjenerskap.

    Hadde dette skjedd med f.eks. Coca-Cola, Kongsberg Våpen, eller en annen privat aktør, hadde vel de også gått etter hovedkilden for publiseringen? Kanskje ikke helt med samme kraft, med tanke på mordtrusler og full utstøting fra amerikanske produkter og tjenester, men dog. Det hadde blitt rabalder da også.

    Det at innholdet er juicy og bekrefter de tankene mange allerede har om USA og diplomatikk, er i så måte underordnet dette.

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar til meg Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.