nrk.no

Er twittermeldingen viktigere enn hendelsen?

Kategori: Det sosiale nettet


For en tid tilbake ble jeg invitert til å komme med et bidrag til prosjektet «365 Lesere» fra Deichmanske Bibliotek. 2010 er utpekt som nasjonalt leseår og 365 personer er invitert til å skrive noen linjer om en tekst som har betydd noe for dem.

Slike henvendelser fører til en del tankevirksomhet og selvfølgelig problemer med å velge. Som den gode nerden jeg er kunne jeg jo nevnt en klassiker som JRR Tolkiens Hobbiten. Eller i et forsøk på å være litt mer spesiell trukket frem Robert Holdstocks «The Dark Wheel«. Novellen som fulgte med det legendariske spillet Elite til Commodore 64.

Eventuelt kunne jeg gjort et desperat forsøk på å bygge meg noe mer litterær cred og skrevet noen linjer om min opplevelse med Vikram Seths «An equal music

Alle de nevnte tekstene har jeg hatt flotte opplevelser med. Men jeg valgte ikke en av dem. Jeg ble nok invitert til dette prosjektet på grunn av min innsats som blogger og tydelige profil på nettet. Så da falt det naturlig å velge en twittermelding som min tekst. Jeg har hatt mange leseopplevelser med denne meldingen. Fordi jeg bruker den flittig i presentasjonene mine når jeg prøver å forklare hvorfor vi deler så mye innhold på nettet. Og siden både twittermeldingen i seg selv og min filosofering rundt den kan ha interesse for NRKbetas lesere velger jeg å publisere her også.

Mitt bidrag til «365 Lesere»:

Jeg har valgt en kort og enkel tekst til dette prosjektet. Ellisiv Lindkvist skriver følgende på twitter:

Drømte at jeg var i New York og glemte å skrive det på twitter. Hva var vitsen da, likzm?

Mobiltelefoner og internett har skapt nye måter å kommunisere på. Nye måter å bruke språket på. Nye måter å bruke bokstavene på. Twitter er en tjeneste som lar folk dele små tekster på internett. Grensen går ved 140 tegn. Altså enda kortere enn mobilverdens SMS-begrensning på 160 tegn. Noen vil si at slike tjenester bare skaper masete, forkortet kommunikasjon uten dybde og kvalitet. Selv om vi alle vet bedre. Det sies jo til og med at «For sale: baby shoes, never worn.» er Ernest Hemningways beste verk.

Personlig opplever jeg det befriende. Knallharde begrensninger som øker kreativiteten og utfordrer formuleringsevnen. Og vi kan ta det helt med ro. Det erstatter ikke de lengre avhandlingene. De langsomme romanene. De dyptgående artiklene. Vi lever i en herlig verden av ja takk, begge deler. Og vi benytter mulighetene til å dele lange og korte tekster. I en fin blanding med lydklipp, bilder og video.

Vi deler så mye at vi kan lure på hvorfor. Mange unge mennesker deler nærmest alle sine opplevelser. Og det er her Ellisiv Lindkvist gir oss svaret via Twitter på mindre enn 140 tegn. Dersom du ikke kan linke til det skjedde det ikke.

Lindkvist har skrevet sin melding som en humoristisk kommentar. Og har fått med noe av kreativiteten som oppstår som følge av tidligere nevnte begrensninger. Liksom blir til likzm. Min mor er pensjonert lærer. Hun hang over meg og passet på mine formuleringer og rettskriving da jeg gjorde lekser. Når hun nå sender meg tekstmeldinger bruker hun vendinger som «Hvordan går d?». Like enkelt som det er genialt. Språket og bruken av bokstavene utvikler seg og tilpasses plattformene. Slik har det alltid vært.

Hva er deres motivasjon for å dele innhold på nett?

7 kommentarer

  1. Fredrik Bølstad

    Det geniale med Twitter er nettopp de korte meldingene. De færreste gidder skrive langt og dypt om alt mulig de tenker, gjerne med påfølgende komplekse debatter.

    På den andre siden mener man mye om mangt. Å bare kunne gi en kjapp kommentar om en aktuell hendelse, lenke til en sak med en kjapp kommentar eller dele innhold som er interessant (og på den måten si seg enig i innholdet, uten videre forpliktelser) er veldig befriende og har et mye større publikum enn nevnte mer kompliserte debatter.

    Selvfølgelig går det an å kombinere det ene med det andre, men det er naturligvis ikke nødvendig. Jeg vil si at Twitter utfyller en blogg, mer enn en blogg utfyller Twitter.

    Svar på denne kommentaren

  2. Min motivasjon til å dele på nett er vel rett og slett at jeg liker å ha dialog med kjente og ukjente. Jeg liker å ta del i diskusjoner, og jeg liker å dele av mitt eget liv til de som måtte ønske å lese/høre/se.
    Jeg liker å dele og spre ting som interesserer meg, for at andre skal oppdage det, og for at andre kan bli mer kjent med meg.
    Det er rett og slett mange grunner til at jeg deler det jeg deler, og det er en god del jeg ikke deler.
    Jeg deler ikke nødvendigvis det samme over alt og til alle, men jeg deler det jeg finner passende i enhver sammenheng.

    Apropos.. «Dersom du ikke kan linke til det skjedde det ikke.
    Minner meg om et annet sitat fra en helt annen, men ikke helt urelatert kant av nettet:
    «Pics or it didn’t happen»

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.