nrk.no

Vil folk egentlig delta?

Kategorier: Forskning,Internett & Kommentar


Dette er en kommentar. Den bygger på skribentens egne analyser, meninger og vurderinger.

En av de viktigste drivkreftene i medieutviklingen de senere årene, er bransjens overbevisning om at publikum ønsker å være aktive.

(Foto: Wikimedia Commons/Sahador)

Senest i mandatet for mediestøtteutvalget kan vi lese følgende:

“Internett har i dag tiltatt seg en sentral posisjon innenfor nyhetsformidling og samfunnsdebatt. I tillegg har den nye generasjonen sosiale medier gitt nye muligheter for aktiv deltagelse fra brukerne, både innenfor og utenfor rammene av massemediene. De sosiale mediene endrer publikums rolle og utfordrer de tradisjonelle massemediene”.

Og i en kronikk av medieviterne Vilde Schanke Sundet og Espen Ytreberg i Dagens Nærlingsliv i september 06 , siteres daværende sjef for NRKs nye medier Bjarne Andre Myklebust:

”Jeg tror folk er født til å delta på en eller annen måte, folk har i utgangspunktet et engasjement. Man henvender seg egentlig til en primalgreie når man ber folk være interaktive. Det ser man også på blogging og typiske ting på nettet. Når verktøyet er der og det er enkelt står det ikke på viljen; folk vil gjerne ytre meninger, si hva de mener, vise seg frem […].”

Også Rune Røsten, som da jobbet i Dagbladet argumenterte i samme retning:

”Grunnleggende har vi en tro på at brukerne har et kommunikasjonsbehov og et sosialt behov.”

Men via hovedstrømsmediene?

Det vanskelig å være uenig i at vi som mennesker er opptatt av å delta, og å være sosiale, men at det er et bredt ønske om at denne deltakelsen skal foregå mediert, og helst via hovedstrømsmediene, det er det ikke lett å finne empirisk belegg for.

Senest i desember gjorde NRK Analyse en undersøkelse, hvor vi blant mye annet spurte respondentene en rekke spørsmål om ikke-profesjonell deltakelse.

Undersøkelsen er gjennomført av Synovate med 1030 respondenter, og er representativ for nettbrukere i alderen 15+.

Vi synes resultatene derfra er såpass interessante at vi deler dem her:

Som det går frem er det mange som bruker Facebook, og laster opp bilder og videoer, mens deltakelse i tradisjonelle medier er mer begrenset. Det samme gjelder blogg- og Twitter-bruk.

Det er for eksempel bare 7 prosent av befolkningen som månedlig skriver kommentarer i nettaviser, og om man bryter ned det tallet på kjønn, er dekningen dobbelt så stor blant menn som kvinner med henholdsvis 4 og 10 prosent.

Jeg tror vi kan forstå dataene i retning at folk liker å dele, og liker å delta, men først og fremst i sosiale sammenhenger. Det er kanskje ikke så veldig overraskende?

Andre undersøkelser gir noe varierende svar på lignende spørsmål, men tendensen ser ut til å være den samme.

Terrenget eller kartet?

En vanlig innvending når vi presenterer data av denne typen, er at mediene enda ikke har klart å tilby tjenester som er gode nok, eller brukervennlige nok, for bred publikumsdeltakelse. Det kan være.

Men når terrenget stadig ikke passer med kartet, er det alltid terrenget det er noe galt med?

Jeg tror det er flere mulige årsaker til at myten om den aktive amatøren lever i beste velgående, trass begrenset empirisk belegg.

For det første har vi som jobber i mediebransjen, lett for å tro at det vi driver med er verdens viktigste jobb. Og at andre folk, som har valgt andre utdanningsløp og andre jobber, egentlig har lyst til å drive med det samme som oss. Noe annet passer ikke så godt i vårt skjema.

For det andre preges mediebransjen av en generell teknologioptimisme, slik den ofte også kommer til utrykk her på NRKbeta. Ja, massemediene selv er jo produkter av teknologisk utvikling, og teknologisk kompetanse er både etterspurt og gjerne sentralt plassert i medieorganisasjonene.

For det tredje er en del av den ikke-profesjonelle deltakelsen veldig godt eksponert i hovedstrømsmediene, og fremstilles gjerne som uhyre populær. TV-programmer som Idol, X-factor og Norske talenter bruker mye tid på å vise lange køer og ivrige deltakere, som kjemper om en plass i manesjen, og de øvrige mediene bruker kilometer av spalteplass på å dekke sirkuset.

Demokratisering av samtalen, men for hvem?

Det finnes likevel gode resonnementer for hvorfor ikke-profesjonell deltakelse i mediene er viktig. Mange vil hevde at det fører til en demokratisering av den offentlige samtalen, og at dette er viktig for politisk deltakelse, og legitimering av systemet. Men enn så lenge deltakelsen er begrenset og dertil ikke-representativ, og valgdeltakelsen er stadig like lav, hva er det egentlig som legitimeres?

“It is bewildering—and darkly humorous—to see white, male bloggers with Ivy League degrees writing about how the Internet is empowering “ordinary citizens.” What they really mean by this is that the Internet
is empowering people like themselves”.

Matthew Hindman

Iacob Christian Prebensen er medieanalytiker i NRK Analyse

Twitter.com/iacob

44 kommentarer

  1. Anders Brenna

    Leserne ønsker å delta, men de færreste vil ha jobben vår.

    De fleste er fornøyd om de får lov til å komme med en kjapp faktaopplysning, en kort kritisk bemerkning, et virtuelt klapp på skulderen når noe er bra, eller gi oppmerksomhet til en sak de er opptatt av.

    Noen tar spranget ut og blir borgerjournalister, men de fleste er mer enn nok fornøyd med å melde seg inn i en støttegruppe på Facebook.

    Hvis mediene skal lykkes med brukergenerert innhold, må de legge tilrette for bidragsytere med lite tid og uten interesse for å prioritere en mediesak foran sitt eget liv.

    Twitter og Facebook fungerer godt til dette fordi folk kan bidra via mobilen mens de står og venter på bussen. Det krever ingenting av de, og som bonus får de tiden til å gå.

    Mvh
    Anders Brenna

    Svar på denne kommentaren

  2. Jan-Aage Frydenbø-Bruvoll

    Men er ikke dette nye aktivitetsnivået faktisk ekstremt høyt, når man sammenligner med tidligere tiders muligheter til å involvere seg? Det er flere mennesker som kommenterer nettavisartikler enn det er mennesker som gjør noe så banalt som å SMS-stemme på TV-programmer; over tre ganger så mange kommenterer på artikler på nett som det er innlegg til papiravisene… den gamle klassikeren «innringer til radioprogram» blir jo i denne sammenhengen fullstendig utklasset.

    Når man i tillegg har mulighet til å følge disse menneskene videre i form av konto-registrering og lignende, noe som i tradisjonelle medier aldri var så enkelt, synes jeg faktisk ikke det er nevneverdig grunn til pessimisme. Snarere tvert i mot – utgangspunktet er aldeles ypperlig, det gjelder «bare» å videreutvikle denne nye kanalen til leserne for å gjøre den mer populær og relevant.

    Kanskje det største trollet i denne sammenhengen er journalistene selv – Arne Krumsvik har jo publisert flere undersøkelser som viser at journalister a) ikke synes internett er noe særlig kult og b) synes lesere -iallfall- er noe herk…

    Svar på denne kommentaren

  3. Iacob Christian Prebensen (NRK)

    @Anders: hva baserer du det på?

    «Leserne ønsker å delta, men de færreste vil ha jobben vår.»

    @Jan-Aage: Det er utvilsomt et poeng. Det er flere enn før. Og det skal man ikke kimse av.

    Vi må bare ikke lalle oss inn i en slags drøm om at de nye formene for deltakelse er særlig mye mer representativ, eller demokratisk forankret, enn den tradisjonelle.

    Vi har fått en mer åpen offentlighet, hvor mange fler _enn tidligere_ deltar, men spørsmål om hvem som deltar, og hvorfor, vil stadig være like relevante.

    Svar på denne kommentaren

  4. Jan-Aage Frydenbø-Bruvoll

    @Iacob: Det er nok alltid de «ekstreme» med de mindre representative meningene som først er ute. Men med økte volumer kommer også nødvendigvis både demografisk og meningsmessig utjevning mtp hvem som involverer seg, så jeg tror mantraet er så enkelt som å få flere utpå banen. Og dét er nok så banalt som å gjøre det enklere og mer situasjonsmessig relevant/attraktivt å komme med sin mening, som Anders sier lenger opp.

    Svar på denne kommentaren

  5. Harald Groven

    I følge SSB er det omkring 8000 personer som har «journalister og informasjonsmedarbeidere» som yrkeskategori i Norge. Disse har inntil oppkomsten av Web2.0-nettstedene på 2000-tallet forvaltet et monopol på nyhetsformidling.

    86% av husholdene i Norge har internett-tilgang, noe som tilsvarer ca 3 000 000 personer. Hvis vi tar Synovate-tallene i denne bloggposten om at 8% av nettbrukerne deltar i nettdebatter, innebærer det 240 000 personer er blitt deltakere i den offentlige sfære gjennom nettet.

    Selv om det bare er en liten minoritet som er innholdsprodusenter på nettet er det likevel en 3000 prosents økning antallet personer som har tilgang til det offentlige rom. Tallet blir mye mindre av å trekke fra for personer med tilgang til det offentlige rom som ikke er journalister (enkelte topppolitikere, og forfattere) og personer som i papiralderen brukte lesebrevspaltene, men selv om kun et lite mindretall bruker nettet til toveiskommunikasjon, ikke bare som konsumenter, er 10 ganger så mange personer nå fått tilgang til en offentlighet som en liten elite hadde enerett på før internett ble vanlig.

    Svar på denne kommentaren

  6. Harald Groven

    @Iacob
    Meningsmålinger der respondentene svarer på nettet er neppe representative når en skal måle nettopp nettaktivitet. Gruppa som bruker fritiden sin på å svare på et spørreskjema har trolig større tilbøyelighet til å tilhøre samme gruppe som også benytter fritiden sin på å kommentere på blogger og nettaviser. Derfor tror jeg at det er en overdrivelse at hele 8% av befolkningen tilhører nettavis-/bloggkommentariatet. Men selv om det bare er 1% er aktive nettmeningsytrere, er det likevel en tredobling av offentligheten.

    Svar på denne kommentaren

    • Iacob Christian Prebensen (NRK) (svar til Harald Groven)

      @Harald
      Jeg er enig i at utvalget kan ha skjevheter, som følge av metode. Men jeg er ikke overbevist om i hvilken vei det slår ut. Man kan også tenke seg at elitegrupper, som er veldig aktive på mange arenaer ikke ønsker å delta i sånn undersøkelser.

      Vi diskuterte for øvrig dette med representativitet i disse dataene ganske inngående her.

      Men for all del, jeg er åpen for at du kan ha rett.

      Og som jeg har gjentatt tidligere: Ja det er flere som er aktive nå enn før, men det er stadig et lite mindretall.

      Men i denne sammenhengen ville jeg først og fremst føre en argumentasjon mot den typen overbevisning jeg innledet med å referere.

  7. Jan-Aage Frydenbø-Bruvoll

    @Joakim: Finnes det tilsvarende materiale som beskriver oppførselen i «normale» sammenhenger, dvs. aktivitet i ikke-virtuelle, ikke-online grupper? Er 90-9-1-regelen kanskje mer en «sosial» fordelingsnøkkel enn et nett-fenomen?

    Svar på denne kommentaren

  8. Anders Hofseth (NRK)

    @Jan-Aage vil gjette (uten å ha noen tall) at om man ser på -la oss si dem man gikk i klasse med på videregående- hvor mange av disse var komfortable med å snakke i grupper – klassen – forsamlinger? Vil anta motet avtar med gruppestørrelse omtrent i samme tempo som iacobs graf viser – nett eller ei.

    Sånn ellers, noen løse teorier, den første ikke ulik Brennas påstand i førstekommentaren:

    Deltagelseskostnad i timer:
    Deltagelseskostnad målt i timer (om man kan kalle det det); gir lavere terskel for å si ”hei hå jeg spiser en is” på facebook enn å si ”israel bør redusere sitt engasjement i gaza fordi ____”. Kostnaden ved å skrive et helt blogginnlegg med et sammenhengende resonnement er enda høyere – vi snakker fort om flere timer. Dette alene vil kunne gi fordelinger som likner den du har for de nett-spesifikke. Som i at færre komponister skriver rockoperaer enn 3-minutters poplåter (og takk og pris for det).

    Effekt av deltagelse
    når det gjelder gammel-mediene, vil man kanskje kunne gjette at publikum raskt kondisjoneres til at deltagelse via f.eks. SMS til TV-programmer ikke fører til at man blir hørt og man vil da gjøre noe annet istedet. Så hvordan vi som medier møter deltagelsen vil da ha betydning for om folk finner det verdt strevet å være med.

    Svar på denne kommentaren

  9. Joakim Vars Nilsen

    @janåge jo mer nisjepreget (<def spm) jo større andel aktive deltagere. Er ikke noe skille mellom on og offline deltagelse etter min mening. Mener det er en sosiologisk feil å skille mellom dette.

    Svar på denne kommentaren

  10. Anders Brenna

    @iacob
    Jeg baserer det på egne observasjoner, erfaringer og diskusjoner med diverse folk jeg har kommet borti.

    Mener du at jeg tar feil, eller var du bare ute etter «vitenskapelig» belegg?

    Jeg har ikke dokumentert empiri, men føler jeg har litt mer enn bare mavefølelsen. 🙂

    Svar på denne kommentaren

  11. Iacob Christian Prebensen (NRK)

    @anders

    Sånn jeg leser posten min, så var den ment som et slags motargument mot den typen inntrykk, ja.

    At mange tror, og vil, at interessen for å delta skal større enn det vi klarer å dokumentere, når vi undersøker forholdet mer systematisk.

    Så ja, som en generell påstand, så mener jeg du tar feil.

    Svar på denne kommentaren

  12. Jan-Aage Frydenbø-Bruvoll

    Så dersom vi antar at 90-9-1-regelen innenfor relativt snevre rammer er en almenngyldig regel, så vil jeg påstå at «How to overcome participation inequality»-seksjonen i useit.com/alertbox/participation_inequality.html ikke er spesielt relevant.

    Dersom regelen stemmer, er det altså tydeligvis mindre viktig å forenkle, framelske og belønne brukeraktivitet, enn det vil være å sørge for at det totale antallet mennesker som er utsatt for det brukergenererte innholdet blir så stort som mulig. Kun slik vil man da kunne få et høyere antall aktive bidragsytere – og ikke slik mange jobber i dag, ved å lage enklere og bedre verktøy, belønningsformer, etc.

    Eller?

    Svar på denne kommentaren

  13. Folk vil gjerne være aktive når teknologien gir muligheter for det, men deler av mediebransjen undervurderer den fragmenteringen av markedet som mangfoldet på internett fører til. Uansett hvor mye ressurser man investerer i ett nettsted vil man aldri oppnå samme oppslutning, hverken av aktive brukere eller passive konsumenter, som tradisjonelle media.

    Svar på denne kommentaren

  14. Først av alt synes jeg dette er en bra diskusjon. Og jeg synes som redaktør for NRKbeta at det er en diskusjon som 100% hører hjemme her. Det er bra å stille spørsmål med det meste man driver på med, og det er bra å utfordre sannheter for å se om de er sannheter eller vaner.

    Når det gjelder sosiale medier så er jeg til tider på kryssende kurs med Iacob, av to hovedgrunner:

    1) Jeg tror ikke folk selv ennå ser rekkevidden av det som skjer.

    Hadde du spurt rockerne på 50- og 60-tallet så tror jeg neppe de så for seg at verden ble forandret av det de gjorde. Og hadde du spurt de som IKKE var rockere, så hadde i hvertfall ikke de trodd noe på det. Men verden BLE forandret. Vi fikk et mye større fokus på ungdomskultur, som i vår tid er et bærende element i det meste av forbruker- og underholdningskultur.

    2) Jeg mener tallene viser noe annet enn hva Iacob ser.

    Jeg mener tallene viser at folk VIL delta. Og at de faktisk deltar.

    Over 1 million logger seg på Facebook i Norge HVER dag. Twitter.com er nesten 4 ganger så stort som CNN.com. Facebook står for nesten hvert fjerde klikk på nettet på verdensbasis. På blogg.no ble det opprettet en ny blogg hvert 36. sekund i 2009. Det er 88% brukerskapt innhold på YouTube.

    Så selv om det kanskje er 90-9-1 i fordeling, så er det ikke de samme 1% som er «skaperne» i alle sammenhenger.

    Og ikke minst: Den filosofien som ligger bak er så utrolig viktig. Nå VET folk at de kan gå inn på siden til statsministeren på Facebook og si hva de vil der. De kan kritisere Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) på deres side. De kan poste en video om hva de vil på YouTube og de kan blogge om hva de vil på nettsiden sin.

    Som Kent Barwin skriver på Twitter:

    twitter.com/kbarw/status/8806185628

    Folk vil ikke delta, men de vil gjerne vite at de kunne gjort det. Og så vil de være med å stemme. Jfr politikk/demokrati

    Jeg synes Harald Grovens svar har mye for seg. Han gjør en rask beregning og viser at det er en vannvittig økning i hvem som faktisk KAN nå ut med sin stemme i det offentlige rom. Og jo flere som blir vant til det, jo bedre vil det fungere.

    Iacob skriver:

    En vanlig innvending når vi presenterer data av denne typen, er at mediene enda ikke har klart å tilby tjenester som er gode nok, eller brukervennlige nok, for bred publikumsdeltakelse. Det kan være.

    Men når terrenget stadig ikke passer med kartet, er det alltid terrenget det er noe galt med?

    Jeg mener bestemt at det er måten vi i media bruker publikumsdeltagelse som gjør at det ikke tar av for flere enn det gjør. Det er for vanskelig, for dårlig lagt opp, for lite intergrert i det andre innholdet vårt og for lite forklart.

    Der ligger den største sperren, ikke i demografi, inntekt og kjønn.

    Svar på denne kommentaren

  15. links for 2010-02-08 « Vox Publica

    […] Vil folk egentlig delta? nrkbeta.no: Fra spørreundersøkelse om mediedeltakelse, brukerstyrt innhold og sosiale medier. (tags: medier internett deltakelse nrk twitter facebook blogging) […]

    Svar på denne kommentaren

  16. Ola Njå Bertelsen

    Spørsmålet kan vel også være hvor den viktigste debatten foregår. Er det opp mot og gjennom hovedstrømsmediene eller er samtalen mellom venner og kjente like viktig? Diskusjonene trenger ikke alltid være offentlige for å være vitige. Mange opprop og andre ting har startet blant en liten gruppe mennesker som har pratet sammen, ikke skrevet avisinnlegg. Det er blant annet fordi det koster mindre innsats å diskutere med venner og kjente fremfor å formulere et avisinnlegg. Dessuten er den levende (sanntids og dialogbaserte) samtalen mye mye mer interessant å delta i. Jeg tror derfor det av og til er feil å fokusere ensidig på det som skjer i direkte forbindelse med én sak. En annen ting er jo at folk forholder seg til forskjellige leverandører av nyheter. Hvorfor skal en da binde dialogen opp mot ett av disse i stedene (og risikere å miste synspunkter) fremfor å samles et annet sted på nett og diskutere? Hvilket nettsted er det som tilbyr et naturlig diskusjonsforum for saker som går over en lengre tid i dag?

    Svar på denne kommentaren

  17. Veldig bra artikkel. Endelig en nyansert og innsiktsfull tekst om et viktig tema. I motsetning til mye annet som skrives her virker den til og med justert for virkeligheten:)

    Vil svært gjerne ha mer av dette på NRK Beta.

    Håkon

    Svar på denne kommentaren

  18. Problemet med avstemninger som mgp, er at de med mye penger stemmer flere ganger.
    Penger = større rett til å avgjøre.
    Høres ikke demokratisk ut i mine ører, selv om mange sikkert er uenige her.
    Krav om min-id/bankid innlogging for å stemme hadde sunket deltakelsen mye, ikke fordi folk ikke gidder å stemme, men fordi folk bare kan stemme en gang.
    Finnes det noen tall på hvor mange ganger hvert telefonnummer stemte i snitt på mgp ? Og hvor mange ganger de som stemte flest ganger stemte ?

    Og jada, antallet som publiserer til det offentlige rom er sikkert økt helt utrolig mye. Men er det slik at alle leser hva alle andre skriver ?
    Det er utrolig få blogger og blogginnlegg jeg orker å lese.
    I tillegg har du merarbeid med bloggene da man alltid må dobbeltsjekke fakta.
    Blogger leses av noen få, så kommer det til flere via word of mouth/anbefalninger, men «bruker»blogger vil aldri ha den samme journalistiske tyngden som journalister har.
    I tillegg er min påstand at de fleste bloggerne like gjerne kunne spart seg bryderiet.
    Ingen bryr seg om at du har forstoppelse.

    Om en nettavis publiserer feil, vil det fort bli en sak for pfu.
    om en blogger lyver så det renner, så skjer det ingenting.

    Mener fortsatt proffe journalister gjør en viktig jobb, som ikke kan erstattes eller sammenlignes med twitter/facebook/blogger fra randoms. De har som oftest ikke den faglige tyngden som skal til for å bli tatt seriøst i viktige saker.
    Men kommentarer kan ofte bidra til mer fakta og tilogmed oppklaring av saker, spesielt om kommentarene brukes av journalisten som har skrevet saken.

    Selv om i det siste har «proffe» tapt seg veldig på å være tabloid, og å fokusere på de tre «S»`ene som skaffer masse treff.
    Uheldig, spesielt for journalistene som etterhvert skiller seg mindre og mindre fra brukergeneret innhold.

    Svar på denne kommentaren

  19. Vil folk delta på nett? — Pål Hivand |blog

    […] Christian Prebensen spør borte på NRKbeta: Vil folk egentlig delta på nett – i det vi nettoptimister kaller for produksjon av brukerskapt innhold. Prebensen […]

    Svar på denne kommentaren

  20. Anders Brenna

    @iacob
    Vi er tydeligvis uenige, uten at jeg ser noe problematisk med det.

    Fra mitt ståsted fremstår det som en klar tendens at leserne vil delta. At andelen ikke er høyere skyldes en naturlig treghet som forekommer i alle nye utviklinger og trender.

    Ting tar tid, og utviklingen går raskt nok. Utfordringen er at det tar tid før alle hiver seg på. Selv i dag finnes det folk i tredveårene som ikke har noe sans for å bruke Internett i Norge. Jeg hadde en slik leieboer så sent som i vår.

    Det er også slik at vi alle er early adopters på noen områder, samtidig som vi et laggards på andre.

    Trenden er likevel klar. Folk vil delta, og tallene er faktisk overraskende høye i det som på et makronivå er et tidlig stadie.

    Mvh
    Anders Brenna

    Svar på denne kommentaren

  21. Joakim Vars Nilsen

    @Øyvind om folk vil delta eller ikke er kanskje irrelevant. det vi ser er at merkevarer og mediene har mistet mer og mer relevansen i folks liv slik de har kommunisert tradisjonellt. og det var på tide…

    Svar på denne kommentaren

  22. Iacob Christian Prebensen (NRK)

    @øyvind

    1. Jeg synes rockemetaforen din er vanskelig å følge.

    Dersom rockerne ikke så rekkevidden av hva det var med på, så er vel dagens apostler i andre enden av skalaen? Ja, noen av dem går så langt som å hevde at sosiale medier er den nye rocken. Det gjorde ikke rockerne.

    2. Om du leser hva jeg skriver, så er poenget mitt nettopp at det er ulik interesse for deltakelse, i ulike sammenhenger, og facebook er ytterpunktet i den skalaen.

    Folk vil gjerne være sosiale, også på nettet, men det betyr ikke at det brede lag ønsker å være aktive deltakere i den offentlige samtalen, og dertil truer/utfordrer den tradisjonelle journalistikken, i særlig grad.

    Og ja, som jeg har gjentatt flere ganger nå, det er flere som er aktive nå enn før, også på offentlige arenaer, men enn så lenge dekningen er så lav, så mener jeg man skal være forsiktig med å generalisere fra disse foreløpig få, og til de brede lag.

    @Ola N. B.
    Et helt betimelig spørsmål. I denne sammenhengen var mitt formål å stille noe kritiske spørsmål til den analysen som har preget mange av de tradisjonelle medienes strategier de siste årene.

    @Håkon
    Så hyggelig!

    @Anders
    Ja, vi er uenige. Og det er selvfølgelig helt greit.
    Men jeg synes det er rart at så mange er så overbeviste om en utvikling det er vanskelig å finne empirisk belegg for.

    Det minner litt denne myten om at tradisjonelt fjernsyn står på kanten av stupet, mens målinger verden over tyder på det stikk motsatte.

    For å oppsummere. Folk vil gjerne delta, men først og fremst i sitt eget sosiale liv. Og per i dag foregår mye av det på facebook. Men det er noe ganske annet enn å delta i offentligheten. Der er interessen mer begrenset.

    Svar på denne kommentaren

  23. Karoline Ihlebæk

    Hei,
    Interessant lesing og diskusjon. Det er bra med en kritisk tilnærming til et fenomen som ofte blir feiret og tatt for gitt.

    Et poeng som ikke har kommet så klart frem er at tallene for deltakelse ville være en del høyere (og lavere) hvis det hadde blitt delt opp ulike aldersgrupper, siden det er store forskjeller mellom yngre og eldres deltakelse i nettdebatter og nettsamfunn. En rapport utført av bl.a. Tanja Storsul (2008) viser at det f.eks er 18 prosent av 16-19-åriner som deltar i nettdebatter (mange andre studier som også viser dette). Dette er en gruppe som tidligere har blitt marginalisert i den offentlige debatt, som foregår f.eks i papiravisene eller på tv, hvor terskelen for å delta har vært betraktelig høyere. Deltakelsen kan sånn sett sies å være en demokratisering av hvem som får uttale seg. Problemet er selvsagt at nettdebatter har en lav legitimitet, men studier viser faktisk at de er ganske mye lest i motsetning til hva folk tror (Skogerbø, upublisert). Medieinstitusjonene jobber også kontinuerlig med å tilrettelegge og administrere nettdebatter slit at de skal fungere optimalt, både for brukere og lesere, og dermed invitere til bred deltakelse. Dette kan f.eks gjøres ved at moderatorer går inn og stiller spørsmål, at debatten tar utgangspunkt i et bestemt sak eller spørsmål osv.

    Karoline

    Svar på denne kommentaren

  24. Interessant debatt. For meg handler ikke deltakelse bare om debatten i mediene om samfunnet, men også at teknologien åpner for økt brukerpåvirkning i byråkratiet – f.eks fixmystreet.com – eller borgere hjelper hverandre via patientslikeme.com (eller doktoronline.no for den saks skyld).

    Verdien av den enkeltes meninger i et kommentarfelt kan sikkert diskuteres, men når den samlede innsatsen i forhold til å påvirke tjenester og prosesser rundt oss evalueres tror jeg at teknologien åpner for nye muligheter som er langt mer interessante enn å diskutere avstemning til grand prix.

    Men nei – det er aldri lurt å overvurdere egen betydning, men man skal inne undervurdere seg selv heller.

    Svar på denne kommentaren

  25. carl christian

    intr når ulike meinger om medieutviklingen debatterer som her. Slenger meg på iom at jeg skrev om disse tingen og det nye demokratiske mulighetsrommet i min masteroppgave.
    I forhold til demokratisk forankring for nye medier som @iacob tar opp langt oppe her, så mener også jeg som enkelte andre, og mener å ha belegg for det, at den demokratiske gevinsten er at vi har en lavere terskel. Mulighetsrommet er større. Mens gamle arenaer for deltagelse og påvirkning fortsatt fungere i beste velgående, så har vi fått en rekke nye. Det er selvsagt en kamp om oppmerksomhet som er større enn noen gang, men arenaene og inngangsdørene er også langt flere. Med gode argumenter (eller mye sjarm og/eller mas) kan man nå frem lettere enn noen gang.

    Sagt på en annen måte: Det er langt viktigere for et godt demokrati at valgordningen er åpen for alle, og tilgjengeligheten til å stemme (delta ved valg) er like god for alle, enn hvor mange som faktisk velger å benytte stemmeretten.

    Utover det syns jeg @iacob har mange gode poenger her. Det er helt tydelig at vi ikke deltar så veldig mye mer, og at det er relativt få av oss som gjør det. For å se dette best mulig må man gå ut over eget erfaringsgrunnlag. Intrykket er at @abrenna og @osol i litt for stor grad er fanget av de skylapper som egen virkelighet og teknologiinteresse har skapt.

    Min konklusjon: Litt enig, litt uenig med dere alle. Det vil ta lang tid før vi kommer «videre». Vi debatteres nok på dette igjen! 🙂

    Svar på denne kommentaren

  26. Øyvind Solstad (NRK)

    @Carl Christian: Greit nok. Jeg er mye ut og snakker med alle slags organisasjoner, bedrifter og personer. Det inntrykket jeg får er at deres kunder, venner, bekjentskaper og brukere mer enn noen gang ønsker å delta. De ønsker å mene noe om produkter, de ønsker å ha samtaler om tjenestene og de ønsker å noen ganger bidra med data eller medieinnhold selv. Det dreier seg hele tiden om å tilrettelegge for dette, noe som få firmaer skjønner hvordan de skal gjøre.

    Derfor protesterer jeg litt når det fremstilles som dette er «skylapper» og «teknologinteresse». Det er nesten utelukkende basert på hva folk forteller meg og hva de sier er deres utfordringer i et mer og mer digitalt samfunn.

    Jeg mener de tallene som vises til – og andre undersøkelser som gjøres – viser at folk deltar. Derfor mener jeg rett ut at Iacob tar feil, men jeg synes likevel det er veldig interessant å diskutere – fordi det skjerper min egen interesse for å vise at dette er feil konklusjon.

    Svar på denne kommentaren

  27. Petter Bae Brandtzæg

    @øyvind @iacob Terskelen for å delta aktivt i media for hvem som helst er lavere enn noensinne. Det burde være rimelig klart. Informasjonsuniverset er snudd helt på hodet, hvor brukerne har fått betydelig mer makt og spillerom. Spørsmålet er vel heller om; hvem som er aktive, med hvilken type aktivitet og i hvilke fora? Hvem, hva og hvor?

    Det er fortsatt betydelige (digitale)skiller knyttet til hvem som deltar med hva og hvor; skiller som nok alltid vil være der, mer eller mindre – enten det er i middagsselskaper, rundt lunsjbordet, på seminarer, i andre offentlig og semi-offentlige fora og ulike fora på nett. Alltid vil det bare være en liten andel som bidrar aktivt. De fleste er «lurkers». Det er kun et fåtall som tar ordet og diskuterer i de fleste kontekster, men det er nyanser. Forskning jeg selv har gjort viser at terskelen for å bidra med innhold er høyere jo større grupper og nettsteder vi bruker og omvendt. Er det bare 2 stykker rundt lunsjbordet er det større sjanse for at alle er aktive, enn hvis det er 30 stykker. Derfor er terskelen for bidra med innhold naturligvis større i Wikipedia og Youtube, enn i en liten gruppe på Nettby.

    Jeg minner i den forbindelse om besøket fra Wikipedia grunnlegger Jimmy Wales i fjor høst, hvor han utrykte bekymring for at det var bare single menn mellom 18 og 30 år som bidro til innhold i Wikipedia. Den samme skjevheten fant også NRK beta når de så nærmere på hvem som hadde bidratt til postnummerdugnaden på Yr nrkbeta.no/2009/10/07/erfaringar-fraa-postnummerdugnaden/

    Vi må derfor ha klart for oss hvilken kontekst og hva slags type deltagelse vi egntlig diskuterer.

    Se også en artikkel om “THE PARTICIPATION DIVIDE: Content creation and sharing in the digital age”: This paper looks at the prevalence of creative activity and sharing in an age when the barriers to disseminating material have been considerably lowered compared with earlier times. The authors use unique data to explore the extent to which young adults create video, music, writing and artistic photography, as well as the prevalence of sharing such material online. Findings suggest that despite new opportunities to engage in such distribution of content, relatively few people are taking advantage of these recent developments. Moreover, neither creation nor sharing is randomly distributed among a diverse group of young adults. Consistent with existing literature, creative activity is related to a person’s socioeconomic status as measured by parental schooling. The novel act of sharing online, however, is considerably different by gender with men much more likely to engage in it. However, once internet user skill is controlled for, men and women are equally likely to post their materials on the Web.

    informaworld.com/smpp/content~content=a791547082~db=all

    Svar på denne kommentaren

  28. Øyvind Solstad (NRK)

    Et konkret eksempel er idrettslag. Fordi så stor andel av medlemmene er på Facebook er det en rekke idrettslag som bruker Facebookgrupper og fansider til å informere medlemmene og å vise bilder og videoer av helgas kamper. Det gjør at flere blir «oppmerksomme» på det ungene deres driver på med, og ungene selv har en arena der de kan kommentere og prate om bilder og resultater.

    Der er da terskelen MYE lavere enn å hive seg utpå en debatt om utenrikspolitikk på nrk.no.

    Det er derfor det er så viktig for firmaer å være med, fordi de møter så mange av kundene sine på Facebook.

    Svar på denne kommentaren

  29. Som jeg skrev bortpå bloggen så mener jeg sammenlikningen mellom sosiale medier og tradisjonelle mediehus i denne saken blir helt feil.

    What’s in it for me? tenker folk flest. På Facebook og andre sosiale medier er «ROI» – return of investment – sosial sett- høyt. I nettavisenes sosiale funksjoner (forum, kommentarfelt mv.) er den sosiale gevinsten minimal.

    Svar på denne kommentaren

  30. Øyvind Solstad (NRK)

    @Pål: Jeg synes det du skrev «bortpå bloggen» var så bra formulert at jeg tar meg den frihet å sitere en bit her:

    I mitt yrke som offentlig kommunikasjonsrådgiver møter jeg ofte på argumenter mot å satse på sosiale medier, nettopp fordi de aktive på nett mangler legitimitet og representerer en skjev og liten del av befolkningen.

    Problemet er at det samme gjelder de tradisjonelle mediene og våre tradisjonelle demokratiske institusjoner. Det er fortsatt bare en liten (og ressurssterk) del av befolkningen som skriver leserbrev eller kronikker til papiravisene, som avgir høringsuttalelser per brev eller som møter opp fysisk på rådhuset for å lese gjennom reguleringsplanene. Men ingen mener for alvor av vi skal avslutte disse forsøkene på “demokratisering” av den grunn.

    Spørsmålet er ikke om folk ønsker å delta eller ikke – men hva vi kan gjøre for å øke publikums deltakelse i mediene og i den offentlige samtalen. Fordi demokratisering er av det gode – i det minste i et demokratisk samfunn. Jeg er av den oppfatning at de “gamle” mediehusene bygger på en modell som langt på vei gjør dem uegnet til å bidra til demokratisk utvikling via sosiale plattformer.

    Det er jeg som har uthevet den ene setningen. Og den treffer spikeren på hodet. I den diskusjonen som følger med sosiale medier internt i NRK er nemlig dette noe som de største kritikerne sier:

    At siden det er så få (som jeg ikke godtar som fakta) som deltar, så skal vi la være å plage alle de andre med det.

    Ingenting er mer feil. Det er sannsynligvis bare en bitteliten prosent av befolkningen som noengang har sendt brev, postkort, SMS eller ringt inn til NRK. Tar vi vekk de som gjorde det som barn så er det enda færre. Er det i såfall noen grunn til å slutte å involvere folk av den grunn?

    Nei.

    Dene argumentasjonen seiler under et flagg som ikke passer så veldig bra. Den sier at folk egentlig ikke vil delta, og prøver å vise med tall at de ikke gjør det. Jeg mener at tallene viser noe annet, og at det er et potensiale og en jobb å gjøre her for NRK som er større enn noen annen endring vi har sett i forholdet mellom oss som mediebedrift og publikum siden vi begynte å sende radio for over 70 år siden.

    Svar på denne kommentaren

  31. En skikkelig spennende debatt!

    Men, et spørsmål om grunnlaget for debatten: Når vi snakker om at flere deltar i samtalen, hvilket tidsrom er det snakk om?

    Jeg har nemlig sett den samme tesen («nå deltar flere enn før») blitt trukket opp etter lanseringen av så og si alle nye kommunikasjonsarenaer. Selv i skillingsblekkene fra tidlig på 1800-tallet var det livlige meta-debatter og redaktører som lovpriste det at den offentlige samtalen nå, endelig, hadde blitt så mye bredere; at leserbrevsspaltene hadde senket terskelen for deltakelse i det offentlige rom etc. På samme måte tok det det ikke lang tid fra de første innringningsprogrammene til de samme meta-debattene gikk på eteren: Dette var en utvidelse av offentligheten, en demokratisk berikelse…

    Jeg er fristet til å denne si debatten er et rituale som gjøres hver gang en ny arena har kommet i puberteten, men som dør hen når arenaens oppslutning igjen daler. Skillingsblekkene er borte. Det er lenge siden lokalradioer over hele landet hadde daglige innringingsdebatter om lokale spørsmål.

    I bunn og grunn dreier dette seg om disponering av tid. En større andel av kommunikasjonen foregår i dag skriftlig (istedenfor muntlig) og gjennom fora som er allment tilgjengelige («offentlige»). Uten å kunne dokumentere det tror jeg andelen som ønsker, og evner, å delta i en såkalt offentlig debatt er ganske stabil. Men det kommer selvfølgelig an på hvordan man definerer «offentlig debatt».

    Svar på denne kommentaren

  32. Marius Krinnan

    Jeg skal ikke kommentere hvorvidt tallene viser det ene eller det andre.
    Men terskelen for å kommentere på en blogg eller nettavis er for meg direkte koblet til graden av interesse jeg har for saken, og Jeg kan lettere engasjere meg i, og følge med på, kanaler som generelt pirker innom interessene mine..

    Interessen for å følge med på den eventuelle nettpublikasjonen/kanalen pleier å ha sammenheng med tre ting:

    * Solidaritet (jeg kjenner personen(e) som skriver og vil følge med og evt. støtte.)

    * Interesse (emnene i publikasjonen er innenfor mine interesser, f.eks. teknologi, kultur, og noe nyheter)

    * Nysgjerrighet: Personen(e) og jeg har liknende interesser, eller jeg er interessert pga. ting de gjør i andre arenaer. Dessuten snubler man stadig over nye nettsteder man blir nysgjerrig på og interessert i, helt tilfeldig, eller via «word of mouth» og anbefaling fra venner.

    Det er her jeg mener tradisjonelle medier faller litt igjennom.
    Jeg har lavere terskel for å sjekke nettsteder, tjenester og produkter når en venn nevner det, enn når det nevnes på tv.
    Og jeg legger mer vekt på mitt forhold til publikasjonen (delte interesser og verdier) enn om skribenten eller filmskaperen/vloggeren har noen formell utdannelse innen det ene eller det andre.(Selv om det definitivt har sin relevans)
    Det virker også som flere og flere har det på samme måte.
    Dette er noe jeg har observert i min tid på den sosiale veven, at personlighet blir viktigere enn profesjonalitet. Vi ønsker å kunne stole på publikasjonen på et annet grunnlag enn man gjorde i «gamle dager.»
    Det er derfor vi bruker sosiale medier, fordi vi ønsker flere og bedre sosiale interaksjoner.

    Med NRKbeta føler jeg at mine kommentarer ikke bare blir lest, men blir tatt med i betraktning videre. (Det samme gjelder små/indie musikere, nettvideoprodusenter som YouTubere, EpicFU, og podcaster som SofaPrat)
    Slik er det sjelden med de tradisjonelle mediene.
    Dessuten opplever jeg at terskelen for å kommentere blir høyere når enkelte nettaviser krever registrering og innlogging.

    Det kan kanskje ha noe med at jeg foretrekker sosiale og mer personlige relasjoner til informasjonsstrømmen min.

    Dette er mine meninger og observasjoner, så for all del, kritiser meg om du er uenig.

    Svar på denne kommentaren

  33. Vil folk egentlig delta? « iacobs

    […] Vil folk egentlig delta? Posted in Mediebruk, Mediekritikk by iacob on februar 19, 2010 For en tid tilbake skrev skrev jeg om ikke-profesjonell deltakelse, på NRKbeta. […]

    Svar på denne kommentaren

  34. Jeg har blogget en god del, selv om det er mindre nå fordi jeg har mindre tid til overs. Man kan sikkert si at jeg er ganske kommentar-glad (og jeg er ikke ivy-league). Jeg står forresten fint over Facebook.

    Men det som irriterer meg når det gjelder nettaviser mm er disse evinnelige innloggingene. Jeg er sikkert innlogget på utrolig mange sider, men jeg kjenner jeg får litt sånn innloggings-overload, slik at jeg må prioritere hvor jeg orker å være logget inn. Eller nærmere bestemt, altfor ofte må jeg lete gjennom epostkontoen min etter ett eller annet passord eller brukernavn, eller frem med mobilen til og med, og da gir kommentarlysten seg ganske kjapt.
    Nå har de alltid en god forklaring for hvorfor de vil ha innlogging, men det endrer altså ikke det faktum at jeg da prioriterer annerledes.

    Angående det med kjønn, så er det forresten ganske interessant å sjekke kjønnsstatistikken over hvem som avgir stemmer på filmer på IMDB. Eksempelvis Sex and the City (2008), som vel er en utpreget damefilm. Der har 23,444 menn gitt stemme, mot 16,387 kvinner:
    imdb.com/title/tt1000774/ratings

    Er filmene mer «kjønnsnøytrale» så synker kvinneandelen drastisk, gjerne ned til 10% hvis det er skyting involvert. F.eks. James Bond, Quantum of Solace med henholdsvis 75,047 og 7,214 stemmer:
    imdb.com/title/tt0830515/ratings

    Svar på denne kommentaren

  35. 30 minutter Facebook – daglig

    […] Det var mange som spådde at Twitter skulle bli det store nye sosialet nettstedet etter Facebook, men etter en høylytt inntreden i det norske medielandskapet i 2009 har bruken av mikrobloggtjenesten nå flatet ut på ca 6 prosent ukentlig dekning. Så selv om Twitter får uforholdsmessig mye omtale i hovedstrømsmediene er det lite som tyder på at tjenesten vil få samme utbredelse som Facebook. I en tidligere kommentar har jeg stilt spørsmål om Folk egentlig vil delta. […]

    Svar på denne kommentaren

  36. Frank Otto Olsen

    En mulig glemt variabel – alle de som føler at sine meninger er godt representert i enten artikkel eller eksisterende kommentarer, som kanskje ser det som unyttig å slenge på en: «Ja, jeg er helt enig med Petter Pedant, og vil nå gjenta akkurat det samme som han og to andre har sagt.» (tilfeldig valgt navn for øvrig.)

    En erfaring jeg har fra andre demokratiske fora, er at prosentandelen som aktivt deltar med egne argumenter og støttekommentarer ikke nødvendigvis blir så mye høyere – selv om en tar bort internettelementet. Eksempelvis har jeg deltatt på flere landsmøter for det nå nedlagte Studentenes Landsforbund (fusjonert med NSU) – og løse anslag jeg kan komme med nå, vil ligge opp i mot en 30% debattdeltagelse fra talerstol blant rundt 160 delegater. Og dette er en gruppe som etter alle antagelser skulle ha en betydelig interesse i å bli hørt, en særkunnskap om sakene sett i fra egne forhold og mange har erfaring med å stå foran forsamlinger, og organisasjonen var i sin levetid veldig fokusert på at alle skulle ha trening i å stå på en talerstol i forkant av de større møtene slik som LM. Nå var det slik at de med «sterkeste meninger», karret seg først opp på talerstolen og disse sammen de litt mer drøftende som sto som neste på talerlista oppsummerte som regel meget godt helheten og bredden i debatten, før en hadde de siste som hevet replikkortet og kom med «jeg er enig med han forrige», og til slutt de som hadde laaaange repetisjoner av det som hadde blitt sagt tidligere.

    Når det gjelder min deltagelse i nettdebatter, og herunder kommentarfelter, så skal jeg ærlig innrømme; ja, jeg liker få et virtuelt klapp på skuldra. Men det er sjelden min primærmotivasjon. Jeg kommenterer av to årsaker; 1. jeg bryr meg virkelig om saken det gjelder (og da kan jeg gjerne være en av de første, men dette tilhører vel sjeldenheten), 2. jeg lar meg frustrere av usaklighet (nå er nummer 2 gjerne til dels knyttet til nummer 1 og ofte en kombinasjon av de to). Jeg burde nesten også legge til en tredje årsak; jeg synes det er ustyrtelig moro å stappe en virutell sokk i kjeften på de som er usaklige, med et såpass heftig faktagrunnlag at jeg ofte dreper hele debatten. Kvasirasistiske grupper full av ungdom på Nettby ga meg mye glede før de la ned, da en lenke til SSB samt en eller annen forskningsrapport som regel la ned en hver debatt startet i slike grupper. Nå skal det sies, jeg har en sjelden gang fått den virtuelle sokken i vranghalsen selv – da jeg faktisk har møtt noen få der ute, som til tross for et tilsynelatende ekstremt utgangspunkt, faktisk har «papirene i orden». Og setter nesten større pris på akkurat de tilfellene, da læringen er størst der.

    Svar på denne kommentaren

  37. Oppgave 9: Er helt enig i denne artikkelen jeg nettopp leste! Les den du òg! | Stig Torgersen

    […] synes fenomenet med brukerskapt innhold er veldig interessant og vil derfor anbefale deg og lese denne artikkelen på NRK […]

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar til Oppgave 9: Er helt enig i denne artikkelen jeg nettopp leste! Les den du òg! | Stig Torgersen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.