nrk.no

For mye for mange

Kategorier: Det sosiale nettet, Gjestebloggere, Media & Nettkultur


Tidens store motebegrep er ”sosiale medier”, og en god oppfølger er ”social media expert” (står ikke på min bio). Men hvordan ble medier sosiale, og hva medfører det egentlig? I hvert fall mye informasjon – og det kan bli for mye. Det viktigste med sosiale medier er likevel at informasjonen sprer seg langt forbi dem en er sosial med.

fb-friends

Bearbeidet bilde av Dan Taylor – med en Creative Commons-lisens

Jeg vil ikke ha venner på Facebook. Dette er naturligvis satt på spissen, men det hender jeg tenker tanken. Jeg sliter som det er med å trø vannet i informasjonsstrømmen, og da er det siste jeg trenger ”Facebook-venner fra Helsike”. Alle har en slik. Jeg hadde to.

Facebook-venner fra Helsike er de som er med på alt som ikke er gøy. Heldigvis poker de meg ikke, men ellers gjør de det meste. ”Has offered you a drink”, kaster snøball, er med i hug wars, skriver lister over album, platecover og land de har besøkt (sjå kor æ bryr mæ). Det er tetris nedover, tetris oppover, tetris bortover og tetris HD. For ikke å snakke om alle testene de tar. ”Hvilken Teletubby er du?” Nei, si det. Men jeg kunne gjerne tenke meg å kaste snøball etter dem.

Noen av vennene mine på Facebook er folk jeg ikke har hatt kontakt med siden jeg gikk på barneskolen, og strengt tatt ikke har savnet. Kjekt å vite at de har det bra nå, men må jeg nødvendigvis vite absolutt alt de gjør? Og hva er den greia med at alle skal ønske hverandre gratulerer med dagen på Facebook? Det er folk jeg til nå aldri har gratulert med dagen, hvorfor skal det brått være den mest naturlige sak i verden å gjøre det nå?

Løsningen er enkel, jeg kan filtrere dem ut, og det er akkurat det jeg gjør. Men da forsvinner også litt av poenget med sosiale medier. Det kunne slumpe til at de sa noe interessant.

Mediegapet

Sosiologen Stein Bråten ga i 1983 ut boken ”Dialogens vilkår i datasamfunnet”, hvor han introduserte begrepet ”nettsamfunnet”. Bråten foreleste allerede i 1968 om den sannsynlige fremveksten av informasjonssamfunnet, basert på elektronisk baserte informasjonsnett (fotnote a). ”Dialogens vilkår i datasamfunnet” fokuserer på teoriene om modellmakt (fotnote b) og symbolelite (fotnote c), men blant begrepene Bråten utreder er også ”mediegapet”.

Tradisjonell kommunikasjon har foregått med toveis kontakt mellom to eller et mindre antall aktører. Massemedia når på sin side ut til et stort antall mottakere, men innholdet i budskapet er ikke differensert, men ensrettet, og alle mottakerne mottar samme budskap. Mellom denne personlige nærkontakten og massekontakten ligger det ifølge Bråten et mediegap. Gapet utgjøres av manglende kommunikasjonsformer som muliggjør differensiert toveiskontakt mellom et større antall mottakere.

Da boken ble skrevet (utgitt 1983), så Bråten tegn til at dette mediegapet allerede var i ferd med å fylles. Den teknologiske utviklingen og utviklingen innenfor mediene bidro til dette. Fremveksten av lokalmedier som nærradio var et eksempel. Nærradio når færre, men disse har lettere for å nå gjennom med tilbakespill enn eksempelvis til en riksdekkende kanal. Datateknologien medfører på sin side fremvekst av datanettverk, hvor brukere kan stå i forbindelse med hverandre, samtidig som nettverket er åpent mot utenverden.

Mediegapet_opprinnelig

Figur 1. Mediegapet. X-aksen er hvor mange mennesker en når, og Y-aksen er tiden det tar. Mediegapet er fraværet av toveiskontakt mellom et større antall brukere.

Etter ”Dialogens vilkår i datasamfunnet”, side 40, i sin tur etter Jipdec Report no 35, 1978.

Mediegapet revisited

Hva har så skjedd etter 1983? Ganske mye. Om vi tegner det samme kartet over kommunikasjonsformer i dag, er det lite som er som det var. Noe er forsvunnet (telegraf), andre ting har rukket å både komme og forsvinne igjen (telefaks).

Om vi lager en oversikt for internett, vil den kunne se ut som følger:

Mediegapet_naa

Figur 2. Mediegapet revisited. X-aksen er hvor mange mennesker en når, og Y-aksen er tiden det tar. I denne illustrasjonen er det satt inn noen av kommunikasjonsformene som har kommet med internett. Her er det nok med rette mulig å argumentere for at de ulike tjenestene dekker større felter enn de gjør i denne illustrasjonen (eksempelvis at en hjemmeside kan nå få mottakere på lang tid eller mange på kort tid), men for oversiktens skyld er de satt inn på denne måten. Det samme gjelder mediene i den opprinnelige modellen, en storavis når flere lesere enn en lokalavis i en liten bygd (skjønt med opplagsutviklingen til Dagbladet kan en ikke være helt sikker…). En epost man sender kommer frem med en gang, men det er ikke et like umiddelbart medium som tale, telefon eller chat (fordi en forventer ikke umiddelbart svar). Derav påstanden om at det er en kommunikasjonsform som kan ta litt tid. (kagh.no 2009)

De viktigste trekkene er ’tiden ned, tilgjengeligheten opp’. Data- og kommunikasjonsteknologien gjør at det ikke tar noen tid å kommunisere (ingen ting som skal skje fysisk), så stadig mer av kommunikasjonen skjer så nær sanntid som mulig. Tilgjengeligheten av teknologien, med internett tilgjengelig trådløst, på skolen, via mobiltelefon – og hele døgnet, gjør at kommunikasjonen skjer tilsvarende like mye ”alltid”.

Hovedtrekket i figuren er som følger:

Mediegapet_utvikling

Figur 3. Utviklingen i kommunikasjonsformer over internett – hvor kommunikasjonen skjer mer og mer i sanntid. Tidlige tjenester som IRC og MUDs simulerte samtalen, kommunikasjonen var umiddelbar og skjedde i sanntid. Fra 1995 kom Microsoft med MSN, som er en samtalstjeneste av lignende type (fotnote d). De siste årene har det imidlertid utviklet seg tjenester hvor en har umiddelbar toveis kontakt med et større antall kontakter – uten at en nødvendigvis fører en ”samtale” med dem. Facebook og Twitter (og MySpace) er eksempler på tjenester hvor en kommuniserer med sine kontakter i tilnærmet sanntid, deler meninger, ”hva gjør du nå a”, filer og bilder. (kagh.no 2009)

Mediegapet_sammenstilling

Figur 4. Mediegapet i originaltapning – og sammenstilt med nettbaserte medier. Flere av nettmediene fyller mediegapet, og det er nok enda flere av de oppførte som har et ”dekningsområde” som også omfatter gapet. Hovedkonklusjonen her er imidlertid at stadig mer av kommunikasjonen skjer i sanntid. (kagh.no 2009)

«Etterhvert som hjemmene blir noder i store omfattende informasjonsnettverk, ligger det en slags invitasjon til at man ikke lenger behøver å flytte på kroppen sin for å komme i kontakt med andre. Samhold og samvær kan bli elektronisk formidlet og forankret – selv om det blir psevdoformer for samhold og samvær.» (Stein Bråten, 1983:48)

Steng macen, anyone

Internett i sin nåværende form har eksistert siden midten av nittitallet, men det er først den siste tiden det har blitt populært å snakke om nettets potensiale for ”sosiale medier”. Den største sosiale tjenesten på nettet er i dag Facebook, hvor 1,8 millioner nordmenn er med (noe som betyr at 3 millioner nordmenn ikke er det).

En annen raskt voksende tjeneste er Twitter, som de første månedene i 2009 ble litt av et ”must” for alle som vil delta i ”den intelligente debatten”.

Statsminister Jens Stoltenberg er på Twitter. Fiskeriminster Helga Pedersen er på Twitter. Og kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell er på Twitter. Twitter gjør det mulig å komme litt nærmere dem en av noen anledning ønsker å lytte til, enten det er Britney Spears, Jens Stoltenberg eller Jamie Oliver (gjett hvilken av disse tre jeg ikke følger).

Noen liker å sammenligne Twitter med et cocktailparty, hvor man kan overhøre samtaler og delta i smalltalk med hvem som helst. Utfordringen oppstår i det øyeblikk en befinner seg på verdens største cocktailparty, har supermann-hørsel og kan høre alt som blir sagt. Da må en være Supermann for å følge med – eller eventuelt ha lite annet å gjøre på. Dette blir lett tilfellet om en abonnerer på altfor mange personer.

Snakk om Solhjell

…så svarer han. I hvert fall er det en rimelig sannsynlighet for at han leser det du skriver. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell følger i skrivende stund langt over 3000 personer. For meg som jobber i skoleverket oppleves Twitter som en unik mulighet til å bli hørt av en minister jeg ellers bare har et fjernt forhold til. Solhjell opplever det slik:

kagh @bardvegar #bvsm09 Hvordan kan du som minister gjøre deg nytte av et sosialt medium som Twitter?

bardvegar @kagh meldingar ut, synspunkt inn. Brukar blogg og twitter ulikt. Blogg for djupne og innsikt, twitter for korte drypp og enkle spørsmål

kagh @bardvegar #bvsm09 Hvor mye får du lest av informasjonsstrømmen du får i dag?

bardvegar@kagh varierer frå lite til det meste, men ser ikkje på twitter som eit djupnemedium. Les mykje, kommenterer litt, svarer dei som spør

kagh @bardvegar #bvsm09 Hvor går smertegrensen for hvor mange du kan følge?

bardvegar@kagh følger over 600 no [da disse meldingene ble skrevet]. Skal du lese alt må du ha langt færre. For eit overfladisk inntrykk tåler ein mange trur eg

Solhjell påpeker noe som er en utfordring med sosiale medier som de er i dag. Det utgjør en veldig stor mengde informasjon. Klart det er kuult at Jens Stoltenberg følger hva en sier på Twitter, men det fungerer bare inntil et visst nivå. Stoltenberg er statsminister for 4,8 millioner nordmenn. Om en fjerdedel av disse skulle bruke Twitter, og han skulle følge med på hva disse sa, så ville han ha informasjonsstrømmen fra 1,2 millioner nordmenn å forholde seg til. Da ville det være liten tid til å ta imot statsbesøk eller kjøre limo til Slottet.

Oppmerksomhetsparadokset

Å delta i en samtale krever en viss grad av oppmerksomhet. Å delta i to ulike samtaler samtidig krever enda mer. Å delta i mange er for å si det mildt en utfordring. Det samme gjelder kommunikasjon via nettet. Kommunikasjonstjenester som etterligner en vanlig samtale, chatting, har den samme utfordringen. Om en har for mange parallelle chatter gående samtidig, blir det vanskelig å følge dem opp. Sosiale medier som Facebook og Twitter, på sin side, er ikke noen samtale-subitutt. Det er kanaler for informasjonsutveksling. Her er det mulig å forholde seg til forholdsvis mange på en gang, ved at en bare skummer korte beskjeder og ikke forventes å bidra med tilbakemelding. Men også her kan mengden informasjon bli uhensiktsmessig stor. Eller, forsøksvis fremtilt grafisk:

oppmerksomhet

Figur 5. Oppmerksomhetsparadokset ved sosiale medier. Å føre parallelle fullverdige dialoger med flere personer samtidig er bare mulig inntil et visst punkt. Å følge informasjonsstrømmen fra et mindre antall personer på sosiale medier krever mindre oppmerksomhet. Ved å følge informasjonsstrømmen fra et stort antall personer blir mengden informasjon så stor at den blir en utfordring å prosessere uten å filtrere – men da forsvinner noe av styrken til de sosiale mediene, at en ved å følge informasjonsstrømmen fra andre plukker opp informasjon en ikke visste at en ønsket. (kagh.no 2009)

Den mest opplagte løsningen på informasjonsoverfloden er å filtrere, sette opp filtre som sorterer ut det man vet er interessant. Man kan lese sosiale medier etter søkeord, plukke opp det som blir sagt om det man synes er interessant. Er du interessert i hva folk sier om firmaet ditt eller om bulgarsk folkemusikk, så filtrerer du etter det. Men her kommer oppmerksomhetsparadokset: Om man bare leser det man synes er interessant, så minsker muligheten for å plukke opp ting man ikke VISSTE man synes er interessant.

Skal et filter eller en søkestreng oppfylle denne funksjonen, så må det være av en ”intelligent” og lærende type, som helst husker hva jeg leste i en bok for årevis siden, en sang jeg likte da jeg var ungdom – kort sagt kjenne det meste av min kulturelle og kunnskapsmessige bakgrunn. I hvert fall lære seg det etter hvert.

Nice meeting you

Det har vært en del kritiske røster til Twitter, også i Norge. Det er skrevet kronikker fra medievitere, statsvitere og en og annen redaktør som mener at Twitter er et lukket nett uten betydning for verden utenfor. Dette innlegget inngår ikke i denne rekken. Det er klart at det er mulig å stille spørsmål om Twitter i seg selv som kommunikasjonskanal er redningen for demokratiet. Å bruke som argument at det er mulig å snakke til politikere (eller ministre) er ikke så veldig nytt, all den tid det er noe vi har kunnet gjøre med telefon, brev og en rekke andre kommunikasjonsformer lenge før nettet.

Men, og her kommer poenget med sosiale medier – de er sosiale. Selv om jeg ovenfor argumenterer mot at alle kan være venn med alle, fungerer Twitter som kommunikasjon i nettverk, og via nettverket til ”alle”. Eller, som det fremkom av Bråtens bok fra 1983: Datateknologien medfører fremvekst av datanettverk, hvor brukere kan stå i forbindelse med hverandre, samtidig som nettverket er åpent mot utenverden. Det er altså ikke de 140 tegnene i seg selv som er poenget, det er hvordan de blir kommunisert.

Twitter er mest oversiktlig når man har et nettverk av en viss størrelse. Men informasjonen man deler flyter ikke bare i dette nettverket. Interessant informasjon blir retweetet ”til glede for nye sjåarar”, og blir således delt med et utvidet nettverk (de som følger den som retweeter).

Et tenkt regnestykke for å vise poenget: En person har 100 followers. Om halvparten av disse har 50 followers hver som utgangspersonen ikke har, så er nettverket i andre ledd 50 x 50 = 2500 personer. Som sagt et tenkt regnestykke, men det blir som å regne personer en kan nå med kjedebrev (eller pyramidespill). Det blir veldig raskt veldig mange personer. Dette gjør at en slett ikke behøver å være venn med hele verden for å plukke opp det som er interessant. En velger å følge dem en føler er interessante å følge, de som enten sier noe interessant eller retweeter noe som en føler er interessant. En kan derfor si at de intelligente søkeagentene jeg omtaler over nesten allerede eksisterer – gjennom hvem en velger å følge.

Nettverkets styrke

Det er en vesentlig forskjell på Facebook og Twitter, i hvert fall frem til omlegginger Facebook vurderer i skrivende stund (juli 2009) – av mange antatt for å møte konkurransen fra Twitter. Der nettverket til en deltager på Facebook har en grense (det er opprettet vennskap med alle), kan alle i utgangspunktet følge alle på Twitter. Alle meldinger som blir tweetet er tilgjengelig for søk for alle som bruker tjenesten (uavhengig om en følger vedkommende), så lenge det ikke er private beskjeder eller avsender har låst for innsyn. Med tagging av meldinger kan brukere søke, lese, dele og kommunisere helt på tvers av alle nettverk og vennelister. Når brukere går sammen og kommuniserer om slike temaer oppstår det metanettverk – hvor alle Twitterbrukere i hele verden kan delta. Her kan det nevnes en rekke eksempler på temaer hvor Twitterbrukere også i Norge har samarbeidet i metanettverk, for samle og dele informasjon (eksempelvis når det er noen som har skrevet innlegg om hvor liten betydning Twitter har).

Borteseier

Ingen av Facebook-vennene fra helsike er i dag på kontaktlisten min. Jeg kunne ha oversett dem på Facebook (men dem jeg ignorerte ble ikke borte i Tweetdeck), men hva er egentlig poenget med å ha dem på vennelisten da? Jeg har ikke savnet dem tidligere, og jeg savner dem i hvert fall ikke nå.

Men egentlig, egentlig savner jeg snøballene. Not.

Om artikkelforfatteren

Knut A.G. Hauge er gjesteblogger på NRKbeta. Han er Cand.polit websosiologi og samfunnsinformatikk og lektor ved Sentrum videregående skole på Kongsvinger. Nettsiden hans heter www.kagh.no

Fotnoter

a) Stein Bråten holdt i mai 1968 (sic!) et foredrag i Bretagne, hvor han spådde følgende om ”den forestående datateknologiske utviklingen”:

1. Fra menneskestyring til maskinstyring av systemer: Forventning: ”Økende automatisering i produksjonen”
2. Fra husmor til husdatamaskin, ”som ville avlaste husfar og husmor i små- og storfamilie-grupper og fylle rollen til slaven i de greske og romerske husstander – også når det gjelder å bistå med opplysninger og oppdragelse”
3. Fra betaling for å lære fra seg til betaling for å lære seg selv, ”med vekt på kontinuerlig læring og stadig økende belønning for å plassere seg selv i ’innlæringsposisjon’”
4. Fra adferdspåvirkning til adferdskontroll: Økende tendenser til kontroll gjennom læring og til forsøk på regulering fra samfunnets side i en mer dyptgående og total forstand enn tidligere
5. Fra fysisk distribusjon til informasjonsdistribusjon: Overgang fra industrisamfunn til informasjonssamfunn, med elektronisk baserte informasjonsnett som en av nøklene
6. Fra markedsvurderinger til samfunnssvurderinger, ”med parallelle redefineringer av begreper om økonomi og konkurranse, arbeid og fritid”
7. Fra sosialt mangfold til sosial ensretting, jf. visdommen i beretningen om hvordan Babels tårn ble ødelagt slik at kulturell variasjonsrikdom kunne bli mulig. Forventning: ”Etter en periode med sosiale eksplosjoner og gnisninger ville denne variasjonsrikdom etter hvert kunne avta”.
(Etter Bråten, 1983:12)

b) Modellmakt kortkort:

Bråtens teori om modellmakt skiller mellom modellsterke og modellsvake aktører, hvor forskjellen i styrken ligger i forestillinger og begreper om et saksområde. Når en modellsvak og en modellsterk kommuniserer, tilegner den modellsvake seg den modellsterkes definisjon av ”sannheten” (gjerne uforvarende), fordi den sterke parten har kunnskap og begreper den svake ikke har – og den sterke er i stand til å simulere kunnskapene og begrepene hos den svake – og utviklingen av disse. Når den modellsvake B føler vedkommende har lært noe av den modellsterke A, har ikke B lært sannheten, men den versjonen av sannheten som A ønsker at B skal sitte igjen med.

c) Symbolelite kortkort

Symboleliten er de som har kapasitet og mulighet til å få andre til å adoptere sine virkelighetsdefinisjoner (ref. modellmaktteorien). Bråten definerer dem som «dem som så å si tar patent på sannheten og får folk til å til å akseptere denne sannheten». (Bråten, 1983:48). Til denne gruppen inkluderer han kunstnere, forfattere, lærere, forskere, mediefolk, og ”datafolk”.

d) Microsoft var ikke først ute med en slik tjeneste, men var den tjenesten som fikk størst gjennomslag (og som fremdeles til en viss grad er i bruk av ungdom, selv om chat-funksjonen i Facebook har overtatt).

Kilder

Stein Bråten, ”Dialogens vilkår i datasamfunnet”, Universitetsforlaget 1983

Trond Enger og Knut A.G. Hauge, ”Samfunn og teknologi, mellomfagsoppgave webosiologi, Universitetet i Oslo 1998″. Et par av avsnittene om mediegapet er mer eller mindre klippet fra denne oppgaven (som er min).

Bjarne Nærum, ”Tina og tigeren”, innlegg på KK-forum 22.09.99.

11 kommentarer

  1. Vil du ikke ha venner som skriver lister over platecover og land de har vært i? Jeg har ikke gjort annet siden internett kom…. Hadde jeg vært på Facebook så skulle jeg kasta en virtuell snøball i fleisen på deg assa. Det er jo det internett er for? Og meils og twitter og porr, og nedlasning av ulovlig film og musikk. Ikke lange dype avhandlinger om sosial media. Eller var det det det var? (Alle utlendingers favorittsetning på norsk) Det finneru i bokhylla på universitet. Også prater folk om det på P2. Ikke på nett. Gi deg a.

    Svar på denne kommentaren

  2. Spennande innlegg.

    Når eg drøftar sosiale medium, tenkjer eg alltid på McLuhan og omgrepet den globale landsbyen. Trass i at dette vart fremja på tidleg 1960-talet, så synast det å ha like stor meining i dag; om ikkje meir. Sjølvsagt er ikkje den sosiale veven heilt som McLuhan skreiv, men metaforen fungerer godt nok lell.
    Men dette var berre ein semidigresjon.

    Svar på denne kommentaren

  3. Er jeg uhøflig som avviser alle vennehenvendelser fra de jeg gikk på grunnskolen med? Jeg har mine personlige grunner for dette, men likevel så har jeg jo et lite snev av dårlig samvittighet. Nå har vi jo egentlig ikke noe til felles, og jeg orker ikke å ha kontakt med alle disse personene som hele tiden har et behov for oppmerksomhet. Så gjør jeg egentlig noe galt ved å avvise de?

    Svar på denne kommentaren

  4. Knut A.G. Hauge (NRK)

    Pensum kan innimellom være fint for å prøve å forstå sammenhenger i ting. For øvrig takk for tilbakemeldingene.

    PS: Lurer jeg på om noen har følt seg truffet, for jeg har hatt et frafall blant vennene på Facebook. Og det var ikke meningen. 😉

    Svar på denne kommentaren

  5. Knut A.G. Hauge (NRK)

    Når det gjelder informasjonsoverflod, er det interessant å observere twitter-kjendisen Nisselue, som av Elin Ørjasæter er betegnet som «Norges svar på en ny trend. Funemployment.».

    Den nesten-anonyme Nisselue tweeter om løst og fast store deler av døgnet, enten han (tilsynelatende) befinner seg hjemme eller (tilsynelatende) på tur. Jeg skriver «tilsynelatende» fordi vi i utgangspunktet bare har aktiviteten på Twitter å forholde oss til, og hvorvidt det er reelt eller ikke får bli opp til den enkelte å vurdere. Jeg for min egen del synes det er ok å følge betraktningene om wienerbrød og svensker på Lorry. I hvert fall innimellom. Men et aber ser jeg dog.

    Dersom Elin Ørjasæter har rett, at Nisselue er en representant for en ny trend (se hele kommentaren hennes her), sliter jeg litt mer. Hvor stort marked er det egentlig for arbeidsledige som drodler om livet hele døgnet?

    Eller sagt på en annen måte, hvor mange nisseluer er det plass til i Norge? 😉

    Svar på denne kommentaren

  6. Elin Ørjasæter

    Takk for interessant artikkel! Du skriver at den intelligente søkemotoren allerede finnes, billedlig talt, gjennom hvem man følger. Det er det geniale ved twitter for meg. Når interessene mine skifter så skrur jeg bare litt på søkemotoren (følger nye, skrur av gamle). Så til spørsmålet «Hvor mange Nisseluer er det plass til i Norge?» (Din kommentar over). Nisselue er altså twitter-profilen @nicecap. Jeg tror ikke det er så mange som klarer å skrive såpass godt som ham, og dermed begrenser det seg selv. Men sett at det blir en overflod av folk som skriver? Som fyller dagene sine med å skrive godt på nett? Da er jo det en direkte trusel mot de som i dag lever av å levere tekst. Altså journalister, kommentatorer etc. Og det er kanskje ikke så farlig. Eller? Voxpopulionr (en som blogger om politikk) skriver allerede fletta av profesjonelle kommmentatorer. Det skal bli interessant å følge utviklingen framover av slike gode tekstleverandører, og hvorvidt mediehusene vil suge dem til seg, for å få gratis stoff. Det eneste negative jeg ser ved utviklingen er at disse flinke folkene skriver uten å ta betalt.

    Svar på denne kommentaren

  7. Stakkars meg som krangler « Knut mot havet

    […] det første er Twitter ikke noe medium for debatt. Som jeg viser i min artikkel på NRKbeta er Twitter et medium for utveksling av informasjon, ikke et medium som simulerer samtale. På […]

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.