Som den gode NRKbeta’er jeg er, skiller jeg selvsagt ikke mellom jobb og ferie. Den gamle klisjéen «Work is not a place, but a state of mind», er høyst gjeldene blant gjengen på NRKbeta-desken. Så også når man er på kjærestetur til Japan.
Vi kommer nok ikke til å begynne å legge ut reisebrev fra alle våre ferier her på NRKbeta, men myten om Japanernes hengivenhet til teknologiske duppedingser stemmer veldig godt overens med den virkeligheten jeg har opplevd de siste 3 ukene. Derfor er en liten rapport på sin plass.
Generelt inntrykk
Det er to ting man ofte får høre om Japan når man sier man skal dit: At det er dyrt og at de ligger så hinsides langt foran oss rent teknologisk.
Jeg vil driste meg til å påstå at ingen av delene er helt sant.
Japan er nok dyrere enn sine asiatiske naboer og kan på ingen måte sammenlignes med land i sørøst-asia, verken når det kommer til mat, reise eller bo. Men derfra å trekke det opp til å si at det er dyrere å surre rundt her enn i Norge, er direkte feil.
Vi har nå reist rundt i store deler av Japan i 3 uker og brukt ca 12.000 pr pers på reise, mat og opphold. Da bor man for mellom 150-200 kroner pr pers pr natt, spiser som japanerne på alskens små, men ikke dyre restauranter (50-150 kroner pr måltid) og reiser så mye man vil med Shinkansen i to av de tre ukene med Japan Rail Pass.
Bruk av teknologi
Hva teknologi angår så er det sant at det er mye av det. Overalt. Jeg vil likevel ikke si at de ligger så hinsides langt foran oss i utviklingen, kanskje ikke foran i det hele tatt faktisk.
De er imidlertid svært mye flinkere til å bruke teknologien enn hva vi er. Gamle kjerringer, barn, hippe ungdommer, businessmenn i dress og jenter med skoleuniform, alle med en mobil, mediaspiller, spillemaskin eller alle tre i hendene. Det er svært sjelden jeg ser 60 åringer på t-banen i Oslo med mp3-spilleren i øret og Nintendo DS’en i hånda.
De har også mye «rart» som vi ikke har, men det er svært langt mellom hver gang jeg blir satt ut fordi det er teknologi jeg ikke har sett eller hørt om før.
Et konseptet vi ikke omfavner på like entusiastisk måte som Japanerne, er spillarkader.
Spillarkader
Selv om fenomenet også finnes på våre lengdegrader er det på ingen måte i samme skala som i Japan. I alle de store byene vi surra innom var det tett med arkader. Bygninger fylt med 5-6 etasjer med spilling i ulike former, hvor hver etasje er delt inn i ulike genre og typer spill. Alt fra «styr-denne-klypa-og-plukk-opp-en-kosebamse-spill» til svært avanserte spill av typen «Gundam 0083» fra Bandai.
Koordinasjon
Jeg falt for «Trommespillet». Et spill i samme genre som «Guitar Hero» og «Rock Band», der intensjonen er å spille tromme etter beste evne. Etter at jeg kom over denne karen som stod å spilte, mista jeg litt lysten må videre trommespilling.
Koordinasjonsspill finnes i alle varianter, og det er vanskelig å ikke bli fascinert over ferdighetene til noen av disse guttene og jentene… det går rett og slett sinnssykt kjapt.
Bandai Gundam Card builder 0083
Noe av det som fascinerte meg mest fra arkadene var spillet Gundam Card Builder. Dette er noe jeg aldri har sett før, verken i Norge eller andre steder.
Spillet er et strategi/action-spill der man styrer ulike mennesker/våper/roboter i kamp mot andre. Det første man må gjøre for å spille er å kjøpe seg en startpakke med små kort som har ulike egenskaper. Disse kortene bruker man så til å styre de ulike figurene rundt med på en stor «bordplate» (Jeg antar det er RFID brikker i kortene som definere posisjon og egenskaper)
Ved å flytte rundt på kortene, samt bruke diverse kontrollere på siden av «bordplaten», fører du kampen mot fienden. Her er noen av «movene» som kan brukes.
For å kunne spille best mulig, gjelder det tydeligvis å ha så mange ulike kort, som kan settes sammen til ulike kombinasjoner i små plastlommer. Folk med haugevis med kort, ratta rundt og kjøpte kort fra automater, bytta kort og skifta kort i ulike plastlommer.
Jeg gikk også til innkjøp av en startpakke, men etter 20 minutter i endeløs frustrasjon ved en av maskinene, gav jeg rett og slett opp… Jeg skjønte ikke veldig mye siden alt foregår på Japansk. Gøy uansett.
Akihabara – Electrictown
Yodobashi – Akiba, Gadgetkjøpesenteret fra helvete
Misforstå meg riktig når jeg sier dere at Japan ikke nødvendigvis ligger like langt foran oss på teknologifronten lengre…. de er fortsatt sykelig opptatt av teknologi, og det er masse av det. Det beste eksempelet på dette finner vi i Tokyobydelen Akihabara, også kalt «Electrictown» eller bare Akiba.
Reoler med datamuser hos Yodobashi
Dette er en helt bydel hvor så og si alle butikkene inneholder en eller annen form for teknologi. Det som ikke finnes her av duppedingser tror jeg strengt talt ikke du har bruk for. Fra det syke syke elektronikkjøpesenteret «Yodobashi Camera» med sine 8 etasjer, til små nisjebutikker for lysdioder.
Er du ikke hardcore gadgetfreak, kan dette kjapt bli litt mye.
Mobiltelefoner
Mye av min spenning til det surrealistiske framtidsjapan dreide seg om mobiltelefonene deres. Her trodde jeg virkelig at jeg skulle ryke på en aldri så liten «Bladerunner»… men den gang ei.
Alle har dem, alle bruker dem over alt, alle har ett eller annet juggell hengende fra dem og alle ser ut til å være tilnærmet forelsket i dem. Ut over det er det ikke mye som er sjokkerende nytt.
Formfaktoren er nesten utelukkende kamskjelltelefoner og det er svært sjelden man ser merker eller modeller man kjenner fra Europa. Tror jeg noterte 2 stk Nokia N95 og ingen iPhoner i løpet av mine 3 uker på tur.
TV og fingeravtrykk-leser var vel det nyeste jeg kunne finne, men jeg har likefullt til gode å se noen som helst sitte å se på TV på mobilen på t-bane, tog eller cafe.
Bruken av mobiltelefon derimot, den er det ingen ting å si på.
Barcoder
Noe av det mest fascinerende rent teknologisk er kanskje Japanernes utstrakte bruk av Data Matrix barkoder. Disse strekodene finnes bokstavlig talt over alt. På reklameplakater, busstopp, informasjonsskilt og severdigheter.
Måten det fungerer på er at man tar mobiltelefonen sin, retter den mot strekkoden og får en URL tilbake som åpnes i mobiltelefonens browser. Man kan selvsagt velge å skrive inn URL’en manuelt, men hvem gidder vel det.
Jeg visste jo forsåvidt godt at teknlogien fantes, og min Nokia N95 har da også en «Barcode reader» gjemt bort i en eller annen meny, men at fenomenet var såpass utbredt som dette, det drømte jeg ikke om.
En av de mest fiffige stedene vi så dette i bruk var i en park i Kyoto med en haug med severdigheter, hvor hver lille severdighet var merket med en barkode, som så tok deg til en engelskspråkelig nettside, med info om stedet.
Oppsummering
Skal du så ut å reise, lurer på hvor turen går, har lyst til å kombinere både storby, kultur, teknologi og avslapping, kan jeg anbefale Japan på det sterkeste.
Vær imidlertid beredt på at duppedingser ikke er spesielt billig (i forhold til Norge/USA), men at man likefullt får veldig lyst på veldig mye…. 🙂
Update:
Etter Mortens kommentar om toaletter med kontrollpanel, måtte jeg legge inn disse bildene… Fenomentet «Toalett med underspyling» kan i beste fall beskrives som SVÆRT MERKELIG… 🙂
Varme i setet. 3 typer spyling, tørking og stoppknapp. Hva mer kan man ønske seg?? 🙂
Espen
Jeg var der i november i fjor og tror vi har gått mange av de samme gatene 😉 Her er min reiseblog fra turen (blir litt intern og privat kanskje, men shit happens)
espeng.blogspot.com/2007_11_01_archive.html
Morten Skogly (NRK)
Siden dere er på kjærestetur burde dere dra på baren/restauranten Alcatraz, hvor dama får gleden av å se deg bli smekka i håndjern før dere blir ført til bordet av en kelner utkledd som sykepleier. Utrolig merkelig sted.
Bilde: picasaweb.google.com/morten.skogly/TokyoDag5SNnCa/photo#5113568978894774146
Morten Skogly (NRK)
Beklager, Alcatraz ER:
gaijintonic.com/2007/03/22/alcatraz-er/ og alcatraz.hy-system.com/
Jo Christian Oterhals
Artig post. Som en annen kommenterer ser jeg du har gått i mange av de samme gatene som jeg selv gjorte for noen år tilbake. Jeg tror jammen vi besøkte samme spillarkade også!
Vet du forresten hvorfor Brightcove-playerene du har i denne posten melder at «THE VIDEO YOU ARE TRYING TO WATCH IS CURRENTLY UNAVAILABLE. PLEASE CHECK BACK SOON»
Videoene er tilgjengelig når jeg leser posten på nrkbeta.no.
Bjørn Unnersaker
Veldig bra reisebrev. For de som vil se mer – her er en liten «slik-har-vi-det-i-Japan-dokumentar» fra PC Worlds japanske korrespondent. idg.no/pcworld/article86986.ece
Hun har ikke helt oversikt over tingenes tilstand utenfor Japan (vi har da ryggekamera, vi også…), men det er en morsom video allikevel (men kanskje litt skrytete).
Morten
Artig lesning. Bodde et år i Tokyo for en god del år siden og kjenner igjen både opplevelser og steder. Falt også for trommespillet på arkadene, men ble jo slått grundig av salarymen og Shibuyajenter.
Enig også at myten om at Japan ligger så langt foran oss her på berget ikke helt stemmer overens. Men det som er annerledes er at at japanerne har et mer integrert forhold til teknologi, men de er samtidig veldig tradisjonsbundne på mange måter. Samtidig finnes det mange merkelige teknologiske duppeditter. F.eks. toaletter med dashboard for spyling og lydeffekter. Sjekk ellers ut et interessant nettsted for techies: akihabaranews.com/en/
Marius Arnesen (NRK)
@Espen: Morsom lesing… og ja… det ser absolutt ut som om vi har tråkka de samme gatene 🙂
@Morten: Alcatraz gikk jeg pokker meg glipp av gitt… men lover å oppsøke herligheten neste gang 🙂
@Jo Christian: Hvis du prøver å refreshe siden så går det stort sett bra. Tror det rett og slett er Brightcove som får litt hikke hvis det er mange videoer i en artikkel.
Er det flere av dere som sliter med det samme som Jo Christian her??
@Bjørn: Morsom video… spesielt delen med mobilbetaling og e-money, som jo er vanskelig å oppleve som turist. Konsekvensene er jo at det så og si ikke finnes minibanker/butikker som tar utenlandske VISA kort (Minibanker på Postkontorer og 7/11 tar utenlandske kort)
Marius Arnesen (NRK)
Oppdaterte artikkelen med et par bilder av fenomentet som Morten viser til i kommentaren over her… 🙂
Ronny-André Bendiksen
Kult at de bruker barcodes rundt omkring. Har testet dette med et tredjepartsprogramvare på iPhone, som lagrer alt av informasjon i disse bildene. Noe slikt ønsker jeg i Norge også!
Øystein
Vi har disse toalettene på jobben i USA også. Jeg har aldri turt å trykke på knappen for «wand cleaning»….
Mats André Kristiansen
Inspirerende lesing, mildt sagt! Flott reisebrev 🙂
Olav Fagerlund
Hei!
Tøff artikkel!
Ville bare si at det du viste på bildene (og som er mest utbredt i Japan) er QR koder, ikke Data Matrix. QR koder gjenkjennes med tre store ruter i hvert hjørne som brukes til kalibrering (slik at bilder kan taes av ikonet fra forskjellige vinkler og fortsatt lett leses). QR kode har langt høyere kapasitet enn Data Matrix
Kai-Robin
Hei, eg må si at etter å ha lest dette resiebrevet så fikk eg enda mere lyst til å reise 😉