Vi er inne i en tid av prøving og feiling. Og noen kan feile uten at det har så store konsekvenser. Mens andre får sine feil slått opp på forsiden av tabloidavisene.

Ingeborg Volan og Anders Fagerjord diskuterte politikernes bruk av sosiale medier på Kulturnytt for ikke lenge siden. Og for dem som våkner til sleepcycle i stedet for klokkeradioen innstillt på P2 får dere saken i reprise her.

Politikere og sosiale medier  by  NRKbeta

Direktelink til MP3.

For politikere har jeg troen på en kommunikasjonsform som er mer personlig enn tradisjonelle pressemeldinger, men ikke så personlig at det blir useriøst. Og det er som det blir nevnt i saken ofte forskjell på hva potensielle velgere ser på som useriøst og hva politiske journalister ser på som useriøst.

(Bård Vegar Solhjell – Foto: Eirik Solheim / creative commons)

Men noe av det viktigste er å skjønne at vi i mye større grad enn før snakker om toveiskommunikasjon. Det fungerer sjelden optimalt å bruke Twitter, Facebook og de andre til ren kringkasting. Tar du en titt på twitterstrømmen til for eksempel Jonas Gahr Støre eller Bård Vegar Solhjell ser du mange svar til andre. Meldinger som begynner med @+brukernavn. Og så er også disse blant herrene som ser ut til å ha suksess med sin bruk av dette mediet.

Oppdatering:
Ellers er jeg enig med Olav Torvund i kommentarfeltet: Hadia Tajik er også en av politikerne som behersker Twitter på en bra måte.

(Mette Hanekamhaug – Foto: Eirik Solheim / creative commons)

Stortinges yngste er selvfølgelig også på Twitter. Der drives tilsynelatende ren kringkasting. Men bare tilsynelatende. Mette Hanekamhaug har valgt å benytte Facebook til sin toveiskommunikasjon og oppdaterer Twitter mer eller mindre automatisk fra Facebook, der hun svarer og går i dialog med folk.

Men hva kan politikerne oppnå ved å være tilstede på for eksempel Twitter? De får sansynligvis ikke haugevis av nye stemmer. Så hvorfor skal de da gidde å bruke tid på dette? Fordi de kan bygge lojalitet. Vise faglig autoritet. Trene seg som retorikere. Få hjelp av publikum. De kan oppnå mye av det vi skrev om under tittelen “Effekten av sosiale medier“.

Og dersom du er en privatperson, et mediehus, en bedrift eller en politiker som vil begynne prøving å feiling kan du jo starte her: Fem tips for suksess på det sosiale nettet. Og så lære litt om forskjellen mellom å tale, lytte og samtale.

I dag rulles nemlig “Google buzz” ut til brukere av GMail. Kort oppsummert er buzz en oppdateringtjeneste hvor du fyller ut det etterhvert så kjente si-hva-du-gjør-feltet. Google har kalt dette “Share what you are thinking”.

Mye vil ha mer

Buzz går rett i strupen på flere av den siste tids vinnere på nettet, og er dermed noe mer enn bare en si-hva-du-gjør-tjeneste. Her er det mulig å geo-posisjonere meldingene og kommentere på alle meldingene, like/un-like meldingene.

Tjenesten ligner derfor på en herlig blanding av Twitter, Facebook og check-in tjenester som Gowalla og FourSquare. I tillegg ser det ut til at alle buzz’er (er det korrekt flertalls form på norsk mon tro? ) som er geo-tagget allerede er integrert med Google Maps.

Det ville kanskje være naivt å tro at Google skulle sitte på gjerdet og se andre ta for seg med markedsandeler av en attraktiv del av Internettet, og buzz kan ikke ses på som noe annet et et kraftig angrep på de ovenfornevnte tjenestene. Ingen ting av det buzz har å by på er nytt.

Alt finnes fra før.

Men ikke på ett og samme sted. Med buzz ser Google ut til å ha “stjålet” det beste fra de fleste som har herjet i dette segmentet på nettet det siste året, og integrert og samlet det på sitt vis.

Hva? Hvor? Når?

Ved første øyekast ser det ut som om Google har laget en solid og spennende tjeneste, som også er godt integrer med alle de andre tjenestene i porteføljen. YouTube, Picasa, Wave, Gmail og Maps er tjenester som automatisk kan spytte meldinger inn i buzz.

Men ved å innføre enda en si-hva-du-driver-med-tjeneste, gjør ikke Google livet enklere for den gjennomsnittlige nordmann. De aller fleste har en, to, tre eller kanskje enda flere tjenester som krever at du oppdaterer statusen din med hva du driver med, tenker, hvor du befinner deg, eller når du sist trente. Alle disse ulike tjenestene snakker naturligvis ikke sånn helt uten videre sammen.

Sammenligningen med en av nettets eldste tjenester blir kanskje litt søkt, men sender jeg en e-mail til noen, trenger jeg ikke lure på om vedkommende i den andre enden bruker Outlook, Gmail, Yahoo-mail, Hotmail eller Lotus. Mailen kommer uansett fram til riktig mottaker. Slik er det ikke med statusoppdateringer, kommentarer, likes/unlikes og meldinger i virvaret av tjenester som nå kastes på oss.

Det mangler rett og slett en protokoll som alle de ulike eierne av tjenestene benytter for å samkjøre.

Så hva oppdaterer du så hvor?

Og når?

Hva går på Facebook?

Sjekker du inn på FourSquare eller GoWalla?

Eller begge?

Bytter man nå ut Twitter med buzz?

Eller forsøker du deg på FriendFeed, som i teorien skal kunne samle alt dette?

Twittrer, Facebooker og buzzer du den samme meldingen?

Hva så med kommentarerne på de ulike stedene? Og oppfølging av dette?!

Som ellers i nettverden er det ofte slik at det er den sterkestes rett som gjelder. Og her stiller Google sterkt(!) Det handler om å få nok folk til å bruke det, få nok innhold inn i tjenesten, og sørge for at den er teknisk god nok.

Kampen om hva du gjør, hvor du gjør det, hvem du gjør det sammen med og hvorfor er på ingen måte over med buzz.

Men Google har skrevet et nytt kapittel, og hvis jeg får lov å gjette, er ikke dette dagen for marsipankake og sjampis hos Facebook, Twitter og Gowalla…

Gradvis utrulling.

Google åpner opp for buzz gradvis hos sine brukere, noe som i skrivende stund blant annet fører til at undertegnede kun har fått buzz på iPhonen, og ikke i GMail-grensesnittet på web. Så har du ikke fått tilgang ennå, er det ikke grunn til å fortvile. Det kommer nok…

I tråd med god amerikansk markedsførings-tradisjon, finnes det selvsagt en pedagogisk og glatt info-video fra konsernet:

Hvorfor skjer dette? Hva slags tankegang er det som ligger bak? Og hvorfor er dette en strategi som vil feile?

Bilde av Andrew Mason – med en Creative Commons-lisens.

Steve Rubel har sett på to enkle fakta:

1) Mennesker produserer mer og mer informasjon. Andreas Weigend i Harvard Business Review hevder at enkeltmennesker i 2009 produserte mer data enn hele menneskeheten produserte til og med 2008. Stopp opp og tenk litt over dette.

2) Menneskelig oppmerksomhet er derimot omtrent den samme som den alltid har vært. Vi kan ikke konsumere alt dette.

Så hvordan skal et firma, en organisasjon, en person klare å bli synlige i dette?

Steve Rubel mener det bare er en løsning: Å la alle ansatte få være med:

I believe the best way to accomplish this is scale. This means every business must become a social business by deeply integrating their often decoupled employee engagement and digital engagement initiatives.

Lederne må begynne å stole på de ansatte. Stole på at de ikke kaster bort tiden. Stole på at de bruker sine evner i bedriftens beste. Stole på at de klarer å gjøre de riktige beslutningene.

Om all kommunikasjon skal gå gjennom ledelsen så taper du. Rett og slett. Du blir en liten bil på en motorvei med 25 felt. Fyll opp en buss med alle dine ansatte og du øker oddsen din for hvert kontaktpunkt ut på det sosiale nettet.

En ny verden

Jeg skal være så ærlig og hevde at her i NRK er det en herlig blanding. Jeg mener at vi i NRKbeta har satt en ny standard for hvordan åpenhet kan fungere i praksis. Vi vil fortelle dere hvordan vi jobber, hva vi jobber med, hva vi får til og hva vi ikke får til. Det er krevende. Men sykt lærerikt. Det vinner NRK på i det lange løp.

Vår tidligere sjef Bjarne Andre Myklebust trodde på prosjektet, og dagens ledelse – både i egen avdeling og på toppen – har tro på NRKbeta og den kulturen vi står for.

I den andre enden derimot har du NRK-sjefer og -ansatte som vil ha på bånd på de ansatte. Som vil ha strengere regler for hva vi ansatte skriver på Twitter, Facebook, blogger og kommentarfelt. Som ønsker at sjefer skal godkjenne de som blir sagt ut, at infoflyten skal sentraliseres. Noen vil bare at vi skal skrive om de vellykkede prosjektene, og snurper igjen når vi vil skrive om det som ikke har fungert. Det er synd.

Min stemme går til Steve Rubel. Han er presis og argumenterer godt for hvorfor dette er en blindvei inn i fremtiden:

However, the reality there are very few companies understand this. Most are still taking a campaign approach to social networks where it’s the brand, not the people, that are the voice – and there’s usually only one. If you don’t get your employees on buses, your competition will and it will be harder to covet attention. This is every business’ challenge in 2010 and beyond.

Amen.

PS. Heldigvis er det noen som lærer. Det er lov å gjøre om på tidligere dumme avgjørelser, og det er en moderne leder som kan si at dette var en feil avgjørelse og vi har lært at det ikke fungerer som vi trodde.

Oppdatering:
Det er Synovate som har gjennomført undersøkelsen på et representativt utvalg nettbrukere. Og de fine ordskyene er laget ved hjelp av nettverktøyet Wordle.net.

Oppdatering 2:
Her er et Google Spreadsheet med rådataene, for dem som ønsker å kikke litt dypere i det eller bruke det i undervisning. Kan brukes fritt, forutsatt kildeangivelse: “Kilde: Synovate for NRK”

Her er noen av resultatene som ordskyer. Store ord blir nevnt mange ganger. Små blir nevnt få ganger.

Facebook

Ikke grupper, Farmville, poke og quiz. Men enkelt og greit venner.

YouTube

Yepp. Lolcats og folk som faller på morsomme måter.

NRK.no

Og der har du oss…

Twitter

Ja, Twitter er fremdeles en smal og sær liten greie. Som det er skikkelig vanskelig å skjønne nytten av.

Og for nye lesere: nei, Twitter er ikke ukjent og uinteressant for NRKbetaredaksjonen. Vi er forlengst hekta og for oss er Twitter nyttig og interessant.

Dette forandrer hvordan vi finner informasjon på nettet, og hvordan de som skal lage innhold må jobbe for at folk skal finne innhold som er relevant for dem.

Som alltid når vi er andre steder enn her på NRKbeta, kan du høre innslaget her.

[audio:geo-og-realtime.mp3]

Kulturnytt i sin helhet kan du høre på NRK P2 hver ukedag kl. 16.03-17.00, i vår nettradio eller som nedlastbar podkast.

BingTweets er en av tjenestene som henter inn data i sann tid fra Twitter. Alt som twitres kan du umiddelbart finne og se hos Bing. Google har en lignende tjeneste.

Mere om sanntidsnettet og geografisk tagging av innhold finner du i våre artikler fra LeWeb 2009, og det kommer flere i dagene som kommer.

Hva synes dere? Dette er et av flere studentprosjekt som NRKbeta er med på i løpet av året. Alt fra å stille opp på intervjuer slik som her, til å være med på rådgiving og utvikling av tjenester. Bare ta kontakt om dere har noen planer. Det er ikke alltid vi har tid men vi prøver å være med på det som kommer vår vei.

En badevekt er definitivt det jeg ønsker meg aller mest minst til jul, jeg ville faktisk blitt DYPT fornærmet hvis jeg fikk en. Men hva kan vi finne på for å transformere en allerede superkjip gave til VERDENS VERSTE JULEGAVE? Kveldens utgave av Tekno på NRK2 gir deg svaret:

Reseach er viktig

Her kan du se bilder fra når vi testet vekta i lokalene våre, og bildene som ble tatt under opptakene til Tekno. Det viktigste, sånn rent bortsett fra å få koden til å funke, var å finne den verst tenkelige vinkelen å ta bilde fra! Enjoy!

Konklusjon?

Hva syns dere? Har vi klart å lage verdenshistoriens kjipeste gave, eller finnes det noe verre enn en badevekt som tar bilde av deg når du står der med morratrynet ditt og ting hengende og slenge? Som jeg sa i videoen: Dersom du klarer å komme på en verre julegaveidé så skal jeg kjøpe meg en hatt, og spise den etterpå!

Satt sammen med dokumentarinnslag fra NRKs arkiver og toginspirert trafikk førte det til at Twitter fløt over av #bergensbanen-meldinger. Både hashtags.no og Twirus Scandinavia melder at #bergensbanen ble helgas mest brukt firkantemne, og mange samlet seg foran tv’en også i dag søndag da reprisen gikk på NRK2. Toget har akkurat kjørt inn på Oslo S. Vi skal komme tilbake med en lengre artikkel om prosjektet når vi får seertallene, og vi jobber også med å se på hvordan vi kan få lagt ut programmet til nedlasting, enten via bittorrent (mange spør allerede!) eller som podkast. Følg med på NRKbeta!

Bergensbanen minutt for minutt fikk over 600 tilhengere på Facebook, og der foregår fortsatt diskusjonen. En av de bedre idéene som dukket opp på Twitter fredagskvelden var å gjøre et lignende prosjekt for hurtigruta. Sett et kamera i baugen og film hele turen Bergen-Kirkenes-Bergen. 11 dager – perfekt for NRK2 i romjula og nyttårshelg neste år!

Kriminell lørdag

Lørdagen ble mystikk og mørke gjerninger diskutert på Litteraturhuset. Skuespiller Sofie Gråbøl fra Forbrytelsen ble intervjuet og deltok også på nettmøte. Hele seansen ble streamet til nett, med en rekke norske krimforfattere med: Gunnar Staalesen, Jon Michelet, Tom Kristensen og Jan Mehlum snakket om hvordan krimmen har endret seg. Du finner alt sammen i nett-tv og dessuten kan du se Forbrytelsen i nett-tv om du misset den på tv.

Ski Challenge

Skisesongen er i gang for fullt og med det også årets Ski Challenge. Har du PC med Windows kan du laste ned Ski Challenge-spillet og kjøre alle løypene i verdenscupen.

Ukas spill: Indiana Jones i Lego

Spiller.no anmeldte det nye Indiana Jones Lego-spillet og Birger Vestmo mente det er vanedannende og perfekt for familien. Årets julegave?

LEGO Indiana Jones 2» er et fabelaktig og vanedannende rekreasjonsspill, der du kan lene deg godt tilbake i sofaen, mens du løser morsomme oppgaver med varierende, men forholdsvis enkel vanskelighetsgrad. Kanskje blir det for tamt for hardcore spillerne, men du finner knapt bedre familiespill enn dette. Det har en akkurat passende vanskelighetsgrad fra en tilbakelent posisjon i sofakroken, det er morsomt og pent å se på. Dessuten jeg elsker spillets tagline: “Where there’s a whip, there’s a way!”

Forsvaret lager sin egen “Facebook”

På søndag ble det diskusjon om metodene Forsvaret bruker for å rekruttere flere soldater. 60 000 norske menn har fått sin egen profil på “Futurebook“, med riktig navn og alder. Men alt annet er fiktivt, og Forsvaret har ikke bedt om tillatelse fra ungommene. Datatilsynet er kritisk og mener dette er lettvint omgang med personopplysninger. Forsvaret mener dette er moderne og treffer ungdommene:

Vi går nye veier i Forsvaret, og ønsker å komme til ungdommen der de er. Hvis vi kan vekke nysgjerrigheten og forberede ungdommene til sesjon, er vi fornøyde, sier han og legger til at de er forberedt på slakt.

Harris, DAB og britiske kart

Her på NRKbeta startet uka med episode av “Tekno”, hvor Marius var i studio for å snakke om snakke om Jonathan Harris som lager kunst av data. Du kan se det i NRKs nett-tv. Her har vi en intern spøk gående siden undertegnede skrev en laaaang artikkel om Jonathan Harris for snart to år siden, men som vi fortsatt ikke har publisert. Nyttårsforsett kanskje?

Vi skrev om digitalradio Norge som søker daglig leder for å jobbe med fremtidens radio.

Og i Storbritannia gjør Kartverket som her i Norge; frigir kartene. Forskjellen er at britene slår på stortromma og frigir mer data, og er tydeligvis mer stolt av det siden både statsminister og “oppfinneren” av World Wide Web, Tim Berners-Lee var med på lanseringen av nyheten.

Beta av nye Urørt

Urørt kommer med ny look snart, og vi inviterer til test. Sjekk ut betasidene, og meld fra om hva du liker, ikke liker, hva som virker og så videre. Morten blir kjempeglad for alle synspunkter, enten på e-post eller i kommentarfeltet.

Genial viral markedsføring fra IKEA

IKEA lagde en viral markedsføringskampanje for et nytt varehus i Sverige som var så vellykket at Facebook endret vilkårene for bruk av tjenesten! Marius lot som imponere og det ble fin diskusjon i kommentarfeltet.

Ja, dette var en såpass dårlig ide at Facebook har sikret seg at det ikke gjentas. Skjønner ikke at NRKbeta synes spam er morsomt.

Er dette spamming eller ikke? Hva synes du? Diskusjonen foregår fortsatt.

Fansen betaler igjen og igjen – om de får lov

Undertegnede gått rundt med en konsert på ørene hele uka. Etter en særdeles vellykket Simple Minds-konsert på tirsdag, skrev jeg en artikkel om hvor smart Simple Minds behandler fansen ved å la oss få kjøpe konserten på minnepinne ved utgangen. Som en skrev på Twitter; ordet “minnepinne” får ny mening! (Husker dessverre ikke hvem som sa det, noen som vet?)

“Simple Minds – Sentrum Scene – November 2009″ – foto av Øyvind Solstad med en Creative Commons-lisens.

Jeg mener plate- og filmbransjen fortsatt er altfor opptatt av å sperre for kjøp enn for å gjøre det mulig. Vi har fått tilsvar, både fra bransjen og lesere av NRKbeta. Jeg skal i møte og kanskje bli overbevist om noe annet? Vi får se, det kommer en artikkel med noen spørsmål jeg gjerne ville hatt svar på. Og en leser mener vi ikke kan ha testet nye Zune. Så det må få gjort! Takk for tips og send gjerne flere. Adressen er nrkbeta hos gmail.com.

Utålmodige tilhørere og en konkurrent til Comic Sans

Eirik har vært i Monaco og konstaterer at også fiffen dukker ned i telefonene sine når presentasjonene blir for kjedelige:

Jeg kunne ikke annet enn å knipse et bilde av den twittrende, mailsjekkende, surfende og facebooksoftende forsamlingen rundt mitt bord.

Petter Bae Brandtzæg kommenterer og lenker til en lignende situasjon som skjedde i USA, hvor Danah Boyd nærmest ble filleristet på Twitter etter en heller uengasjerende presentasjon under Web 2.0 Expo. Hun omtaler selv hva som skjedde på bloggen sin og synes dette ble altfor mye – så mye at hun vurderer å gi seg:

Now, I don’t mind being critiqued. I think that being a public figure automatically involves that. I’ve developed a pretty thick skin over the years, but there are still things that get to me. And the situation at Web2.0 Expo was one of those. Part of the problem for me is that, as a speaker, I work hard to try to create a conversation with the audience. When it’s not possible or when I do a poor job, it sucks. But it also really sucks to just be the talking head as everyone else is having a conversation literally behind your back. It makes you feel like a marionette. And frankly, if that’s what public speaking is going to be like, I’m out.

Forfatter Eirik Newth har skrevet en interessant sak om dette på bloggen sin hvor han konkluderer:

Teknikken som ble brukt under Danah Boyds foredrag bærer bud om en fremtidig redefinisjon av forelesningsgenren slik vi kjenner den. Allerede idag eksisterer teknologien som gjør det mulig å erstatte Powerpoint-forelesninger med et samspill mellom forelesere og sal via spørsmål, kommentarer, søkeresultater, avstemninger og oppgaver som utføres i fellesskap. Men teknologien er ennå ikke sømløs eller utbredt nok, og publikum er på langt nær modent for en slik utvikling. Inntil videre vil en slik dialogisk form fort ende opp med å domineres av en liten gruppe ihuga nerder med sin egen dagsorden, og da kan det i mange tilfelle være like greit å la være. Ikke bare av respekt for foreleseren, men også for flertallet som sitter i salen, og som pådyttes meninger de aldri ble forespeilt i programmet.

Eirik Sans

Ukes siste artikkel kom etter en Twittermelding fra Robert Sørensen – Eirik lager en erstatning for Comic Sans – den nye fonten Eirik Sans:

Det ryktes at VG Nett skal bruke denne til overskriftene etter at de har fått heller hard medfart med det nye designet de innførte denne uken.

Pål Refstad (Foto: Morten Holm/Scanpix)

Bakgrunn.

Taliban, som kontroller Kunarprovinsen, gikk i dagene etter kidnappingen ut med informasjon om at de hadde kidnappet en nordmann i regionen og kravene for hans løslatelse. Informasjon og krav ble i følge det afghanske nyhetsbyrået “Afghan Islamic Press (AIP)” gitt dem på telefon fra Kunar Taliban via deres presstalsmann Qari Dawat.

AIP sendte så i sin tur ut pressemeldinger om hendelsen, som ble plukket opp av blant annet den største engelskspråklige tabloidavisen i Pakistan, “The News International” (Sak) og nettstedet www.paktribune.com.

Saken har altså pågått i nesten en uke, men er ikke nevnt i media utenfor Pakistan med ett ord.

Heller ingen i internasjonal presse har meldt om hendelsen.

Tilfeldig? Selvsagt ikke!

For det er absolutt ikke slik at norske og internasjonale medier ikke har fått med seg denne nyheten. Det ville vært litt for utrolig. Det vi er vitne til her er det man på fagspråket kaller en “Media blackout“, også referert til som kun “Blackout”.

Fenomenet blackout

En blackout betyr i korte trekk at samtlige aktører i pressen går sammen om å ikke nevne en nyhet. Generelt kan en blackout gjelde hvilket som helst tema, og kan enten være selvpålagt av pressen, eller pålagt av for eksempel styresmakter i enkelte land/saker.

Noen av de mest kjente sakene hvor pressen har pålagt seg selv en “blackout” gjelder saker hvor man man mener omtale av saken vil skade aktører i pressen som er involvert. Så også med Refsdal-saken.

Den kanskje mest kjente Blackout’en verden har sett, var kidnappingen av New York Times-journalist David Rohde. Rohde ble kidnappet av Taliban utenfor Kabul 10. november 2008 og ble holdt i fangenskap fram til han rømte 19. juni 2009. Gjennom hele perioden Rohde var i fangenskap, holdt pressen tett om kidnappingen etter oppfordring fra Rohdes redaktører i The New York Times.

Landsbygda utenfor Herat - Afghanistan (Foto: Marius Arnesen NRKbeta.no)

Begrunnelsen for Rohde-blackouten var at det ville sette ham i betydelig større risiko hvis dette ble en høyt profilert sak i media, og omlag 40 nyhetsbyråer og mediaorganisasjoner, Al-Jazeera inkludert, støttet blackouten.

Det var ikke bare den etablerte pressen som støttet Rohde-blackouten. Også Wikipedia.org, med grunnlegger Jimmy Wales, støttet boikotten, og gikk inn og endret Rohdes oppføring i leksikonet slik at artikkelen om Rhode gjorde ham litt ekstra islamvennlig.

Et etisk dilemma

At en Blackout medfører et etisk dilemma for journalister og redaktører er rimelig opplagt. Den frie pressen, som lever og ånder for åpenhet, ytringsfrihet og “den objektive sannheten”, blir plutselig de som utsetter seg selv for en knallhard sensur. I kidnappingssaker det dette selvsagt en svært komplisert avgjørelse. Hva er best for offeret? Utsetter man det i større eller mindre grad ved en blackout?

Dagligliv - Herat, Afghanistan (Foto: Marius Arnesen NRKbeta.no)

Det mest tvilsomme med konseptet blackout er selvsagt at det ikke gjelder for alle som blir kidnappet. Stort sett gjennomføres kun en Media-blackout når det er medlemmer av pressen involvert. Blir mennesker fra andre yrkesgrupper kidnappet, er ikke pressen sene med å melde dette, og behandle det som hvilken som helst annen sak.

I forbindelse med Rohde-saken skrev Howard Kurtz er svært god og reflekterende artikkel i Washington Post rundt akkurat det etiske dilemmaet en Blackout medfører. Mye av Kurtz poenger fra artikkelen kan oppsummeres i setningen:

“the freedom to publish includes the freedom not to publish.“

Et svært viktig poeng og prinsipp, men likefullt etisk og moralsk vanskelig. Finnes det andre saker norsk presse samstemt og frivillig ville lagt lokk på i nesten ei uke, annet enn saker om egne?

Hvordan er dette mulig i 2009?

Et interessant spørsmål det absolutt er lov å stille seg i denne saken er: Hvordan er dette overhode mulig i 2009? Hvordan kan man holde en nyhet “hemmelig” i nærmere en uke uten at menigmann i Norge får vite noe som helst?

I Refsdal-saken, som i Rohde-saken, handler det om en imponerende indre justis i blant pressens medlemmer. I det øyeblikk denne saken når norsk UD og deretter norske medier, går det ut en henstilling om at man her kjører en blackout, for å skåne og øke sjansen for at en av ens egne skal komme seg velberget ut av situasjonen han eller hun er i. Norske sjefredaktører har samstemt gitt beskjed til sine journalister og ansatte, om at dette er noe vi ikke rapporterer om, før ny beskjed er gitt.

Og det har fungert.

Det har faktisk fungert skremmende godt. Ingen i Norsk presse har skrevet, sagt eller twitret så mye som et ord om hendelsen. Det har vært helt svart!

Afghan National Army - Herat, Afghanistan (Foto: Marius Arnesen NRKbeta.no)

I tilfellet med Refsdal, varte kidnappingen i en uke, før den i dag heldigvis fikk en svært lykkelig slutt. Media-blackouten varte like lenge. Hvor lenge den ville holdt hvis kidnappingen hadde trukket ut er vanskelig å si. I Rohdes tilfelle, klarte The New York Times å holde blackouten helt til han rømte fra fangenskap etter syv måneder.

Det er uansett hvordan man snur og vender på det fryktelig lang tid for noen og enhver å holde kjeft.

At pressen har en såpass sterk indre justis, og klarer å gjennomføre den så vanntett som de faktisk klarer er imponerende, men kanskje ikke sjokkerende. Det som er mer sjokkerende, er at ingen i “den nye pressen” har klart å fange opp dette.

Bloggerne og sosiale mediers absolutte fallitt?

Mange – også vi her i NRKbeta – er raske og flinke til å påpeke bloggerne, twitrerne og allmuens nye makt. Vi har sågar funnet opp ordet “Citizen Journalism“. Nå kan alle være journalister, alle kan publisere og alle være med å sette dagsorden.

Trodde vi.

I Refsdal-saken har det også vært helt stille fra denne kanten. Ingen bloggere, ingen twittrere, ingen på Facebook har fått med seg det som skjedde. Det er ikke skrevet ett ord om saken på noen sosiale medier i løpet av uken dramaet har pågått.

Har så alle bloggere, twittere og facebookbrukere i Norge også underkastet seg pressens Blackout? Selvsagt ikke. Det er ikke slik det fungerer. Man har rett og slett ikke visst noe som helst om hva som har foregått. Noen skrudde av lyset, og man ble sittende i stummende mørke foran laptop’ene og iPhonene sine.

Fotograf - Al Ram, Vestbredden (Foto: Marius Arnesen/NRKbeta.no)

Det nører opp under teorien om at mye av det som skrives på sosiale medier i Norge, ikke er sugd av eget bryst, men kun fungerer som et ekko fra andre innholdskilder.

Det kan virke som om INGEN med “ny makt” i Norges langstrakte land har vært såpass “connecta” at de har fanget opp dette. Ingen har kjent noen i de norske ISAF-styrkene godt nok (hvor ryktet mest sannsynlig også har gått), ingen har kjent noen som jobber i NGO’s i Afghanistan, ingen har god nok kontakt med norske politikere på høyt nok nivå til at de har fått vite noe. Ingen utenom det oppleste og vedtatte norske pressekorpset. Og de har holdt tett.

Og kanskje mest bekymringsverdig: Ingen har funnet nyheten på de to sidene der den har stått publisert i nesten en uke.

For en som har hatt stor tiltro til vanlige folks publiseringsevne og glede, er det et mysterium at ingen på ei hel uke ikke har klart å fått med seg dette. Dette til tross for at det ligger to artikler ute på internettet som omhandler og rapporterer om Refsdal-saken. En uke i en verden hvor Twitter pøser ut tusenvis av meldinger i sekundet, og vår definisjon rundt begrepet publiseringsfrekvens og tid er snudd på hodet.

Nå må det selvsagt tas forbehold om at norsk UD og Refsdals-støttespillere også har klart å overtale bloggere til å være med på blackouten. Men at ALLE skulle være med på noe slikt har jeg vanskelig for å tro.

Det er kanskje slik at twitter er best som en stor ekko-ropert for alle andre. At blogger kun er gode på mote, sminke og hårbleiking. Og at facebook er et sted hvor vi legger ut bilder fra sist gang vi drakk oss fulle.

Vi skal selvsagt være svært svært glade for at Refsdal er tilbake i sikkerhet idag. SVÆRT glade. Og i så måte må den norske Blackouten sies å være ekstremt velykket.

På vegne av norske bloggere, twittrer og alle andre som mener at det ikke er den tradisjonelle pressen som lengre bestemmer dagsorden, er det lov å iallefall være litt betenkt.

Les også:

• Medieverden tiet om kidnappingen (nrk.no)
• Takker mediene for taushet (journalisten.no)
• Pressen la lokk på saken (dagbladet.no)
• Derfor tiet mediene om kidnappingen (vg.no)

Oppdatering 1: Et par (1, 2) Twittermelding om hendelsen ser også ut til å ha lurt seg ut den 6. november. Uten at noen norske Twittrere ser ut til å ha fått det med seg av den grunn?!

Oppdatering: Les hva Per Arne Kalbakk i NRK sier om hvordan dette ble håndtert i NRK.

Google Flu Trends

Google har i lang tid hatt sin egen side som viser hvor kraftig ulike deler av verden er angrepet av influensa. det etter hvert så omtalte “svineinfluensa”-viruset. På www.google.org/flutrends kan du se hvor kraftig ditt land eller region er angrepet av influensaviruset. Google benytter seg av sine egne søkedata for å avgjøre hvor kraftig et land er angrepet av influensaen.

I tjenestens skrytevideo viser Google at tallene de er i stand til å generere fra sine søkeresultater sammenfaller godt med de offisielle tallene fra Amerikanske myndigheter.

Vaksineinfo

I går utvidet Google sitt influensatilbud og lanserte et et eget Google-kart med oversikt over hvor det det mulig å få både den vanlige influensavaksinen og svineinfluensavaksine. Foreløpig er det kun data fra USA i tjenesten.

Google Flu Shot Finder

Sosiale data som statistikk

Det Google her såvidt skraper i overflaten av her, er imidlertid en svært så interessant greie. Å bruke søkedata, data fra sosiale medier eller debattforum, kan til tider være en veldig effektiv måte å framstille oversikter og trender på. Være seg influensautbrudd, politiske demonstrasjoner eller naturkatastrofer.

Google er her  i en nøkkelposisjon med sine enorme mengder søkedata, men om mulig enda mer interessant er de sosiale nettverkene som Facebook og Twitters muligheter.

Mine Facebook-venners svineinfluensaoppdateringer

Et enkelt søk blant dine venners meldinger gir deg en rask oversikt over bestemte temaer, men enda mer effektivt blir det når Facebook selv lager applikasjoner rundt sine data.

United States Gross National Happiness

“United States Gross National Happiness”-index er Facebook’s analyse av alle deres amerikanske brukeres statusfelter, satt opp imot nasjonale begivenheter.

Det er også på sin plass å nevne brilliante Jonathan Harris når det kommer til prosjekter som dette. Johnatan har gjennom flere ulike prosjekter, benyttet seg av brukergenerert data fra ulike sosiale medier, hvor www.wefeelfine.org kanskje er det mest kjente.

Kjenner dere til flere og enda bedre eksempler på bruk og analyse av data fra sosiale medier? Diskuter og tips oss  gjerne i kommentarfeltet!

Kronprinsparet. Foto fra kongehuset.no

Nei, du kan ikke bli venn med Kronprinsparet på Facebook. Men du kan bli tilhenger, akkurat som du kan bli tilhenger av NRKbeta og NRK.no. Eller Jens Stoltenberg og Politiets sikkerhetstjeneste. Tilhenger, ikke venn…

Tre typer sider på Facebook

Facebook har tre typer sider:

1) Profiler – dette er bare personer. Du har faktisk ikke lov til å opprette profiler på vegne av en gruppe, og om du gjør det risikerer du at den blir slettet uten forvarsel. Brukes når du vil være deg selv på Facebook, og være venner med andre mennesker.

2) Sider – dette er sider for produkter, offentlige personer, firmaer, tv-serier osv. Det er dette du skal lage om du skal markedsføre deg eller om du vil at folk skal kunne følge deg uten at de er Facebookvennen din. Du får demografiske data på de som følger deg, og det du poster på en side vil komme i Facebookstrømmen til de som følger deg.

3) Grupper – Passer igrunnen best for grupper som har noe veldig konkret å diskutere, og hvor alle er klar over at gruppen finnes, er innom ofte og aktive. Det som postes i en gruppe kommer ikke i Facebookstrømmen til de som er medlemmer i gruppen, så det egner seg dårlig til markedsføring. Men om du har 20 venner over hele verden som er like ivrige samlere av bolvianske bæreposer av resirkulert papir som du er – ja, så lag en gruppe. Og diskuter til det tyter ut av ørene dine.

En profil lager du rett fra forsiden av Facebook om du ikke alt har en. En side lager du fra denne siden, en gruppe lager du herfra.

Så nei – du kan ikke være venn med hverken statsministeren eller Kronprinsparet…

Av Hege Fagerheim og Nina Nordbø

Prøvesteinen blir Lars og Rakel, en produksjon som ikke ligner mye på klassikerne Dickie Dick Dickens, Ibsen eller Stompa. Lars og Rakel er i trettiåra, henholdsvis plateprodusent og frilansfotograf, lever et hektisk liv i Oslo og blir et par etter å ha møttes gjennom felles venner på Twitter.

- Idéen om Lars og Rakel oppsto fordi jeg savnet radiodrama som var kortere, lettere tilgjengelig og som snakker direkte til folk på min egen alder og yngre, forteller Camilla Liby Clausen (35), som har laget serien.

Lars spilles av Espen Reboli Bjerke og Rakel av Rebekka Karijord

- Veksten av de sosiale mediene tyder på at vi har et sterkt behov for arenaer der vi kan utrykke oss – bli sett og hørt. At Lars og Rakel opererer på Twitter og Facebook er en helt naturlig del av deres hverdagsliv, og en spennende måte å drive frem dialog på. I tillegg mener jeg at de sosiale mediene og nettet er radiodramaets overlevelsesmulighet inn i fremtiden. Unge mennesker hører lite på radio, og slett ikke på radioteater. Vi må rekruttere nytt publikum de befinner seg, og det er på nettet, påpeker Liby Clausen.

Radio on demand

Fra november til mars skal Lars og Rakels samtaler og krangler om sex, eventuelle barn, jobb, venner og hverandres drømmer, sendes både på P1 (Nitimen på fredager) og P2 (Sånn er livet på tirsdager).

Alle episodene finnes i to versjoner, én lang på seks til åtte minutter, og én kort på to minutter. Du kan selv velge om du vil høre dem på radio, streame eller laste dem ned. Rekkefølgen kan du velge selv. Det blir radio on demand i praksis.

Tradisjonelt er Radioteatrets sendinger på rundt en time. Nye produksjoner legges ut i 30 dager etter første sending til streaming, men kontrakter inngått med skuespillere, dramatikere og instruktører åpner ikke for fri nedlastning. Med Lars og Rakel tester NRK Kultur ut helt nye måter å tilpasse produksjonen med den nye nettvirkeligheten på.

Først Twitter, så radiopremiere

På Twitter har Lars og Rakel vært en stund allerede. De møtes når Lars spør sine venner om noen kjenner en god fotograf, og venninnen Stine anbefaler Rakel. Gjennom tweetene mellom de tre får vi med oss møtet og skjønner fort at det blir god kjemi.

Den første daten er tema for en av episodene, men har man fulgt begge på Twitter i forkant vet man mer enn om man “bare” er radiolytter.

Hjemmevideo fra Afghanistan

Camilla Liby Clausen har både skrevet de fleste episodene (totalt 18) og instruert Lars og Rakel. Skuespillerne er Espen Reboli Bjerke fra Nationaltheatret og Rebekka Karijord, sistnevnte har også har komponert musikken til episodene.

Rebekka Karijord er sanger og komponist, ga nylig ut The Noble Art of Letting Go og turnerer for tiden med Ane Brun. Sjekk forresten også ut Good or Goodbye (2005) og låta ”Chemistry” – og du vil kjapt høre tydelige elementer fra kjenningen til Lars og Rakel!

I tillegg til disse to møter du skuespiller Cecilie Mosli som venninnen Stine, og den som introduserer de to for hverandre på Twitter. Roger, spilt av Petter Width Kristiansen, er en kompis som jobber i Forsvaret og har bakgrunn fra Afghanistan.

Tilfeldighetene gjør at Width Kristiansen nettopp har vært i Afghanistan, ikke som soldat, men gjennom et teaterprosjekt der. Da gjorde han videoopptak av seg selv i rollen som Roger, som kommer til å bli lagt ut på Facebook-sida. Slik er målet å la fiksjon og virkelighet gli inn i hverandre.

Vær med og lag radioteater

Følger du Lars eller Rakel på Twitter, kan du ha samtaler med dem og bli med og lage radioteater. Denne serien er enda ikke ferdig skrevet og manusforfatter Camilla Liby Clausen håper det vil dukke opp materale til nye episoder fra mikrobloggen.

Personene som er med i Lars og Rakel finner du også i listen “Lars og Rakel” (les om Twitterlister her).

Hvis du blir tilhenger av Lars og Rakel på Facebook får du høre alle nye podcaster først. På fansiden får du også tilgang til episodene, korte videosnutter og bilder av Lars og Rakel. Hvis dialogen med andre på Facebook fungerer kommer det kanskje idéer til nye episoder der også?

Her er siste tweets fra Lars, Rakel og venninnen Stine:

Grøssere på nett

Det er ikke første gangen Radioteatret utfordrer den tradisjonelle radiosendingen. Gamle hørespill er på lista over NRKs mest populære podkaster, alle nye produksjoner legges som sagt ut til streaming, og man har også tidligere eksperimentert med kortformat og nedlasting. Julen 2008 ble Grøssere på nett lansert med suksess, det er korte historier, skrevet av lytterne, men produsert av Radioteatret. Grøsserne er kun tilgjengelige på nett og er aldri sent på radio. I høst blir det produsert seks nye, korte skrekkhistorier etter samme mal.

Esfahan, Iran

Underteikna reiser noko meir enn gjennomsnittet, av og til også til land som gjennomsnittsnordmannen held seg unna med mindre vedkomande vert kommandert eller tek feil fly. Nokre gonger er det jobbgrunnar til reisene, andre gonger har ferie skulda. I alle tilfelle ønskjer eg å ha mogelegheit til å aksessere internettet. Det er ikkje alltid like enkelt. Og då snakkar eg ikkje om utfordringar relatert til finne internettcaféar, ikkje eksisterande dataroamingavtalar mellom min norske teleoperatør (Telenor Mobil) og dei lokale televerka eller mangel på soner med trådlaus internettilgang.

Som regel finn eg ein eller annan luguber internettcafé eller ei usikra WLAN-sone. Av og til til og med mogelegheit for å med eit vestleg betalingskort betale for tilgang til trådlaust internett. Eller ein kabel i veggen på eit hotellrom. Dataroamingavtalar har Telenor med altfor få land til dei av oss som frekventerer land som ligg utanfor rekkjevidda til Norwegian, Widerøe og Danish Air Transport. Kostnadsmessig er det kanskje like greitt, men i akutte situasjonar er det meir irriterande enn visumkøar.

La oss leggje problema over til side og leggje til grunn at eg har kome meg på internettet. Det er då irritasjonen verkeleg startar i utvalde land. Ikkje på grunn av forventa treige oppkoplingar, men på grunn av sensur. Maks hat!

I Iran er t.d. over 10 millionar nettstader blokkerte, inkludert facebook.com, twitter.com, couchsurfing.org og dagbladet.no (men ikkje vg.no, couchsurfing.com eller nrk.no) og i Kina skal over 30.000 menneske vere fulltidstilsette med å overvake og blokkere nettstader som ikkje er ”fornuftige nok” til at den jamne kinesar skal trenge å bruke tid på dei.

Litt overraskande er det kanskje at også Tyrkia driv med sensur. Verken Youtube eller Myspace fungerer derifrå (men Facebook og Twitter er OK). På ein konferanse i Istanbul måtte ein av foredragshaldarane dermed bruke tre minutt på å forklare kva youtube er for noko. Vener i Tyrkia fortel at dei der unngår youtubeblokkeringa ved å taste inn IP-adressa i staden for den ordinære URLen. For så vidt eit aldri så lite smotthol.

The workers are busy working. På trass av sensurfritt internett i Herat, Afghanistan.

Heldigvis for nordmenn i utlandet (om vi for eit lite sekund skal vere så ignorante å berre tenkje på oss sjølve og ikkje på dei som må leve i land med sensur) er det få norske nettstader som er stengde i dei ulike landa. Medan store nettstader som gjerne er meir brukte enn dei største norske som regel er blokkerte. Det inkluderar Facebook, Twitter, Flickr og BBC.

Av dei landa eg har vore i er det kanskje mest overraskande at det ikkje var sensur i Afghanistan. På den andre sida prøvar dei (om enn med litt valjuks i kampens hete) å etablere eit demokrati, så då er kanskje ikkje sensur rette staden å begynne. Og i Nord-Korea er vel internett strengt tatt ikkje sensurert. Det er ikkje eksisterande (bortsett frå for toppleiinga). Men ”alle” har tilang til eit ganske så stort ”intranett” med datingtenester, ”nyheiter” og det heile.

Smotthol

Så korleis kan vi unngå dette om vi vil oppdatere statusen på Facebook, poste eit spørsmål på Twitter eller laste opp feriebileta på Flickr?

Det finst nokre smotthol. (Eg skal liste nokre av dei, men håpar på hjelp frå dei av dykk som er hakket meir teknisk orienterte til å betre forklare korleis.)

Surf via mobiltelefonen

Du vil då dataroame og gå via teleoperatøren din sin gateway i Noreg. Då er eit problem løyst. Men det er ytterst få av ”problemlanda” som tilbyr dataroaming og dessutan er det veldig dyrt. Kina er det einaste landet eg har kunne nytte mobiltelefonen til å surfe sensurfritt i.

Send SMS

Det seier seg sjølv at SMS ikkje kan erstatte opplasting av bilete eller surfing på ulike nettstader. Men om det viktigaste for deg er å halde Facebook-statusen din oppdatert eller poste eit og anna innlegg på Twitter er dette ei løysing. For å enklast oppdatere statusen til på Facebook, treng du ein Twitter-konto. Ved å sende teksmeldingar til eit britisk telefonnummer postar du til Twitter. Ved å kople saman Twitter og Facebook vil Twitter-meldingane dine også gå ut til satusefeltet ditt på Facebook. Du er avgrensa til 140 teikn, men det er som regel nok til å seie relevante ting som ”har enno ikkje blitt kidnappa eller skoten trass unødig balkongopphald. Elles er Afghanistan idyllisk. Har kjøpt fint teppe til farmor.”

Dette er normalt heilt problemfritt, men faktisk ikkje i alle land. I Iran opplevde vi å ikkje kunne sende tekstmeldingar. Det gjekk av og til greitt i Teheran, men ikkje i dei andre byane vi var i i landet. Men om du absolutt SKAL oppdatere det fordømte statusfeltet har du nok eit alternativ. Gå på nettstaden til teleoperatøren din og logg inn. Der kan du som regel sende tekstmeldingar frå ditt eige nummer. Skriv inn meldinga og send til Twitter-nummeret. Sim salabim, statusen er oppdatert og Facebook-abstinensen hakket lågare.

Sjølvsagt kan du også ringe/maile heim og be nokon oppdatere statusen din, men det er alltid kjekt å få ting til sjølv…

Bruk VPN (Virtual Private Network)

Du opprettar då ein tunnel til eit anna land som er mindre utsett for sensur. For min del er det enkelt så lenge eg har med meg NRK-PCen min og ein dertilhøyrande VPN-nøkkel. Eg går inn på ein nettstad og tastar inn brukarnamn og passord. Dermed surfar eg via ein tunnel til Noreg. Denne tunnelen har ei bandviddeavgrensing, men den er så høg at den ikkje utgjer noko problem for ordinær surfing. Om du ikkje har ein jobb-PC der VPN er installert skal du kunne nytte nettbaserte VPN-tenester. Nokre av desse er gratis (men reklamebaserte), andre kostar pengar. Eg har ikkje sjølv testa desse. Er det nokon som kan tipse om korleis dette enklast gjerast?

Bruk proxy

Då surfar du via ein ikkje-blokkert nettstad som inne i seg viser fram dei blokkerte nettstadene du ønskjer å sjå. Innehavaren av ein internettcafé i Mashad i Iran kunne stolt by fram denne løysinga om vi ville på Facebook. Igjen har eg ikkje gjort dette sjølv, så eg håpar på eksperthjelp frå dykk der ute til å forklare korleis dette enkalst kan gjerast.

Eg reknar med at det også finst fleire smotthol. Utfordringa går med dette ut til dykk. For å gjere livet enklare for nordmenn på tur (som igjen kan lære triksa vidare).

Tidligere i dag stilte vi følgende spørsmål på Twitter:

Har du fått lister på Twitter? Reply med ja eller nei bare. En liten poll på hvor mange som har fått.

Med nesten 9 000 som følger @NRKbeta på Twitter ble det maaaaaange “ja” i Twitterfeeden for de som følger mange andre. Nesten 150 svar fikk vi på under 15 minutter, og en god del klager. Forståelig nok!

Twitterlister – hvem har?

Vi skrev om Twitters nye listefunksjon for noen dager siden, og på det tidspunktet var det ganske få som hadde fått lister (under 5% ut fra hva vi kunne se). Vi ville sjekke hvor mange som har fått nå i forbindelse med at vi har lagd en liste over NRK-folk som er på Twitter (se mer lengre ned i artikkelen). Responsen var mye større en vi trodde og en stund var det stort sett bare ja og en og annen nei i twitterstrømmen til enkelte brukere. Så igjen – beklager! Nå har dere en morsom case til sosiale medier-presentasjoner.

PS. Vi mistet faktisk ingen followers på dette, akkurat nå har vi to flere enn for to timer siden…

Når det er sagt… Jeg jobbet som bildemikser i Dagsrevyen for endel år siden, og der gikk det noen sjeldne ganger krøll på mikseren; feil kilde på lufta eller supertekst (stripe med navn og tittel på intervjuobjekt) inn for sent. Sånt skjer. Og i hvertfall før da alt var mye mer manuelt og ikke styrt av fine datamaskiner (for da kan – som dere vet – ingenting gå galt…)

En av producerne i Dagsrevyen hadde følgende anskuelse etter en feil på lufta: “Vel, ingen døde. Jeg er heldigvis ikke kirurg.”

Så bær over med 30 minutter støy på Twitter, det er “bare” internett. Og noen og enhver kan ta lærdom. Vi har laget en Twitterpoll i stedet, så da kan du stemme om du har fått lister (de fleste har visst fått), og hvordan du bruker dem.

NRK-folk på Twitter

Men først: Her er NRKbetas første liste: NRK-folk på Twitter. Følger du denne listen vil du se hva nesten 100 NRK-ansatte twitrer om. Legg merke til at du kan følge en liste og se hva alle på lista twitrer om UTEN at du følger alle på lista. Men bare om du går inn og ser på selve lista. Etterhvert vil denne funksjonen komme i de forskjellige applikasjonene som folk bruker til Twitter, både på desktopen og mobile enheter.

Vi har også laget lista NRK-programmer på Twitter. Den følger NRK-programmer som har egne kontoer på Twitter, samt prosjekter og tidsbegrensede eventer som valg og lignende.

Lista som bare heter NRK følger alt som har med NRK å gjøre. Det betyr også automatiserte feeder for flere programmer, distriktskontorer og NRK.no, og altså ganske mye trafikk. Men du kan bruke den for å finne nye folk og NRK-tilbud. Denne listen rommer alle de andre listene beskrevet her.

NRK distriktskontorer følger NRKs distrikskontorerer. Stort sett automatiserte feeds med nyheter.

Er det noen andre lister du ønsker deg? Bruk kommentarfeltet under.

Har du fått Twitter-lister og hvordan bruker du dem?

Her er da en avstemningen slik den skulle vært gjort. Stem i vei!

Ganske få har fått funksjonen ennå. TechCrunchs journalister har fått lister, @NRKbeta har ikke fått, mens jeg har fått både på min norske @osol og den engelske kontoen min @oyvind. Utfra respons på Twitter ser det ut som det ikke er så mange norske som har fått dette ennå, men det er helt vanlig prosedyre når store sosiale nettverk skal innføre nye funksjoner. Det testes ut på noen brukere først, og så rulles det ut til alle sammen etterhvert.

Oppdatering: Det er visst ganske få som har fått dette, i følge en som jobber hos Twitter.

Samle folk etter selvvalgt tema

Lister funger altså slik at du kan samle folk i en liste. En liste kan være privat eller offentlig, og du får et nytt felt ved siden av “following” og “followers” som viser hvor mange lister du er involvert i. Tallet viser summen av lister andre har puttet deg i. Her er hvordan det ser ut hos meg nå:

Klikker du på lister får du to tab’er, en med de før nevnte listene andre har valgt å ta deg med i. Den andre tab’en er lister du selv har lagd:

Så her er altså jeg lagt til fire lister, hvorav en er privat – den som bruvik kaller Norge. I og med at du ser hvilke lister du er med i, selv om de er private, lønner det seg å tenke seg om to ganger før gir listene dine navn. Ikke så lurt om jeg lager en liste som jeg kaller “skrotnisser” og putter halvparten av VG og TV2s twitrere i den. Hehe. Eller kanskje dette er den nye geekete måten å erte venner på Twitter… Bring it on…

Når du klikker på en liste får du rett og slett opp alle tweets til de som er med i listen. Og om du ikke alt følger denne listen, får du forespørsel om du vil følge denne listen. Slik som denne listen fra @holten som han kaller frikultur (lenken vil ikke funke om du ikke har fått lister på Twitter ennå).

Som dere ser, viser sidefeltet til høyre både hvor mange som er med i listen og hvor mange som følger denne listen. I skrivende stund er det altså bare @holten selv (og om to sekunder jeg).

Gjør det lettere å sortere informasjon

Jeg synes dette er helt genialt og en funksjon som jeg kommer til å bruke mye! Nå kan jeg samle folk etter tema (Twitter, markedsføring, NRK, Mac, padling, toppfolk osv). Og jeg kan finne lister som andre har lagd for å få info fra en bestemt gruppe mennesker. To eksempler på dette; Twitters egen liste over folk som jobber i og med Twitter. Lenken vil da ikke funke om du ikke har lister ennå.

http://twitter.com/twitter/team

Eller denne listen fra TechCrunch over TechCrunchs journalister:

http://twitter.com/TechCrunch/team

Jeg har lagd en liten test med NRKbetas folk i:

http://twitter.com/osol/nrkbeta

…og skal lage denne på nytt når @NRKbeta får lister selv og da også legge inn alle som skriver for NRKbeta i en annen liste.

Følg folk du ikke følger

En annen kul ting med lister er at du kan se hva en gruppe mennesker du normalt ikke følger på Twitter gjør. Jeg følger for eksempel ikke mer enn 10-12 av de som jobber hos Twitter. Men når jeg ser på listen over Twitter-teamet over, vil jeg likevel se hva alle 108 på lista har twitret. Det gjør at du kan “slippe” å følge så mange folk og heller samle de du er aller mest interessert i på din egen following.

Administrere lister

Siden dette er helt nytt er det selvsagt mangler. Måten du legger til folk i lister er skikkelig 1980. Du må gå inn på din egen “follower”-side og bla deg gjennom alle du følger for å legge de til i en liste. Nnnnnnnngh. T-u-n-g-v-i-n-t. Her må det selvsagt komme søk og bedre måter å legge til folk. Som at du kan søke på folk og legge til du finner.

Oppdatering: Ser jo nå (etter tips fra Carl Mathisen på Twitter) at jeg kan gå direkte til en persons profil på Twitter og legge til henne i lister jeg har derfra. Det gjør det jo endel enklere. Her er et eksempel:

Men ønsker meg fortsatt metoden som Facebook bruker ved å skrive første bokstaven og bare velge blant de som kommer opp.

Jeg vil gjerne også ha såkalte smarte lister som du kjenner de fra iTunes og annen programvare. Det vil si lister som oppdaterer seg automatisk basert på kriterier du setter. Et eksempel kunne være lister som inkluderer alle som har ordet “NRK” i bio’en sin på Twitter.

Det hadde også vært spennende med delte lister, slik vi kjenner det fra Spotify. Det betyr at du kunne autorisere andre til å være med på å redigere en liste, og dermed kunne holde den bedre oppdatert. Det kunne for eksempel være “norske kjendiser på Twitter”, “deltagere i Tour de France” osv.

SosialeNRK

Inntil det kommer kan du sjekke ut brukeren @sosialeNRK som vi har lagd på Twitter. Denne brukeren følger bare NRK-programmer, redaksjoner, feeder eller ansatte. Så om du kikker på @sosialeNRK sine following, er det bare NRK. Det er opprettet en egen kort-URL for dette også:

http://bit.ly/sosialenrk

…og du kan finne info om det på en egen side her på NRKbeta. Du finner den i toppbanneret ved å parkere over ordet Twitter:

http://nrkbeta.no/twitter/sosiale-nrk/

Lister i applikasjoner

Mange bruker programmer/applikasjoner for Twitter. Jeg bruker f. eks. Tweetie 2 for iPhone, og der vil det komme listefunksjonalitet så snart Twitter har rullet dette ut for de fleste brukerne. Det samme gjelder applikasjoner som Tweetdeck, Twitterific osv.

Favorittlister?

Siden det ikke er så mange som har fått dette ennå, er dette muligens litt tidlig. Men uansett: Har du noen favorittlister? Putt dem i kommentarfeltet med en begrunnelse. Si gjerne også noe om hva du synes om lister på Twitter og om du har ideer for hvordan de kan bli enda bedre!

Vi begynte med første del i en artikkelserie om hvordan den populære serien Himmelblå blir til.

Bak kulissene: Himmelblå from NRKbeta on Vimeo.

Så var det naturlig å filosofere litt over gratis bøker og lanseringen av Cory Doctorows “Little Brother” i Norge.

Ellers fikk vi oppsummert valget på nett og gitt dere noen tips i forhold til hva som er viktig når man skal investere i fotoutstyr.

Og det er tydeligvis mange av dere som har knust skjermen på deres dyrebare epletelefon.

For den detaljerte gjennomgangen av hvordan man kan skifte glasset på iPhone er en av de to siste ukenes mest populære artikler.

Chill

I Amsterdam fikk noen nettop oppleve høstens hippeste webkonferanse og NRKbetas utskremte denne gangen var Marius Arnesen som rapporterte fra spennende presentasjoner:

PICNIC09 – Konferanse på Amsterdamsk
PICNIC09: Fortellerteknikk 2.0
PICNIC09: Games that people play
PICNIC09: Fra 44 til 87 på 123

Kameraoperatør Mathis Ståle Mathisen fra News On Request

Til slutt rakk vi en tur innom Ylvingen igjen for å titte på foto og lys bak kulissene og så avsluttet vi med den mest twittrede artikkelen fra denne leiren de siste ukene: Fem tips for suksess på det sosiale nettet.

Annet på nettet

Masse nettfolk samlet seg for å høre på Kevin Anderson og diskutere innovasjon på Litteraturhuset 18. september. Ida Aalen blogget både Anderson, debatten og diskusjoen rundt valgkampen.

Ellers kan vi jo nevne at noen laget en tjeneste som prøver å samle informasjon om personer og en informasjonsrådgiver uttalte seg negativt om Twitter.

(Bilde: “Brukerutstyr”)

Uansett ligger det store muligheter i nettet som kanal for å komme i kontakt med mennesker der ute. For å få oppmerksomhet, selge, påvirke, få tilbakemeldinger eller skape lojalitet.

Ved hjelp av en kombinasjon av nettsiden NRKbeta, twitter, facebook, flickr, youtube, vimeo og mange andre tjenester har vi i NRK oppnådd god kontakt med en viktig del av vårt publikum. Men hva må til for å bygge et godt forhold? For å oppnå den respekten og tilliten som trengs for at kommunikasjonen skal bli verdifull?

Her finnes mange svar. Og uendelig mange veier til både suksess og fullstendig fiasko. Etter mange år med eksperimentering har vi kommet frem til at det likevel er noen hovedfaktorer som gjelder. Omtrent uansett hva du vil oppnå.

1. Gi!

Enkelt og greit. Som alle andre steder er det lettest å få noe dersom man begynner med å gi. Det er ikke lett å få oppmerksomhet bare ved å be om det. Men dersom du begynner med å gi noe kan du ende opp med å få ganske mye tilbake. Men hva er det man kan gi på nettet da?

Informasjon, kunnskap og innsikt
Du kan dele av din spisskompetanse. Her i NRKbeta prøver vi å dele den kunnskapen vi sitter med. Om NRK, om medieproduksjon og om bruk av internett. Erfaringen vi har med det er at deling gir oss enda mer informasjon og kunnskap tilbake. Folk der ute kan enda mer enn deg.

Eksklusivitet og makt
Gjennom nettet kan du invitere til eksklusive visninger av produkter. Gi folk tilgang til ting som andre ikke får. La dine mest aktive lesere eller kunder få ting først. Og du kan gi folk makt ved å la dem være med å påvirke produkter og konsepter

Innhold
Vi prøver så langt det lar seg gjøre å gi folk innhold. Ved å dele bildene våre med frie lisenser og ved å la folk laste ned innhold når vi har rettigheter til det. Gi kundene dine bilder av produkter. Reklamefilmer i høy kvalitet for nedlasting. Bilder av produksjon. Musikk, tekst, databaser osv.

2. Delta!

Du må være tilstede på festen din. Åpner du en bar i en stor by for bare å forlate den med dørene på vid vegg vil gjestenes oppførsel bli noe helt annet enn om du er tilstede bak bardisken. Med andre ord må du svare. På kommentarer og twittermeldinger.

Vil du bli godt likt i sosiale sammenhenger må du delta i diskusjonen. Bidra med noe. Står du litt i utkanten og skuler på folk uten å si noe blir du ikke festens midtpunkt.

3. Foreslå!

Når vi skriver artikler på NRKbeta prøver vi ofte å foreslå konkrete retninger for diskusjonen i kommentarfeltet. Det fungerer både som en oppfordring til diskusjon og som en peker i forhold til retningen og tema. Avslutt gjerne saken med et spørsmål. “Her kan vi diskutere…”, “Hva syntes dere om…”, “Vi lurer på…”

4. Del ut cred!

Noen har prøvd å bruke ordet “kudos” på norsk. Jeg er ikke helt komfortabel med det. Men det er altså snakk om enkle ting som ære, berømmelse og skryt. Og hvordan gir du ære og berømmelse på nettet?

Link tilbake
En link er mye verd på nettet. Er du fersk blogger og får en link fra en stor bedrift eller et større nettsted blir du stolt og føler deg verdsatt. Sansynligheten for at du har skaffet deg en tilhenger for lang tid er stor. “Wow! Jeg får trafikk fra Cocacola sin nettside! Kult.” Ja, selv store og kommersielle aktører kan skaffe seg venner ved å linke.

Si takk
Like enkelt og effektfult på nettet som ute i den fysiske verden. Si takk i kommentarfeltet, på twitter, på bloggen til personen som skrev om produktet ditt.

Bruk sitater og krediter dem som bidrar
Ikke vær redd for å oppdatere en artikkel med sitater fra kommentarene. Det gjør at personen som kom med innlegget føler seg mer verdsatt.

Det siste punktet handler ikke om hva du skal gjøre men mer om hvordan nettsiden din bør fungere. Et eksempel jeg har brukt mange ganger i presentasjonene mine handler om hvordan publikum kan sende potensielle kunder rett inn i butikken din. Potensielle lesere rett inn på pressemeldingen din osv.

Konkretisert med følgende melding fra Kevin Rose på Twitter:

Han sier at han kunne tenke seg en jakke. Og linker direkte til den jakken i en nettbutikk. Og det spennende her er den neste meldingen han kommer med:

Han krasjet rett og slett hele butikken med mengden folk han sendte dit. Han sender altså så mange potensielle kunder rett inn i butikken at hele butikken går ned. Og dette er en bransje som lenge har prøvd å plassere de kuleste skoene på den kuleste personen som kanskje går på det kuleste utestedet slik at noen kanskje ser skoene og kanskje går i butikken for å kjøpe dem.

Her sender Kevin enorme mengder mennesker rett inn i butikken. Uten at leverandøren har bedt om det.

Men det er noe som må til for at dette skal fungere:

5. Alt må være linkbart

Det er fremdeles nettbutikker der ute som pakker alle produktene inn i Flash på en måte som gjør at man ikke kan linke direkte til dem. Jeg har sett pressemeldinger på sider som det ikke går an å linke til osv. Dette er ekstremt viktg om du vil ha oppmerksomhet i dagens linkbaserte kommunikasjon.

Oppdatering: Men hvordan?

Da tok det ikke lang tid før jeg kunne følge mitt eget tips. Mertin Bekkelund nevner en finfin artikkel med flere gode tips: Hva krever sosiale medier?

Helt til slutt må jeg nevne det mantra vi bruker når vi kommuniserer her på NRKbeta: åpen, ydmyk, ærlig, direkte, personlig og lyttende. Dette er svært viktige faktorer når du går ut for å gi, delta og gi ros!

Har dere flere punkter? Andre faktorer som er viktige? Eller konkret erfaring med noen av punktene som er nevnt her?

Å legge skylden over på andre er blitt en populær strategi blant maktmennesker i norsk offentlighet. FrP har vært kjent for å være god på å sutre, men stadig flere velger denne strategien for å oppnå sympati. Vi drøfter denne trenden i Radiofront søndag kl 12:03 og vil gjerne ha dine innspill.

Hva vinner man på å definere seg selv som offer? Og hva risikerer man? Er det en god strategi for maktpersoner å påberope seg offerrollen? En samlivsterapeut og en retorikkekspert diskuterer den blomstrende offer-retorikken i NRK P2s Radiofront. De kårer de 3 personene/gruppene som spiller ut offerkortet oftest og best. Men vi trenger din hjelp!

Nominér hvem du synes er best på sutring i norsk offentlighet på Twitter med en kort begrunnelse og merk den med #sutre.

Deadline onsdag 02.09 kl. 14:00.

Det kan være enkeltpersoner som Kjell Inge Røkke, institusjoner som LO eller grupper som småbarnsforeldre eller fattige kunstnere. Personen med den beste begrunnelsen får en bokpakke. Kåringen kan du høre i Radiofront søndag kl 12:03.

I dag flommer Twitter over av 140 tegns meldinger med firkantemnet #songsincode. Rett og slett korte sangtekster uttrykt med kode fra programmering og nett. For oss som holder på med kode er dette sykt moro.

Det startet i går – torsdag 20. august av fire utviklere i Halifax i Storbritannia.

Jeg har bladd meg gjennom et lass og ler meg frynsete. Her er noen utvalgte – og fyll gjerne opp kommentarfeltet med fine du har funnet. Eller kanskje også egne varianter basert på norske tekster?

self.alive? = false if(self.with_you? || self.without_you?)

while(true) you.Spin(me);

(if (loser? me) (kill me))

foreach($everybody as $person) { $person->need($somebody);}

while( "i want" ) { live(); }

case ; Sandman) enter;; esac

class me { function say($what) { if($what) == 'goodbye'; { die('A little'); }

if(this.AccountBalance.ConvertTo("USD") > 10^6) this.Buy(YourLove);

!$oAnger->lookBack();

boolean needAnotherHero() { return false; }

str_repeat("money",3), $richmansworld = array($funny=>true);

$her->set_name( 'Rio' );

while ( hits(music, me) == 'so hard' ) { undef $can_touch_this } $hammertime = 1 and exit

for (int i = 0; i < 99; i ++) { luftballons.push(new LuftBallon()); }

while (1) { hit(baby, me)++ }

SELECT * FROM party WHERE date BETWEEN NOW() AND NOW() + INTERVAL "1 day" AND STYLE LIKE "%1999%";

For I=1 to 2:(HeavensDoor=(HeavensDoor + Knock)):Next I (HeavensDoor=(HeavensDoor + Knockin)

Og selvsagt:

if(false) { you.GiveUp(); } if(false) { you.LetDown(); }; if(false) { me.runAround(); me.hurt(you)}

Den må ALLTID være med!

Oppdatering: Noen var tidlig ute med dette - denne hitlåten fra 80-tallet ble postet på Flickr allerede i desember 2004...

Du kan velge hvilke av sidens aktiviteter som skal sendes videre til Twitter:

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker besluttet 15. desember 2008 å avslå Arne Treholts begjæring om gjenopptakelse av dommen mot ham fra 1985. Med denne avgjørelsen ansees saken å være ferdig i rettssystemet og det settes dermed foreløpig sluttstrek i Treholtsaken. I lys av dette er det besluttet å offentliggjøre en del av bildebevisene fra saken. Dette er fotografier tatt under etterforskingen, bilder av sentrale personer i saken, reportasjebilder samt andre bilder i saken. Disse bildene ble fremlagt under rettsaken og har siden ikke vært offentlig tilgjengelig.

Det mest kjente bildet fra saken er dette bildet av Treholt som ble brukt som bevis i saken:

Treholt, Totov og Lopatin i Wien august 1983 – Politiets sikkerhetstjeneste – med en Creative Commons-lisens

Bildene ligger foreløpig med full copyright, men PST sier på Twitter at dette skal endres slik at andre skal kunne bruke dem. Vi tar derfor sjansen på å ikke få PST på døra ved å bruke bildet over! Alle bildene er nå endret til en Creative Commons-lisens.

Vi i NRKbeta er spesielt imponert over barnevognen med innebygd kamera som ble brukt til å ta bilder i Helsinki. DIGERT kamera inni. Se bildet på full størrelse så ser du foran på vogna. Og her er bildet som ble tatt. Fotoutstyr har krympet mye siden da…

PST har tidligere gjort seg bemerket på sosiale nettsteder ved å bruke Twitter til å sende informasjon til presse og befolkningen.

Bilde fra debatten på NRK1 onsdag 19. august

Denne uka har jeg sittet hjemme med pc’en på fanget og twitter oppe. Det er ingen udelt glede å se hva folk klarer å lire av seg av meldinger. Jeg har sett kolleger gå rundt i gangene her på Marienlyst før sending. De har forberedt seg i ukevis, alle har jobbet flere år med politikk. Og så sitter folk hjemme i stua med pc’en sin og skriver nådeløse meldinger om alt fra hår til fakter, ett feil spørsmål og mulig partipreferanse. Politikerne har det selvsagt verre, men jeg innbiller meg at de har fått mer trening over tid til å tåle dritt.

Så er det jo ikke bare søppel heller. Langt ifra. Å følge nettdebatten live er som å invitere hele venneflokken hjem til en blanding av valgvake, fotballkamp og grand prix. Alle vet jo at stil, strategi, taklinger og antrekk er vel så viktig som selve resultatet.

Lilla Sølhusvik er politisk kommentator i NRK – og har under valget en en egen blogg – Lillas valg. I dag lurer hun på hva du synes om valgdebatten.

NRK1 sendte debatt om innvandring fra en moske i Oslo, og dere kunne delta ved å bruke firkantemnene #valg09 eller #velg09 på Twitter – eller direkte i Coveritlive under streamingen av debatten. Hva synes du om debatten?

Svar gjerne generelt om debatten hos på Lillas valg. Og så lurer vi i NRKbeta hvordan du synes NRK har løst valgdekningen i sosiale medier? Får vi det til? Hva funker og hva funker ikke? Deltok du på debatten i går?

Bilde av Brian Lane Winfield Moore med en CC-lisens

Litteratur-programmene Bokprogrammet og Bok i P2 er forlengst forent på NRK.no, hvor det daglig publiseres nyheter fra bokverden, festivaler, anmeldelser og innspill til og fra litteraturfolket. Redaksjonene vil gjerne ha enda mer dialog med publikum, og kommer til å bruke Twitter for å komme i dialog og se hva som kommer ut av det. Inspirert av blant annet Radiofronts korthistorie-stunt #rfort, hvor det kom inn over 200 historier på opp til 140 tegn på et par dager, hvorav de som ble kåret til de beste ble lest opp i søndagens sending på P2. Fint prosjekt.

Bok i P2s litteraturkritiker Marta Norheim har laget sin anbefaling til sommerlektyre i artikkelen Fyll sommeren med gode bøker. Hva er ditt tips til beste sommerbok å ha med seg i hengekøya/solsengen/fluktstolen/høysåta/skyggen eller på luftmadrassen/dekk/hytta/ferie?

Lance Armstrong og teamet hans har med seg en egen bil som skriver beskjeder fra fansen på veiene under Tour de France. Bilen som kalles “chalkbot” tar i mot beskjeder fra fansen via Twitter, og kjører så ut i løypa før hver etappe og skriver beskjedene med kritt på veiene. Her er en YouTube-video som forklarer hvordan det funker:

Så hvis du vil skrive noe på asfalten under Tour de France, send en melding til @chalkbot og håp du er heldig! Dere kan jo teste og se om den godtar “Heia Thor og Kurt Asle!”…

Bildet i artikkelen finner du også på TwitPic og er et eksempel på hvordan chalkbot skriver.

PS. Vi geeks liker jo spesielt godt det bilen skriver på 1:00 i videoen…

Onsdag 1. juli meldte Politiets Sikkerhetstjeneste om at Arfan Bhatti var arrestert – og de meldte først om det på Twitter. Her forteller Martin Bernsen fra PST om hvorfor de valgt å kunngjøre nyheten om dette på Twitter. Reporter er Annemarte Moland.

[audio:PST-twitter.mp3]

Bearbeidet bilde av Dan Taylor – med en Creative Commons-lisens

Jeg vil ikke ha venner på Facebook. Dette er naturligvis satt på spissen, men det hender jeg tenker tanken. Jeg sliter som det er med å trø vannet i informasjonsstrømmen, og da er det siste jeg trenger ”Facebook-venner fra Helsike”. Alle har en slik. Jeg hadde to.

Facebook-venner fra Helsike er de som er med på alt som ikke er gøy. Heldigvis poker de meg ikke, men ellers gjør de det meste. ”Has offered you a drink”, kaster snøball, er med i hug wars, skriver lister over album, platecover og land de har besøkt (sjå kor æ bryr mæ). Det er tetris nedover, tetris oppover, tetris bortover og tetris HD. For ikke å snakke om alle testene de tar. ”Hvilken Teletubby er du?” Nei, si det. Men jeg kunne gjerne tenke meg å kaste snøball etter dem.

Noen av vennene mine på Facebook er folk jeg ikke har hatt kontakt med siden jeg gikk på barneskolen, og strengt tatt ikke har savnet. Kjekt å vite at de har det bra nå, men må jeg nødvendigvis vite absolutt alt de gjør? Og hva er den greia med at alle skal ønske hverandre gratulerer med dagen på Facebook? Det er folk jeg til nå aldri har gratulert med dagen, hvorfor skal det brått være den mest naturlige sak i verden å gjøre det nå?

Løsningen er enkel, jeg kan filtrere dem ut, og det er akkurat det jeg gjør. Men da forsvinner også litt av poenget med sosiale medier. Det kunne slumpe til at de sa noe interessant.

Mediegapet

Sosiologen Stein Bråten ga i 1983 ut boken ”Dialogens vilkår i datasamfunnet”, hvor han introduserte begrepet ”nettsamfunnet”. Bråten foreleste allerede i 1968 om den sannsynlige fremveksten av informasjonssamfunnet, basert på elektronisk baserte informasjonsnett (fotnote a). ”Dialogens vilkår i datasamfunnet” fokuserer på teoriene om modellmakt (fotnote b) og symbolelite (fotnote c), men blant begrepene Bråten utreder er også ”mediegapet”.

Tradisjonell kommunikasjon har foregått med toveis kontakt mellom to eller et mindre antall aktører. Massemedia når på sin side ut til et stort antall mottakere, men innholdet i budskapet er ikke differensert, men ensrettet, og alle mottakerne mottar samme budskap. Mellom denne personlige nærkontakten og massekontakten ligger det ifølge Bråten et mediegap. Gapet utgjøres av manglende kommunikasjonsformer som muliggjør differensiert toveiskontakt mellom et større antall mottakere.

Da boken ble skrevet (utgitt 1983), så Bråten tegn til at dette mediegapet allerede var i ferd med å fylles. Den teknologiske utviklingen og utviklingen innenfor mediene bidro til dette. Fremveksten av lokalmedier som nærradio var et eksempel. Nærradio når færre, men disse har lettere for å nå gjennom med tilbakespill enn eksempelvis til en riksdekkende kanal. Datateknologien medfører på sin side fremvekst av datanettverk, hvor brukere kan stå i forbindelse med hverandre, samtidig som nettverket er åpent mot utenverden.

Figur 1. Mediegapet. X-aksen er hvor mange mennesker en når, og Y-aksen er tiden det tar. Mediegapet er fraværet av toveiskontakt mellom et større antall brukere.

Etter ”Dialogens vilkår i datasamfunnet”, side 40, i sin tur etter Jipdec Report no 35, 1978.

Mediegapet revisited

Hva har så skjedd etter 1983? Ganske mye. Om vi tegner det samme kartet over kommunikasjonsformer i dag, er det lite som er som det var. Noe er forsvunnet (telegraf), andre ting har rukket å både komme og forsvinne igjen (telefaks).

Om vi lager en oversikt for internett, vil den kunne se ut som følger:

Figur 2. Mediegapet revisited. X-aksen er hvor mange mennesker en når, og Y-aksen er tiden det tar. I denne illustrasjonen er det satt inn noen av kommunikasjonsformene som har kommet med internett. Her er det nok med rette mulig å argumentere for at de ulike tjenestene dekker større felter enn de gjør i denne illustrasjonen (eksempelvis at en hjemmeside kan nå få mottakere på lang tid eller mange på kort tid), men for oversiktens skyld er de satt inn på denne måten. Det samme gjelder mediene i den opprinnelige modellen, en storavis når flere lesere enn en lokalavis i en liten bygd (skjønt med opplagsutviklingen til Dagbladet kan en ikke være helt sikker…). En epost man sender kommer frem med en gang, men det er ikke et like umiddelbart medium som tale, telefon eller chat (fordi en forventer ikke umiddelbart svar). Derav påstanden om at det er en kommunikasjonsform som kan ta litt tid. (kagh.no 2009)

De viktigste trekkene er ’tiden ned, tilgjengeligheten opp’. Data- og kommunikasjonsteknologien gjør at det ikke tar noen tid å kommunisere (ingen ting som skal skje fysisk), så stadig mer av kommunikasjonen skjer så nær sanntid som mulig. Tilgjengeligheten av teknologien, med internett tilgjengelig trådløst, på skolen, via mobiltelefon – og hele døgnet, gjør at kommunikasjonen skjer tilsvarende like mye ”alltid”.

Hovedtrekket i figuren er som følger:

Figur 3. Utviklingen i kommunikasjonsformer over internett – hvor kommunikasjonen skjer mer og mer i sanntid. Tidlige tjenester som IRC og MUDs simulerte samtalen, kommunikasjonen var umiddelbar og skjedde i sanntid. Fra 1995 kom Microsoft med MSN, som er en samtalstjeneste av lignende type (fotnote d). De siste årene har det imidlertid utviklet seg tjenester hvor en har umiddelbar toveis kontakt med et større antall kontakter – uten at en nødvendigvis fører en ”samtale” med dem. Facebook og Twitter (og MySpace) er eksempler på tjenester hvor en kommuniserer med sine kontakter i tilnærmet sanntid, deler meninger, ”hva gjør du nå a”, filer og bilder. (kagh.no 2009)

Figur 4. Mediegapet i originaltapning – og sammenstilt med nettbaserte medier. Flere av nettmediene fyller mediegapet, og det er nok enda flere av de oppførte som har et ”dekningsområde” som også omfatter gapet. Hovedkonklusjonen her er imidlertid at stadig mer av kommunikasjonen skjer i sanntid. (kagh.no 2009)

«Etterhvert som hjemmene blir noder i store omfattende informasjonsnettverk, ligger det en slags invitasjon til at man ikke lenger behøver å flytte på kroppen sin for å komme i kontakt med andre. Samhold og samvær kan bli elektronisk formidlet og forankret – selv om det blir psevdoformer for samhold og samvær.» (Stein Bråten, 1983:48)

Steng macen, anyone

Internett i sin nåværende form har eksistert siden midten av nittitallet, men det er først den siste tiden det har blitt populært å snakke om nettets potensiale for ”sosiale medier”. Den største sosiale tjenesten på nettet er i dag Facebook, hvor 1,8 millioner nordmenn er med (noe som betyr at 3 millioner nordmenn ikke er det).

En annen raskt voksende tjeneste er Twitter, som de første månedene i 2009 ble litt av et ”must” for alle som vil delta i ”den intelligente debatten”.

Statsminister Jens Stoltenberg er på Twitter. Fiskeriminster Helga Pedersen er på Twitter. Og kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell er på Twitter. Twitter gjør det mulig å komme litt nærmere dem en av noen anledning ønsker å lytte til, enten det er Britney Spears, Jens Stoltenberg eller Jamie Oliver (gjett hvilken av disse tre jeg ikke følger).

Noen liker å sammenligne Twitter med et cocktailparty, hvor man kan overhøre samtaler og delta i smalltalk med hvem som helst. Utfordringen oppstår i det øyeblikk en befinner seg på verdens største cocktailparty, har supermann-hørsel og kan høre alt som blir sagt. Da må en være Supermann for å følge med – eller eventuelt ha lite annet å gjøre på. Dette blir lett tilfellet om en abonnerer på altfor mange personer.

Snakk om Solhjell

…så svarer han. I hvert fall er det en rimelig sannsynlighet for at han leser det du skriver. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell følger i skrivende stund langt over 3000 personer. For meg som jobber i skoleverket oppleves Twitter som en unik mulighet til å bli hørt av en minister jeg ellers bare har et fjernt forhold til. Solhjell opplever det slik:

kagh @bardvegar #bvsm09 Hvordan kan du som minister gjøre deg nytte av et sosialt medium som Twitter?

bardvegar@kagh følger over 600 no [da disse meldingene ble skrevet]. Skal du lese alt må du ha langt færre. For eit overfladisk inntrykk tåler ein mange trur eg

Solhjell påpeker noe som er en utfordring med sosiale medier som de er i dag. Det utgjør en veldig stor mengde informasjon. Klart det er kuult at Jens Stoltenberg følger hva en sier på Twitter, men det fungerer bare inntil et visst nivå. Stoltenberg er statsminister for 4,8 millioner nordmenn. Om en fjerdedel av disse skulle bruke Twitter, og han skulle følge med på hva disse sa, så ville han ha informasjonsstrømmen fra 1,2 millioner nordmenn å forholde seg til. Da ville det være liten tid til å ta imot statsbesøk eller kjøre limo til Slottet.

Oppmerksomhetsparadokset

Å delta i en samtale krever en viss grad av oppmerksomhet. Å delta i to ulike samtaler samtidig krever enda mer. Å delta i mange er for å si det mildt en utfordring. Det samme gjelder kommunikasjon via nettet. Kommunikasjonstjenester som etterligner en vanlig samtale, chatting, har den samme utfordringen. Om en har for mange parallelle chatter gående samtidig, blir det vanskelig å følge dem opp. Sosiale medier som Facebook og Twitter, på sin side, er ikke noen samtale-subitutt. Det er kanaler for informasjonsutveksling. Her er det mulig å forholde seg til forholdsvis mange på en gang, ved at en bare skummer korte beskjeder og ikke forventes å bidra med tilbakemelding. Men også her kan mengden informasjon bli uhensiktsmessig stor. Eller, forsøksvis fremtilt grafisk:

Figur 5. Oppmerksomhetsparadokset ved sosiale medier. Å føre parallelle fullverdige dialoger med flere personer samtidig er bare mulig inntil et visst punkt. Å følge informasjonsstrømmen fra et mindre antall personer på sosiale medier krever mindre oppmerksomhet. Ved å følge informasjonsstrømmen fra et stort antall personer blir mengden informasjon så stor at den blir en utfordring å prosessere uten å filtrere – men da forsvinner noe av styrken til de sosiale mediene, at en ved å følge informasjonsstrømmen fra andre plukker opp informasjon en ikke visste at en ønsket. (kagh.no 2009)

Den mest opplagte løsningen på informasjonsoverfloden er å filtrere, sette opp filtre som sorterer ut det man vet er interessant. Man kan lese sosiale medier etter søkeord, plukke opp det som blir sagt om det man synes er interessant. Er du interessert i hva folk sier om firmaet ditt eller om bulgarsk folkemusikk, så filtrerer du etter det. Men her kommer oppmerksomhetsparadokset: Om man bare leser det man synes er interessant, så minsker muligheten for å plukke opp ting man ikke VISSTE man synes er interessant.

Skal et filter eller en søkestreng oppfylle denne funksjonen, så må det være av en ”intelligent” og lærende type, som helst husker hva jeg leste i en bok for årevis siden, en sang jeg likte da jeg var ungdom – kort sagt kjenne det meste av min kulturelle og kunnskapsmessige bakgrunn. I hvert fall lære seg det etter hvert.

Nice meeting you

Det har vært en del kritiske røster til Twitter, også i Norge. Det er skrevet kronikker fra medievitere, statsvitere og en og annen redaktør som mener at Twitter er et lukket nett uten betydning for verden utenfor. Dette innlegget inngår ikke i denne rekken. Det er klart at det er mulig å stille spørsmål om Twitter i seg selv som kommunikasjonskanal er redningen for demokratiet. Å bruke som argument at det er mulig å snakke til politikere (eller ministre) er ikke så veldig nytt, all den tid det er noe vi har kunnet gjøre med telefon, brev og en rekke andre kommunikasjonsformer lenge før nettet.

Men, og her kommer poenget med sosiale medier – de er sosiale. Selv om jeg ovenfor argumenterer mot at alle kan være venn med alle, fungerer Twitter som kommunikasjon i nettverk, og via nettverket til ”alle”. Eller, som det fremkom av Bråtens bok fra 1983: Datateknologien medfører fremvekst av datanettverk, hvor brukere kan stå i forbindelse med hverandre, samtidig som nettverket er åpent mot utenverden. Det er altså ikke de 140 tegnene i seg selv som er poenget, det er hvordan de blir kommunisert.

Twitter er mest oversiktlig når man har et nettverk av en viss størrelse. Men informasjonen man deler flyter ikke bare i dette nettverket. Interessant informasjon blir retweetet ”til glede for nye sjåarar”, og blir således delt med et utvidet nettverk (de som følger den som retweeter).

Et tenkt regnestykke for å vise poenget: En person har 100 followers. Om halvparten av disse har 50 followers hver som utgangspersonen ikke har, så er nettverket i andre ledd 50 x 50 = 2500 personer. Som sagt et tenkt regnestykke, men det blir som å regne personer en kan nå med kjedebrev (eller pyramidespill). Det blir veldig raskt veldig mange personer. Dette gjør at en slett ikke behøver å være venn med hele verden for å plukke opp det som er interessant. En velger å følge dem en føler er interessante å følge, de som enten sier noe interessant eller retweeter noe som en føler er interessant. En kan derfor si at de intelligente søkeagentene jeg omtaler over nesten allerede eksisterer – gjennom hvem en velger å følge.

Nettverkets styrke

Det er en vesentlig forskjell på Facebook og Twitter, i hvert fall frem til omlegginger Facebook vurderer i skrivende stund (juli 2009) – av mange antatt for å møte konkurransen fra Twitter. Der nettverket til en deltager på Facebook har en grense (det er opprettet vennskap med alle), kan alle i utgangspunktet følge alle på Twitter. Alle meldinger som blir tweetet er tilgjengelig for søk for alle som bruker tjenesten (uavhengig om en følger vedkommende), så lenge det ikke er private beskjeder eller avsender har låst for innsyn. Med tagging av meldinger kan brukere søke, lese, dele og kommunisere helt på tvers av alle nettverk og vennelister. Når brukere går sammen og kommuniserer om slike temaer oppstår det metanettverk – hvor alle Twitterbrukere i hele verden kan delta. Her kan det nevnes en rekke eksempler på temaer hvor Twitterbrukere også i Norge har samarbeidet i metanettverk, for samle og dele informasjon (eksempelvis når det er noen som har skrevet innlegg om hvor liten betydning Twitter har).

Borteseier

Ingen av Facebook-vennene fra helsike er i dag på kontaktlisten min. Jeg kunne ha oversett dem på Facebook (men dem jeg ignorerte ble ikke borte i Tweetdeck), men hva er egentlig poenget med å ha dem på vennelisten da? Jeg har ikke savnet dem tidligere, og jeg savner dem i hvert fall ikke nå.

Men egentlig, egentlig savner jeg snøballene. Not.

Om artikkelforfatteren

Knut A.G. Hauge er gjesteblogger på NRKbeta. Han er Cand.polit websosiologi og samfunnsinformatikk og lektor ved Sentrum videregående skole på Kongsvinger. Nettsiden hans heter www.kagh.no

Fotnoter

a) Stein Bråten holdt i mai 1968 (sic!) et foredrag i Bretagne, hvor han spådde følgende om ”den forestående datateknologiske utviklingen”:

1. Fra menneskestyring til maskinstyring av systemer: Forventning: ”Økende automatisering i produksjonen”
2. Fra husmor til husdatamaskin, ”som ville avlaste husfar og husmor i små- og storfamilie-grupper og fylle rollen til slaven i de greske og romerske husstander – også når det gjelder å bistå med opplysninger og oppdragelse”
3. Fra betaling for å lære fra seg til betaling for å lære seg selv, ”med vekt på kontinuerlig læring og stadig økende belønning for å plassere seg selv i ’innlæringsposisjon’”
4. Fra adferdspåvirkning til adferdskontroll: Økende tendenser til kontroll gjennom læring og til forsøk på regulering fra samfunnets side i en mer dyptgående og total forstand enn tidligere
5. Fra fysisk distribusjon til informasjonsdistribusjon: Overgang fra industrisamfunn til informasjonssamfunn, med elektronisk baserte informasjonsnett som en av nøklene
6. Fra markedsvurderinger til samfunnssvurderinger, ”med parallelle redefineringer av begreper om økonomi og konkurranse, arbeid og fritid”
7. Fra sosialt mangfold til sosial ensretting, jf. visdommen i beretningen om hvordan Babels tårn ble ødelagt slik at kulturell variasjonsrikdom kunne bli mulig. Forventning: ”Etter en periode med sosiale eksplosjoner og gnisninger ville denne variasjonsrikdom etter hvert kunne avta”.
(Etter Bråten, 1983:12)

b) Modellmakt kortkort:

Bråtens teori om modellmakt skiller mellom modellsterke og modellsvake aktører, hvor forskjellen i styrken ligger i forestillinger og begreper om et saksområde. Når en modellsvak og en modellsterk kommuniserer, tilegner den modellsvake seg den modellsterkes definisjon av ”sannheten” (gjerne uforvarende), fordi den sterke parten har kunnskap og begreper den svake ikke har – og den sterke er i stand til å simulere kunnskapene og begrepene hos den svake – og utviklingen av disse. Når den modellsvake B føler vedkommende har lært noe av den modellsterke A, har ikke B lært sannheten, men den versjonen av sannheten som A ønsker at B skal sitte igjen med.

c) Symbolelite kortkort

Symboleliten er de som har kapasitet og mulighet til å få andre til å adoptere sine virkelighetsdefinisjoner (ref. modellmaktteorien). Bråten definerer dem som «dem som så å si tar patent på sannheten og får folk til å til å akseptere denne sannheten». (Bråten, 1983:48). Til denne gruppen inkluderer han kunstnere, forfattere, lærere, forskere, mediefolk, og ”datafolk”.

d) Microsoft var ikke først ute med en slik tjeneste, men var den tjenesten som fikk størst gjennomslag (og som fremdeles til en viss grad er i bruk av ungdom, selv om chat-funksjonen i Facebook har overtatt).

Kilder

Stein Bråten, ”Dialogens vilkår i datasamfunnet”, Universitetsforlaget 1983

Trond Enger og Knut A.G. Hauge, ”Samfunn og teknologi, mellomfagsoppgave webosiologi, Universitetet i Oslo 1998″. Et par av avsnittene om mediegapet er mer eller mindre klippet fra denne oppgaven (som er min).

Bjarne Nærum, ”Tina og tigeren”, innlegg på KK-forum 22.09.99.

Jeg foreslår følgende: Ikke kasselapp med mindre kunden spør. At den ikke printes ut engang før kunden spør. Det er bra for miljøet, og for de fleste er denne lappen helt overflødig.

Andres reaksjoner

Jeg har fått endel reaksjoner på Twitter alt. Pål Joakim forteller at det er praksis på Meny, Glenn sier at en RImi-butikk i Stavanger har skilt ved kassen om dette, Håvard foreslår en knapp der kunden selv kan trykke for å printe ut kvittering om vedkommende ønsker det, Eivind forteller at tre butikker i Kristiansand praktiserer dette; ICA Maxi, Rimi og Ultra, mens Veronica tror det blir mye kjeft å få for de i kassen om kundene må spørre om kvittering.

Kanskje det? Men om alle butikker har samme system? Og kjører en liten kampanje: “Fra og med 1. oktober 2009 får du ikke kvittering på norske dagligvarebutikker med mindre du spør! Vi sparer papir, du sparer tid, og naturen takker oss alle.”

Kvittering på e-post

Og tilslutt Andreas som foreslår at man får den tilsendt på e-post registrert på kortet. Det er et supert forslag og et som jeg har foreslått for tre norske banker allerede uten at noen helt har tatt tak i det. På Flytoget fra Oslo til OSL funker det nemlig sånn: Du trekker kortet, reiser, og får en kvittering på e-post om du har koblet sammen kredittkortnummeret ditt med en e-postadresse på flytogetkvittering.no.

Hvorfor kan vi ikke ha samme system på bankkortene våre? Dette burde være en oppgave for BBS (som fortsatt ikke har fått seg en utviklerblogg – hvorfor har dere ikke det, BBS??). La meg registrere bankkortet mitt opp mot en e-postadresse.

Når jeg handler i en butikk som er med i systemet så får jeg en pdf-fil med kvitteringen på e-post etterpå.

Mange butikker har så avanserte datasystemer at de kan lage kule kvitteringer også. Putt på bilde av produktet kunden kjøpte, dato, pris og byttevilkår mm. Dette burde Forbrukerrådet lobbe for også siden det gjør det lettere for kundene å utøve sine rettigheter når produkter går i stykkker. Kvitteringer elektronisk er mye lettere å lagre enn et lass med papir som blekner til det uleselige uka etter at de ble printet ut.

Oppdatering: Etter Johans kommentar synes jeg også det er verdt å nevne den praksisen som både Apple og Guess (jeans og mote) har på butikkene sine i USA. For det første kan du betale varer til betjening som er rundt på gulvet med en liten terminal i hånden. De drar kortet ditt og du betaler uten å stå i kø. Så spør de deg om du vil ha kvittering (den må de i såfall bort på en printer og hente) eller få den sendt på e-post. Veldig kjekt system, som norske butikker kunne adoptert.

Den avanserte varianten

Skal vi ta denne idéen enda et hakk så kunne NHO og andre aktører i næringslivet lage en standard for slike kvitteringer, i et format som forbrukerne droppet rett inn i et regnskap. At butikkene la til kategorier på alt du kjøpte (mat, møbler, bensin, underholdning…), at moms kom som egen kolonne osv. Og nettjenester som støttet dette formatet kunne ha direkte import av slike kvitteringer via e-post. Du sender videre alle kvitteringer du får, de havner automatisk i et regnskap som forteller deg at du har brukt altfor mye penger på film og drikkevarer denne måneden. Forresten, den funksjonen trenger vi kanskje ikke BBS til å hjelpe oss med.

Men sånn til og begynne med kan vi jo droppe papirlappene når vi handler en kylling og en liter melk…

Oppdatering: I samme ånden hadde vi en artikkel i 2007 om den &/%(&%&/%(&/ plasten som alt pakkes inn i. Like aktuell i dag dessverre!

NRK.no: Bhatti pågrepet igjen
VGnett: Arfan Bhatti pågrepet av PST
Dagbladet.no: Bhatti pågrepet igjen

Såvidt vi kjenner til ble dette først meldt på PSTNorge sin Twitter-konto. Med forbehold om at dette stemmer så er det vel temmelig unikt at en statlig institusjon som PST bruker Twitter for å melde om dette.

Bruken av Twitter førte til at det ble lynraskt kjent og de som følgte med fikk dette ut raskt. TV2s Jan Ove Årsæther skriver følgende på sin Twitter-profil:

Takka vere Twitter var vi på lufta og fikk nyheitsvarsla Bhatti-pågripelsen i 18.30 Nyhetene i løpet av sekund.

Om det fortsatt er noen journalister som jobber med “breaking news” som fortsatt er i tvil om nytten av å være på Twitter…

Twitter plukkes av og til ned en times tid om natten for å justeres, fikses og sendes ut på banen i bedre stand. Dette kaller de scheduled maintenance, og det er noe de med jevne mellomrom gjør. Igår skulle det være en ny runde med dette. Men da ble det oppstand! Folk skrev til Twitter og bønnfalte dem om å utsette, noe de til slutt gjorde etter først å ha prøvd å prate seg ut av det.

Årsaken var rollen Twitter spiller for opposisjonen i Iran og deres kontakt med utenverdenen disse dagene. jeg synes dette er en interessant samfunnsendring og den har kommet svært raskt.

Du kan følge situasjonen i Iran på bl.a. denne hastag’en på Twitter: #IranElection
[oppdatert lenke - takk Lars!]

Du kan se bilder på Flickr her: #iranelection

Og du kan se video på YouTube: Iran Election

NRK klarer kanskje ikke å konkurrere med disse mediene på fart eller volum, men vi kan bidra med å sette ting i en sammenheng: NRK.no Utenriks

Til sammen håper vi dette gir folk et mest mulig sammenhengende bilde av verdenshendelsene etterhvert som de utspiller seg.

Hva skjer med fortellingene i snuttifiseringens tidsalder, spør NRK P2s program Radiofront denne uken.

Jo, de blir kortere! Men blir de bra? Tar du utfordringen?

Etter modell av nettstedet nycmidnight.com, inviterer vi til fortellingskonkurranse.

Begrensing: 133 tegn. Twitter støtter 140 tegn, men historiene må merkes med et såkalt firkantemne: #rfort. Og da mister man til sammen 7 tegn (#rfort + mellomrom).

Oppdatering:
For ordens skyld: mindre enn 133 tegn er helt fint!

Og vi tar kun imot 3 fortellinger per innsender.

Fortellingen må inneholde ordet GIFT i en eller annen form.

Vi må ha tvitterfortellingen din i hende innen torsdag 18.06 kl 10.00

Skriv historien din på Twitter og merk den med #rfort

Om du ikke er på Twitter men vil delta med en historie på mindre enn 133 tegn godtar vi at du sender den på e-post også: radiofront@nrk.no

Vinneren kåres i Radiofront i NRK P2 på søndag kl. 12:03. Dommer er forfatter og Radiofronts leilighetsdikter Jon Øystein Flink.

Premien er en iPod.

Inspirasjon kan dere finne i for eksempel Ernest Hemingways geniale historie på seks ord: «For sale: baby shoes, never worn».

Og om du syntes Twitters 140 tegn er lite så har @nicecap filosofert litt over det med denne meldingen:

“synes 140 tegn er litt mye. Fyller ut med litt tomprat. Skrivet etellerannet. Sånn går no dagan. Tralalala. Enda litt mer. Twitter er flott!”

Historier som ramler inn via Twitter kan dere følge fortløpende ved å søke etter #rfort på search.twitter.com.