Svanesangen som aldri kom på CD

NRKbeta kan idag bringe dere en 18 år gammel fremtidsvisjon

En kjapp innledning

En av NRKbetas mange hyggelige lesere, Morten Sickel, sendte oss en mail i starten av april. Han skrev:

En gammel spådom om plateselskapenes fall
Kom over denne fra f.eks. i 1993: perplatou.net/text/1993-N-f.eks.-CD-svanesang.pdf Interessant å lese retrospektivt.

At det er interessant å lese har Morten fullstendig rett i.

For riktignok slo artikkelforfatterens spådom om bokbransjen aldri til. Men endel av tingene som har blitt diskutert i serien om CD’ens død, peker han på allerede idet CD’en er midtfjords i vekstfasen. Og i siste avsnitt beskriver han Spotify. I 1993.

Vi kontaktet Per Platou som hadde skrevet saken i tidsskriftet f.eks. og spurte hvordan han stilte seg til en republisering, ettersom det var litt tungvint å forholde seg til en monster-pdf på 29 MB.

Per svarte:

Hei Anders,
Hah, det var morsomt at noen fant denne (tok bare 18 år!). Du står helt fritt til å gjøre hva du synes er best med den, det går sikkert an å nedskalere pdf’en men jeg er ellers helt åpen for republisering (skal selvsagt ikke ha noe vederlag, men det er hyggelig å bli kreditert).

Send meg link når/hvis du bruker den.

Alt godt fra Per
+++++++++++++++++++
perplatou.net

Etter å ha somlet litt med å taste inn all teksten kan vi nå dele en 18 år gamle juvél:

Per Platou er kunstner, kurator og musiker. Han startet plateselskapet dBUT med to andre i 1989 og har involvert seg aktivt i spørsmål om kunst og opphavsrett. Han var blant initiativtakerne til det norske Creative Commons-miljøet og satt i 2010 i Kulturdepartementets Referansegruppe om ulovlig fildeling.

Opprinnelig trykket i f.eks. sommer 1993. Gjengitt med tillatelse fra Per Platou

Musikkindustrien går noen skjebnesvangre år i møte. Helt siden uskyldige Bill Haley skapte Norges første ungdomsopptøyer utenfor Sentrum Kino har bransjen vært i konstant ekspansjon, den har vokst i intensitet, omfang og volum. «Ungdom» ble lansert på Teddy’s Softbar en kveld på midten av femtitallet, og har siden vært et sentralt begrep for sosiologer, markedsførere og politi. Ungdom og musikk har vært som siamesiske tvillinger, og det er ikke for ingenting at alle generasjoner fra dengang og fram til idag har definert sitt opprør gjennom forskjellige varianter av rocken, fra Jimi Hendrix til Crass, fra Bob Dylan til the Pogues, fra Syd Barrett til Peter Gabriel. I alle sosiologiske undersøkelser om hva ungdommen selv betegner som viktig for å skape gruppetilhørighet og identitet har «musikk» vært førstevalg. Og plateindustrien har fulgt opp. Fra den gangen da the Beatles inntok alle verdens hitlister med storm og dannet presedens for det som besteforeldregenerasjonen kaller bråk og hysteri, har industrien pøst på med nye trender, nye artister, ny musikk som skulle skape like mye furore som de gyldne sekstiåra. Spør man imidlertid en gjennomsnittlig tenåring idag setter han dataspill øverst på listen sin; musikk helt nede på en fjerdeplass (IFPI 1992). Rockens iboende opprørskhet har blitt totalt kommersialisert, gjort til gjenstand for dyrking av «ungdom» som målgruppe for salg av livsstil, klær, mineralvann, hamburgere og politiske budskap. Dagens cyber-ungdom er klar over dobbeltheten i budskapet til Guns’n’Roses eller Rolling Stones (dessuten er jo dagens gjennomsnittlige megastjerne eldre enn foreldrene til en hvilkensomhelst tenåring). Opprøret er forstummet, bestemor hører på Janis Joplin i syklubben og kronprinsen digger Jimi Hendrix. Neida, rocken er slett ikke død. Er det noen som husker de siste bildene av Elvis?

«Alternativ» blir en sjanger

Rocken har vært gjennom en rekke utviklingstrinn hva gjelder stilarter og tilnærmingsmåte til samfunnet, alle med et iboende «opprør» i seg. Men det var først med pønken at vi opplevde en virkelig revitalisering av industrien som sådan; rocken ble igjen politisk, farlig og uforutsigbar. De mest oppegående ga ut plater sjæl, distribuerte non-profit gjennom verdensomspennende nettverk og fant en ny felles plattform i det å gi mest mulig faen i det trygge kapitalistiske velferdssamfunnet. Det gikk imidlertid ikke mange år før «alternativ» (indie) ble en sjanger mer enn en betegnelse på de strukturelle forutsetningene man jobbet under. Etter at bandet Nirvana gikk til topps på alle verdens hitlister for halvannet år siden har det blitt en standardformulering hos alle de store multinasjonale selskapene for å tilkjempe seg troverdighet og credibility overfor nye kjøpegrupper som ikke engang var påtenkt da Jim Morrison tok sitt siste bad. Idag lager alle de store selskapene Pønk-estetiserte fanziner som de sender ut til «alternative» radiostasjoner, butikker o.l. om hvor rocka det er mulig å være i 1993. Samtidig er de påpasselige med å fortelle hvilke artister som representerer indie akkurat nå; igår var det Red Hot Chili Peppers, idag er det Suede og imorgen Jungle Medics. De såkalte indie-listene toppes idag av artister utgitt av verdens største underholdnings-fabrikker med promotion-budsjett som to norske gjennomsnittskommuner, sponset av Levi’s, Coca-Cola, Greenpeace og General Motors. Det er intet mindre enn en liten skandale at Institutt for Begrepstømming ikke har funnet et alternativ til «alternativ» for lenge siden.

I et kapitalistisk samfunn gir den såkalte «80/20-modellen» et godt bilde av hvordan utvekslingen av varer og tjenester foregår. Det vil si at 20% av aktørene står for 80% av omsetningen og omvendt. Fra sos.øk-timene på Oslo Handelsgymnasium lærte jeg at dette var et samfunn i likevekt, der de små og de store aktørene fikk sin forholdsmessige del av kaka. Innenfor musikkindustrien og etterhvert flere andre sektorer er denne modellen nå i ferd med å forskyve seg helt ut i kanten. I realiteten kan vi idag snakke om en 95/5-modell innenfor platebransjen, både fordi de store artistene har blitt så voldsomt store og fordi det utgis så uhorvelig mange flere plater enn tidligere. Det er sagt at på global basis vil det i 1993 komme like mange plateutgivelser som de ti foregående årene tilsammen. Det sier seg selv at ingen lenger kan påberope seg å ha noen oversikt over hele markedet. Klisjémessig kan vi derfor snakke om en ensretting av markedet, at storkapitalen har monopol osv. Men 90-åra er ikke 70-åra (som vi skal komme tilbake til). Retningsbestemte marxistiske modeller gir ikke lenger mening i et samfunn der demokrati og kaos betyr det samme. Kanskje vi endelig har nådd dithen at kunsten har blitt totalt frigjort fra markedet. I hvert fall ser det ut til at det i år vil bli gitt ut flere plater enn det er folk til å kjøpe dem. Hver mann sin CD.

Nothing succeeds like success

Det fremste salgsargument for en utgivelse idag er at den allerede har solgt mange eksemplarer. Leonard Cohen: Nå 40 000! Kjøp den du også! Og hva er vel mer interessant for media enn en skikkelig salgssuksess. Vips: Noen helsider her og noen TV-opptredener der, og så er karusellen i gang for alvor. Dette er i grunnen bare morsomt. langt mer betenkelig er det at de kunstneriske organisasjonene som er satt til å ivareta breddetenkning og nyskapning etterhvert heller ikke klarer å orientere seg ut fra andre kriterier enn medieoppmerksomheten i seg selv. Det være seg Innkjøpsordningen for norske fonogrammer (Ole Edvard Antonsen: Tour de Force), Kassettavgiftsfondet (Ole Edvard Antonsen: Tour de Force), OL-komiteen (Ole Edvard), Kulturrådet (gjett hvem ?) og så videre. Det virker som norske kulturorganisasjoner henger sammen i en usynlig tråd som er festet i toppen av Dagblad- og VG-lista. Og for all del: Ole Edvard er jo nordmann god som noen, kjekk og grei og flink og alltid med et smil på lur. Og ingen har vel gjort noen bedre versjon av «Honky Tonk Woman» siden Mantovani og James Last… That’s what I call norwegian music, vol. 9.

Paradoksalt nok er det bokbransjen representert ved Aschehoug, som har stått for mest strukturell nytenkning innenfor norsk populærmusikk de siste åra. Forlaget har gjort en taktisk genistrek ved å kjøpe Kirkelig Kulturverksted, og har klart å bringe selskapet opp på den celebre listen med kritikerroste, norskproduserte bestselgende CD-utgivelser. Forlaget Aschehoug besitter adskillig tyngde i kulturlivet generelt og kunne i vinter elegant koordinere Kari Bremnes’ Munch-plate med tilsvarende bokutgivelser, og Arne Berggrens suksessbok «Stillemannen» med markedsføringen av den nye CDen til Dronning Mauds Land, der Berggren er hovedmann. Vi går inn i en blomstringstid for flere koblinger av denne typen, på tvers av gamle bransjebarrierer, og hvorfor ikke? Forlagsverdenen spås herved mer og mer innflytelse over det som er igjen av norsk musikkbransje, allerede har de første bokklubbtilbudene over «norsk kvalitetsmusikk» begynt å dukke opp i postkassa. På denne måten har det som tidligere gikk under sjangeren rock (= ungdomsmusikk, opprør) blitt tilpasset et voksent publikum der ropene om revolusjon har blitt til mimrende mummel.

Roots-bølgen rider Norge om dagen, skal man tro salgstall og mediaoppmerksomhet (og hva ellers kan man tro på?) Den norske lengselen etter drømmen om Amerika. Det er så deilig å beholde troen på at at vi lever i den frie demokratiske verden. Som Sputnik sier: «Jeg er en enkel sjåfør og har det godt her i Norge». Sputnik driter i platebransjen som sådan og representerer det som er igjen av hardcore pønk-mentalitet på det virkelig grunnleggende planet, en norsk Johnny Cash. Resten av «roots»-folket i Norge er by-bønder som har trukket i frynser og stetson og fremdeles forteller den rørende historien om onkel som kom fra Amerika med tyggegummi etter krigen. Amerikansk musikk som kan sies å ha noe budskap utover chewing gum-stadiet kommer fra storbyene, ghettoene, men har naturlig nok aldri fått innpass i norske fjell og daler. (Se forøvrig artikkel av Bob Rust på s. 34 i dette nr.)

I musikkindustrien er kvalitativ nyskapning et litt for inte-lektuelt begrep. (Svenske 1: Jag är intellektuell! Svenske 2: Inte jag heller.) I stedet lever bransjen fremdeles på resirkulering av minner og kuvøs gjenopplivning av endeløse rekker av evergreens. Musikkindustrien har begynt å gå i loop, muligens filosofisk tidsriktig ut fra kaosteoriene, men som i løpet av noen ganske få år vil bety en langsom og pinefull død. Norge er ikke engang et u-land musikalsk sett. 75% av omsetningen av musikk i Norge kommer fra utenlandske importerte utgivelser. Bare noen promille av tallene til de norske plateselskapene kommer fra eksport. Så er da også orienteringen mot EF minimal, og tilsvarende; Bevisstheten omkring norsk musikk i utlandet begrenser seg til Grieg og Garbarek (som forøvrig ikke produseres i Norge). Enkelte mindre plateselskaper (Voices of Wonder, dBUT, Tatra, Origo, Progress) klarer fra tid til annen å lansere nye norske produksjoner på nisjemarkeder i Tyskland, Frankrike og Benelux, men ikke på langt nær nok til å overleve på sikt. Alle de nevnte selskaper lever idag uten støtte fra norske kultur- eller eksportmyndigheter, og selvfølgelig i kamp med de amerikanske gigantene. Før OL er over vil fire av fem ha innstilt virksomheten. Sett under ett er det fristende å si at nyskapningens tid er over innenfor de regjerende musikkformatene LP og CD. Og en enkel jungellov sier at resirkulering av surstoff før eller siden vil føre til kvelningsdøden.

Cyber-space, det hyperreelle og det primitive

Når 40 års ensrettet bevegelse innenfor musikkindustrien nå synes å ha stoppet opp vil det være tre circuits tilbake, som etterhvert vil fungere nesten uavhengig av hverandre. Tiden for teknologiske nyvinninger er ennå ikke forbi, og vi vil allerede i løpet av neste år oppleve å kunne gå inn i en platebutikk, bla opp en hvilkensomhelst tittel fra en database og skrive den ned til diskett eller CD i løpet av noen minutter. Bransjens lager/logistikkproblem vil med ett være et avsluttet kapittel. Enda noen få år framover vil de nye ISDN-kabelnettverkene gjøre det mulig å hente musikk direkte til stereoanlegget hjemme via telefonlinjene. Kjøp av musikk vil gradvis bli erstattet av leie av tidsenheter inneholdende lyd/musikk, en avansert utgave av dagens betalings-TV, systematisert muzak. Her vil det være mulig for musikkprodusenter å legge inn lydbiter, enkeltsanger eller lange verk i en eller flere sentrale databaser. Plateselskapenes rolle vil gradvis bli overtatt av rettighetsorganisasjoner og nettverkstrukturer, lyd og musikk frigjort fra objektet (CD-platen), digitale lydbits fra cyber-space. Kanskje aner vi en loop tilbake til strukturene før grammofonplatens tid, til 1920-årenes Kinothek. Den italienske futurist-maleren Luigi Russolo og komponisten Giuseppe Becce var grunnleggerne av datidas mekaniske muzak-maskiner, lydkataloger spesialdesignet for å supplere framvisning av film.

Parallelt med den teknologiske utviklingen vil dagens mediaorienterte gladiator/stadionrock fremdeles forbli en viktig kommersiell markedsnisje, der det hyperreelle aspektet vil gjøre seg stadig mer gjeldende. Her ser vi allerede effektiviteten til amerikanske markedsstrateger gjøre seg gjeldende i å lansere en artist (New Kids on the Block, Ninja Turtles) som en komplett mediapakke inkludert film, video, musikk, dukker, klær tegneserier, dataspill, TV-serier, radioshow, barnebøker, frokostblandinger og bobletyggegummi. Det er morsomt å tenke på at dagens skarve Sputnik-truser om noen få år vil suppleres av søte deLillos-dukker som kan kles av og på og synger «S’il vous plait» når man trykker dem på magen.

Når musikkindustrien er forsvunnet inn i et sort hull i cyberspace er det bare den opprinnelige kommunikasjonsformen lyd som står tilbake. Selv delvis infiltrert av mediaverdenen vil dette representere musikkens urkraft, den direkte og autentiske kommunikasjonen som skjer når mennesker utveksler lyder live. Her vil det i all overskuelig framtid by seg lokale muligheter for de som klarer å representere folkestammen (jfr. Bob Rust). Musikanten som førstehånds budbringer av følelser og stemninger som trubadur, gjøgler, trollmann og agitator. Sputnik, Mari Boine og Ym-Stammen. Isfolkets ekstase, nordmannens musikk.