Dagsavisen skriver i dag at det går mot slutten for Store Norske Leksikon (SNL) på nett. Hvorfor har det gått galt med dette prosjektet?

Bilde av Alexandre Duret-Lutz med en Creative Commons-lisens
I følge Dagsavisen hadde SNL budsjettert med 5,6 millioner i annonseinntekter, men har bare fått under en halv million. Investeringene på 18 millioner kan være tapt hvis ikke SNL får 8 millioner i støtte før nyttår.
Hva gikk galt?
Da vi omtalte SNL første gang i september 2008 skrev jeg følgende:
Når Store Norske Leksikon har vært sperret inne bak en abonnementsordning, så har de tapt. Det finnes såpass mange alternativer som er nesten like gode, at folk har gått andre steder. Det er modig grep de gjør, og jeg tror de vil lykkes.
Jeg tok feil. Og jeg har ombestemt meg. Jeg mente dette kunne funke, men ser nå at det har gått galt både med prinsipper og utførelsen.
SNL har helt fra starten av måtte konkurrere med Wikipedia og Google. Informasjon som den man finner på SNL, finner du drøssevis av andre steder. Bokmålutgaven av Wikipedia har allerede 230 000 artikler som er helt ekstremt høyt sett i lys av at vi bare er 4,8 millioner nordmenn.
Feil #1: Informasjonen finnes andre steder
SNL måtte ha reklame for å overleve. Var dette en smart forretningsmodell? Jeg mener nei. Jeg vil da ikke ha reklame i leksikonet! Enkelte skolebøker delfinansieres med reklame bakerst i bøkene, men på SNL er det reklame på alle sidene. Reklamene er både dårlig plassert og irrelevante for innholdet de kobles til. SNL burde vært uten reklame, finansiert av staten.
Feil #2: Lite gjennomtenkt forretningsmodell
Man pleier å spøke med at “Internett er en samling av lenker”, som det er en fin sannhet i. SNL er lite “internettsk”, fordi det ikke lenkes i artiklene. I SNLs artikkel om Astrid Lindgren er det ikke lenker til Sverige, ikke til Pippi, ikke til Ronja. Det er heller ikke lenker til datoene, årstallene, stedene – slik det er i tilsvarende artikkel om Astrid Lindgren i Wikipedia. SNL blir da en blindgate som ikke leder videre. Ja, det er noen få lenker ved siden av artikkelen men der satt utenfor kontekst og fungerer dårlig i praksis.
Feil #3: Lite “internettsk”
Mange av artiklene er av høy kvalitet fordi SNL tross alt har brukt kompetente folk til å skrive dem. Men det betyr ikke at alt er fantastisk av den grunn. Om du tar artiklene om Astrid Lindgren i eksempelet over så er min personlige mening at Wikipedia-artikkelen er på høyden, om ikke bedre enn SNL-artikkelen. Og Wikipedia-artikkelen sender deg lettere videre som nevnt over. Innen teknologi og nett er det et enkelt prinsipp som gjelder: Skal du få kundene over på noe nytt og bedre, må det være vesentlig bedre eller vesentlig annerledes. Folk skiftet ikke f. eks. ikke fra CD til SACD fordi de fikk enda bedre CD-lyd.
Feil #4: Kvaliteten er ikke bedre enn andre kilder
Og sist men ikke minst: For sent. Hele prosjektet minner om brannslokking, og de burde ha involvert brukerne for mange år siden.
Feil #5: For sent
Jeg har registrert meg på SNL og får derfor e-post fra tid til annen. De har vært ufokuserte og ganske stygge (av utseende). De har handlet om russefeiring, Færderseilasen og hermetikk. Det har vært rare quiz’er og til og med en konkurranse der man kunne vinne leksikonet på papir. Det er strengt tatt ikke så vesentlig for om SNL ble en suksess eller ikke, men har i hvertfall ikke for mitt vedkommende gitt noe bra inntrykk av nettstedet.
Redigeringen og designet synes jeg heller ikke er bra.
Hva med Wikipedia?
Når alt dette er sagt, så er det utfordringer i kø for Wikipedia også. Jeg har nevnt dette såvidt før, og synes Jill Walker Rettberg er inne på noe vesentlig i artikkelen “Wikipedia Academy talk”, det at nettsamfunnet og menneskene som er der.
I love the Wikipedia, and I hate the Wikipedia. Most of what I hate about it is the bickering, the ignorance and the hidden agendas camouflaged by acronyms and templates and bragging about superior knowledge of the rules of Wikipedia. What I love about it is the content, the articles, and the freedom. I want to be able to read an article about anything I’m curious about. I’m thrilled to finally have access to a copy of something very close to “The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy”.
Dette er verdt en egen artikkel en gang; hvordan skal man skape et miljø der de som føler seg proffe får være det, og de som er nybegynnere får lov til å være nybegynnere. Ingen lett balansegang.
Innholdet
SNLs skjebne er ikke avgjort ennå, men i løpet av noen måneder vet vi hva som skjer. Under debatten om fritt innhold på Litteraturhuset snakket William Nygaard om hvor dyrt det er publisere SNL, og at de kanskje måtte legge ned nettutgaven.

William Nygaard, styreleder i Kunnskapsforlaget og Aschehoug-sjef og Jan Omdahl, mediekommentator i Dagbladet. Bilde: Eirik Solheim – med en Creative Commons-lisens.
Jimmy Wales i Wikipedia hadde løsningen: Publiser på Wikipedia, det er gratis.
Oppfordringen til William Nygaard er å ta Wales på ordet. Om det skulle skje at SNL ikke kan fortsette er det synd om alt innholdet blir borte. Da synes jeg vi rett og slett skal lage en dugnad for å kopiere alt innholdet på Store Norske Leksikon over til Wikipedia. Det er faktisk ikke slik William Nygaard sier til Dagsavisen:
Det vil være en stor tragedie for Norge om den mer enn hundre år gamle leksikalske tradisjonen vår nå går heden.
Tradisjonen med at et enkelt forlag har all denne informasjonen samlet vil kanskje forsvinne. Men om Nygaard gjør noen riktige valg vil det leksikalske i høyeste grad leve videre!
Oppdatering: Jan Omdahl kommenterer dette i Dagbladets nettutgave på fredag. I artikkelen “Nygaard versus nettet” sier Omdahl blant annet:
…når Store Norske Leksikon nå kan være i ferd med å tape i kampen mot det brukerskapte nettleksikonet Wikipedia, er det ikke et tegn på global forflatning. Det er en følge av at nettkulturen har skapt en spektkulær kvalitetssuksess med det kollektive kunnskapsprosjektet, og av at Nygaard og hans folk i Kunnskapsforlaget og Store Norske Leksikon rett og slett ikke har evnet å møte denne konkurransen med et produkt av tilsvarende eller høyere kvalitet. Det er det heller ingen andre i verden som har klart. Det er den individuelle og kollektive kompetansens seier over kunnskapsindustrien. Det er, som professor i rettsinformatikk Jon Bing påpeker overfor Dagsavisen, et tegn på at vi har fått en ny kunnskapsindustri, basert på et helt annet rammeverk enn det bokindustrien er vant med.
Og konkluderer med at “…det smaker av en ny verden, men ikke akkurat av forflatning og globalisert monokultur.”