Strekker du ut musikk langt nok, blir den noe helt annet.
Justin Bieber strukket 8 ganger foto: jake.auzzie på Flickr (Creative Commons)
Shamantis, har moret seg med å strekke ut pre-teenhelten Justin Biebers sang U smile til en 35 minutter lang ambient-låt ved hjelp av gratisprogrammet PaulStretch. Og resultatet er helt forskjellig fra originalen: Les videre »
SQL-spørringer i WikiLeaks-dataene fra krigen i Afghanistan avslører forhold det norske forsvaret ikke vil snakke høyt om. FOTO: Marius Arnesen/NRK
Informasjonsstrømmen fra konflikten i Afghanistan har vært nøye styrt av de ulike lands myndigheter. Som lovet i en tidligere artikkel om WikiLeaks kommer NRKbeta her tilbake med en noe mer teknisk beskrivelse av hvordan vi utnyttet dataene fra WikiLeaks til å få norsk-relaterte forhold frem i lyset.
Den norske forsvarsledelsen har ikke villet fortelle i detalj om omfanget av sivile tap i området omkring de norske basene i Afghanistan, blant annet fordi tapstall for sivile og opprørere er ”veldig vanskelig å omtale“, ifølge forsvarssjefens pressetalsmann, major Christian Øverli.
Les videre »
Annonsering i sosiale medier som Facebook er økende. I kvantitet, ihvertfall.
Norske nettbrukere sier de bruker 30 min Facebook – daglig. Dette avspeiler seg også etterhvert i hvor bedrifter putter markedsføringspengene sine: I USA går nå 6,7% av alle penger brukt til markedsføring til annonsering i sosiale medier, ifølge eMarketer.com.
Norge er på verdenstoppen i bruk av Facebook med 62 prosent av norske nettbrukere innom ukentlig.
Facebooksjef Mark Zuckerberg. Foto: Eirik Solheim / NRK
Nå har vi fått tall som forteller at norske medlemmer i gjennomsnitt bruker 30 minutter daglig på Facebook. Bant yngre brukere i gruppen 15 – 29 år er det tilsvarende tallet 45 minutter.
Tallene kommer fra TNS Gallups Interbuss-undersøkelse som spør nordmenn om deres bruk av nye medier. Undersøkelsen er gjennomført blant et representativt utvalg nettbrukere fra 15 år og oppover.
I følge undersøkelsen bruker norske nettbrukere i gjennomsnitt 108 minutter på Internett. Og 30 av disse minuttene oppgir de å bruke på Facebook.
Facebook er det suverent største nettsamfunnet i Norge med nesten 2/3-deler av nettbrukerne innom ukentlig, men nordmenn er også aktive i mange andre sosiale medier. Dog med en helt annen utbredelse enn Facebook. I tabellen under har vi satt opp antallet ukentlige brukere av de vanligste konkurrentene til facebook.
Det var mange som spådde at Twitter skulle bli det store nye sosialet nettstedet etter Facebook, men etter en høylytt inntreden i det norske medielandskapet i 2009 har bruken av mikrobloggtjenesten nå flatet ut på ca 6 prosent ukentlig dekning. Så selv om Twitter får uforholdsmessig mye omtale i hovedstrømsmediene er det lite som tyder på at tjenesten vil få samme utbredelse som Facebook. I en tidligere kommentar har jeg stilt spørsmål om Folk egentlig vil delta.
TNS Interbuss-undersøkelse forteller også 19 prosent av Facebook-brukerne at de besøker tjenesten ukentlig eller oftere fra mobiltelefonen. Det gjør trolig Facebook til Norges mest populære mobilsite.
Fredag 20. august er det norgespremiere på filmen “We Live in Public” i Oslo. Den handler om gründeren, kunstreren, eksentrikeren og nettpioneren Josh Harris.
I april i år fikk jeg sett denne filmen under en førpremiere i regi av filmnettstedet Montages. Og deres egen oppsummering av filmen er ganske treffende:
“Resultatet er både et gnistrende karakterportrett, en syretripp gjennom internetts historie og en inngående, kritisk og reflektert gjennomgang av vårt offentlige liv på nettet.”
Josh Harris tjente sine første millioner ved å starte analyseselskapet Jupiter Research. Og senere gjennom nettvideoselskapet pseudo.com. Sistnevnte førte til at Harris på et tidspunkt var god for 80 millioner dollar. Pseudo sprakk sammen med mange andre selskaper mot slutten av nittitallet da dotcombølgen stilnet. Men Harris ga seg ikke. Ved tusenårsskiftet startet han opp et gigantisk big-brother-konsept. Hundrevis av mennesker levde i full offentlighet i et lukket kjempelokale i New York. Der alt ble overvåket av kamera og distribuert på nettet. Prosjektet ble kalt “Quiet: We live in public”.
Filmen er et portrett av en ekstrem personlighet og gir også et innblikk i den etter hvert surrealistiske verden som utviklet seg. Der til slutt alle tabloidfavorittene kunne brukes for å beskrive det som skjedde: sex, vold, dop og intriger. Og uten å røpe for mye kan jeg si at det endte som det måtte.
Etter dette begynte Harris å eksperimentere direkte på seg selv. Og levde en periode i full offentlighet sammen med sin kjæreste. I et hus der det var mikrofoner og overvåkingskamera over alt. Jeg skal la de som vil se filmen få se selv hvor Harris til slutt ender opp. Men det er ingen hemmelighet at det har vært ganske stille rundt ham de siste årene.
Helt til han dukker opp med en pitch hos investorer i USA nå i sommer. Erick Shoenfeld hos Techcrunch snakket med ham og fikk en gjennomgang av det Harris selv kaller en oppsummering av alt han har gjort så langt: Wired City.
Jeg kan absolutt anbefale We Live in Public. Den er spennende som et rent personportrett. Men også en flott oppsummering av nettets historie og et innblikk i eksperimenter som raskt bringer tankene mot Facebook, Twitter og dagens mest populære tjenester på nettet. I tillegg til dette er den rent dokumentarteknisk imponerende. Med råstoff fra et utall forskjellige formater og en opptaksperiode på ti år.
Og om du er i tvil: her er traileren.
På de fleste områder blir teknologien stort sett bedre og bedre. Men når en type teknologi ikke utvikler seg like fort som en annen kan vi få følelsen av at ting bare blir dårligere.
Så selv om batteriene også har blitt bedre og bedre med årene så har telefonene våre blitt kraftigere og fått utvidet bruksfelt mye fortere. Nå har mobiltelefonen blitt kamera, videospiller, navigeringssystem og all verdens andre ting i tillegg til en dings å prate i.
Derfor blir opplevd batterilevetid bare dårligere og dårligere. Vi i NRKbetaredaksjonen er nok ikke de eneste som må lade telefonene våre flere ganger om dagen når vi er mest aktive. Men der det finnes et behov finnes det løsninger.
Du kan reise langt fordi vi har vist deg hvordan du skal beskytte telefonen mot vann og kulde. Og du vet hvordan du skal få tilgang til internett på reise. Men alt stopper likevel. Fordi du ikke har nok strøm. Så her er noen av NRKbetas beste tips for ekstra strøm på farten.
Du har jo selvfølgelig alltid med deg en lader i vesken. På konferanser og på reise kan det være lurt å ha med seg en ekstra skjøteledning og et forgreningspunkt også. Jeg har fått mange nye venner når jeg har vippet en “padde” med fire uttak ut av sekken og gitt flere rundt meg tilgang på strøm der vi fant den ene ledige kontakten på flyplassen eller i konferansesalen.
For utenlandsreiser må du huske eventuelle overganger. World Electric Guide gir deg full oversikt.
Her finnes mange typer. Kjøp et med god kapasitet. Den måles ofte i milliamperetimer (mAh). Min erfaring er at 2000 mAh er minimum for å kunne gi skikkelig strøm. Et eksternt batteri med den størrelsen vil kunne gi litt mer enn en full lading til en moderne smarttelefon. De fleste løsningene kan lades opp via USB og har også USB som sin utgang. Heldigvis kan de fleste nye telefoner lades med 5 volt fra en standard USB-port.
Her er noen av de vi har testet:
Det ubrukelige.
900 mAh. Denne lyseblå lille dingsen ble kjøpt billig i en eller annen nettbutikk. Har solcellepanel som skal kunne lade den opp i tillegg til at den tar lading fra USB. For lite batteri og for lite solcellepanel. Gir knapt en kvart lading på en vanlig telefon. Og solcellepanelet trenger minst 10 timer med knallsol for å gi litt lading.
Det litt bedre.
2600 mAh. Større solcellepanel. Lader seg opp vha sol eller USB. Med sol trenger du også her veldig mye. Fem til seks timer i direkte sollys. Vil gi de fleste telefoner minst en full lading. Har oppført seg ustabil mot iPhone, som tydeligvis er litt sær og krever mer strøm enn mange andre telefoner for å bli fornøyd og melde at den lader og koser seg.
Les videre »
Når et av verdens største datingnettsteder begynner å grave i datagrunnlaget sitt kan det komme spennende informasjon ut. OkCupid har flere millioner brukere og gjør av og til undersøkelser på sitt enorme arkiv.
Nylig gjorde de en grundig studie av bildene som folk bruker i profilene sine. Når du fotograferer med et digitalkamera lagrer det ganske mye teknisk informasjon om bildet samtidig. Dette blir lagt inn i billedfilen som såkalte exif-data. Eksempler er kameratype, når bildet ble tatt, blenderåpning, lukkertid osv.
Vi har tidligere skrevet at utstyret ikke er halve jobben, men ting kan tyde på at en del rent tekniske faktorer kan spille inn på hvor bra du tar deg ut på et bilde.
Ved hjelp av en omfattende spørreundersøkelse og analyse av exif-data kunne OkCupid analysere seg frem til hvilken kameratype som gjør deg mest attraktiv. Og ikke bare det, men også hvilken blenderåpning som får deg til å se skikkelig sexy ut.
Kamera med utsiftbar optikk dominerer toppen av listen. Og om du vil se attraktiv ut bør du helt klart ligge unna kameraet på mobiltelefonen.
Dessuten bør du få bakgrunnen ut av fokus. Og blitzen gjør at du ser syv år eldre ut.
Men hva med iPhone og sex? Selvfølgelig det billigste tabloidtrikset i boken. Men: folkene hos OkCupid kom frem til at de satt på data om hvilken smarttelefon flere tusen brukere benyttet. Og koblet dette med antallet sexpartnere og alder. Vips, så hadde de et diagram som lar nettsteder verden over kombinere ordene sex og iPhone i overskriften.
For alle detaljene bør du beherske engelsk og ta en tur over til OkTrends.
This op-ed was printed in Wired Italy, June 2010. You can read more about this blog at our english about-page.
Norwegian intro:
Tidligere i vår ble jeg bedt om å skrive en kronikk for Wired Italia. Den stod på trykk i juninummeret og som vanlig prøver vi å publisere våre eksterne medieinnspill her på NRKbeta også. I Wired stod naturlig nok artikkelen på italiensk. Jeg har valgt å gjengi min engelske versjon her. Dette er kjent stoff for faste lesere av NRKbeta, men kan fungere fint som en oppsummering av en del tanker om fremtidens kringkaster.
- “It will cost us a beer or two”
- “What?”
- “Yes, the software is licensed as beerware”
I’m in a meeting trying to explain the cost of the BitTorrent tracker we have just installed at the Norwegian Broadcasting Corporation. It’s not easy. I’ve just finished weeks of explaining why the biggest public broadcaster in Norway should get a system based on the same software powering the Pirate Bay. And now I have to explain the fundamentals of beerware. “You know, if we ever meet the programmer that made the software we need to buy him a beer. That’s it. That’s all he asks”.
This software has helped the government-owned broadcaster distribute terabytes of data to thousands of people. Through a technology that is feared by the media industry, yet extremely efficient and robust, we pump out huge amounts of content at a total distribution cost close to zero. And all of this is just a small technical experiment. But in that meeting, trying to explain the term beerware for a senior executive I realized that we have some exiting years ahead.
“To inform, educate and entertain”, is how the first general director of the BBC, John Reith defined public service broadcasting back in 1929. That definition still works very well. But what if we could ask him today? The internet has democratized distribution. Technical progression has democratized production. This gives us possibilities that was unavailable for Mr. Reith. Sharing and participation combined with an abundance and freedom of choice impossible to imagine in his time.
As a license funded broadcaster we have freedom to experiment with content in cooperation with our audience, without being limited by traditional business models.
One recent experiment was the broadcasting of a seven hour long documentary about a train trip across Norway, on one of our traditional TV channels. With record breaking ratings. Another unexpected result was that people gathered around our documentary through the use of Twitter and other communication tools on the web. In a huge parallel event not initiated by us.
The amount of activity convinced us to publish the whole trip as a free download after the show. Complete with a Creative Commons licence allowing all kinds of use and redistribution. And where the discussion during the broadcast ended, creativity after the broadcast took over. People can now enjoy the journey on the web, in several interesting projects and videos, produced by our audience for free.
Another experiment was including the subtitle files when distributing some of our most popular TV shows on the web. The result was that all these shows have now been translated to English. And some of them translated to German. By our audience, and again for free.
When we do radical experiments giving away our content people tend to ask if we’re not afraid of losing control. But they are getting it wrong. The future is about the audience. The future is about the fact that if you want control over your content you have to be the best provider of it.
Your content will end up on YouTube and the Pirate Bay anyway. But when you’re the best provider, people come to you. Giving you the chance to interact and learn. And giving you the chance to build a business model.
Når du er på ferie blir mobiltelefon, kamera og andre elektroniske dingser utsatt for ekstra påkjenninger. Om vinteren er det kulde som er hovedproblemet. Om sommeren er vann og sand to utfordringer.
Det finnes en god del ferdige produkter på markedet, men når du befinner deg langt fra de store mobilbutikkene og spesialleverandørene av duppedittbeskyttelse kommer du langt med noen småting fra kjøkkenskuffen. Og løsningen er så enkel at mange av dere sikkert har erfaring med den allerede. Men for min del ble det en liten “hvorfor-har-jeg-ikke-gjort-dette-før”-opplevelse.
I sommer overlevde både iPhone og iPad strand- og båtliv ved hjelp av noe så enkelt som en gjennomsiktig plastpose og litt tape. Berøringsskjermen på begge disse dingsene fungerer helt fint gjennom plastposen. Og med litt tape får du posen til å ligge tett og fint. Jeg brukte klassiske plastposer fra Ziploc i forskjellige størrelser.
Takketvære ziploc kunne jeg bruke iPad som kartplotter i båten i sommer. Også når vi mot formodning hadde litt regn eller vind og sjøsprøyt.
Skjermen på iPad er akkurat såvidt god nok til å vise kart ute i solen og ryktene sier at GPS-enheten i iPad 3G er bedre en den relativt unøyaktige saken som sitter i en del telefoner fra samme leverandør. For min WLAN-iPad som ikke har GPS i det heletatt ble løsninge å hacke den for å kunne koble til en svært nøyaktig ekstern 51-kanalers Qstarz GPS via bluetooth.
Og uansett er det her på sin plass å nevne at analogt kompass og draft på papir er viktig i tillegg til GPS. Jeg ville aldri lagt livet mitt i hendene på satellitter og batteriavhengige dingser alene.
Selv om illustrasjonsbildet bærer preg av at en del av mine bærbare dingser for tiden er laget av en leverandør med eple i logoen så betyr ikke det at plastposetrikset ikke kan benyttes på andre enheter med berøringsskjerm!
Og kameraet? Det er en Canon D10 som er vanntett til 10 meter. Der ble plastpose overflødig.
Hvem som helst kan nå laste ned nesten 77.000 fortrolige dokumenter fra WikiLeaks og opprette personlige kopier av den hemmelige databasen. Slikt blir det bråk av.
For et par uker siden fikk omverden et dypere innblikk i skjebnene og de egentlige tallene bak krigføringen i Afghanistan. WikiLeaks-lekkasjen av 76.911 hemmelige militærrapporter gjorde det umulig, også for det norske forsvaret, å skjule omfanget av sivile tap.
I likhet med alle andre medier har også NRK lett med lys og lykter etter lokale forhold i databasen over militærrapporter.
NRKbeta kommer tilbake med en teknisk mer detaljert artikkel om hvordan vi bearbeidet dataene fra WikiLeaks på jakt etter nasjonale nyhetssaker.
Dataene består av en lang rekke rapporter av varierende lengde. De beskriver enkelthendelser og observasjoner knyttet til krigføringen i landet.
Hver rapport ledsages av en rekke datafelter som fra et journalistisk ståsted er meget interessante. Operatørene har blant annet ført detaljert regnskap over antallet drepte og skadde for hver oppføring. Datasettet omfatter også involverte grupper, tidspunkt, geografiske koordinater og mye mer.
Publiseringen er mildest talt kontroversiell. Amerikanske myndigheter fører en intens klappjakt på WikiLeaks’ kilde. Enkelte journalister i USA ble forsøkt nektet å befatte seg med materialet, og noen amerikanske politikere vil unnta nettsteder som WikiLeaks fra et fremtidig, lovfestet kildevern. Én representant foreslår dødsstraff for kildene til slike lekkasjer.
Tidligere har WikiLeaks havnet i søkelyset for å ha publisert videoen av et amerikansk Apache-helikopter som skyter og dreper minst 18 personer – deriblant to journalister. Den angivelige kilden til videoen, den 22 år gamle etterretningsanalytikeren Bradley Manning, er arrestert og anklaget for å ha utlevert hemmeligstemplet materiale til uvedkommende. Han risikerer inntil 52 års fengsel, dersom han blir funnet skyldig i anklagene som er reist mot ham.
WikiLeaks startet opp i juli 2007, som et internasjonalt varsler-nettsted uten noen bestemt geografisk forankring. Nettopp det siste gjør det vanskelig for ulike lands myndigheter å sanksjonere mot nettstedet. Etter hvert har de publisert store mengder hemmeligstemplet materiale som de har mottatt fra kilder over hele verden.
Militærrapportene som ble lekket gir allmennheten oversikt over hva de militære styrkene foretar seg i Afghanistan. Foto: NRK/Marius Arnesen
Nettstedet tilbyr kryptert, ikke-sporbar opplasting av filer over internett. Systemet garanterer varslere full anonymitet, og en av nettstedets frontfigurer, Julian Assange, forsikrer at de vil gå langt for å beskytte sine kilder:
– Vi kommer til å beskytte dem. Dersom de blir eksponert, vil vi kjempe som besatt for å få oppmerksomhet rundt deres sak. Vi vil sørge for advokater og penger om nødvendig for å få dem ut av den vanskelige situasjonen, sier Assange til aljazeera.net.
Det er ikke bare de anonyme varslerne som risikerer forfølgelse. Assange og de andre folkene bak WikiLeaks skal flere ganger ha blitt forsøkt overvåket av amerikanske agenter.
Mye tyder derfor på at også Assange og hans våpendragere har behov for visse forsikringer. På siden over nedlastinger har de gjort tilgjengelig en stor fil på 1.4 Gb, som de har kalt ”Insurance file”.
Filen er kryptert med AES256. Innholdet er dermed utilgjengelig for alle som ikke har krypteringsnøkkelen. Flere nettsteder spekulerer nå i om nøkkelen vil bli publisert dersom noe tilstøter Assange eller noen av hans kolleger.
WikiLeaks ønsker ikke selv å kommentere sikkerhetsprosedyrer.