Se selv hva GM tenker:

Kanskje like interessant som å se og lese om teknologien, er å lese hva slags kommentarer som kommer – både hos Mashable og på YouTube-videoen. Der handler det mye om “fiks de $&$## motorene først” og “hva f… skal jeg med alt det der opp i ruta”. Hva tror du? Tenk deg en mobil i 1990 satt opp mot en mobil i 2010. Tenk deg så dette vi ser her med 20 års utvikling bak seg. Jeg tror det vil skje store ting.

Forklaring: Hva er augmented reality?
Oversikt: Alt vi har skrevet om augmented reality på NRKbeta

Vi har tidligere vist denne videoen fra BMW, som også vil være med på utviklingen:

Ta en titt på dette. VIV Mag driver og lager sitt første magasin for iPad, og det ser imponerende ut:

Together with co-directors Cory Strassburger and Ming Hsiung, we produced a motion magazine cover and feature spread for Viv Mag – an all digital magazine, which would allow us to create content that will be able to live on the iPad and other tablet devices where digital magazines can live.

Du kan teste ut magasinet (bortsett fra touch-funksjonaliteten) på Alexx Henrys nettside (store filer!).

Lokasjonsbaserte tjenester

Lokasjonsbaserte tjenester er forsåvidt ikke noe nytt. Tjenester som Foursquare og Gowalla har vært tilgjengelig lenge (FourSquare ble faktisk lansertpå SXSW2009), og har også etter hvert fått en relativt stor fanskare  i Norge. Men noe mainstreamtjeneste har det enda ikke blitt. Skal man tro den generelle trenden på teknologikonfereansedelen av SXSW i Texas er det imidlertid nettopp lokasjonsbaserte tjenester som er det amerikanerne liker å omtale som “The Next Big Thing”. Også for massene.

Og akkurat SXSW har truffet med sine antakelser før. Det var bla her Twitter i 2007 fikk sitt store gjennombrudd, og årets program er da også gjennomsyret av paneler og fordrag som ramler inn under lokasjonsparaplyen.

Check-inn-tjenester

Både GoWalla og FourSquare er såkalte “check-inn-tjenester”. Kort oppsummert betyr det at man enten ved hjelp av en smartmobil-applikasjon kan sjekke inn på ulike steder.

Er man for eksempel i på en restaurant  har man muligheten til å sjekke inn på denne.  Ved hjelp av mobilens GPS, 3G eller WLan blir man geo-lokalisert, og får muligheten til å sjekke inn på de stedene som er registeret i systemet. Er ikke stedet man sitter på registrert kan man selv legge inn stedet og dermed bli “Founder” av det.

Screenshot fra GoWalla på iPhone

GoWalla og FourSquare fungerer litt forskjellig, men de grove trekkene er helt like. I GoWalla må man faktisk være i nærheten av stedet man vil sjekke inn på, mens man på FourSquare kan jukse og sjekke inn hvor man vil i verden, hvis det er av interesse. FourSquare har også den etter hvert så mye omtalte “Mayor” funsksjonen.

Er man “Mayor” på et sted har man enkelt og greit sjekket inn flest ganger på det stedet, noe som blant annet har ført til at flere steder nå, ved å tilby fordeler til den som er “Mayor”,  følger i fotsporene til baren “Good Hurt” i LA,  som faktisk tilbyr gratis øl til den som til enhver tid er “Mayor”

Marius Eriksen fra Sermo Consultings siste bevegelser

I GoWalla er det også enkelt å se hva nettverket av venner man bygger seg har drevet med i de siste timene. På konferansen SXSW i Austin surrer også bla Marius Eriksen fra Sermo Consulting rundt. Gjennom GoWalla får jeg en fin oversikt over hvor Sermo-gutta er, og hva de har drevet med

Check-in på GoWalla

Når de store massene kommer

Både GoWalla og FourSquare er foreløpig relativt små tjenester på verdensbasis, og har så langt vært forbeholdt teknologi-entusiastene.

Nå ser det imidlertid ut til at også massemarkedet snart blir introdusert for lokasjonsbasert moro. Skal man tror the New York Times innfører nemlig den sosiale nettverksgiganten Facebook lokasjonsbasering allerede neste måned på deres årlig utviklerkonferanse f8.

Geolakasjon på Facebook står for tur

Uten at det har lekket for mye om hvordan dette faktisk vil materialisere seg i Facebook-universet, er det naturlig å tro at både rene lokasjonsoppdateringer, plassering av statusoppdateringer og lokasjon på bilder og video er noe man kan anta dukker opp.

Markedsføring

Money talks

Noe av det mest spennende dreier seg utvilsomt rundt markedsføring. Kunnskapen om hvor man faktisk befinner seg, sammen med hvem man er, hva man liker, hva man har kjøpt før etc, åpner for helt nye måter å reklamere på. Driveren for at markedsførings og reklamebransjen ser ut til å omfavne mulighetene lokasjonsbasering byr på er selvsagt at det er fryktelig masse penger i lokal markedsføring.

Shawn Gunn fra Navteq på SXSW2010

Shawn Gunn fra Navteq snakket under av sessionene på SXSW2010 om hvordan de bruker og ser for seg bruk av lokasjonsbaserte tjenester framover. Et av områdene hvor man ser for seg store muligheter er rundt det man kaller geo-fencing, altså reklame som kun når ut til personer som er innenfor et avgrenset geografisk område. Det kan være alt fra reklame levert deg gjennom Facebook-appen på mobiltelefonen din om tilbud på kaffe på den kaffeen du benytter deg mest av, i det du nærmer deg, til reklame for billige hotellrom på et hotell du nærmer deg i bil-navigasjonen din.

Lokasjonsbasert markedsføring

En enklere form for markedsføring finner vi i muligheten til å skru sammen ulike ruter i tjenester som GoWalla og FourSquare. I Austin Texas kan jeg for eksempel velger å gjøre ruta “Austin Bar Hop“. Der ligger et utall av Austins mange barer inne, og jeg kan, hvis jeg føler meg skikkelig tørst, se hvor mange jeg rekker på en kveld Alle brukerne kan lage sine egne ruter og publisere dem, noe som gjør det til et fantastisk verktøy for å oppdage nye steder når man reiser.

Spill

Selv om spesielt FourSquare har tydelige spillelementer i seg, er potensialet rundt bruken av mobilspill som bruker geolokalisering tilsynelatende enormt.

Et av spillene som ble omtalt i en av sessionene på SXSW2010, og som faktisk er ute og klart til bruk er spillet “Seek’n'Spell“.

Screenshot av Seek'n Spell

Spillet er en form for kombinasjon av geocaching og scrabble. Kort forklart: Du og en gjeng kompiser møtes i en park med mobiltelefoner som har Seek’n Spell installert. Man oppretter et spill, som alle logger på. Deretter plasseres en rekke bokstaver ut i området rundt dere. Når spillet starter er det bare å beine etter bokstavene. Den som ved spillets slutt har klart å sette sammen flest ord med de bokstavene man har samlet sammen vinner. Sosialt, slitsomt, intellektuelt utfordrende og gøy.

Neste skritt

Tasso Roumeliotis fra WaveMarket Inc på SXSW2010

Slik lokasjonsbasering nå foregår er det nesten utelukkende gjennom bruk av gps, wlan og 3G teknologi i mobiltelefonen.

Tasso Roumeliotis fra firmaet WaveMarked Inc snakket i en av sessionene på SXSW om hvordan de jobber med ulike operatører for å flytte geolokaliseringen over på server siden. Roumeliotis og WaveMarkeds teknologi gjør det mulig for de ulike operatørene og tilby en kontinuerlig lokalisering av din mobiltelefon, selvsagt mot at du åpner for det mot de nettsidene/tjenestene du vil at skal ha en slik mulighet.

Serverbasert lokasjon

Ved å flytte geolokaliseringen over på serversiden, og dermed innfør “always-located”,  åpnes det naturligvis for et vell av nye tjenester. Et av eksemplene Roumeliotis viste var fra transportselskapet UShip hvor de har implementert tjenesten som en beta.

Pakkelokalisering hos UShip

UShips sjåfører har fått åpnet for “Always-located” på sine mobiltelefoner, og fra et enkelt webgrensesnitt kan kundene, til enhver tid, sjekke hvor pakken de venter på befinner seg, uten at selskapet trenger å installere ny hardware i bilene. Ikke bare om pakken har ankommet ditt og datt, slik vi kjenner pakkesporing fra idag, men hvor den faktisk befinner seg til enhver tid.

I framtiden vet alle hvor alle befinner seg, hva de gjør og hvem de er.

Daniel Ek fra Spotify. Foto: Per Ole Hagen/NRK

En sesjon det var knyttet store forventniger til på den interaktive festivalen under SXSW, var Daniel Ek, grunnlegger og leder av Spotify. Han ble intervjuet av Eliot Van Buskirk fra Wired foran tre-fire tusen tilhørere. Det store spørsmålet som hang i lufta, var: når blir Spotify tilgjengelig i USA?

Daniel Ek er en usedvanlig veltalende og også tiltalende og tillitsvekkende mann, og det er lett å glemme at han bare er 26 år. Han startet sitt første selskap som 14-åring, og mange mener at Spotify er en av redningsplankene for den globale musikkindustrien. Men noen dato for når de lanseres i USA ville ikke Ek ut med.

- Vi jobber hele tida med å utvikle programmet og legge til funksjonalitet, og i løpet av de neste ukene vil folk merke at vi er på vei mot neste generasjon av programmet. Han var også opptatt av at de ikke vil lansere i USA før neste generasjon er klar, så kanskje svaret ligger her et sted?

Åpningsbildet på Spotify.

En viktig kritikk av Spotify har vært at det ikke genererer så mye penger til artistene og de andre rettighetshaverne. Dette har bl.a. skyldtes at andelen betalende abonnenter har vært for lavt, og at reklamen på gratisversjonen ikke har stått for stort nok bidrag. På spørsmål om hvor mye én, ett tusen, hundre tusen spillinger av en sang genererer, ville ikke Ek gi noe konkret svar.

- Vi legger alle pengene vi tjener i en pott, og så deler vi med alle rettighetshaverne, svarte han. Dette er en annen måte å beregne betaling på enn for andre tradisjonelle tjenester, og kanskje ligger noe av forklaringen på at USA-lanseringen drøyer her. I tillegg er det amerikanske musikkmarkedet veldig forskjellig fra Europa, hvor de så langt er inne i 6 land.

- Vi holder på med forhandlinger med rettighetsorganisasjoner og plateselskapene i USA, og også rundt regnet 5000 publishere, som er en helt annen virkelighet enn vi er vant til.

- I de 6 landene vi er inne i, England, Spania, Frankrike, Sverige, Norge og Danmark, har vi til nå 7 millioner brukere, og ca. 350.000 av disse er betalende abonnenter. Antallet betalende abonnenter øker jevnt og trutt. I Norge er det pr. i dag over 600.000 brukere, men Spotify vil ikke si hvor mange av dem som er betalende.

Daniel Ek fra Spotify blir intervjuet av Eliot Van Buskirk fra Wired.com

Under intervjuet snakket Daniel Ek også om teknikken bak Spotify, P2P. Denne teknologien gjør bl.a. at Spotify ikke belaster nettet like mye som om alt hadde blitt spilt av direkte fra en sentral database. Det valgte også å lage en applikasjon i stedet for en webbrowerbasert løsning, noe som har gjort at Spotify har veldig rask aksesseringstid. Hvis du har en rimelig ok nettforbindelse merker du stort sett ikke at du streamer over nettet i stedet for å spille av fra din egen maskin. I tillegg har de allerede lansert mobile løsninger og muligheten for å lytte både via Mac-en, PC-en eller mobilen off-line.

Andre temaer som ble berørt, var hvordan tjenester som Spotify påvirker totaløkonomien i det musikalske ekosystemet. Her kunne Daniel Ek opplyse om at Sverige hadde en positiv vekst i markedet i fjor, både i digitalt salg, naturligvis i lovlig streaming, og faktisk også i CD-salg. Hans tese er at Spotify driver opp salget av CD-er,

- Jeg kjøper gjerne den musikken jeg elsker, mens jeg bruker Spotify til å høre på all musikken jeg liker.

Det faglige innholdet under årets Broadcast Mountain, som er et årlig symposium for folk som jobber visuelt med film og tv, begynte med Patrik Forsberg fra Stiller Studios som presenterte studioet de har bygget for innspilling av reklamefilm med virtuelle kulisser. Denne reklamen som for tiden går på tv i Norge, er innspilt i studioet.

Ved å sende ned et lite team til hotellet for å gjøre opptak av alle bakgrunnene, kunne de så lage hele området som en virtuell kulisse i computerne i studioet. Deretter kunne de gjøre alle opptak med skuespillere og dansere der. Det hele settes sammen i påsynskvalitet mens opptakene foregår. Slik at kundene kan se på og vurdere resultatene underveis…

For ytterligere å effektivisere riggetiden er studioet fast lyssatt, og RED kameraet er fastmontert på et Cyclops Motion Control system.

Men denne teknologien brukes ikke bare i reklamefilm. Det Los Angeles baserte Stargate Studios bruker dette i stor stil i mange TV-serier, og sikkert i noen av dem du har sett på også, uten at du nødvendigvis har skjønt det.

I artikkelen “En totalopplevelse fra OL 2010 på nrk.no” kan du lese mer om teknologien som ble brukt:

Løsningen er basert på Silverlight-teknologien fra Microsoft og tilbyr omfattende videoinnhold med full PVR-funksjonalitet. Det betyr at du kan spole, pause og se innhold i “slow motion”. Kvaliteten justeres kontinuerlig og automatisk basert på nettverkshastigheten din. Med god nok linje får du se innholdet i HD. Eller for å være helt nøyaktig: det som kalles “HD-Ready” (1280×720).

Vi får for ordens skyld ta med det som vi skrev i den opprinnelige artikkelen, siden det alltid blir diskusjon og spørsmål om dette:

Valget av Deltatres løsning påvirker ikke NRKs arbeid med å få på plass en ny Nett-TV for vårt øvrige innhold. Det arbeidet går sin gang og det er besluttet at videoformatet i den nye løsningen skal være MPEG4/H.264. Vi jobber parallellt med både teknisk utvikling og rettighetsklarering. Vi håper at vi kan tilby så mye som mulig av vårt innhold både via streaming og nedlasting. Vi følger også nøye med på det som skjer rundt HTML5 og helt åpne videostandarder.

Mix10

Mix10 er Microsofts konferanse for utviklere, og foregår i Las Vegas akkurat nå. I en av keynotene ble NRKs OL-løsning nevnt. Dessverre er det ikke embed-koder på videoen så vi får ikke plassert den i artikkelen, men sjekk hva Scott Guthrie og Joe Belfiore viser på Mix10s nettsider. Biten om OL begynner på 28:20 og varer rundt 3 minutter.

(Takk til Arne M for tips! – tips oss gjerne om ting dere tror kan ha interesse for oss!)

Bruk Silverlight til egne streamingtjenester

De forteller også at teknologien bak nå kan lastes ned gratis fra Microsoft, og brukes til å bygge tilsvarende løsninger. Adressen er smf.codeplex.com.

(eller se videoen på YouTube)

Oppdatering: Dagbladet mener dette er Ben Folds, kjent fra Ben Folds Five. Jan Omdahl skriver:

Han synger som Ben Folds, han spiller piano som Ben Folds, og han ser ut som Ben Folds. Da er det er to muligheter: Enten er det Ben Folds, eller så er det en anonym begavelse som likner veldig på Ben Folds.

Chris Conley. Fra The Right To Delete på SXSW 2010. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Hvis jeg ikke lenger vil at alle Facebook-vennene mine skal vite fødselsdagen min, politisk og religiøs holdning, interesser, mobilnummer, mailadresse og hvilke filmer og musikk jeg liker, kan jeg egentlig slette det? Eller finnes informasjonen likevel der? Hvilke rettigheter har jeg på Internett, og hvilke muligheter og begrensinger finnes for at jeg kan gjøre noe med det? Dette var tema for et av panelene på SXSW søndag 14. mars, My Life Take Two: The Right To Delete.

På mandag 15. mars var tema for et av panelene Making Content Relevant to Me, Here And Now. Her ble temaet diskutert fra en helt annen vinkel: Internett inneholder så mye og er så kaotisk og uorganisert at jeg trenger hjelp til å finne frem. Og da finnes det hjelp å få. Amazon hjelper deg med at ”de som har kjøpt denne boka før, har også kjøpt dette og dette”, iTunes, ved hjelp av Genius hjelper deg med musikkvalg, og steder som The Filter og Hunch hjelper deg med hva som helst.

Panelet på Making Content Relevant to Me, Here and Now. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Panelet var tungt bestykket, og interessant nok med ex-Google, ex-sjef for nye artister i EMI Douglas Merrill som den kritiske røsten. Her var også Hugo Liu fra Hunch, David Maher Roberts fra The Filter og Geoffrey Roberts, sjef for musikksatsingen til Nokia. De diskuterte hvordan disse nettstedene kobler informasjon som brukerne gir dem i hva de søker på, hva de ser på, og hvor de går. Dagens morsomste eksempel kom fra Hugo Liu, som viste til kategorien ”Changing from PC to Mac” på Hunch. Da de koblet informasjon om interessen for å bytte med hvor glade folk er i å danse, fikk de en sterk korelasjon mellom de danseglade og Macbrukere.

Hunch

Selv tihører jeg en av dem som skrur av Buzz på Gmailen min, deaktivierer Genius i iTunes , og jeg likte det jeg hørte i The Right To Delete, selv om det kan virke som om vi er forbi The Point of No Return når det gjelder personlig informasjon på nettet. Det skandaliserte nettestedet iam.no er et eksempel på det.. I panelet på The Right To Delete  satt bl.a. Chris Conley fra menneskerettorganisasjonen ACLU og Andrew McLaughlin, Deputy Chief Technology Officer i Obama-adminstrasjonen. Selv om det kan bli mye amerikansk jus i slike paneler var det likevel en sterk bekymring for konsevensene av at det går an å samle informasjon som er temmelig presis og altomspennende om mange mennesker bare ved hjelp av åpne kilder. Og det enkelte individ har få muligheter til å verne seg mot dette. Det er to interesser som kolliderer – samfunnets rett til fri informasjon og individets rett til et privatliv.

Da er også kontrasten stor til det andre panelet, hvor hele poenget var å gi informasjon om deg selv for å få hjelp til å velge hva du skal kjøpe. Social Search er et stikkord her, noe Marius Arnesen har skrevet om her på NRKbeta. Og lokalisering var av flere regnet som de nye store: du kommer til Austin, og vil vite hva som skjer der. Da vet søkemotoren allerede at du liker countrymusikk, wok, japansk mat, og at du er litt alternativ. Når den også vet fra stedsdataene på iPhonen din at du befinner deg litt sør i Austin, vil du antageligvis bli anbefalt å bo på Austin Motel på South Congress, spise rett over gata på Zen, og gå 50 meter oppover til The Continental Club for å høre Dale Watson etterpå.

Erik Lumer

Under SXSW var dette tema på en av sessionene holdt av Erik Lumer fra selskapet Cascaad. Lumer & Co jobber ut i fra teorien om at informasjonen fra de sosiale nettene må filtreres for at vi skal få noe som helst fornuftig ut av den. Hva interesserer akkurat du deg for, akkurat nå?!

Lumer har forsøkt å dele inn måten vi registrerer og tar til oss informasjon fra de ulike sosiale nettene på i fem ulike kategorier.

“Wisdom of the Few: Curators”

Robert Scoble

I denne kategorien havner folk som Robert Scoble, Kevin Rose, Michael Arrington og Guy Kawasaki. Superstjernene innen sosiale medier, som med sine anbefalinger og favoritter fungerer som en form for kuratorer rundt hva som er bra, viktig og riktig.

“Wisdom of the Crowd: Most Popular”

digg.com

Tjenester som Digg, Delicious,og TweetMeme fungerer etter hvem-liker-hva-best-prinsippet, og har etter hvert fått en solid posisjon hva nettdagsorden angår. Havner du i toppsiktet på disse tjenestene med akkurat din historie, bør du sørge for å ha serverparken i orden.

“Wisdom of you friends: Social Search”

Kort oppsummert er Social Search blandingen mellom tradisjonelle søk fra feks Google, men iblandet resultater fra dine venner i sosiale nettverk. Søker du på en produkt, og en av dine venner også har omtalt produktet vil dette tas med som en høyt prioritert bestanddel av søkeresultatet. Det har vært litt stille rundt Googles Social Search, som lenge var i eksperimentell fase, men Google Buzz, må ses på som et skritt i samme rettning.

“Wisdom of the self: Personal relevance”

My6Sense

Personal relevance, slik Lumer her beskriver det, oppsummeres best med tjenester som My6Sense, hvor man forsøker å bygge intelligent software som skal være i stand til å finne ut hva du liker basert på hva du allerede har konsumert.

“Wisdom of the graph: Social Discovery”

Cascaad

Social Discovery er Lumers forsøk på å raffinere utvelgelsesprosessen enda et hakk. Ved å koble sammen mennesker som tilsynelatende har de samme interessene, med disse interessene prøver Lumer, gjennom mobilappen Cascaad, å finne fram til innholdet som til enhver tid passer meg. Nedenfor finner du Lumers foredrag fra SXSW.

Engines Of Sociality Sxsw2010

View more presentations from elumer.

Vanskelig oppgave

Å finne sortere ut det riktige innholdet for enhver bruker til enhver tid, har vist seg vanskelig, og oppgaven blir ikke mindre jo flere sosiale nettverk som introduseres og kobles sammen. Inn og utsjekking av lokasjonsbaserte tjenester, restaurantanbefalinger, breaking news på Twitter og bildene fra sist jobbfest på Facebook. Mulighetene, og kompleksiteten i oppgaven er formidabel.

Hvordan sortere du ut hva som gøy og hva som er støy? Er løsningen knallhard røkting og sammenkobling av ulike sosiale nettverk, eller har du funnet den ultimate tjenesten som sorterer realtidswebben og serverer deg godbitene?

Bill DeRouchery

På konferansens første dag kunne man blant annet høre Bill DeRouchey foredra om “History of the Button”. En svært interessant oppsummering av hvordan knappen som konsept har formet måten vi navigerer på. Fra det som regnes som den første knappen i historien på en lommelykt i 1898, til dagens svært avanserte multi-touch-paneler.

Verdens første knapp

DeRouchey tar oss med på en kjapp tur gjennom flere stadier av enkel interaksjon. På starten av 1900-tallet var knappen i utgangspunktet en bryter som slo av og på noe, for eksempel strømmen på en lommelykt, før den på 1930-tallet for første gang, med introduksjon av radio med “Presets”, representerte en måte å lagre noe på.

På 1980-tallet ble knappen virtuell med introduksjonen av den første Mac’en. Knappen ble noe man brukte til å styre noe på en skjerm. I 1984 kjørte Apple en gigantisk kampanje for å forklare folk hvordan de skulle bruke en mus med en knapp for å kontrollere objekter på skjermen. Det er ikke lengre enn 26 år siden.

Radio med "preset" knapp

Whats next?

DeRouchey forklare gjennom sitt foredrag at knappen har gått fra å være en bryter, til en tradisjonell knapp til dagens overflate (Surface). I dag er det ingen som reagerer på trykke på en glassplate. Å “Pinche” for å zoome i bilder, eller slide et bilde for å se det neste.

YouTube flommer formelig over med videoer av barn som bruker multitouch-skjermen på iPhonen:

Så hvor går ferden for knappen nå?

Skal vi tro DeRouchey er det neste på programmet for interaksjon det han beskriver som “Liquid”, eller “flytende” materiale, som responderer og endrer seg etter hvordan man bruker det.

“Dynamic Tactile Surface” kalles konseptet, og var veldig i vinden i forbindelse med ryktene rundt Apples iPad lansering.

Se den fascinerende videoen her:

Dessverre er det bare et konsept utviklet av Julia Y. Tsao. Hun kaller det “Curious displays” og sier selv:

The project explores our relationship with devices and technology by examining the multi-dimensionality of communication and the complexity of social behavior and interaction. In its essence, the project functions as a piece of design fiction, considering the fluctuating nature of our present engagement with media technology and providing futurist imaginings of other ways of being.

og…

Curious Display “blocks” are tangible and tactile. They occupy and move through physical space, and are thus subject to the same spatial rules and limitations faced by any other physical objects. These constraints lend themselves to potentially interesting outcomes in terms of interactivity and negotiation. An abundance of questions quickly begin to surface–how do they move? How do they behave? Does this movement and behavior begin to allude to the development of a type of personality? How does one communicate with them? Where do they go when you’re not using them? What role do they take on in our daily lives?

Spennende og veldig kreativt. Jeg liker spesielt hvordan uttrykket “out of the box” nå faktisk er 100% sant. Les alt om “Curious displays” på Julias blogg. Og her er hva hun anbefaler om noen av klossene begynner å tøffe seg:

Vi snublet over Digital Journal på jakt etter noe annet. Det er et sosialt nyhetsnettsted som har holdt på i denne formen siden 2006, ifølge eget utsagn.

Som man ser av skjermskuddet under, kan man abonnere på enkeltjournalister, man kan bidra med bedre bilder til andres saker osv.

Ved første blikk virker dette spennende. Vi har ikke kapasitet til å se nærmere på kvaliteten akkurat nå, men nå vet dere ihvertfall at den finnes.

Hanne Kari Fossum som vi her i NRKbeta kjenner fra Tekno kom innom en tur i dag fordi hun er på besøk på Marienlyst. Og en av oppdragene var å lære mer om HD-sminke. Siden dette i første omgang kunne høres ut som en aprilspøk allerede i mars hang vi oss på og ble med bort for å ta en rask titt på disse avanserte flaskene med farge, silikon og haugevis av andre ingredienser som får selv oss her i redaksjonen til å se friske og våkne ut når vi blir skremt inn foran kamera.

Det er ikke helt nye og ukjente teknikker som tas i bruk. De som har arbeidet med sminke for film har lenge vært nødt til å forholde seg til svært detaljerte bilder. Nå inntar altså mye av perfeksjonismen som tidligere var forbeholdt Hollywood og reklamebransjen våre TV-studio.

Oppdatering:
NRK skrev mer om dette i februar.

Ansatte i Nye medier, NRK

Vi ansatte en del nye medarbeidere i fjor i forbindelse med omleggingen av NRK.no.

Vi har nå fått klarsignal for å ansette fire nye i Nye medier. Er du selv interessert, eller kjenner du noen dyktige folk, finner du stillingsannonsene her:

.Net-utvikler for yr.no
Prosjektleder publisering (Polopoly)
Grensesnittutvikler
Interaksjonsdesigner

Pocket Camcorders

Siste generasjon av disse kameraene popper nå ut med muligheten til å ta opp FullHD. Kodak, Pure Digital, Creative og Sony har alle fått disse smårollingene inn i kamerafamiliene sine.

Noe av hovedfokuset fra alle produsentene er enkelhet. Enkelhet, enkelhet og atter enkelthet. Det skal være enkelt å ta opp video, enkelt å spille  av, og ikke minst enkelt å publisere. Felles for de fleste av kameraene er at de har en utskyvbar USB-plugg som går rett i PC eller Mac’en, og oppfører seg som en minnepinne.

Det rosa markedet

amandavardet.blogg.se

Det er helt tydelig hvilket marked det her siktes etter. Videobloggerne, og gjerne de med en såkalt “rosablogg”, er de siktet er innstilt på. Framveksten av disse har vært enorm de siste årene og flere av dem bruker også video i sine blogger. Foreløpig har disse stort sett vært tatt opp ved hjelp av web-kameraet i datamaskinen, med mobiltelefon eller med små kompakt-kamera.

Mest profilert ble kanskje Amandavardet etter at hennes videoer, mer eller mindre frivillig, ble “superhits” på YouTube. Her hjemme på bjerget er kanskje Lars Tangen som har markert seg mest med sine videoer.

Det er altså her elektronikkprodusentene ser for seg at de nye kameraene både vil forenkle opptak og publisering, og samtidig øke kvaliteten på opptakene.

En Pocket Camcorder i bruk

Sony Bloggie

Vi har tatt en titt på et av de siste kameraene på Pocket-Camcorder-stammen, Sonys Bloggie PM5.

Sony ser ut til å være på ballen hva dette segmentet angår, og har blant annet også en konkurranse gående hvor du kan være med i konkurransen om en tur til Hollywood for utvalgte bloggere. Videoblogger Lars Tangen ser ut til å være en av de som “have what it takes”, og har fått en Bloggie utdelt fra Sony for å være med på moroa.

Det har imidlertid vi også, og har fått lekt oss litt med saken den siste uka.

Sonys Bloggie er svært enkel i bruk. Fisk kameraet opp fra lomma. Drei den roterbare linsa i posisjon,  og kameraet slår seg automatisk på og er klar til bruk. Ett trykk på videoknappen og du er i gang med videoopptak. Vil du ta video av deg selv som prater, dreier du bare kameraet videre rundt, og vips så er du selv hovedpersonen i opptaket. Kameraet ligger godt i hånden og er enkelt og betjene.

So far so good.

Sony Bloggie

Videokvalitet

Også videokvaliteten i godt lys imponerer. Kameraet er i stand til å ta video i oppløsningene “1920×1080, 30P”, “1280×720, 60P”, “1280×720, 30P” og “640×480, 30P”. De to siste oppløsningene gir deg også digital bildestabilisering. Ansiktsgjenkjennelse får du på alle oppløsningene, mens en ufattelig treg digital zoom kun er mulig når du ikke filmer i FullHD.

Kameraet har også en egen knapp på baksiden for digitalbilder. I nok lys fungerer 5Mpixel stillbildekameraet tilfredsstillende. I vanlig rom-belysning eller mørkere, er det så og si umulig å ta skarpe bilder. Lukkertiden blir rett og slett for lang.

En enkel meny gjør jobben hva enkle innstillinger angår, noe som bidrar til at kameraet kan brukes av selv teknologi-analfabeter.

Det som irriterer meg mest ved bruk av kameraet er hvor sinnsykt “trang” linsa er. Man skulle tro at det fornuftige for et kamera hvor man skal filme seg selv mye, er at linsa er så “vid” som mulig, slik at man iallefall lett får med sitt eget ansikt når man holder det i hånden. Selv når jeg holder kameraet på strak arm får jeg kun et normalt “portrettbilde”-utsnitt.

Nå er det strengt tatt mulig jeg har kombinasjonen korte armer / stort hode, men hvis vi antar at jeg ligger på normalen, er dette et stort minus med Sony Bloggie. Dette er hakket lettere med stillbilder da disse er i 4:3 format.

Et gedigent handicap

Sony Bloggie, og forsåvidt alle andre Pocket Camcorders så langt, lider imidlertid av et gedigent handicap. De er ikke på nett.

For konseptet Pocket Camcorder har noe for seg. Det er ekstremt enkelt å ta opp video med kameraet. Resultatet blir bra, og det appellere til grupper som ikke nødvendigvis gidder å sette seg inn i all verden av teknologiske duppe-dingser.

Sony Bloggie mangler nett-tilgang

Men når kameraet verken har 3G, Bluetooth eller WLAN, men må kobles til en PC/Mac for å overføre bilder, føles det som et gedigent skritt tilbake i tid. Software som ShoZou har i flere år gjort selv den enkleste kameramobil i stand til å laste video rett opp til YouTube. For å ikke snakke om iPhone og Android.

Nesten ubrukelig software

Mye av problemet med dette kunne vært tatt hånd om av en genial software. Nå har jeg tilgode å se hardwareleverandører produsere genial software, og Sony ser ikke ut til å være et unntak.

"PMB Portable"

Den medfølgende softwaren, som bærer det litt underlige navnet “PMB Portable” gir deg fint oversikt over bilder og videoer som ligger på kameraet. “PMB Portable” ligger på kameraet og kan kjøres direkte fra kameraet når det oppfører seg som en minnepinne.

“PMB Portable”  har også sågar en egen knapp for “Share Online”. Her er allerede “Picasa Web Album” lagt inn som et valg, og alt jeg trenger er å logge inn med min eksisterende Picasabruker, og vips så laster jeg opp stills. Bra!

"PMB Portable"

På video er derimot ståa noe anderledes. Sony har laget en software til et kamera som er rettet inn mot videoblogg-segmentet, som ut-av-boksen ikke er i stand til å laste opp video til noe som helst av de mest vanlige videohostene. Hvorfor YouTube ikke allerede ligger inne som et valg, er for oss et sant mysterium.

Vi har forsøk å legge til YouTube for egen maskin, for det skal visstnok være mulig, men alt den ber om er en URL til YouTube, noe som i sin tur fører til at jeg får et valg i menyen som heter “YouTube”, men som ikke gjør annet enn å åpne www.youtube.com. Det klarer vi fint uten Sonys hjelp.

Dette gjør det faktisk ikke enklere å publisere med Sony Bloggie, enn med et hvilket som helst annet kompaktkamera. Det gjør det imidlertid mye vanskeligere enn med en mobiltelefon.

Overføldig segment?

Vi liker enkelheten produsentene prøver å fokusere på med “Pocket Camcorderene”. At flere får mulighet til å publisere video enkelt til nettet, og attpåtil for en overkommelig sum, er bra. (Kameraene ligger rundt 1500-2000 NOK)

Spørsmålet er bare om Pocket Camcorderene  klarer å finne sitt marked, og om det faller i smak hos videobloggerne. Om ikke mange strakser vil HD-video være standard på de fleste mobiltelefoner. Disse er på nett, og de fleste klarer å knipse bilder og ta video med dem.

Hva skal vi med en Pocket Camcorder da?

På den andre siden ser det ut til at det også er mulig å bruke Pocket Camcorders i mer profesjonell sammenheng. Bildet nedenfor er knipset på CES2010 og viser Robert Scoble med et entourage av folk på slep. Alle utstyrt med et Kodak Zi8-kamera, pimpet opp med mikrofon og lys.

Robert Scoble @ CES2010

Flere tester av de ulike Pocket Camcordere finner du her:

The Flip Ultra HD: http://www.dinside.no/816910/the-flip-ultra-hd

Test av seks ulike kamera : http://www.pcworld.com/article/164197/six_hd_pocket_camcorders_sidebyside.html

Kodak Zi8: http://reviews.cnet.com/digital-camcorders/kodak-zi8-pocket-video/4505-6500_7-33740345.html

Creative Vado HD: http://pcworld.about.com/od/camcorders/Creative-Labs-Vado-HD-Pocket-C.htm

Jorden sett fra Mars, Courtesy: NASA/JPL/Cornell/Texas A&M

HTML5, den nyeste standarden for nettspråk, Et nytt tillegg til standarden for nettspråk gjør det mulig for nettleseren å vite hvor du er og bruke dette ganske smertefritt. Dette kan brukes til en rekke nyttige og unyttige ting – iPhone-eksemplene er kanskje mest kjent; app’er bruker GPS i kombinasjon med annet trylleri til å plassere fotos på kart, finne nærmeste buss-stopp, pranke venner osv.

Vi tror vi kan bruke nettleserposisjonering til mange fine ting. Førsteideen er å la yr.no vise frem værvarsel for der du er, i stedet for at du må velge sted selv. Sannsynligvis er det flere bruksområder.

Men så er det dette: Geolocation-tjenesten i HTML5 bruker ikke GPS som i smartphones. Den baserer seg på hvor nettleverandøren din sier at du er, av og til med litt WLAN-hjelp. Det har ikke samme presisjonsnivå. Vi vet ikke hvor godt denne posisjoneringen faktisk treffer. Derfor vil vi gjerne ha hjelp av dere til å kvalitetssjekke den rundt i landet.

Dette er en test på posisjonering fra maxheapsize.com. Den forutsetter nettleseren FireFox 3.1b3 eller senere (du kan evt laste ned siste versjon av Firefox her). HTML5-tjenesten spør om lov til å bruke posisjonen din øverst i vinduet før det skjer noe. Så du må med andre ord gi tillatelse til at dette skjer.

Tjenesten treffer NRK på Marienlyst veldig godt. Men vi er mer opptatt av hvordan den funker rundt omkring i landet, for folk som sitter på bedriftsnettverk osv. Hvis noen av dere har lyst til å klikke på den, svare i en kommentar hvor godt den treffer (og gjerne skrive hvor i landet dere tester og hva slags nettverk dere sitter på), ville det vært veldig nyttig.

Her er det minst to ulike kudos å hente:
1) Kjør test, og skriv hvor godt den treffer. Sleng gjerne på postnummer.
2) Foreslå ting dere mener kunne blitt bedre på NRK.no om vi kjenner plasseringen din.

Oppdatering: Det går fort galt når utekniske folk skal prøve å skrive om tekniske finurligheter. Torbjørn har allerede nevnt det i kommentarfeltet og Trygve Lie fra NRKs polopolyteam har nå kommet med denne utdypingen:

GeolocationAPI‘et er en ny standard definert av W3C som flere nettelesere i dag har implementert, men er ikke en del av HTML 5. Det er mange ting rundt HTML 5 som “omtales” som HTML 5 uten å være det akkurat nå. Det er dumt både for HTML 5 og W3C, da folk sliter med å skille hva som er hva. HTML 5 er et greit samlebegrep for folk flest, men blant folk som kjenner standarden kommer man skjevt ut om man refererer feil – det står faktisk spesifikt i HTML 5-spesifikasjonen (som er en working draft) at GeoApi’et, med flere API, ikke er en del av HTML 5.

Det kommer nå flere nye standarder fra W3C som browsere implementerer. SVG er f.eks. også en standard som W3C håndhever i likhet med GeoApi’et. Man bør referere til api’et som et Geolocation API (definert av W3C) og ikke en HTML 5-funksjon. I bunn og grunn er dette javascriptfunksjoner gjort tilgjengelig av browseren man kan programere mot fra ting som kjører i browseren.

Nytt NRKbeta design

Og for å si det først som sist. Det er ikke store endringer vi nå har gjort. Det er mer snakk om en evolusjon, enn en revolusjon. Vi beholder “blogg-formen” på siden vår da vi vet det er det dere foretrekker. Mer Magasin-aktig form har vært diskutert, men enn så lenge kjører vi altså den gode gamle bloggformen. Vi benytter fortsatt et klassisk tospaltes bloggtema med sidebar til høyre, men vi har gått litt opp på bredden på den venstre innholdskollonnen fra 570px til 640px. Det er tross alt innholdet som står i fokus på NRKbeta Dette gjør at bredden på NRKbeta totalt går fra 940px til 975px

Vi vil fortsatt ha relativt mange artikler (ti stykk) på forsiden, noe som i følge vår utvikler, Henrik Lied, gjør oss «tyngre enn VG», men det tror vi dere tåler.

Den høyre “sidebaren” er der vi kommer til å eksperimentere litt framover, og innspill på hvilke innholdselementer dere savner der, mottas med takk. I første omgang har vi mer rydda opp i gammel ræl, enn å pøst må på ny funksjonalitet.

Kommentarer

Siste fem kommentarer

Mange har etterspurt en oversikt over antall kommentarer og mulighet til å kommentere når man kommer til bunnen av artikkelen på forsiden. Vi har nå lagt på en nydelig liten AJAX-funksjon, som gir det mulighet til å se de fem-siste kommentarene uten å bytte side, og en enkelt gå videre til selve artikkelkommenteringen.

Du kan nå svare på kommentarer – på riktig vis!

En annen ting vi (endelig) har fått implementert er “threaded comments”. Nå kan du enkelt svare på en kommentar ved å trykke på “Svar på denne kommentaren”, også vil din kommentar bli plassert direkte nedenfor.

Andre elementer

Et av grepene vi har gjort for å “bryte” opp bloggen litt er et nytt element vi har satt inn en “Mest kommenterte/Siste fra”-boks mellom artikkel nummer to og tre. Innspill til flere elementer av samme slag som bryter litt opp er vi veldig mottakelige for.

Mest kommenterte/siste-fra boks

I tillegg til de nye elementene er det også ryddet opp i endel designmessige ting, samt at vi har fått på plass den obligatoriske NRK-toppstripa. Dette gjør at vi ikke er helt fornøyd med toppen vår enda, og ser på flere muligheter til å endre designet på denne. (Vi vurderte lenge å ha en slik liten 90-talls-mann med “Under-construction-skilt” der oppe, men det ble stemt ned med minst mulig margin)

Toppstripa

Helt i bunnen har vi også lagt til en litt mer innholdsrik og ryddig “footer”:

Ny footer

Systemet er fortsatt Wordpress, og programmering og theme er utført av Henrik Lied. Til designet har vi fått hjelp av Simon Bognø.

Finpuss

Det gjenstår nok fortsatt en del finpuss. Og dere finner helt sikkert litt feil her og der. Det kan godt hende du må slette cache-en i nettleseren din. Men alt i alt er vi veldig fornøyde med det nye designet. Hva synes du?

Vi deler informasjon som aldri før. Informasjon om jobb, venner, barn, uvenner, tidligere ektefeller, festdeltakere og alt som faller oss inn. Det blir enklere og enklere. Og raskere og raskere. Ved hjelp av mobiltelefonen kan du dele hva du måtte ønske akkurat når du vil. Og noen ganger deles informasjon som av forskjellige årsaker ikke burde ha havnet i offentlighetens lys.

Facebook, YouTube, Flickr, Twitter og alle de andre tjenestene vi bruker er på mesterlig vis laget svært brukervennlige når man vil publisere. Men ikke alltid like brukervennlige når man vil slette.

SlettMeg skal hovedsaklig være en informasjonstjeneste. Du skal kunne finne ut hvordan du går frem om du vil fjerne informasjon fra nettet. Enten du har lagt den ut selv eller det er andre som har publisert. NRK.no har mer informasjon om tjenesten.

I utgangspunktet et strålende tiltak. Om jeg sender en mail til min dårlige kompis som publiserte det dårlige bildet av meg fra den dårlige festen og pent ber ham fjerne det er det godt mulig at svaret går i retning av “dette er mitt bilde og min facebookprofil, jeg publiserer hva jeg vil!”.

Men om min henvendelse inneholder informasjon om hvilken norsk lov som blir brutt og hva strafferammen kan være kan det hende at svaret blir et annet. Mange ganger kan litt informasjon gjøre underverker. Og SlettMeg virker tydelig og oversiktlig. Den gir deg til og med gode muligheter til å faktisk få kommunisert med et helt ekte menneske også via telefon og mail.

Men oppgaven er formidabel. Mye informasjon er det ekstremt vanskelig å fjerne fra nettet. Uansett hvor mange lover, regler og kontaktpersoner man utstyrer seg med.

Datatilsynets nye tjeneste inneholder også informasjon om hvilket ansvar som hviler på deg når du publiserer. Og informasjon om hvordan du kan skjule nettsider for søkemotorer osv. Og dette er kanskje vel så viktig. SlettMeg er i hovedsak en reaktiv tjeneste. Mens det aller viktigste er å unngå at feil informasjon havner på feil sted i utgangspunktet.

SlettMeg fronter skrekkeksemplene. Men så må vi ikke glemme at all denne kommunikasjonen i all hovedsak er positiv. Vi treffer nye og gamle venner. Vi utvider vår horisont. Vi lærer om andre språk og kulturer. Vi får nye forretningsmuligheter. Vi kan samle mennesker rundt viktige saker. Og i beste fall skape en bedre verden.

Jeg var innom Radioselskapet på P2 og snakket litt med programleder Nina Stensrud Martin om datatilsynets nye tjeneste. Saken kan du lytte til nedenfor.

Radioselskapet: om tjenesten slettmeg.no  by  NRKbeta

Direktelink til MP3.

Unge utviklere i jobb. Bildet henta tatt frå Flickr, og har ein Creative Commons-lisens

Internett er under stadig forandring, noko som fører til at du som utviklar også stadig må fornye deg, og tilegne deg ny informasjon.
Kva for slags teknologier blir viktige å kunne i 2010?

Meldingskøer

Eksempel på korleis eit køsystem kan avlaste registreringsprosessen i ein applikasjon

Eit godt eksempel på dette er registreringsprosessen som dei fleste nettsider har. Scenarioet er vanlegvis som følgjer:

1. Bruker fyller ut eit registreringsskjema, skriv inn brukernamn, passord og epost-adresse
2. Brukeren blir sendt til ei ny side med informasjon om at kontoen blir oppretta, og at ein aktiveringsepost snart er å finne i brukerens innboks

For dei fleste små sider går det vanlegvis fint å integrere heile logikken med oppretting av konto, utsending av aktiveringsepost osb. direkte i applikasjonen. Men kva om sida di havner på Digg, Reddit, Slashdot eller liknande sider, og tusenvis av brukarar byrjer å registrere seg?

Sannsynlegvis byrjer databasen din å kjenne trykket. Så får SMTP-serveren din ein stor baklogg. Konsekvensen av dette er at brukaren kjem til å oppleve sida di som forferdelig treig.

Ved å avlaste registrerings- og verifiseringsprosessen til eit eksternt ledd, får serveren din moglegheita til å bearbeide informasjonen i eit tempo som er passande for den. Og brukaren får inntrykket av at tjenesta di er kjapp og påliteleg.

Dei to mest kjende meldingskøserverane er antaglegvis Apache ActiveMQ og RabbitMQ, som inneheld det meste av funksjoner ein måtte trenge – for applikasjoner av alle størrelser. Du har óg meldingskøer som er litt lettare i vekt, som Resque, Gearman og Beanstalk, så du finn heilt sikkert noko som passer din applikasjon og dine ressurser.

Eit serverside-rammeverk

Veldig få applikasjoner blir i dag bygd opp frå bunnen med blanke ark i Java/PHP/Ruby/Python/ditt-språk-her. Dei aller fleste er avhengig av eit rammeverk som forenkler prosesser som er aktuelle i sammenheng med nettet (enten det måtte være databaseabstraksjon, REST-mønstre, serialisering av objekter osb…). Kvart språk har eit rammeverk som er meir populært enn konkurransen. Python har Django, PHP har Symfony, Java har Spring, og så vidare.

memcached

Hjørnesteinen i einkvar kjapp applikasjon har dei siste åra vore memcached. Utvikla hos LiveJournal for å støtte den eksplosive veksten dei i si tid hadde på ganske begrensa ressurser. memcached er ei enkel, distribuert og minnebasert nøkkel-verdi-database som er lynrask. Berre spør Facebook, som har over 800 servere og 72 TB minne dedikert til memcached.

Ein bruker ofte memcached til lagring av ferdiggenererte HTML-snutter som er komponert av statisk og dynamisk data, for å sleppe at logikklaget må komponere dette på nytt for kvar sidevisning. Eit anna bruksområde som ein ofte finn (blant anna hos Twitter) er “Rate limiting“, for f.eks. å begrense antall ganger du kan oppdatere Twitter-profilen din pr. time.

Ikkje-relasjonelle databaser

Ei bølge av interessante databaser har dukka opp dei siste åra. Dei mest kjende er Cassandra, CouchDB, MongoDB og redis. Hovudforskjellen mellom tradisjonelle databaser, som MySQL, og dei ikkje-relasjonelle databasene som nevnt ovanfor, er at ein går lengre og lengre vekk i frå å beskrive datarelasjoner i databasen, og heller lar applikasjonslaget ta seg av denne prosessen. Store sider som Twitter og Digg har fram til heilt nylig brukt MySQL for å lagre alt av data, for å så laste mesteparten av dette i minne via memcached. Etter kvart innsåg dei at MySQL ikkje gav dei nokon form for fordel ovanfor ikkje-relasjonelle databaser, sidan informasjonen deira allereie var normalisert til eit punkt kor JOINs ikkje var aktuelt (eller fordelaktig ressursmessig).

Begge desse har no gått over på den kraftigaste av dei tidligare nevnte ikkje-relasjonelle databasene, nemleg Cassandra.

(for min eigen del er MongoDB svært interessant: JavaScript-basert, innebygd MapReduce, innebygd 2D-matching, automatisk sharding av data, og JSON som datautvekslingsformat)

jQuery

Ja, eg skreiv jQuery i staden for “eit JavaScript-rammeverk”, då jQuery har posisjonert seg ovenfor konkurransen. Ingen andre JavaScript-rammeverk er meir brukt enn jQuery, og sannsynet er stort for at din noverande eller neste arbeidsgivar bruker det over f.eks. Prototype.js eller MooTools. jQuery har blitt like de facto for JavaScript som Wordpress er for PHP (berre med bedre kodebase, he he), og skal ha mykje av æra for å bringe JavaScript til den kvardagslege nettutviklaren.

Basisforståing for HTML5

I natt publiserte W3C ein ny versjon av dokumentet som spesifiserer kva som er nytt i HTML5, så denne er ganske enkel. Dette dokumentet forklarer fint kva for slags omstillinger du må gjere for å oppdatere koden din til den femte revisjonen av HTML.

Har vi gløymd noko?

Er det noko du savner frå denne lista? Fyll opp!

Link til torrent for første program i vårens sesong:
Trygdekontoret.s03.e01.1024×576.torrent

Link til Rss for deg som vil abonere på alle programmene i vårens sesong:
trygdekontoret_s03.rss

Oppdatering: Trygdekontoret er nå også tilgjengelig som podcast på nrk.no/podkast, eller i iTunes.

Som vi har nevnt tidligere jobber vi med et system for å kunne legge ut flere programmer på BitTorrent. Men inntil det blir ferdig, vil vi fortsette å legge ut noen godbiter til dere manuelt.

For å gjøre det enklere for dere som ønsker å laste ned alt vi legger ut har vi nå fått opp en egen RSS-feed som automatisk publiserer alt vi legger på trackeren vår: http://video.nrkbeta.no/torrents/feed

Og dersom du vil plukke enkeltfiler vil denne siden også oppdateres automatisk: http://video.nrkbeta.no/torrents/

Vi jobber også med en ny og fin side som skal gi dere mer informasjon, bilder fra alle programmene og mulighet til å sette opp abonnement via RSS på enkeltserier.

Your World of Text

Dovegg-litteraturen er i seg selv et fascinerende fenomen, også i den virkelige verden, og det blir ikke mindre fascinerende på Internet. Dikt, små ASCII-tegneserier, “samtaler”, banning, griseprat og morsomheter. Akkurat som på virkelighetens dovegg.

Det er ikke mulig å lime inn tekst, ei heller å holde inn back-space. Man kan slette eller overskrive hva andre har skrevet, og det er selvsagt ikke mulig å moderere på noe vis for den som har opprettet siden. For å navigere rundt i dovegg-verden klikker du og drar siden, og rent teknologisk ser det ut til å være skrudd sammen i HTML og jQuery.

NRKbeta doveggen

Hoved-doveggen ligger på roten av http://yourworldoftext.com/, men man kan opprette sin egen do-vegg ved å rett og slett skrive en tekst etter adressen. Er ikke akkurat den veggen tatt av noen andre, blir den “din”

Vi har derfor æren av å ønske dere velkommen til NRKbeta doveggen, med ønske om at dere bidrar med alskens rariteter på denne fredagen

Vi er inne i en tid av prøving og feiling. Og noen kan feile uten at det har så store konsekvenser. Mens andre får sine feil slått opp på forsiden av tabloidavisene.

Ingeborg Volan og Anders Fagerjord diskuterte politikernes bruk av sosiale medier på Kulturnytt for ikke lenge siden. Og for dem som våkner til sleepcycle i stedet for klokkeradioen innstillt på P2 får dere saken i reprise her.

Politikere og sosiale medier  by  NRKbeta

Direktelink til MP3.

For politikere har jeg troen på en kommunikasjonsform som er mer personlig enn tradisjonelle pressemeldinger, men ikke så personlig at det blir useriøst. Og det er som det blir nevnt i saken ofte forskjell på hva potensielle velgere ser på som useriøst og hva politiske journalister ser på som useriøst.

(Bård Vegar Solhjell – Foto: Eirik Solheim / creative commons)

Men noe av det viktigste er å skjønne at vi i mye større grad enn før snakker om toveiskommunikasjon. Det fungerer sjelden optimalt å bruke Twitter, Facebook og de andre til ren kringkasting. Tar du en titt på twitterstrømmen til for eksempel Jonas Gahr Støre eller Bård Vegar Solhjell ser du mange svar til andre. Meldinger som begynner med @+brukernavn. Og så er også disse blant herrene som ser ut til å ha suksess med sin bruk av dette mediet.

Oppdatering:
Ellers er jeg enig med Olav Torvund i kommentarfeltet: Hadia Tajik er også en av politikerne som behersker Twitter på en bra måte.

(Mette Hanekamhaug – Foto: Eirik Solheim / creative commons)

Stortinges yngste er selvfølgelig også på Twitter. Der drives tilsynelatende ren kringkasting. Men bare tilsynelatende. Mette Hanekamhaug har valgt å benytte Facebook til sin toveiskommunikasjon og oppdaterer Twitter mer eller mindre automatisk fra Facebook, der hun svarer og går i dialog med folk.

Men hva kan politikerne oppnå ved å være tilstede på for eksempel Twitter? De får sansynligvis ikke haugevis av nye stemmer. Så hvorfor skal de da gidde å bruke tid på dette? Fordi de kan bygge lojalitet. Vise faglig autoritet. Trene seg som retorikere. Få hjelp av publikum. De kan oppnå mye av det vi skrev om under tittelen “Effekten av sosiale medier“.

Og dersom du er en privatperson, et mediehus, en bedrift eller en politiker som vil begynne prøving å feiling kan du jo starte her: Fem tips for suksess på det sosiale nettet. Og så lære litt om forskjellen mellom å tale, lytte og samtale.

(eller se videoen på YouTube)

App’en heter “Everyday looper” og finnes i App Store.

Bandet OK Go har hatt kjempesuksess med tredemøllevideoen for låten Here it goes again. 48 millioner visninger står det respekt av. De er selvutnevnte nerder og behandler internett og mulighetene det gir ganske mesterlig. Og da EMI en periode fjernet muligheten til å embedde videoene deres gikk de tydelig ut og sa hva de mente om det. NewTeeVee pratet med vokalist Damien Kulash etter den kontroversen og får svar på litt detaljer rundt saken.

OK Go har laget kule ting etter Here it goes again, og kan nå se ut til å toppe det meste med sin siste musikkvideo. Den er basert på en massiv maskin. De brukte nettet til å komme i kontakt med fysikere, kjemikere, kunstnere og andre som kunne hjelpe dem å bygge maskinen. Da jeg så videoen på YouTube i går kveld hadde den 100 000 visninger. I dag morges hadde den nærmere 800 000. Så da er det bare å lene seg tilbake å nyte et herlig stykke musikk, kunst, fysikk, kjemi, elektronikk og generell nerding:

De har selvfølgelig også laget noen korte “making of”-videoer til denne lille godbiten:

Making of TTSP #1
Making of TTSP #2
Making of TTSP #3
Making of TTSP #4

Maskinen de har bygget kalles en Rube Goldberg-maskin. Og har sitt navn fra den amerikanske oppfinneren og tegneserietegneren Rube Goldberg. En av de mest kjente slike er fra kunstfilmen The Way Things Go av Peter Fischli og David Weiss.

Likevel er det mange som føste gang så noe slikt i en raklamefilm for Honda. Og Honda har senere innrømmet at de rappet noen av idéene til “Cog” direkte fra The Way Things Go.

Uansett er dette lekent og inspirerende. Og litt fredagsmoro på en onsdag.

Kom gjerne med linker til andre Goldberg-maskiner og spennende tilsvarende prosjekt i kommentarfeltet.

Et godt spørsmål skrives i kommentarfeltet på YouTube:

I wonder who’ll be the first to introduce ’social reading’, e.g. enabling comments on pages in a book.

Se også hva Penguins CEO John Makinson sier om planene, fremtiden og bokbransjen:

Makinson ser for seg mye av Penguins innhold aldri blir bøker i ordets vanlig forstand, men heller applikasjoner. Og at selve definisjonen på hva en bok er, forandres:

So for the time being at least we’ll be creating a lot of our content as applications, for sale on app stores and HTML, rather than in ebooks. The definition of the book itself is up for grabs.

Han mener også at dette fører til at forlagene blir MER relevante, ikke mindre. Dette fordi forlagene selv kan teste ut prismodeller og nye formater. Og fordi de får mer informasjon om kundene.

Det er en utfordring også, og Mankinson mener forlagene må være villige til å ta sjanser, teste og prøve ut, og høre på hva publikum sier.

Smartphone VS

Vi snakker selvsagt om den moderne Smartphone’en. I mitt tilfelle en iPhone, i mange andres en Android, Nokia eller Palm. Felles for dem alle er at de har GPS, kompass, akselerometer, kamera og en kraftig prosessor. De er rett og slett små håndholdte datamaskiner, hvor det også er mulig å installere små programmer for nær sagt alle formål. Og akkurat her ligger mye av nøkkelen til både deres suksess og evne til å ta over for andre, mer tradisjonelle dingser.

iPhonen er foreløbig kongen på haugen hva mangfold av applikasjoner angår, og kan i skrivende stund skilte med 150 000 ulike “Apps”. Android Markets inneholder rundt 26.000, mens Palm App Catalog ved årsskiftet hadde rundt 1000 applikasjoner . Nokia har også entret banen og har lansert sin “Ovi Store”.

Smarttelefonen min har rett og slett tatt over for svært mange av de andre dingsene jeg tidligere hadde. Noen fornuftige, andre ikke fullt så fornuftige. I mitt tilfelle er den med meg hele døgnet, og er langt på vei blitt den “multi-dingsen” alle forståsegpåere for få år sa at den kom til å bli.

En vanlig dag

Jeg står opp til det iPhonen min mener er riktig tidspunkt med hjelp av SleepCycle. Når jeg koker egg til frokost er det ikke en egen egg-timer som avgjør når egget smiler, men iPhonens innebygde timer. På vei til jobb sørger navigasjons-softwaren TomTom for at jeg i ørska ikke glemmer fotoboksene langs Ring 2. 1881 har sørget for at jeg lett gjør oppslag i telefonkatalogen fra telefonen.

Skal det knipses kjappe bilder til bloggen, er det stort sett også telefonen som sørger for det. Så også med enkle videoer. Scanneren på jobb aner jeg ikke hvordan fungerer, men alle kvitteringene mine fra reiser scannes med DocScanner. Aldri skal jeg miste en kvittering igjen.

Værmeldingen leveres av yr.no i egen applikasjon, mens voice-recorderen sørger for at alt fra intervjuer til personlige huskelapper også lagres i telefonen. Kveldens skitur i nordmarka trackes med RunKeeper, som også holder treningsdagbok for meg. Mine kompiser som er hakket mer nevedyktig enn meg påstår de bruker vaterapplikasjonen når de skal være handy-men, jeg for min del koker middag med med iPhonen ved min side. Utallige kokebøker er lastet ned. Det står en haug i hylla også. Men de står mer og mer i ro.  Diskusjon rundt verdensproblemer over en øl på Løkka avgjøres oftere og oftere ved hjelp av applikasjonen fra Wikipedia. Før jeg tar kvelden tar jeg en runde gjennom et par tre spill. Fortsatt på samme mobiltelefon. Jeg har en PSP og en Nintendo DS liggende i en skuff et eller annet sted…

Så var det på’n igjen med SleepCycle. Natta!

I tillegg til alt den har tatt over for, kommer en drøss med nye tjenester som jeg benytter meg av i tillegg

Hva så med mediabransjen?

Det er mulig vi lever inne i en teknologi-boble og derav er noe ekstrem i vår omgang med dingser, men også for flere og flere uten den ekstreme interessen for dingser blir mobiltelefonen en stadig mer sentral enhet. Også for alt annet en SMS og telefoni.

Telefonen min har også til en viss del tatt over for den tradisjonelle musikkbutikken, noe vel musikkbransjen kanskje endelig har skjønt?! Papiravisa egner seg også utmerket i det lille formatet. Nå har jeg plutselig fersk NY-Times på bussen, hele verdens videounivers, i form av YouTube, på do og P3 i bilen selv der det ikke er FM-dekning.

Hva skjer så videre? Tar Smartphone’en over for mediekonsum på TV og PC også?

Jeg synes noe av det mest spennende i så måte er lanseringen av iPad og tablets generelt. Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle bruke min smarttelefon til en brøkdel av det jeg faktisk bruker den til idag, og jeg lo nok litt i Sci-Fi-skjegget når de mest framtidsvisjonære påstod dette kun fem år tilbake.

Med en tabletskjerm som er ca fire ganger så stor som den skjermen jeg idag bruker på iPhonen, er jeg helt sikker på at nye muligheter og bruksområder vil åpenbare seg. Ganske sikkert på bekostning av noe.

Kanskje blir det også mulig å begynne å bruke smarttelefonene opp mot andre enheter. Det var mye hype rundt akkurat denne muligheten da Apple slapp 3.0 versjonen av iPhone OS’et. Blodtrykksmålere, insulinmålere og alskens annet eksternt dilldall ble forespeilt oss. Der har det vært kjedelig stille.

Personlig ønsker jeg meg en pulsmåler til iPhonen som snakker med RunKeeper. Men dette har vi jo ønsket oss leeeenge her i NRKbeta…

Hva mer ønsker du deg av din smartphone?

Om du trenger en nærmere forklaring på produktnavn og forkortelser, så ligger det en ordliste nederst i artikkelen. Bildene ligger også i full oppløsning på min Flickr-side.

NRKs OL-team i Vancouver besto av nesten 100 tekniske og redaksjonelle medarbeidere, fordelt på ca 60 i Whistler og ca 40 i Vancouver. Dette var fordelt på fem produksjonssteder og sju ENG-team.

Produksjonssteder

Vancouver: Studio, kamera, regikontroll, EVS og Final Cut-redigering
Whistler: Kamera, liten regikontroll og Final Cut-redigering
Skiskyting/langrennsarena: Fullt bemannet OB-enhet på med redigering på Quantel Newsbox + kontorfasiliteter
Alpint og hopp: Mixed-zone kamera

Vancouver

Studioet i Vancouver hadde to kamera og var bemannet med producer, script, grafikkavvikler, bildemikser, vb/evs operatør, fotograf, teknisk leder/kamerakontroll og lyd.

Inn til regikontrollen i Vancouver fikk vi HD-videolinjer fra alle de andre produksjonsstedene samt videolinjer fra alle arenaer, og linje (fiber) videre fra Vancouver til Oslo. Fiberlinjen mellom Vancouver og Oslo hadde en total kapasitet på 80mbit/s, der 60mbit/s var dedikert HD-videosignal og 20mbit/s er dedikert data/telefoni. Dette sambandet kalles for FiNE, og er en tjeneste som leveres av EBU.

Konvertering 60Hz / 50Hz

Hele produksjonen fra Vancouver ble gjort i 1080i60. Dette betyr at det måtte gjøres en frameratekonvertering før det kan sendes på lufta i Norge siden sendeformatet vårt er 50Hz. Dette gjøres med en Alchemist Ph.C HD.

Signalet ble konvertert fra 1080i60 til 1080i50 før det ble sendt til Oslo. Ut fra HK ble signalet igjen konvertert til 720p50. Les ellers mer om NRK1 i HD her.

Redigering

Sju ENG-team var i sving i Vancouver og Whistler, der alle hadde hver sin mac med Final Cut Pro. Opptakene ble gjort i XDCamHD, 1920×1080i. Redigering og avviklingsformat var dvcprohd 100. I Vancouver og Whistler var det satt opp et nettverk med xStore-servere, der alt råstoff ble kopiert inn. Det gjorde at alle redigeringsstasjonene hadde tilgang til samme råstoff.

Ferdig redigerte saker ble lagt tilbake i en watch-folder-mappe på xStore, som gjør at sakene automatisk ble kopiert inn til EVS for avvikling. Saker kunne også filoverføres inn til denne watch-folderen via ftp. Det betyr at man kunne sitte på hotellrommet og overføre saker via ftp rett inn til EVSen!

Grafikk

Når vi produserte sendingene fra Vancouver, ble det lagt på grafikk, for eksempel navn på reportere og navn på intervjuobjekter. Men siden man ville ha et rent signal hjem til oslo uten grafikk for arkiv, så fjernstyrte man en grafikkmaskin i Oslo fra regikontrollen i Vancouver. Det betyr at vi kunne gjøre opptak av såkalt “cleanfeed” i Oslo. Til dette brukes VizRT.

Vi hadde en VizRT lokalt i Vancouver, og en viz i Oslo. Viz’en i Vancouver var kun for påsyn.

Ordliste

ENG: Electronic News Gathering, altså “innsamling av nyheter”, lette team som drar rundt og lager reportasjer etc.

EVS: I NRK betyr dette som oftest de boksene som tar opp video for oss i stedet for videospillere. Er et firma som lager en rekke produkter rundt dette.

Final Cut: Apple programvare for redigering av video. All videoredigering i NRK foregår på Final Cut Pro, med unntak av endel nyhetsredigering hvor det brukes Quantel-produkter.

Quantel Newsbox: Redigeringssystem for video som bruker i NRK av Nyhetsavdelingen og NRK Sport.

OB: Nei, ikke sanitærprodukt men Outdoor broadcasting. I praksis betyr det store busser med egen regikontroll, lyd, kamerakontroll, kameraer og video.

Mixed Zone: Det området på et stadion der pressen kan intervjue utøverne. Kollega Marius Arnesen lagde videoen “Kaos i Mixed Zone” i forbindelse med VM i alpint i 2009.

Vizrt: Norsk firma som leverer grafikk, 3D- og videoløsninger til fjernsyn og nett.

Spørsmål?

Har du ellers spørsmål så er kommentarfeltet åpent! Vi har tidligere lagt ut artikler merket “bak kullisene” fra Himmelblå, Mesternes mester og innspillingen av promo for OL:

YouTube ble åpnet for betatesting i mai 2005 og ble offisielt lansert som tjeneste i november samme år. Etter dette fulgte en eventyrlig vekst og mindre enn et år etter lansering ble YouTube kjøpt av Google for 1,65 milliarder dollar.

(Chad Hurley på DLD i 2009, Foto: Eirik Solheim, Creative Commons))

Noe som selvfølgelig blir annonsert av Steve og Chad på YouTubes offisielle kanal. I en video der de nesten klarer å skjule at de nettop har blitt mangemillionærer…

Dagens estimater sier at ca 20 timer ny video blir lastet opp til YouTube hvert minutt, at nettbruken til YouTube alene i 2007 var den samme som for hele internett i 2000. Og at YouTube i mars 2008 hadde en million dollar pr. dag i båndbreddskostnader.

Oppdatering:
Som Vebb nevner i kommentarfeltet: det finnes også teorier som tyder på at YouTube har sånn ca. null dollar i båndbreddekostnader.

Nøkkelen til suksess

Det er umulig å si helt nøyaktig hvorfor akkurat YouTube vant krigen om videodominans på nettet. Men noen faktorer er ganske tydelige. Og en av dem er rett og slett navnet. YouTube er et bra navn. Lett å huske og beskrivende uten å være overtydelig. Men et godt navn er ikke nok.

Google lanserte selv “Google Videos” i januar 2005. Og ledet med andre ord rent tidsmessig over YouTube. Men endte med å måtte betale 1,65 milliarder dollar for konkurrenten likevel.

Google baserte sin første utgave av Google Videos på et eget videoformat, en egen videoplayer og en egen plugin som du måtte installere for avspilling. Mens YouTube baserte seg på Adobe Flash for avspilling. Noe som også krever en plugin i nettleseren til brukerne, men Flash var selv i 2005 en plugin veldig mange allerede hadde installert.

Dessuten satset Google på forhåndsmoderering av alle videoer. Du lastet opp og måtte så vente på godkjenning før videoen din ble publisert. Mens YouTube dunret ut alle videoer så fort maskinene klarte å få dem på nett.

Mens Google satset på teknisk kvalitet og moderert trygghet satset YouTube på tilgjengelighet, brukervennlighet og hurtighet. Google endret senere avspillingsformatet til Flash og fjernet også forhåndsmodereringen. Men da var det for sent. YouTube hadde allerede vunnet.

I november 2005 ble også en tjeneste ved navn “Revver” lansert. Funksjonsmessig ganske identisk med YouTube. Revver lar folk enkelt publisere video på nett. Denne tjenesten hadde også teknisk sett bedre kvalitet enn YouTube da de startet. Men baserte seg på avspilling gjennom QuickTime. Det var heller ikke tilgjengelig nok. Og selv om Revver fra første dag delte reklameinntektene med brukerne var ikke det nok. Det ble for lav tilgjengelighet med QuickTime og da Revver byttet til Flash var det for sent for dem også. De er fremdeles i live, men traff ikke på noen måte like bra som YouTube.

Da jeg lastet opp min første video på YouTube i desember 2005 var de akkurat like ukjente som Revver. Og videoen jeg ville vise på nett ble møysommelig lagt begge steder. På Revver så den lekker ut i god kvalitet og jeg fikk til og med noen dollar inn på PayPal-kontoen min etter hvert som folk tittet på den. Likevel husker jeg at jeg reagerte på den ekstreme enkelheten ved YouTube. Både selve publiseringen, avspillingen og muligheten for å legge videoen inn på min egen blogg.

Så mye av suksessen kan vi nok skrive av på kontoen for tydelighet, enkelhet, tilgjengelighet og brukervennlighet. Faktorer som ikke kan fremheves nok i de fleste diskusjoner om nett og teknologi. Og faktorer som vi har diskutert tidligere på NRKbeta.

Jeg var innom Radioselskapet på P2 for å snakke om YouTubes eventyrlige suksess for to uker siden. Og som en liten ekstra bonus får dere den saken her.

Innslag fra Radioselskapet i anledning YouTubes femårsdag by NRKbeta

Direktelink til lydfil som MP3.

Her ligger meta i mange lag oppå hverandre, også i historien om hyllesten til XKCD. Den starter med en UTROLIG nydelig promo for Discovery Channel (jeg har laget promoer for NRKs programmer i åtte år, og hadde jeg lagd denne så hadde jeg tatt helg etterpå):

Så lager XKCD denne stripen:

Så lager NoamR denne videoen:

(Videoen har en CC-lisens, og sangen kan du også laste ned med CC-lisens)

Og til slutt (?) lager Olga Nunes og Elaine Doyle denne hyllesten…

…med en en rekke nettkjendiser, som Neil Gaiman, Wil Wheaton, Cory Doctorow
Lawrence Lessig, Bruce Schneier og Jason Kottke.

Hva kan mer man si? Vi elsker internett, og vi elsker XKCD. Alle sammen nå: Boom de yada, boom de yada…

PS. Opp med en hånd de som på et eller annet tidspunkt har vurdert dette…

Likevel er det ingen av konkurrentene våre som lenker til øvelsene når de omtaler OL. Er dette rart – eller forståelig?

Marit Bjørgens OL-gull kan du se på NRKs OL-sider i 30 dager.

Spurte først på Twitter

Jeg spurte på Twitter for en time siden, og har fått mange svar alt. Dette er en såpass interessant diskusjon at den fortjener lengre enn 140 tegn. Derfor følges den opp her på NRKbeta. Først – her er noen av svarene fra Twitter – med lenker til dem om du vil diskutere videre med den som sier noe.

Marius Jørgenrud: De frykter kanskje for konkurransen? Jeg mener det er synd. Både VG og Db kunne med fordel lenket langt mer enn de gjør.

Geir Aasen: Forståelig, enten så vil ikke nettavisene at trafikken skal “stikke videre” eller så veit de bare ikke at det er lov å linke.

John Erik Riley: Rart. Forstår ikke hvorfor huffpost-løsningen ikke er mer utbredt i norske medier. Slik skaper man et hjemsted, et sted man stoler på.

Andreas H. Lunde: Forstålig. jeg hadde ikke lenkt, eller reklamert for nrk nett-tv i en sak uten at det var en god grunn. at “det er der”, er ikke nok. og Mulig at journalisten ikke er klar over tilbudet?

Jon Lien: Forståelig fra et old-mediaperspektiv. Men fra et new-mediaperspektiv burde man kunne embedde videoene. Men kunne de hatt videoen, gjerne klart merket NRK på egen side ville det vært større linkeinsentiv.

Kenneth D. Nordahl: Hvis en lesere av f.eks. VG trykker for å se videoen på nrk.no kan det hende de følger resten av OL der siden det er en bedre side.

Andreas H. Opsvik: Eg vil seie forståeleg, sidan NRK i utg.pkt. er ein konkurrent. Dersom det hadde vore på YouTube (sjølv utan embedding) hadde dei gjort det.

Oda Rygh: RART! Frykten for de eksterne lenkene i nettaviser er da noe vi er kommet forbi..? og Skjønner frykten for å miste trafikk, men den måten der å drive journalistikk på fikk meg til å navigere MER vekk, ikke mindre.

Thordur Arnason: NRK er en innholdsprodusent, det er avisene også. Å ikke lenke til hverandre er å tro konsumenten er dum. #dinosaurer #walledgarden

Gunnar Lium: Er forståelig, men ikke riktig, så klart. På tide at alle mediehusene åpner portene og våger å linke til konkurrenter.

Hva er det folk vil se når de leser om jubelen?

Og til slutt – og denne jeg mener trumfer alle andre forklaringer:

Anders Løvstad: Jeg synes det er rart. Vil man se Bjørgen juble, eller vil man lese en beskrivelse av jubelen. Svaret sier seg selv.

Jeg mener personlig at nettavisene er – som Thordur sier over – dinosaurer som prøver å stenge folk inne i egne lukkede hager. Det gjelder også oss i NRK. Daglig finner du artikler om ting som er referert fra andre steder, uten å lenke til kilden.

Nå under OL mener jeg det er spesielt merkelig at jeg ennå ikke har funnet en eneste lenke til videoer av øvelsene hos de tre største konkurrentene (og korriger meg gjerne om jeg tar feil!). Jeg mener det er dårlig journalistikk når VG for eksempel omtaler Sveriges hockeykamp i natt, og ikke lenker til selve kampen som finnes i sin helhet på NRKs OL-sider.

Eller når Dagbladet forteller at Shani Davis forsvarte 1000-meter gullet, men ikke lenker til hele 1000-meteren som ligger på NRKs OL-sider. Det finnes en haug med slike eksempler. VG har for eksempel oversikt over dagens øvelser, med oversikt over norske utøvere – men forutsetter da at folk skal se alt på tv. Ikke noen lenker til selve øvelsene – som alt ligger ute.

Penger å tape

Jeg skjønner veldig veldig godt argumentet om at det å lenke til NRK fra VG og Dagbladet er å gi bort trafikk og dermed inntekter. Og det er enkelt for meg å sitte her i NRK med faste inntekter og snakke om hva konkurrenter som må tjene penger bør gjøre. Absolutt.

Kan det likevel være mulig å diskutere dette på et prinsipielt grunnlag? Jeg gjentar at jeg synes det er dårlig journalistikk å omtale noe som leserne dine faktisk kan se, men at du lar være å lenke til det. Selv om det ligger hos en konkurrent av den avisen du jobber i.

Morten Josefsen kommer med en betimelig tanke: Flott at NRK vil bruke utstrakt lenking til TV2 og Premier League til høsten.

Der er jeg med Morten; om TV2 legger ut kampene på nett uten å ha en betalingsløsning mener jeg at vi i NRK bør lenke til dem hver gang vi omtaler kampene. Jeg tror derimot ikke TV2 kommer til å legge ut kampene på nett uten abonnement, og jeg synes det er dårlig journalistikk å lenke til sider som er stengt inne bak betalingsløsninger.

Vidar Falkenberg spør også godt: Tror du avisene hadde lenket mer til NRK hvis sidene var reklamefrie?

Det er et bra poeng; å sende trafikk til NRKs sider kan i ytterste instans være med å minske egen inntjening på reklame.

Lukkede murer

Oda Rygh sier hun trodde at den tiden var over da man ikke lenket ut av egen avis? Jeg mener den ikke er over, og OL er et godt eksempel på at norske journalister ikke lenker til konkurrenter. @Orjas får nest siste ord:

Elin Ørjasæter: Interessant spørsmål. Jeg tror det hadde vært strategisk lurt å lenke rått og ubehersket.

Enig.

Hva synes du?