Vi snublet over Digital Journal på jakt etter noe annet. Det er et sosialt nyhetsnettsted som har holdt på i denne formen siden 2006, ifølge eget utsagn.

Som man ser av skjermskuddet under, kan man abonnere på enkeltjournalister, man kan bidra med bedre bilder til andres saker osv.

Ved første blikk virker dette spennende. Vi har ikke kapasitet til å se nærmere på kvaliteten akkurat nå, men nå vet dere ihvertfall at den finnes.

Jorden sett fra Mars, Courtesy: NASA/JPL/Cornell/Texas A&M

HTML5, den nyeste standarden for nettspråk, Et nytt tillegg til standarden for nettspråk gjør det mulig for nettleseren å vite hvor du er og bruke dette ganske smertefritt. Dette kan brukes til en rekke nyttige og unyttige ting – iPhone-eksemplene er kanskje mest kjent; app’er bruker GPS i kombinasjon med annet trylleri til å plassere fotos på kart, finne nærmeste buss-stopp, pranke venner osv.

Vi tror vi kan bruke nettleserposisjonering til mange fine ting. Førsteideen er å la yr.no vise frem værvarsel for der du er, i stedet for at du må velge sted selv. Sannsynligvis er det flere bruksområder.

Men så er det dette: Geolocation-tjenesten i HTML5 bruker ikke GPS som i smartphones. Den baserer seg på hvor nettleverandøren din sier at du er, av og til med litt WLAN-hjelp. Det har ikke samme presisjonsnivå. Vi vet ikke hvor godt denne posisjoneringen faktisk treffer. Derfor vil vi gjerne ha hjelp av dere til å kvalitetssjekke den rundt i landet.

Dette er en test på posisjonering fra maxheapsize.com. Den forutsetter nettleseren FireFox 3.1b3 eller senere (du kan evt laste ned siste versjon av Firefox her). HTML5-tjenesten spør om lov til å bruke posisjonen din øverst i vinduet før det skjer noe. Så du må med andre ord gi tillatelse til at dette skjer.

Tjenesten treffer NRK på Marienlyst veldig godt. Men vi er mer opptatt av hvordan den funker rundt omkring i landet, for folk som sitter på bedriftsnettverk osv. Hvis noen av dere har lyst til å klikke på den, svare i en kommentar hvor godt den treffer (og gjerne skrive hvor i landet dere tester og hva slags nettverk dere sitter på), ville det vært veldig nyttig.

Her er det minst to ulike kudos å hente:
1) Kjør test, og skriv hvor godt den treffer. Sleng gjerne på postnummer.
2) Foreslå ting dere mener kunne blitt bedre på NRK.no om vi kjenner plasseringen din.

Oppdatering: Det går fort galt når utekniske folk skal prøve å skrive om tekniske finurligheter. Torbjørn har allerede nevnt det i kommentarfeltet og Trygve Lie fra NRKs polopolyteam har nå kommet med denne utdypingen:

GeolocationAPI‘et er en ny standard definert av W3C som flere nettelesere i dag har implementert, men er ikke en del av HTML 5. Det er mange ting rundt HTML 5 som “omtales” som HTML 5 uten å være det akkurat nå. Det er dumt både for HTML 5 og W3C, da folk sliter med å skille hva som er hva. HTML 5 er et greit samlebegrep for folk flest, men blant folk som kjenner standarden kommer man skjevt ut om man refererer feil – det står faktisk spesifikt i HTML 5-spesifikasjonen (som er en working draft) at GeoApi’et, med flere API, ikke er en del av HTML 5.

Det kommer nå flere nye standarder fra W3C som browsere implementerer. SVG er f.eks. også en standard som W3C håndhever i likhet med GeoApi’et. Man bør referere til api’et som et Geolocation API (definert av W3C) og ikke en HTML 5-funksjon. I bunn og grunn er dette javascriptfunksjoner gjort tilgjengelig av browseren man kan programere mot fra ting som kjører i browseren.

FOTO: G.E. Supply fra The Library of Virginia på Flickr

Nå er tjenesten klar for å alphatestes under første delfinale i Melodi Grand Prix. Så om dere har tid og lyst til å prate med venner og verden forøvrig om det dere ser på skjermen, er dere hjertelig velkommen til å bli med på testingen.

Men finnes ikke dette allerede?

Det finnes tjenester som MSN, IRC, Facebook chat, Twitter, Cover It Live osv som alle dekker noen av oppgavene, men det å samle samtalene og gjøre dem enkelt tilgjengelige er ikke gjort før, såvidt vi kan se.

Trenger vi TV-prat?

Samtidig medieopplevelse – det at en hel nasjon sitter og ser Oddvar Brå brekke staven, Alexander Rybak vinne Eurosong-finalen i Moskva eller en mann si noe spesielt klokt eller spesielt dumt på Dagsrevyen samtidig – er et langsomt utdøende fenomen, fordi folk venner seg til å oppleve ting tidsforskjøvet og hver for seg via digitalTV-bokser. Enkelte samfunnsforskere mener dette er et tap for samfunnet – at de samtidige opplevelsene binder oss sammen og gir oss en kollektiv opplevelse av et vi. NRK kan ikke gjøre så mye med samtidigheten, men vi kan ihvertfall styrke den felles opplevelsen ved å gi publikum en arena for å snakke sammen om det de opplever.

Medieanalytiker i NRK Analyse Iacob Chr. Prebensen har tidligere uttalt på NRKbeta at det ligger et potensial for NRK i å legge til rette for at publikummet kan diskutere tv- og radioprogrammer med hverandre samtidig som de kringkastes og at det å legge til rette for publikumsdiskusjoner på internett ligger nært kjernen av samfunnsoppdraget til NRK. Vi har tatt dette på alvor og satt sammen tjenesten TVprat for å teste og forstå mer.

Også andre snakker om tjenester som knytter sammen TV og nett. For eksempel The Next Web og NY Times.

Hvordan har vi laget TV-prat?

Vi har lagt vekt på å finne opp minst mulig fra bunnen av i denne fasen, så ikke vi investerer masse tid og krefter før vi vet om det er et tilbud publikum ønsker seg.

Etter å ha bedt NRKbetas lesere om hjelp, valgte vi å lage en løsning basert på åpen kildekodesystemet OpenFire.

Håndteringen av brukere, hva de heter, bilde av dem, hvem de er venner med osv har vi basert på Facebook, ettersom de aller fleste allerede har en Facebook-konto. Dermed trenger heller ikke de som ønsker å teste TVprat å gå gjennom registreringsprosesser, legge til venner osv. – de forholder seg rett og slett til det nettverket som allerede finnes på Facebook.

Vi har også valgt å lage førsteversjonen av tjenesten som en applikasjon inni selve Facebook, fordi måten disse virker på er kjent for mange brukere og lærekurven dermed blir lavere.

På sikt vil vi legge til rette for en egen brukerbase slik at folk som ikke er Facebookbrukere også kan benytte tjenesten, men i en testfase er denne begrensningen til å leve med.

Hva vil vi på sikt?

Det vet vi ikke. Først må vi finne ut om folk liker dette og hvordan de bruker det. Men vi har i hvertfall èn klar og tydelig plan: I løpet av kort tid kommer vi til å legge til funksjoner som gjør at man kan prate om enkeltprogrammer; altså at det er ett “rom” for Skavlan, ett “rom” for Senkveld og ett for NRK2s historiekveld. I tilknytning til dette legger vi opp til at man skal kunne invitere venner til å se et program sammen med seg.

Hva om det kræsjer?

Det er vi forberedt på at det kan gjøre. Dette er en tjeneste vi har laget for å teste, og tester vi noe live på kveldstid kan mye gå galt. Men så lenge alle parter er forberedt på det og er tålmodige, så håper vi det likevel vil bli OK mesteparten av tiden.

Hva kan du gjøre?

Om du har lyst til å være med på testingen, kan du klikke HER, da kommer du til siden der du setter opp TV-prat-applikasjonen.

Vi har ikke hatt tid til å lage så mye forklaringer og slikt ennå, men håper vårt nettvante og oppegående publikum klarer det likevel.

Om du vil teste det mest mulig realistisk, kan det hende det føles riktigere å invitere noen egne venner til TV-prat enn å bare prate med Spesielt Interesserte, men det velger du selvsagt selv…

Kommentarfeltet nedenfor er -som vanlig- behørig klargjort for tilbakemeldinger, spørsmål, ris, ros og rop om hjelp med TV-prat.

“Beatles Information Design” av shockds på Flickr under Creative Commons-lisens.

Musikklytting flytter seg fra fysiske formater til streaming

Eirik Solheim fortalte igår om hvordan han erstattet platehyllen med iTunes og deretter Spotify. Han er ikke alene. En undersøkelse BI presenterte denne uken, viser at 31% i aldersgruppen 15-29 år har benyttet tjenester som Spotify i første halvår 2009.

Jeg har gjort det samme og dette har ført til noen endringer i hva jeg hører på:

I gamle dager sto jeg foran platehyllen og kikket litt frem og tilbake før jeg bestemte meg for hva jeg ville høre på. Av og til plukket jeg noe helt annet enn det jeg først hadde planlagt, fordi blikket mitt streifet en plate jeg plutselig fikk lyst til å høre på. Den fysiske hyllen, og måten musikken var organisert på i den, fikk derfor lov å være med å bestemme hva jeg endte opp med å høre på. Slik er det fortsatt…

Ikke alle har blitt med på lasset

Nå står ikke lenger The Beatles i platehyllen mellom The Beasts of Bourbon og Better Than Ezra. De står faktisk ikke noe sted i det hele tatt. For Apple Records, som forvalter rettighetene til musikken, har sett seg best tjent med at The Beatles ikke er tilgjengelig online. Det er kanskje trist. Men det er ikke tilstrekkelig trist til at jeg slår av Spotify for å høre på In My Life. Dermed viskes langsomt sporene etter John Lennon, George Harrison, Ringo Starr og Paul McCartney ut i mitt hjem -og antagelig i hjemmene til svært mange andre som ikke er Spesielt Interessert.

Ettersom The Beatles ikke lenger finnes i den platehyllen jeg bruker, har de rett og slett falt ut av finne-noe-å-høre-på-loopen min — de har, i likhet med andre storselgere som har bestemt seg for at de har det best offline, langsomt glidd av radaren og blitt borte for meg. Savnet er dog ikke spesielt langvarig i min ende. Musikk er så lett tilgjengelig at det alltid er noe annet som fyller hullet godt nok. Kanskje er problemet større for The Beatles.

Men: Hvorfor gjør de det? Hva er fordelene med å være offline?

En gjetning: Høyere omsetning. Og større kontroll.

Limited Edition USB-eple fra The Official Beatles Shop

Gjennom å gjøre musikken ikke alt for tilgjengelig, kan rettighetshaverne maksimere inntektene ved å prioritere et betalingsvillig og interessert kjernepublikum og gi dem produkter som epleformede USB-pinner med eksklusivt innhold til £ 200 (ca 1900 kroner). Sannsynligvis veier det også inn at forretningsmodellene for streaming av musikk og dominansen av enkelt-låtsalg i forhold til hele album kaster for dårlig av seg utifra det bildet de ser.

Angus Young fra AC/DC sa dette til Telegraph i 2008 om hvorfor AC/DC ikke var på iTunes:

We don’t make singles, we make albums. Way back in the Seventies, we drew these figures on the back of an envelope for our record company. We showed them how much they earned from us if we sold one million singles and how much they earned if we sold one million albums. The difference was staggering. That was to get them off our back because we only very grudgingly release singles. Our real reason is that we honestly believe the songs on any of our albums belong together. If we were on iTunes, we know a certain percentage of people would only download two or three songs from the album – and we don’t think that represents us musically.

Hva er ulempene med å være offline?

En spådom: På sikt vil det spesielt interesserte kjernepublikummet som er villig til å betale ekstra og leve med tekniske hindringer falle fra. Samtidig går andre artister inn og fyller plassen i ørene, hjertene og hjernene på oss halvinteresserte. Vi som (mer eller mindre) like godt kan høre på noe annet. Uten en jevn fornyelse av fanbasen, vil musikken til artistene som har vanskeligere tilgjengelige utgivelser langsomt kunne marginaliseres, bli obskur og risikere å dø ut.

Sett fra utsiden vil jeg tro det er viktigere for en artist å fortsatt være aktuell enn å maksimere den kortsiktige fortjenesten av utgivelsene. Selvfølgelig for den mer langsiktige økonomien i det, men først og fremst for at selve musikken skal få leve videre.

Hvordan ser det ut fra innsiden?

Det økonomiske aspektet er nok lett å feilvurdere for en som ikke trenger leve av musikk, så jeg sendte følgende mail til en venn av meg som har levd av musikk de siste 20 årene:

Jeg holder på å skrive en sak på NRKbeta om artister som velger å ikke være på tjenester som Spotify, iTunes etc – de mest prominente er vel The Beatles, AC/DC, Led Zeppelin osv – og diskuterer om de er tjent med dette eller ikke; om de risikerer obskuritet over tid på å ikke være tilgjengelige.

Men jeg lever jo ikke av musikk, så jeg har sikkert en annen innstilling til det enn en som har en nær kobling mellom sin kunst og sitt matfat.

Derfor vil jeg gjerne spørre deg om hva du tenker om (tabloid sett) berømmelse stilt opp mot rikdom: Er det viktigst for deg at åndsverket ditt er godt beskyttet, eller at det er husket om la oss si 100 år?

Han svarte:

For meg er det viktigere å bli hørt enn å tjene penger på plater. Hele den pengegreia – det er jo helt sjukt. Vi har levd i en liten luke i musikkhistorien på 40-50 år hvor man har solgt innbringende album i milliontall. Men man kan ikke sitte og tviholde på sånne ting.

Vi tjener ingenting på iTunes. Det er snakk om noen tikroninger i året. Men det er viktigere at vi blir hørt, så får vi heller finne ut av hvor vi skal tjene pengene. Uansett – vi har alltid tjent mer på konserter enn platesalg og sånn er det for de fleste i Norge. Har man en låt som plutselig slår, får man tenke på det mer som PR for konserter, og heller selge andre ting.

Bransjen driver for eksempel og spyr ut luksusutgaver av alt mulig nå. AC/DC kom nylig med en boks til 200 dollar i et begrenset opplag på 50 000 som ble revet bort i løpet av en uke. Det er en omsetning på 50 millioner kroner – en fin årslønn for å resirkulere gamle greier, men det er vel et spørsmål om tid før markedet for sånt dør ut.

En annen musiker vi i NRKbeta har snakket med, sa “på 90-tallet spilte vi konserter for å selge plater, nå gir vi ut musikk for å få folk til å komme og se oss spille”.

For hvem blir offlineartister usynlige?

Ser man på tallene fra Norsk Mediabarometer 2008, ser man at det primært er eldre folk som kjøper CD’er, mens yngre folk bruker ulike filbaserte løsninger.

Jeg skal ikke plage dere med alt for mange grafer basert på disse tallene, men jeg synes denne er ganske talende — hvordan tid brukt til musikklytting faller med alder:

Ettersom yngre mennesker hører mest på musikk, går mest på konserter og skal henge rundt lengst, kan det hende at en strategi som ekskluderer plattformene de bruker for å kunne melke et voksent og betalingsvilling publikum ikke er det mest langsiktige.

PS
Konkurranse for The Beatles, Led Zeppelin, AC/DC og Pink Floyd: Den første av dere som angrer og ombestemmer seg, skal få en Spotify-invitasjon av meg! Jeg har bare en igjen.

Les også: Gi fansen det de vil ha, og de vil betale for det om igjen og om igjen

For noen uker siden begynte det å dukke opp en liten jente med Piken-med-svovelstikkene-blikk i toppen av en nettsider jeg gjorde tapre forsøk på å lese. Ikke nok med det. Hun flakket med øynene på en måte som gjorde at uansett hvor mye jeg prøvde å stritte imot, fanget hun blikket mitt og dro det bort fra det jeg forsøksvis holdt på med. Så hva var det for noe viktig hun hadde på hjertet, denne lille pike? Satt hun kanskje fengslet i en kjeller i Østen et sted og ble tvunget til å sy sko til de rikes bord fordi faren var politisk aktiv? Nei. Så ille var det heldigvis ikke. Men hun var der for å fortelle om porno og drap og surfing for barn. Som sikkert er et hederlig formål. Om det er hederlig nok til at jeg nå vil velge å bytte nettleverandør skal jeg ikke komme inn på her, men derimot: Er det å prøve å få meg til å velge etellerannet tilbud fra Telenor et hederlig nok formål til at man konstant bør prøve å dra oppmerksomheten min bort fra det jeg prøver å gjøre på nett?

I Donald Duck har man børsteselgere som konstant prøver å få en fot i døren, slik at de kan prakke sine børster på Donald. I andre tegneserier har man Jehovas vitner som -korrekt antrukket to og to- ringer på for å fortelle om undergang og frelse i timesvis. Disse forsøkene på invasjon av intimsfæren kan man lukke døren for. I nyere tid har vi også fått telefonselgere. Disse kan man også stort sett reservere seg mot.

Men dersom man ikke har noen reklameblokkere installert, enten fordi man er en gjennomsnittlig avansert nettbruker eller fordi man jobber på ulike maskiner hele tiden, har man faktisk ikke noe praktisk vern mot ufølsomme angrep inne i intimsfæren, men er fritt vilt for ethvert virkemiddel en annonsør og et byrå måtte finne egnet.

Og det er altså her Telenor og Dinamo har bestemt seg for å lage noe ordentlig oppmerksomhetsmagnetisk og hjerteskjærende. Klinisk sett lykkes de med dette og det er slett ikke noe å si på det håndverksmessige: Castingen er god, det er bra lyssatt og oppsettet funker. Det funker faktisk som bare det: Jeg får knapt gjort noe som helst på nettsiden banneret ligger på, ettersom det taust skriker på oppmerksomheten til en stakkars tobarnsfar non-stop.

Jeg hadde engang en filmlærer som sa: “Det er enkelt å reise seg opp i en kirke, brøle FAEN! og få alles oppmerksomhet. Det vanskelige er å følge det opp”. Det er akkurat dette Telenor med Dinamos hjelp har gjort en god del ganger i det siste i min virtuelle stue: De kommer inn og skriker faaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaen så høyt de kan. Helt til jeg lukker nettsiden skriker de. Det er med dette Telenor og Dinamo feiler kapitalt i min bok: Det de følger opp med står ikke til virkemidlene de har brukt. Ikke noe nett-abonnement i verden -om det så tilbød ubegrenset båndbredde gratis- rettferdiggjør disse virkemidlene. Så jeg kommer ikke til å bytte leverandør (vups, der sa jeg det). Og jeg er betraktelig mer negativt innstilt til Telenor enn jeg var for ca en måned siden. Jeg behøver ikke en nettleverandør som kan finne på å umusikalsk halse inn i hverdagen min -både på jobben og hjemme- på denne måten.

Men tilbake igjen til dette blikket: Denne lille jentas blikk, der hun sitter foran en skjerm og ser ting hun ikke forstår (og som jeg presumptivt kunne forhindret bare jeg kjøpte etellerannet av Telenor): Blikket hennes viser skrekken og fortvilelsen i møtet med noe hun ikke burde sett og ikke kan verge seg mot. Det er som å se seg selv i speilet. Jeg forstår denne følelsen så inderlig godt. For den er en refleksjon av min egen følelse der jeg sitter hjelpeløs og trodde jeg skulle sett noe annet, men jeg ser bare en reklame jeg ikke burde sett, som jeg ikke kan verge meg mot og som jeg ikke kan få til å gå vekk. Nå sier jeg det så tydelig jeg kan: Dette går ikke lenger, Telenor. Slutt nå. Og kom ikke tilbake.

Er det bare meg?

Skattelistene er en god trafikkmaskin for nettmediene – først og fremst uken de legges ut, men faktisk også resten av året. For hva er vel mer besnærende enn å kunne få vite hva naboen tjener?

De har imidlertid flere bruksområder. Selv bruker jeg blant annet skattelistene for å løse tvetydigheter i telefonkatalogen: Det er to Kjell Hansen i samme område, hvilken av dem skal jeg ringe til? Mest sannsynlig ikke han som er født i 1924. Eller mest sannsynlig ikke han som har en formue på 200 millioner. Det blir et slags ekstragoogle som gir tilleggsfasetter til andre personopplysninger. De kan også være et nyttig verktøy for å se om du burde tjent mer eller mindre enn du gjør.

Men skattelistenes dypere funksjon er at de gir en transparens i samfunnet som gjør det vanskeligere å unndra skatt og de er et massivt datagrunnlag for å si noe om landet vi bor i.

Nå har de ulike mediene holdt på med dette i flere år og det er interessant å se hvordan -og hvor ulikt- ting er løst hos de ulike mediene og hvilke ekstrating som er lagt til. TV2 og Dagbladet har f.eks. laget noen ganske fine Facebook-koblinger som lar deg se hvordan det står til med vennene dine.

NRKs skattesøk plasserer nå personen det søkes på i ulike sammenhenger for å kunne vise samfunnstrekk og bruker i år for første gang også kjønn. Et fullt skjermskudd er ikke så anonymt at vi har lyst til å legge det her, dere får heller søke selv. Da får dere se hvordan dere ligger i forhold til folk på samme alder, i samme område og med samme etternavn – alt brutt ned på kjønn.

Her er et utdrag – inntekt og formue på kjønn, alder og etternavn for en person i Norges rikeste kommune, Bærum:

grafisk eksempel fra en person i bærum

Vi har også laget endel ekstramateriale, f.eks. kart over “rike” og “fattige” kommuner:

Du kan utforske våre skattelister her: NRKs skattelister 2008

Er det flere ting dere ønsker vi skal gjøre med skattetallene, si ifra!

Teksten er så forbilledlig at den her gjengis in extenso:

Kom når du vil!

Hvis du har anledning til det, anbefaler vi deg å legge biblioteksbesøket til dager og tidspunkt på dagen da aktiviteten er lavere på biblioteket. Men – valget er naturligvis ditt, og du er velkommen uansett når du kommer. Kø eller ikke kø

Nestleder Mette Digerud forteller at de deler ut kom når du vil-lappen på de tidspunktene det er kø. Det er foreløpig for tidlig å si hvorvidt folk legger om vanene. Hun forteller videre at det er enkelt for dem å ta ut statistikk for alle “handlinger” knyttet til utlånssystemet. Tallmaterialet som er brukt gjelder antall innleveringer og utlån pr time pr ukedag i en gitt periode.

Hvem fler burde dele data?

Mange av systemene som brukes rundt omkring i det daglige logger slike ting – er det noen liknende knallideer som bør realiseres? Kom med ønskelisten!

No Crowd Surfing (Creative Commons) Foto Clagnut på Flickr

Underskog kaller seg selv et nettsted der folk som er interessert i underskogen i norsk kulturliv kan hjelpe hverandre å finne det som er verdt å få med seg i byene og i livet. Ettersom det er et lukket, invitasjonsbasert forum, kan man si at Underskog i enkelte sammenhenger inneholder en høy andel av de såkalt riktige menneskene, selv om det ikke er i nærheten av Facebook i størrelse.

Innlegget er et ønske om hjelp til en spesifikk oppgave fra en underskogbruker. Og ettersom vedkommende er i utlandet, mens de hun snakker med stort sett er i Norge, så regner hun vel ikke med at de dukker opp på slippfesten hun arrangerer. Men la oss nå late som om de hun snakker med er samme sted som henne og er potensielle gjester på slippfesten og potensielle kjøpere av boken før vi leser teksten:

Gevinster

La oss se hva hun får til med dette:

• Hun burde i hvertfall få hjelp med det uttalte problemet sitt: Finne riktig musikk.

Men hva får hun til i tillegg?

• Hun klarer å fortelle en ganske spot-on målgruppe at hun skal ha en slippfest – kanskje dukker de opp?

• Hun klarer å spre informasjon om boken som skal utgis – kanskje kjøper de den også?

• Hun har rik mulighet til å skli ytterligere bakgrunnsinformasjon naturlig inn – og jeg får til og med lyst til å lese bakgrunnsinfoen og klikke på lenken for å kunne bidra på en best mulig måte (dette blir jo tross alt en uformell konkurranse mellom musikknerder i å komme med de kuleste og mest innforståtte forslagene og “vinnersjansene” øker med informasjonen jeg har)

• Hun skaper et eierskap hos dem som bidrar inn med musikkforslag – kanskje får de ekstra lyst til å komme og se om deres forslag har blitt tatt med. Kanskje kommer de også i riktig frame of mind til å ha lyst på boken?

Kostnader

Som i alle andre samfunn, formelle som uformelle, er det ikke kostnadsfritt å bruke samfunnet til å oppnå det man ønsker og det finnes både skrevne og uskrevne regler. Og man skal –som med alt annet- ikke gjøre det samme hver gang og hele tiden, da mister det effekten. Men om man har noe på hjertet og er villig til å følge reglene, kan sosiale medier der gruppen man ønsker å treffe allerede er, være en veldig god kanal. Definitivt billigere, sannsynligvis bedre og sannsynligvis også med høyere oppmerksomhet enn en helside i VG for akkurat dette tilfellet.

Forutsetningen er selvfølgelig at man kjenner kodene (for eksempel at man ikke roper der andre hvisker), at man IKKE ER KJEDELIG, at man lytter minst like mye som man snakker og at man ikke gjør seg irrelevant ved å mase for mye. Man må også bidra så mye tilbake at man regnes som en av gjengen.

Vi har tidligere på NRKbeta snakket om kunsten å twitterspamme, om Effekten av sosiale medier vi har satt opp Fem tips for suksess på det sosiale nettet og vi har brukt metaforen Den store festen. Dette siste er ganske viktig å huske på. Du står på mange måter i noens kjøkken i et slags cocktail-party og folk har allerede en samtale gående. Dersom du velger å butte inn, er det viktig å ha alt på stell; ikke alle gir deg en sjanse #2. Og hvis de andre på festen ikke snakker som telefonselgere, bør du være sikker på at det kommer til å funke før du gjør det selv.

Men underskogbrukeren i eksempelet har fått det til alt sammen og vi ønsker henne lykke til med både musikkvalg og boklansering.

Før sommeren klagde vi vår nød på NRKbeta:

Vi har en tid bakset med følgende problem: Hvordan kan man på en enkel og liketil måte vise skyvarsel i meteogrammet på yr.no? Fordi vi ikke har funnet noen god løsning, har vi ikke noe enkelt grafisk skyvarsel.

Uansett hvor mye vi hadde prøvd selv, knekket vi aldri nøtten “Hvordan vise mengde skydekke time for time i tre ulike høyder (pluss tåke) på en intuitivt forståelig måte sammen med masse annen informasjon”. Det var med god grunn posten het Fordømte skyer.

Heldigvis fikk vi god respons og mange NRKbeta-lesere bidro. Flere tok seg til og med bryet med å tegne og forklare når vi ikke forsto. I alt er det 40 kommentarer på artikkelen fra dere der ute – 2,8 ganger så mange som vi pleier å få.

Mengden spisskompetanse som er samlet blant våre lesere og rausheten de bidrar med hele veien kommer ikke som noe stort sjokk på oss, men denne gangen var innsatsen utenom det vanlige og flere av bidragene kunne sannsynligvis løst kommunikasjonsutfordringen.

Bidraget som gjorde at vi sluttet å lete, kom fra Tom J Halsør. Han skrev han hadde kommet i tanker om Theme River, som både er organisk vakkert og godt illustrerer komplekse datamengder langs tidsakser. Tom viste til et eksempel der New York Times hadde tatt for seg billettinntektene for filmer over tid (som egentlig er verdt en NRKbetapost i seg selv). Eksemplet var vakkert og fungerte godt for tallnerds, men det var ikke hver manns kost og tallmaterialet fra billettinntekter liknet muligens ikke nok på skyer til å selge inn ideen hos tvilerne.

Men det var ikke noe problem, for Tom hadde til og med lagt ved en prinsippskisse over hvordan det kunne ta seg ut med skydekke øverst i et meteogram som overbeviste de fleste tvilerne:

Den siste tvileren kom litt slukøret på jobb for noen uker siden og sa: “Jeg har ombestemt meg. Det ble ganske fint” da vi endelig hadde fått inn reelle skydata.

Nå har meteorologene godkjent visningen som meteorologifaglig OK og den er live fra litt utpå dagen tirsdag 6. oktober under “Time for time” > “detaljert time for time”.

Vi vil veldig gjerne takke dere alle sammen for at dere har vært med på dette – vi har en følelse at ideer som denne ikke så lett lar seg kjøpe for penger, men kan oppstå når mange nok -og de rette- er samlet rundt et leirbål og deler sine tanker og erfaringer.

Takk.

Denne er deres!

under Et innblikk i NRKbetas trafikktall skrev @sssaus her om dagen:

Hva med en leserundersøkelse? Hadde vært morsomt å se alders/kjønnsfordeling. Har vel for så vidt allerede et bilde av hvordan det ville arte seg.

Det bildet av hvordan det ville arte seg har vi sikkert alle sammen, men la oss gå vitenskapelig til verks:

[edits:] Leser du via RSS, må du gå inn i posten for å komme til poll’en.

Til dem som måtte undres over bruken av gutt/jente helt opp i aldersklassene, skyldes det en kombinasjon av latskap etter at halve poll’en var ferdigskrevet og usikkerhet rundt hvor skillet burde gått. Les gjerne herre/dame fra et passende innslagspunkt om gutt/jente forvirrer.

Aldersklassene skulle vært 20-29, 30-39 osv. Kan dessverre ikke rettes uten å nullstille tellingen, men nå vet dere altså, dere som er 20, 30, 40 osv…

I vår gjorde vi et lite eksperiment: Vi ba NRKbetapublikumet gå sammen om å lage en sak på egenhånd i kommentarfeltet under en svært kort innledningstekst og en innlimt video. Vi ville teste ut hva som skjedde om vårt opplyste og trivelige publikum ble bedt om å lage en kollaborasjonsartikkel om kollaborasjonsprosjektet The Internet Symphony.

Samarbeid #1

Tanketom startet godt med fakta og bakgrunn:

Eirik fulgte vakkert opp med refleksjoner til det som skulle bli en lang, fyldig og blomstrende artikkel:

Men så rant det ut i sanden. Kanskje var temaet feilvurdert fra vår side, uansett: NRKbeta-dugnad om YouTube-dugnad fikk bare to kommentarer, mot NRKbeta-snittet på 14,1 kommentarer pr artikkel.

Samarbeid #2

En annen kollaborasjon er kommentarfeltet under artikkelen Gro Hammerseng elskes av amerikanske lesber i Dagbladets seksjon kjendis.no i vår:

kommentarfelt fra kjendis.no

Resultatet er en knivskarp raljering med forutsigbarheten i kommentarfelter. Metahumor på meget anstendig nivå – i hvertfall for folk som har lest endel artikkelkommentarer. Dette er imponerende om man tenker på at dette ikke er en gjennomkomponert humortekst signert Harald Eia eller Hallo i Uken-forfattere, men et samarbeide mellom anonyme vittige personer. Det er et skoleeksempel på et samarbeide som fungerer og skaper sine egne rammer helt uten at noen har trukket opp spillebrettet i grusen, kunngjort reglene eller i det hele tatt sagt “skal vi leke”. Alle skjønner det fra start. Og de fleste bidrar innenfor rammen som blir satt i starten.

Men hvorfor ble det leking i Dagbladet men ikke på NRKbeta?

Teori

Anders Aakre (som jobber i JimmyRoyal og er en klok fyr), sa en gang at det viktigste for å få med seg folk på noe på nett, er å gjøre terskelen for deltagelse lav nok. Veldig mange bidrar om du ber dem klikke ja eller nei i en poll. Øker antall alternativer, daler responsraten. Ganske mange bidrar også med kommentarer under en artikkel (særlig om noen allerede har definert spillebrettet, slik det skjedde i Hammerseng-tilfellet). Da er det bare å slenge seg på. Enkelte kan også bidra med bilder om man ikke stiller for stramme krav. Men når det går så langt som at de må spille inn en hel video, utvikle et lengre resonnement eller skrive en bloggpost selv, da må de virkelig ha lyst. Og tid. Ofte er det da ikke mange nok igjen til at det når kritisk masse.

I rene tall: De 54 kommentarene på Hammersengsaken har nå tilsammen 8 300 anbefalinger. Forholdet er 1:153.

Anders Hofseth © 2009

Formen på et forum bestemmes av majoriteten av innleggene, og dette skaper en terskel for å delta i debatten. Altså ikke noe likeverdig arena for hvem som helst, men åpent for å delta hvis man behersker uttrykksformen. Hvis uttrykksformen på et forum f.eks. er for brautende, vil enkelte som er mer forsiktige av seg ha større reservasjoner for å delta.
[...]

skriver Jan Frode Haugseth. Sitatet er revet ut av sin sammenheng og ligger i en lengre (og ganske interessant) betraktning om forum VS blogger på diskusjonslisten KK-forum.

Dette er en god forklaring på hvorfor ulike forum er ulike, på hvorfor mange opplever tonen her på NRKbeta som ganske hyggelig og på hvorfor alle idet de blir nyhetsopplesere begynner … å snakke .. som et nyhetsanker uansett hvor de egentlig kommer fra. Vi gjør som de andre og lærer av dem.

Altså forklarer det også hvorfor større ansamlinger godt voksne menn skriker til hverandre i kommentarfeltene så snart en av dem har startet, dersom ingen i tide forteller dem at “slikt gjør vi ikke her”. NRKbeta er i den lykkelige situasjon å ha klart å samle et publikum som ønsker seg en form vi selv liker. Et publikum som hjelper oss, hverandre og seg selv å holde det slik.

Foreløpig er dette den beste oppskriften for å få kommentarer og debatt til å fungere: Outnumber the a-holes from day 1. Brukerregistrering og moderering kan – i likhet med 50-tallets barneoppdragelse – dempe symptomer, men det kan ikke kurere et usunt klima eller skape en konstruktiv debatt. Den kan bare skapes ved å bruke betydelige ressurser på å fortelle hvordan man forventes å oppføre seg inntil folk klarer seg selv. Der har vi en jobb å gjøre i kommentarfeltene på NRK.no – særlig etter at vi arvet en busslast med troll fra db.no da mobilregistrering ble innført der. Vi har snakket om omgangstone her på NRKbeta flere ganger tidligere, blant annet i kommentarene og den store festen so what’s new?

Vel, det stanser ikke der. Som almenkringkaster har vi et ansvar for å slippe til flere enn folk som ønsker å sitte i sitt tårn og øse fra en masteroppgave i statsvitenskap. Og det er en nøtt ingen har kommet særlig langt i knekkingen av ennå slik vi ser det: Hvordan kan man skape et debattklima som både bringer samtalen videre og dermed avdekker nye ting forbi grensene for vår nåværende innsikt og som (på samme tid?) tillater at enhver kan føle det komfortabelt å delta uten spesielle forkunnskaper?

Twitter plukkes av og til ned en times tid om natten for å justeres, fikses og sendes ut på banen i bedre stand. Dette kaller de scheduled maintenance, og det er noe de med jevne mellomrom gjør. Igår skulle det være en ny runde med dette. Men da ble det oppstand! Folk skrev til Twitter og bønnfalte dem om å utsette, noe de til slutt gjorde etter først å ha prøvd å prate seg ut av det.

Årsaken var rollen Twitter spiller for opposisjonen i Iran og deres kontakt med utenverdenen disse dagene. jeg synes dette er en interessant samfunnsendring og den har kommet svært raskt.

Du kan følge situasjonen i Iran på bl.a. denne hastag’en på Twitter: #IranElection
[oppdatert lenke - takk Lars!]

Du kan se bilder på Flickr her: #iranelection

Og du kan se video på YouTube: Iran Election

NRK klarer kanskje ikke å konkurrere med disse mediene på fart eller volum, men vi kan bidra med å sette ting i en sammenheng: NRK.no Utenriks

Til sammen håper vi dette gir folk et mest mulig sammenhengende bilde av verdenshendelsene etterhvert som de utspiller seg.

1) Det er ikke kornete bilder tatt med lang tele, det er nærbilder tatt på kanskje en halvmeter.
2) Hun har et stadig blidere smil gjennom serien av fire bilder
Men først og fremst:
3) @mrskutcher -eller Demi Moore som hun er vel så kjent som- har selv publisert bildene.

For ikke mange år siden var man mest vant til å møte skuespillere og andre kongelige i ukepresse og tabloider gjennom kornete telefotos på en strand i bikini, gjerne upassende hånd i hånd med en livvakt. Om de var oppmerksomme på kamera, så man gjerne at de viste fingeren eller prøvde å dekke kamera med hånden. Bildene var tatt av fotografer bosatt i buskene utenfor kjendishus.

Men på tannlegestolbildene ser vi et voksende her-er-jeg-smil. Hva skjedde?

Jesse Luna foreslår i en bloggkommentar en mulig inngangsvinkel:
En grunn til at kjendiser avslører så mye på Twitter, er for å formidle det til fans’en, men det er også for å gi paparazzier og potensielle stalkers en mulighet til å mette suget etter informasjon. Det blir vanskeligere å publisere et bilde av Ashton som går nedover gaten om TwitPic’et allerede er sett av en million på Twitter.

Demi Moore selv gir blant annet denne forklaringen:Jeg var glad for å kunne dele og verdsetter alltid muligheten til å finne ydmykhet, eller i det minste være i stand til å le av meg selv. Etter noen dager finner bildet likevel veien til sladrepressen, men på veien har det mistet all kraft det ville hatt for la oss si ti år siden.

Ca samtidig som bildet ble lagt ut, ble det snakk om å lage en twitterbasert reality der folk skal forfølge kjendistwitrere. Demi Moore kommenterte ”Jeg håper ikke dette er sant, hvis det er det kan twittertiden vår være slutt”. Dagen etter fikk hun dette spørsmålet: Hvorfor skulle du fortsette å gi fansen en så unik tilgang til deg selv om du ender opp med å bli utnyttet ved å gjøre det?

Hun svarer: ”Forskjellen er at jeg deler av meg selv, i motsetning til at noen andre utnytter meg. Det er den utrolige gaven Twitter har skapt!” Kanskje litt store og klamme ord for mer dempede nordmenn, men det er likevel mulig å se poenget hennes. Jeg har bedt henne om en kommentar, men hun har ikke svart foreløpig.

I en annen retning finner man Wyclef Jean. Han er ekstremt masete å følge, men til gjengjeld deler han tidvis nådeløst intime historier på Twitter, som for eksempel 30. mai da han ble forfulgt av en fan på en flyplass mens han selv var mest opptatt av et kommende diaréanfall. Historier som denne ville neppe funnet veien til Se&Hør, de ville kanskje også nølt med å trykke den. Men vi får den, helt uten mellommenn.
UPDATE:
En annen ting med wyclef – hver gang han passerer 100 000 nye followers, holder han en minikonsert for “the Tweetheads” (via @TheBFF)

Liz Taylor (77) på sin side bruker Twitter til å snakke om parfymen sin eller til å melde ting som: Jeg synes det er forferdelig at Californias myndigheter fjerner loven om homseekteskap etter at de hadde gjort det lovlig. Man kan ikke behandle folk på den måten! Man kan anta at Liz Taylor ikke vil ha samme frihet til å om hverandre selge parfyme og mene om homseekteskap i et gammelmedium som hun har på Twitter.

‘Freedom of the press is guaranteed only to those who own one.’
- A.J. Liebling

Denne alminneliggjøringen av publisering som har skjedd gir enellerannen form for utjevning mellom kjente og ukjente personer. Mye av tvitringen for eksempel Demi Moore gjør, er svar på spørsmål fra vanlige folk med 10-20 followers. Denne nærheten (som tidvis føles så nær som å snakke med noen man kjenner, selv om det selvfølgelig er en illusjon) vil det bli interessant å se hvordan sladrepressen følger opp.

UPDATE:
Thor F nevner at dette kan likne NRKbeta-doktrinen: The only way to control your content is to be the best provider of it. Det har han ekstremt rett i. Hah!

At det er fritt for alle gjør selvfølgelig også terskelen for å etterlikne andre lav. Den falske Pete Doherty som driver og herser med Lily Allen for tiden for eksempel, er ganske artig, men for enkle sjeler er det kanskje vanskelig å se forskjell. Twitter innførte derfor såkalte verified accounts torsdag og folk som Oprah Winfrey og Ahshton Kutcher har nå fått en liten hake på blå bunn som forteller at Twitter har snakket med dem og bekreftet at de er the Real Deal.

Får håpe ting ikke blir kjedeligere av dette.

Vi har en tid bakset med følgende problem: Hvordan kan man på en enkel og liketil måte vise skyvarsel i meteogrammet på yr.no? Fordi vi ikke har funnet noen god løsning, har vi ikke noe enkelt grafisk skyvarsel.

Dersom du går til detaljert varsel time for time, ser du at vi regner ut varsel for flere ulike typer skyer og skyhøyder. Vi beregner i dag varsel for samlet skydekke, tåke, lave skyer, mellomhøye skyer og høye skyer. Og i tabellform går det greit å kommunisere. Det er vanskeligere å bruke symboler.

HVA SKAL MAN MED SKYVARSEL?

Det kan f.eks. være masse skyer, men likevel fint vær – fordi skyene er høyt oppe. Ved lave, regnfulle skyer, oppleves det som dårlig vær, selv om mengden skydekke godt kan være mindre.

Dette skulle vi gjerne kommunisert i meteogrammet.

Her er et ur-meteogram og en skisse som ikke nådde opp:

Som du ser, deler vi skyhøyde inn i flere høyder og viser ulike grader av skydekke pr høyde.

FORSLAG?

Har du en god idé? Kom med en skisse til bedre løsning!

Alle bidrag til løsning blir belønnet med en yr-paraply. Dersom vi velger å bruke noen av forslagene, spanderer vi i tillegg gratis opplysning om skyhøyde i meteogrammet for deg (og alle andre) i fremtiden. Også kan du få en Vi beklager teknisk feil-tskjorte -i fritt valgt størrelse.

Jeg har et gjestespill som fungerende redaktør for yr.no for tiden. Det er lærerikt på mange måter. Her er èn observasjon:

Lidenskap

Yr.no er laget av folk som er lidenskapelig opptatt av vær. Det har vært helt essensielt: Yr kunne aldri blitt den suksessen det er uten denne lidenskapen.

I verden der ute er det tydeligvis også mange som er opptatt av været; vi får enorme mengder tilbakemeldinger. Pr 1. mai hadde vi besvart 2200 henvendelser i 2009. Besvart, altså. Ikke mottatt. Det er 27 svar pr virkedag. Disse tilbakemeldingene og den nære dialogen med publikum er absolutt sentrale for yr-suksessen. Vi får innspill, kursjusteringer, feilsøking, ideer osv. både fra en enorm mengde privatpersoner og fra et brukerpanel som bruker av sin egen tid på å gjøre yr.no bedre. En stor andel av dem som tar kontakt er lidenskapelig opptatt av vær. Dette gir yr.no en svært god og svært kvalifisert kvalitetskontroll.

En skydott i horisonten

Samtidig kan denne publikumsstøtten utvikle seg til en trussel for yr.no: En stor samling fantaster som får sine tilbakemeldinger fra en enda større samling spesielt interesserte står alltid i fare for å bli et lukket system som utvikler seg i stadig mer obskur retning fordi det går i fellen å kun lytte til menigheten. For å si det på en grovt forenklet måte: Flertallet av yr-brukerne er likere søsteren min enn faren min. Selv om det er ham som oftest tar kontakt om hvordan ting burde være, er det ikke alltid slik at søsteren min får et bedre yr.no om vi prøver gjøre ham glad.

En løsning

For å unngå dette prøver vi å sjekke alle nye utviklingsforslag med kontrollspørsmålet Er det nyttigst mulig for flest mulig? Er det ikke det, må det enten være ekstremt nyttig for dem det er nyttig for eller kunne gjøres i mindre enn en håndvending. Kanhende skuffer dette av og til dem vi hører mest fra og kanskje kan det også gjøre vondt for oss selv, men det er likevel det riktige å gjøre som allmennkringkastere og folkeopplysere.

Og så den ledige krakken

Det er utrolig spennende å holde redaktørkrakken varm mens vi venter på utlysning og jeg har lært langt mer enn observasjonen over. Men jobben krever litt mer enn jeg kan bidra med på sikt. Dersom du er interessert i å være med å styre kursen for Norges største værnettsted og ta over redaktørkrakken for yr.no på mer permanent basis kan du søke her frem til 19. mai.

Brennpunkts flykjøp-simulator

Espen Andersen – mannen bak Maktbasen – har skrudd sammen Flykjøp-simulatoren, som forteller en vanskelig historie på en tilsynelatende enkel måte.

Det må innrømmes at vi er ørlite stolte av ham i NRKbeta.

“The Internet Symphony” fortjener en sak, det er riktigst om dere skriver den sammen. Kommentarfeltet er deres: Lag noe fint!

Selv når man er ganske passiv på Twitter, får man followers man ikke kjenner. Mange av dem er fine folk som er ute etter å utvide nettverket sitt og som vil henge med i samtalen. Men så er det den andre typen, de som ikke vil lytte men snakke. Det finnes flere varianter:

DEN KLASSISKE SPAMMEREN
Du har de klassiske spammerne som sender ut tusenvis av follow’er og har en eneste update der det på hjelpeløs engelsk står “jeg kjøpte laptop og viagra og spare $$$ på Super Tvilsom Net Butik”. Hvis man ikke er med i racet om å ha flest mulig followers uansett kvalitet, er det bare èn naturlig reaksjon: Block. Block block block. I tillegg kan du rapportere dem på @spam. Følg @spam, så følger de deg og du kan DM’e dem. Da får ikke spammeren masse ekstra eyeballs ved at man skriver til @spam.

SOFTSPAMMEREN
De er egentlig vanlige twittrere, men de er på stereoider. De har et behov for å snakke til alle. Uansett hvem de måtte være. Kollega Marius Arnesen gjør det enkelt. Han kaster ut ALLE som skriver at de er “Superdad and digital entrepreneur” og har 34000 following. Block.

RSS-SPAMMEREN
De som bare sender ut en tweet hver gang det står noe nytt om firmaet deres i blog’en deres og tenker på Twitter som en RSS-feed. Luringen som har satt opp @nrkno (det er ikke oss) er et godt eksempel. Block.

DEN NYTTIGE SPAMMEREN
Men det er også noen som får lov å være med og som man kanskje til og med kan vurdere å følge tilbake. En som kom ramlende idag faller i den kategorien: @BestCuppa

Her er noen av grunnene til at jeg ikke blocker Best Cuppa in Town:
* 2 av 3 tweet’er har en egenverdi. Det motsatte er dealbreaker.
* De har skrevet noen tweets før de kommer på frierføttene sine; de tar altså ansvar for førsteinntrykket de gir
* De er ærlige og gir seg ikke ut for å være en privatperson
* De har en oversiktlig og fin Bio
* De har magemål, ser det ut som – det er ikke dramatisk forskjell på following og followers – hvis den er 34000/27 er det noe gærn’t
* Det er ikke en tinyurl på hver eneste update. De bruker altså ikke twitter som reklamekanal for noe som egentlig skjer et annet sted. Jeg kan tilgi tinyurl’ing om tweetene kan stå på egne ben. @Nysgjerrigper foreksempel får bestått. Såvidt.

En ganske reflektert brite hadde noen nøkkelpunkter man måtte huske om man skulle lykkes innen sosiale media – har ikke notatblokken her, men her er to av punktene etter hukommelsen:

* Be useful in your network
* When in doubt, pull don’t push

Leverer man på disse to er man godt igang.

Det er litt bratt for meg å bruke 20 kr på et glass juice i NRKs kantine, men jeg har aldri vært så nær som idag.

Rettskrivningen er ikke perfekt, layout’en er så som så, og man kan sikkert finne mer å sette fingeren på. Likevel treffer denne lappen meg på en måte “riktig” markedsføring sjelden får til: Jeg kan se på flere meters hold at dette kommer rett fra hjertet til en som har et forhold til det hun snakker om.

Jeg tror ikke et byrå ville klart å komme opp med denne på de første fem forsøkene.

Tenk på det neste gang du skriver noe, presenterer noe, plugger noe:

Vi er mennesker.
Alle sammen.

The 2008 Feltron Annual Report tar for seg hva New York’eren Nicholas Feltron har gjort det siste året, fremstilt grafisk på grunnlag av info samlet i verktøyet Daytum som han har utviklet sammen med en annen fyr.

Bare tøys.
Men samtidig et kunstverk og en dokumentarisk fortelling om et liv.
Og vår samtid.
Og andre måter å fremstille tall på.
Og fin reklame for hans tjenester selvsagt.

Det er mer enn et kinderegg.

(Via Confused of Calcutta – anbefales.)

Tidligere på NRKbeta:
Damer jeg har møtt

Ja, det gjenstår noe smågrums. Ja den er ikke stylet for iPhone ennå. Men den er her: Mobilversjonen av yr. Forbedres fortløpende; kom gjerne med innspill. Led din bærbare dings hit: http://m.yr.no

Hva hvis McCain blir valgt, men faller fra? PalinAsPresident.com harsellerer rundt dette i den amerikanske valgkampen. Innimellom litt plumpt, men det var også et par steder vi lo høyt i åpent kontorlandskap…

NRKbeta er fascinert over at de teknososiale (?) endringene har ledet oss til et punkt i historien hvor en flash kan være en dråpe i valgkampen, på samme måte som TV-debatter har vært det tidligere.

Kanskje en av våre lesere klarer å finne ut om dette er noe noen har gjort på fritiden, eller om det er fullfinansiert og gjennomstrategisert?

PS: Ikke trykk på den røde telefonen…

Hva forandret Norge, verden, nettet?
Vi holder på med et internt prosjekt som fordrer en oversikt over viktige milepæler i norsk og internasjonal nett- og mediehistorie siste 10 år. Ettersom vi har veldig god erfaring med å spørre dere om hjelp, prøver vi det denne gangen også: Hva står ut i vår nære historie, Norge såvel som verden?

Fyr løs – og spe gjerne på med tall, faktaopplysninger eller artige smådetaljer. Linker til fine grafiske fremstillinger mottas også med takk.

Denne uken har Brennpunkt lansert Maktbasen, et analyseverktøy som gir oversikt over næringslivsnettverkene blant alle norske norske politikere. Maktbasen forteller at de folkevalgte til sammen har roller i rundt 16.000 ulike foretak. Dette innbærer at om lag 5 prosent av alle norske selskaper har en politiker i en styrende rolle, som eier, styremedlem eller daglig leder. som Brennpunkt selv skriver.

Er dette nyttig?

Jeg ønsker meg bedre lesbarhet i nettverkskartene, men for folk med langt færre bindinger enn Syrdalen er de lettere å få oversikten over. Ellers er dette et forbilledlig stykke datastøttet journalistikk (CAR), som alle landets journalister og innbyggere kan benytte seg av. Dette er en solid skup-kandidat.

mener Tord Nedrelid

NRKs trumfkort er både journalist og utvikler

er overskriften på et lengre intervju med Espen i digi.no igår.

Er det bra at noen setter seg ned og gidder å finansiere og lage noe sånt? Ja. Og ikke overraskende kom initiativet fra et foretak eid av deg og meg, og ikke noen med blikket stivt rettet på aksjekurs, bonuser og opsjoner.

Takk og lov for NRK, lisensen, åpenhet og nyttig, viktig og gratis informasjon.

Skriver brumlebass i aftenpostens debattforum.

Det er jo vanskelig å ikke bli litt stolt over å ha en kollega som gjør slikt. Vi skal prøve å få intervjuet ham … og lover i samme slengen å sjekke om han har noen personlige bindinger til disse journalistene og bloggerne.

Den herlige mashup’en Today’s Front Pages fra Newseum arkiverer avisforsider og plasserer dem på kart. Fattig på europeisk innhold, dessverre, men det er ihvertfall morsomt å cruise over USA-kartet og se hva avisene som ikke kjører Obama-helside slår opp.

Newseum kaller seg verdens mest interaktive museum, kan hende de har rett.

Link via journalism.co.uk

Vi i NRKbeta er ganske begeistret for adressen til Radioresepsjonens nye sider: radioresepsjonen.nrkp3.no

At radioresepsjonen-delen av adressen kalles et subdomene, vet mange av NRKbetas faste lesere – i motsetning til de fleste blant familie og venner. Men kunne vi klart å få med oss familie og venner på det som for oss virker naturlig, intuitivt og ryddig? Dette diskuteres høylytt i NRK for tiden.

Dermed ber Rikskringkastingen som vanlig NRKbetas opplyste og diskusjonsføre leserskare om hjelp:

Stem her, diskutér under. Diskutér også gjerne om det er mest logisk at radioresepsjonen ligger på nrkp3.no eller nrk.no.

For og imot: Værsågod!

Som nevnt her på NRKbeta tidligere, er vi i ferd med å sette opp nytt søk på nrk.no.

Det er fortsatt justeringer som skal gjøres og pynt som skal plasseres før vi kan åpne den store døren, men her kan dere ihvertfall låne nøkkelen til bakdøren og teste ivei: http://160.68.206.230

Hva tenker dere bør skje før vi slår over bryteren ?

nrk.no har hatt et Sesam-drevet site-søk de siste årene, men vi har aldri fått det til å spille ordentlig. Sesam har hatt mange spennende ting på tilbud til oss, men vi har ikke hatt ressurser til å følge det ordentlig opp og resultatet har vært et søk som ikke har vært særlig bra. I vår tok vi en grundig gjennomgang av hva vi trengte og hva andre søk-leverandører kunne tilby oss. Konklusjonen var takk for seg til Sesam og hei til en ny leverandør.

Google Search Appliance (GSA) ga best resultat ifht pris og innsats fra vår side. Nå i sommer har et konsulentselskap og folk fra NRK skrudd og ordnet og i løpet av en uke eller tre switcher vi over.

Den anbefalte og vanligste måten å integrere GSA på, er å bare sette opp burken og så vente på at den langsomt blir smartere. Det høres litt skremmende ut å ikke gjøre masse tilpasninger først, men de vet visst hva de driver med Google, så vi får bare skru på tilliten og lene oss tilbake.

Nysgjerrige betatestere må gjerne gjøre noen testsøk nå før vi kobler ned Sesam og så kjøre de samme etterpå og se om de finner noen forskjeller. I prinsippet skal søkeresultatene bli bedre over tid. må gjerne sammenlikne det gamle og det nye søket, det nye (som foreløpig ser svært anonymt ut) finner du her: http://160.68.206.230.

Når vi får litt mer dreis på sakene, kan vi også gjøre resultatvisningen rikere, se f.eks. hvordan GSA-brukeren MTV gjør det. Noe annet nyttig er det som skjer når du begynner å skrive i søkefeltet i toppmenyen hos f. eks. Apple. Foreløpig gjør vi ingen funky tilpasninger, men med litt flaks har vi ressurser til å gjøre det finere om ikke alt for lenge. Kom gjerne med forslag til kule ting man kan gjøre med GSA.

Today NRK, the Norwegian Broadcasting Corporation, decided to become an OpenID provider in the near future.

The Norwegian public service broadcaster needs to register users for comment and discussion services, access to geo-restricted video material and blogs among other things. The growth in user generated material, interaction with users and increased flow across NRK’s various content platforms raises the issue of a single sign-on system and the OpenID framework -which is an open, decentralised free framework for user-centric digital identity (quoting openID)- is considered to fulfill most of NRK’s needs.

OpenID can be implemented on two levels, you can choose to become a “relying party” relying on OpenID credentials coming from third parties, or you can go all the way and become a “provider”.

NRK has chosen to become a provider, seeing the need for a national provider with a certain size and level of trust. The general public in Norway has a high degree of trust in it’s national broadcaster (at last survey 95% found us “quite” or “very” trustworthy), and NRK finds it timely to leverage this trust for a common open sign-on system and sees it as a natural part of being a public service body in the 21st century.

Some notable users of OpenID are BBC, Yahoo, AOL, while Google f.i. has joined the OpenID foundation without yet implementing it.

NRK will probably be able to implement during fall 2008.

For more info on OpenID, there’s an article on the subject on Wikipedia. The article is unfortunately quite technical, we hope our erudite readership can help making it more readable.