Hvordan sosiale medier førte oss fra Tahrirplassen til Donald Trump

---

Vil du forstå hvordan digitale teknologier utviklet seg fra verktøy for demokratispredning til våpen mot demokratiet, må du se forbi teknologiene i seg selv.

1. Euforien over oppdagelsen

Den arabiske våren i 2011 førte til store omveltninger i Midtøsten. Den ene autoritære lederen etter den andre ble styrtet, og jeg reiste rundt i regionen for å prøve å forstå teknologiens rolle. På kafeer ved Tahrirplassen i Kairo pratet jeg med demonstranter. Mange sa at så lenge de hadde internett og smarttelefoner kom de til å vinne. I Tunisia viste oppilnede aktivister meg hvordan de hadde brukt open source-verktøy til å spore presidentfruens shoppingturer til Paris med statens fly. Selv syrierne jeg møtte i Beirut var fortsatt optimistiske; landet deres hadde ennå ikke sunket ned i en helvetesliknende krig. De unge folkene hadde energi, intelligens, humor, og smarttelefoner, så vi regnet med at kravet om demokrati ville vinne frem i regionen.

Tilbake i USA brukte jeg i 2012 et bilde fra en viralvideo fra gateprotester i Iran i 2009 for å vise hvordan nye teknologier gjorde det vanskeligere for tradisjonelle informasjonsportvoktere – som myndigheter og media – å undertrykke eller kontrollere dissident-stemmer. Bildet var vondt å se på: En ung kvinne lå og blødde ihjel på fortauet. Men det var her bildets styrke lå. Bare et tiår tidligere ville videoen antagelig aldri eksistert (hvem gikk rundt med videokameraer overalt?). Og den ville ihvertfall ikke spredt seg viralt (hvordan, med mindre du eide en TV-stasjon eller avis?). Og selv om en nyhetsfotograf tilfeldigvis hadde vært tilstede, ville de fleste nyhetsorganisasjoner aldri ha vist et så sterkt bilde.

På konferansen snakket jeg om sosiale mediers rolle i å bryte ned det samfunnsvitenskapene kaller pluralistisk ignoranse – troen på at man er alene om sine synspunkter, mens alle i virkeligheten har blitt bragt til stillhet kollektivt. Jeg sa det var årsaken til at sosiale medier har ført til så mange opprør: Folk som tidligere var isolert i sin motstand fant andre, og hentet styrke fra hverandre.

Twitter – selskapet Twitter, altså – retweetet presentasjonen min i en stillingsutlysning der folk ble oppfordret til å «bli med i flokken». Underforstått; Twitter var et verktøy for det gode i verden, på folkets og deres revolusjoners side. De nye informasjonsportvokterne – som ikke så seg selv som portvoktere, bare nøytrale «plattformer» – likte likevel potensialet for omveltning som lå i teknologien deres.

Jeg delte optimismen. Jeg kom selv fra Midtøsten, og hadde sett dissidenter bruke digitale verktøy til å utfordre regime etter regime.

Men et skifte var allerede i luften.

Under Tahriropprøret hadde Egypts utmattede diktator Hosni Mubarak klønete kuttet internett og mobilnettet. Det slo tilbake: Selve informasjonsstrømmen fra Tahrirplassen klarte han å strupe, men den internasjonale oppmerksomheten gikk i taket. Mubarak hadde ikke forstått at i det 21. århundre er det strømmen av oppmerksomhet som betyr noe, ikke strømmen av informasjon (som vi allerede har for mye av). Dessuten: Venner av de driftige Kairoopprørerne fikk kjapt fløyet inn satellittelefoner, slik at de kunne fortsette å gi intervjuer og sende bilder til verdens nyhetsorganisasjoner – som nå var blitt enda mer interessert.

Etter få uker ble Mubarak presset ut og erstattet av et militært styre. Det de gjorde foregrep mye av det som senere ville komme. Det øverste militærrådet opprettet raskt en Facebook-side, og gjorde siden til eneste kanal for sine kunngjøringer. De hadde lært av Mubaraks feil. Nå ville de flytte spillet over på dissidentenes banehalvdel.

Etter få år skulle Egypts nettsfære endres dramatisk. «Vi hadde mer innflytelse da det bare var oss på Twitter», sa en aktivist med solid sosiale medier-posisjon til meg. «Nå fylles det opp av krangel, og dissidenter trakasseres av regjeringsvennlige stemmer». I kjølvannet av protestene mot et gryende, men splittende, folkestyre tar militæret kontrollen i 2013.

Makten lærer alltid, og kraftige verktøy faller alltid i maktens hender. Dette er historiens harde lekse. Dette er nøkkelen for å forstå hvordan digitale verktøy på 7 år har gått fra å hylles som verktøy for frihet og endring, til å få skylden for omveltninger i vestlige demokratier – for å legge til rette for økt polarisering, autoritær fremvekst, og innblanding i nasjonale valg fra Russland og andre.

Men skal vi fullt ut forstå hva som er skjedd, må vi se på hvordan menneskets sosiale dynamikker, den allestedsnærværende digitale tilkobletheten, og teknologigigantenes forretningsmodeller sammen skaper et miljø hvor desinformasjon blomstrer, og hvor til og med sann informasjon kan være forvirrende og lammende, snarere enn å informere og opplyse.

2. Dristigheten ved håp

Valget av Barack Obama, USAs første afroamerikanske president, i 2008, foregrep den arabiske vårens narrativ om hvordan teknologien hjalp undertrykte. Han var en usannsynlig kandidat som likevel seiret. Først slo han Hillary Clinton i nominasjonsvalget, deretter beseiret han den republikanske motkandidaten. Både 2008- og 2012-valgseirene avfødte en flodbølge av artikler som hyllet Obama-kampanjens teknologiforståelse og datatunge bruk av sosiale medier til å profilere velgere og drive mikro-målretting av budskap. Etter hans andre seier hadde MIT Technology Review Bono på omslaget, med overskriften «Big Data vil redde politikken», og et sitat: «mobilen, internettet, og spredningen av informasjon – en dødelig kombinasjon for diktatorer».

Likevel: Jeg, og mange andre som fulgte med på autoritære regimer var bekymret allerede da. Et hovedtema for meg var hvordan mikro-målretting – særlig på Facebook – kunne brukes for å ramme den offentlige sfæren. Det var sant at sosiale medier hjalp dissidenter å vite at de ikke var alene. Men mikro-målretting kunne også skape en verden der du ikke visste hvilke budskap naboene dine fikk, eller hvordan budskapet du mottok var skreddersydd til dine lyster og sårbarheter.

Digitale plattformer hjalp fellesskap å dannes og samles på nye måter. Men de brøt også opp eksisterende fellesskap som hadde sett de samme TV-nyhetene og lest de samme avisene. Selv det å bo i samme gate betydde mindre når informasjonen spredte seg gjennom algoritmer bygget for å maksimere omsetning ved å lime folk til skjermene sine. Det skjedde et skifte fra en offentlig, kollektiv politikk til en mer privat og spredt politikk, med politiske aktører som samlet mer og mer personlige data for å finne ut hvordan man kunne trykke på de rette knappene. Individ for individ, og ute av syne.

Jeg fryktet alt dette kunne danne grunnlag for desinformasjon og polarisering.

Kort etter 2012-valget skrev jeg en kronikk for New York Times der jeg uttrykte disse bekymringene. For å ikke virke altfor gnålete underspilte jeg frykten min. Det eneste jeg tok til orde for var åpenhet og ansvar rundt politisk reklame og innhold i sosiale medier – tilsvarende de systemene som allerede finnes for regulerte medier som TV og radio.

Reaksjonen kom umiddelbart. Datadirektøren for Obamas 2012-kampanje, Ethan Roeder, skrev en kronikk med tittelen «Jeg er ikke Big Brother», og kalte slike bekymringer «vås». Omtrent alle data science-folk og Demokrater jeg snakket med var grenseløst irritert over at jeg mente teknologi kunne være noe annet enn positivt. Lesere som kommententerte kronikken min avskrev meg som en gledesdreper. Her var en teknologi som hjalp Demokratene å bli bedre på valg. Hvordan kunne dette være et problem?

3. Illusjonen av immunitet

Tahrir-opprørerne og de som støttet Demokratene i USA var ikke alene om å tro overtaket var permanent.

Den amerikanske sikkerhetstjenesten NSA hadde et helt arsenal av hackeverktøy basert på sårbarheter i digitale teknologier – bugs, hemmelige bakdører, sikkerhetshull, snarveier i (den meget avanserte) matematikken, og massiv regnekraft. Verktøyene kaltes nobody but us (eller NOBUS i det akronym-elskende etterretningsmiljøet), i betydningen at ingen andre kunne utnytte dem. Så det var ikke noe behov for å fikse sårbarhetene eller generelt styrke datasikkerheten. NSA så ut til å tro at svak sikkerhet på nett rammet motstanderne vesentlig mer enn NSA.

Det var ikke særlig mange denne selvsikkerheten virket ubegrunnet for. For internettet er tross alt i hovedsak en amerikansk greie; de største selskapene ble grunnlagt i USA. Datafolk fra hele verden kommer fortsatt strømmende i håp om å få jobbe for Silicon Valley. Og NSA har et enormt budsjett, og – etter sigende – tusenvis av verdens beste hackere og matematikere.

Siden alt er gradert kan vi ikke kjenne hele bildet, men mellom 2012 og 2016 skjedde det ihvertfall ikke særlig synlige forsøk på å herde den digitale infrastrukturen i USA i større grad. Det ble heller ikke slått høylytt alarm om hva teknologi som krysser grenser kan innebære. Globale informasjonsstrømmer, lagt til rette for av globale plattformer, betydde at noen nå kunne sitte på et kontor i Makedonia, eller forstadene til Moskva eller St. Petersburg og – for eksempel – bygge noe som så ut som en lokal nyhetstjeneste i Detroit eller Pittsburgh.

I amerikanske institusjoner – overvåkningstjenestene, byråkratiet, valgmaskineriet – ser det ikke ut som det har vært noen større erkjennelse av at ekte digital sikkerhet både krever bedre teknisk infrastruktur og høyere samfunnsbevissthet om risikoene ved hacking, innblanding, desinformasjon, osv. Forretningsdominansen og teknisk trollmannskap på enkeltfelter kan se ut til å ha gjort USA blindt for gjærende svakheter på andre, mer kritiske felter.

4. Plattformenes makt

Sett i dette lyset virker den lille håndfullen gigantiske amerikanske sosiale medier-plattformer å ha vært overlatt til å selv vurdere hvordan problemer som måtte oppstå skulle håndteres. Lite overraskende prioriterte de aksjekursen og lønnsomheten. Gjennom Obama-årene vokste plattformene voldsomt, og var i praksis uregulerte. Tiden brukte de på å rendyrke evnen til å overvåke brukerne dypt, så markedsføringen kunne bli stadig mer effektiv. På under et tiår ble Google og Facebook i praksis et duopol for det digitale reklamemarkedet.

Facebook slafset også i seg potensielle konkurrenter som WhatsApp og Instagram uten å utløse noen konkurransealarmer. Dette ga dem mer data, hjalp dem finslipe algoritmene for å holde brukerne på plattformen, og rette reklame mot dem. Last opp en liste med mål du allerede har identifisert, så vil Facebooks AI hjelpsomt gi deg vesentlig større look-alike-målgrupper som kan være mottagelig for et gitt budskap. Etter 2016 ble det åpenbart hvor alvorlig skade denne tjenesten kan utrette.

Google på sin side – som har en søkerangering som kan redde eller knekke et selskap, en politiker eller en tjeneste, og hvis epost-tjeneste hadde 1.000.000.000 brukere i 2016 – opererte videoplattformen YouTube – i økende grad en kanal for informasjon og propaganda verden rundt. Tidligere i år fant en Wall Street Journal-granskning at YouTubes anbefalingsalgoritmer hadde en tendens til å drive publikum mot ekstremist-innhold ved å foreslå drøyere versjoner av hva enn folk så – en god måte å holde på oppmerksomheten.

Dette var lukrativt for YouTube, men også et funn for konspirasjonsteoretikere. Folk dras mot usedvanlige og sjokkerende påstander. «Three degrees of Alex Jones» ble en løpende vits: Det ble sagt at uansett hvor du startet på YouTube, så var du aldri mer enn tre anbefalinger unna en video fra ytre høyre-konspirasjonsteoretikeren som populariserte ideen om at Sandy Hook-skytingen i 2012 aldri hadde hendt, og at de etterlatte foreldrene bare var skuespillere med roller i en grumsete sammensvergelse mot våpeneiere.

Selv om Twitter er mindre enn Facebook og Google, har plattformen – takket være sin popularitet blant journalister og politisk engasjerte – spilt en større rolle enn størrelsen skulle tilsi. Den åpne filosofien og det avslappede forholdet til pseudonymer passer rebeller verden rundt. Men den appellerer også til anonyme troll som skjeller ut kvinner, dissidenter og minoriteter. Først tidligere i 2018 slo selskapet ned på bruken av bot-kontoer som ble brukt av troll for å automatisere og forsterke trakassering.

Twitters fyndige og kjappe format passer også enhver som har profesjonell eller instinktiv forståelse av oppmerksomhet – den sentrale ressursen i digitaløkonomien.

Som – la oss si – en realitystjerne. Noen med en forbløffende evne til å komme opp med nedsettende, virale kallenavn på sine motstandere, og å komme med skrytende løfter som resonnerer med et skifte i amerikansk politikk, et skifte som i hovedsak har gått de tradisjonelle maktsentrene hos både Republikanerne og Demokratene hus forbi.

Donald Trump er – som det er bred enighet om – svært god til å bruke Twitter til å fange oppmerksomheten. Men kampanjen hans var også svært god til å bruke Facebook slik det ble designet for å brukes av annonsører; teste budskap på hundretusener av mennesker, og mikromålrette med det som fungerte best. Facebook embeddet egne ansatte i Trumps kampanje for å hjelpe dem å bruke plattformen effektivt (og dermed legge igjen masse penger), men de ble også imponert over hvor godt Trump presterte selv. I senere interne notater skal Facebook ha kalt Trump-kampanjen en «innovatør» de kunne lære av. Facebook tilbød også tjenestene sine til Hillary Clintons kampanje, men de valgte i langt mindre grad å benytte seg av tjenestene.

Digitale verktøy har spilt sentrale roller i flere politiske omveltninger verden rundt de siste årene, flere av dem har lamslått eliter: Storbritannias avstemning om å forlate EU, ytre høyres fremvekst i Tyskland, Ungarn, Sverige, Polen, Frankrike og andre steder. Facebook hjalp Filippinenes sterke mann Rodrigo Duterte med valgstrategien, og nevnes til og med i en FN-rapport for å ha bidratt til etnisk rensing-kampanjen mot Rohingyafolket i Myanmar.

Sosiale medier er imidlertid ikke den eneste tilsynelatende demokratiserende teknologien ekstremister og autoritære har tatt til seg. Russiske agenter som skulle hacke seg inn i Demokratenes internkommunikasjon brukte Bitcoin – en kryptovaluta grunnlagt for å gi folk anonymitet og uavhengighet fra finansinstitusjoner – for å kjøpe verktøy som VPN, som kan brukes til å skjule spor på nettet. Deretter brukte de verktøyene til å sette opp falske lokalmedier på sosiale medier over hele USA.

Her begynte de å poste innhold som var egnet for å piske opp polarisering. De russiske trollene utga seg for å være amerikanske muslimer med terrorsympatier og hvite rasister som var imot innvandring. De utga seg for å være Black Lives Matter-aktivister som avdekket politivold, og som folk som ville skaffe våpen for å skyte politimenn. Ved å gjøre dette nørte de ikke bare opp under splittelse, men de ga også begge grupper bevis for at deres imaginære motstandere var like skrekkelige som de hadde antatt. Trollene trakasserte også utrettelig journalister og Clinton-tilhengere på nett. Det førte til en flom av nyhetshistorier om temaet, og bygget opp under en (selvoppfyllende) narrativ om polarisering blant Demokratene.

NSA hadde et helt arsenal av hackeverktøy kalt NOBUS

5. Periodens lærdommer

Hvordan skjedde alle disse tingene? Hvordan ble digitale teknologier forvandlet fra å gi befolkningen makt og velte diktatorer til verktøy for undertrykkelse og splittelse? Det er flere nøkkellærdommer.

Nummer én: At de gamle informasjons-portvokterne (som medier, ideelle organisasjoner, myndigheter og akademiske institusjoner) er svekket har på ett vis styrket underdogs. Men samtidig har det også vesentlig svekket underdogs: Dissidenter kan enklere omgå sensur, men den offentlige sfæren de kan nå ut til er idag ofte for støyende og forvirrende til å få gjennomslag. De som håper å skape positiv sosial endring må både overbevise folk om at noe i verden trenger endres, og at det finnes en konstruktiv, fornuftig måte for endring. Autoritære og ekstremister på sin side behøver bare mudre til vannet og svekke generell tillit, slik at folket blir for splittet og paralysert til å handle. De gamle portvokterne blokkerte endel fakta og dissens, men de blokkerte også mange former for desinformasjon.

Nummer to: De nye, algoritmedrevne portvokterne er ikke bare nøytrale formidlere av både sannheter og usannheter, slik de liker å tro. De tjener penger på at folk blir værende i tjenesten deres. Det gjør at insentivene deres er svært like insentivene til de som fyrer opp under sinne, sprer desinformasjon og appellerer til folks eksisterende fordommer og preferanser. De gamle portvokterne feilet på flere vis, og det er ikke tvil om at dette bidro til mistillit og tvil. Men de nye portvokterne lykkes ved å fyre opp under mistillit og tvil, så lenge klikkene fortsetter å komme.

Nummer tre: Tapet av portvoktere har vært særlig dramatisk i lokaljournalistikken. Mens noen store amerikanske nyhetsorganisasjoner har lykkes å overleve endringene internett har medført (hittil), er lokalpressen nærmest utradert, og i mange andre land er hele bransjen rammet. Dette har gitt fruktbar jord for desinformasjon. Det har også ført til mindre granskning av maktutøvere og at færre stilles til ansvar, særlig på lokalnivå. Enten forsto de russiske agentene som skapte falske lokalmedier på tvers av USA suget etter lokale nyheter, eller så hadde de rett og slett flaks. Uten lokale kontrollinstanser har lokal korrupsjon kunnet vokse, spre seg oppover, og mate en global korrupsjonsbølge som har spilt en vesentlig rolle i mange av vår tids politiske kriser.

Nummer fire handler om det mye omtalte temaet filterbobler eller ekkokammer – tanken om at vi på nettet kun møter synspunkter som likner våre egne. Dette er ikke helt sant. Selv om algoritmer ofte vil gi folk endel av det de allerede ønsker å høre, viser forskning at vi antagelig møter et større spenn av meninger på nett enn vi gjør frakoblet, eller vi gjorde før vi fikk digitale verktøy.

Snarere er problemet at når vi møter motsatte standpunkt i de sosiale medienes tid og sammenheng, så er det ikke som å lese en avis på egenhånd. Det er som vi hører det fra det andre laget mens vi sitter sammen med våre egne på en fotballstadion. På nett er vi tilkoblet våre fellesskap. Vi søker bekreftelse fra våre likesinnede. Vi knytter oss tettere til vårt eget lag ved å brøle til det andre lagets fans. I sosiologiske termer styrker vi vår følelse av «inngruppe»-tilhørighet ved å øke avstanden og spenningen til «utgruppen» – oss mot dem. Vårt kognitive univers er ikke et ekkokammer. Men vårt sosiale univers er det. Dette er grunnen til at ulike prosjekter for å faktasjekke påstander ikke overbeviser folk, selv om de har verdi. Men tilhørighet er sterkere enn fakta.

En tilsvarende dynamikk spilte en rolle i etterdønningene av den arabiske våren. Opprørerne ble fanget i innbyrdes kamper i sosiale medier, og fraksjonerte til stadig mindre grupper, samtidig som de autoritære mobiliserte egne støttespillere til å angripe dissidentene, og definerte dem som forrædere eller utlendinger. Denne typen «patriotisk» trolling eller trakassering er antagelig vanligere – og en større trussel for dissidenter – enn angrep orkestrert av myndighetene.

Dette er også slik russiske agenter bygget opp under polarisering i USA; ved å både utgi seg for å være innvandrere og rasister, sinte Trumptilhengere og Bernie Bros. Diskusjonenes innhold var uten betydning. Målet var å paralysere og polarisere, snarere enn å overbevise. Uten tradisjonelle portvoktere til å sperre veien kunne budskapene nå hvem som helst, og med digitale analyseverktøy kunne budskapene finslipes slik en hvilkensomhelst annen markedsfører eller politisk kampanje gjorde det.

Nummer fem, og sist: Russland utnyttet USAs svake digitale sikkerhet – «Nobody But Us»-tankesettet – for å undergrave den offentlige debatten rundt 2016-valget. Hackingen og publiseringen av eposter fra Democratic National Committee og kontoen til Clintons kampanjeleder John Podesta fungerte i praksis som en sensurkampanje. Den oversvømmet konvensjonelle medier med innhold som i hovedsak var irrelevant. Fordi Clintons epost-skandale dominerte nyhetsbildet fikk hverken Trumps eller Clintons kampanjer mediegranskningen de fortjente.

Det er ingen enkle svar, og ingen rent digitale svar

Dette viser, i ytterste konsekvens, at «Nobody But Us» hvilte på en misforstått tolkning av hva digital sikkerhet betyr. Det kan i og for seg godt være USA fortsatt har de dypeste offensive kapabilitetene i cybersikkerhet. Men Podesta falt for den mest banale formen for hacking: En phishing-epost. Og amerikanske medier falt for oppmerksomhetshacking. Suget etter klikk, og manglende evne til å forstå hvordan den nye digitale sfæren fungerer, avledet dem fra kjerneoppgaven og ut i en forvirrende myr. Sikkerhet handler ikke kun om å ha flest Cray supercomputere og kryptografieksperter, men om å forstå hvordan oppmerksomhet, informasjonsoverbelastning og sosiale bånd virker i den digitale tidsalderen.

Denne potente kombinasjonen forklarer hvorfor autoritarianisme og desinformasjon har blomstret etter den arabiske våren, mens frittflytende idékamp ikke har det. Den enkleste formuleringen av problemet ligger likevel i Facebooks originale misjonssetning (det sosiale nettverket byttet den ut i 2017 i bakkant av reaksjonene på Facebooks rolle i å spre desinformasjon). Den var å gjøre verden «more open and connected». Det viser seg at dette ikke nødvendigvis er et ubetinget gode. Åpen for hva? Koblet hvordan? Behovet for å stille disse spørsmålene er kanskje den største lærdommen av dem alle.

6. Veien videre

Hva må gjøres? Det er ingen enkle svar. Og viktigere, det er ingen rent digitale svar.

Noen skritt må definitivt tas på det digitale området. Klimaet med svak konkurransekontroll, som har latt noen få gigantselskaper vokse til gigantmonopoler bør endres. Men, om man bare bryter opp disse gigantene uten å samtidig endre spillereglene på nettet, kan man ende med at man simpelthen bare skaper en rekke mindre selskaper som bruker samme predator-taktikker med dataovervåking, mikro-målretting og små dytt.

Allestedsnærværende digital overvåking bør simpelthen opphøre i sin nåværende form. Det finnes ingen grunner som kan rettferdiggjøres for å la så mange selskap samle så mye data om så mange mennesker. Å be en bruker «klikke for å godkjenne» vage og flyktige retningslinjer for bruk fører ikke til «informert samtykke». Hadde et selskap foreslått så omfattende og skjødesløs datainnsamling som forretningsmodell for 2-3 tiår siden, før vi søvngjengeraktig hadde beveget oss inn i dagens verden, ville vi blitt vettskremt.

Det er mange måter å operere digitale tjenester på uten å suge opp så store mengder personlige data. Markedsførere har kunnet leve uten tidligere. De kan gjøre det igjen, og det er antagelig bedre om politikere ikke kan gjøre det så enkelt. Reklame kan festes til innhold, snarere enn å rettes mot personer: Det går fint å reklamere for dykkerutstyr til meg på et diskusjonsforum for dykkere, for eksempel, heller enn å bruke min atferd på nett til å finne ut at jeg dykker, og deretter forfølge meg rundt uansett hvor jeg går – på og av nett.

Men vi endte ikke opp der vi er idag utelukkende på grunn av digital teknologi. Russiske myndigheter kan ha brukt nettplattformer for å fjerntukle med amerikanske valg, men Russland skapte ikke tilstanden av sosial mistillit, svake institusjoner og frakoblede eliter som gjorde USA sårbart for denne typen tukling.

Russland fikk ikke USA (og landets allierte) til å innlede, og deretter håpløst feilhåndtere en krig i Midtøsten, med ettervirkninger som fortsatt herjer – dagens flyktningkrise én av dem – og som nærmest ingen har blitt stilt til ansvar for. Russland skapte ikke 2008-finanskollapsen som skyldtes korrupte praksiser som gjorde finansinstitusjoner vesentlig rikere, og som de skyldige partene gikk uskadd ut av, ofte enda rikere, mens millioner av amerikanere mistet jobben, ute av stand til å få nye, tilsvarende gode, jobber.

Russland satte ikke igang det som har svekket amerikaneres tro på helsemyndigheter, miljøinstanser, og andre deler av samfunnsapparatet. Russland skapte ikke svingdøren mellom Kongressen og lobbyfirmaene som ansetter eks-politikere med rause lønninger. Russland kuttet ikke finansieringen til høyere utdannelse i USA. Russland skapte ikke det globale nettverket av skattehavner hvor store selskap og de rike kan hauge opp enorme rikdommer mens grunnleggende samfunnsinstitusjoner kuttes.

Det er langs disse svekkelseslinjene noen få memer kan spille en flere nummer større rolle. Og ikke bare russiske memer: Hva enn Russland måtte ha gjort; lokale aktører i USA og Vesteuropa har vært ivrige (og langt større) deltagere i å bruke digitale plattformer til å spre desinformasjon.

Selv det grenseløse miljøet alle disse digitale plattformene nå lenge har operert i kan sees som et symptom på det større problemet; en verden hvor de mektiges handlingsrom har få begrensninger, mens alle andre skvises. Reallønningene i USA og Europa står på stedet hvil, og har gjort det i tiår, mens forretningsinntekter har holdt seg høye, og skattene for de rike har falt. Unge mennesker sjonglerer flere, ofte dårlige, jobber. Likevel er det stadig vanskeligere for dem å gjøre det tradisjonelle formuebyggende skrittet å kjøpe egen bolig – med mindre de allerede er priviligert og arver større summer.

Hvis den digitale tilkoblingen ga gnisten, så begynte det å brenne fordi bålene allerede sto klare overalt.

Veien fremover er ikke å dyrke nostalgi for den gamle verdens portvoktere, eller idealismen fra den arabiske våren. Den er å finne ut hvordan institusjonene våre, kontrollmekanismene, og samfunnets sikkerhetstiltak skal fungere i det 21. århundre – ikke bare for digitale teknologier, men for politikk og økonomien generelt. Dette ansvaret ligger ikke hos Russland, eller kun hos Facebook eller Google eller Twitter. Det ansvaret er vårt.