nrk.no

Når de unge svikter de sosiale mediene

Kategorier: Det sosiale nettet,Forskning,Gjestebloggere & Kommentar

Offline av bilal-kamoon på Flickr CC-BY

Dette er en kommentar. Den bygger på skribentens egne analyser, meninger og vurderinger.

Er det en tålegrense i sosiale medier? Holder unge mennesker på å gå lei åpenheten, spør seniorforsker Petter Bae Brandtzæg ved SINTEF.

De siste par-tre årene (og vel så det) har det vært rapporter om en slags nettverkstretthet blant unge mennesker. De blir mindre synlige i sosiale medier, og går i retning av en mer diskré og privat kommunikasjon. Global Web Index, melder om en klar trend mot apps som støtter private og lukkede meldinger.

Samme tendens bekreftes av antropologiske observasjoner. Daniel Miller, professor i antropologi ved University College London, har sagt:

We assume that Facebook is something we should associate with the young, but my evidence suggests that this is entirely mistaken.

Daniel Miller sitert i Science of the social network, The Independent 1. august 2011

Men hvorfor har de unge egentlig gått lei? Unge mennesker er sett på som selve innovatørene og bærerne av nettverkssamfunnet – en hypersosial virkelighet, der alle er koblet sammen, uavhengig av tid og sted, og hvor smarttelefon, internett, Facebook og Twitter er de teknologiske nettverksmotorene. Et samfunn der tilgangen til venner og venners venner er konstant – enten de befinner seg i Afrika eller USA. De unge er vokst opp med dette. De er de digitalt innfødte. Men nå synes de altså å ha fått nok.

Jeg tror en viktig del av forklaringsbildet handler om at fortettingen og komprimeringen av tid og menneskelige relasjoner har gått for langt. Infrastrukturen og normene i de sosiale mediene har presset tiden, og de sosiale nettverkene har nådd en tålegrense, slik at både privatlivet utfordres, eksponeringsangsten og stresset øker. De unge ser derfor etter nye og mer private kommunikasjonsalternativer.

Tidløs tid

En sentral tese i teorien om nettverksamfunnet er at alt kan komprimeres. Manuel Castells, forfatteren bak Network Society, bruker begrepet timeless time – tidløs tid. Tid som presses sammen mest mulig – med den hensikt å øke effektiviteten. Castells påpeker at både tid og rom har fått en ny betydning i nettverksamfunnet, fordi det er så enkelt å flytte informasjon og inntrykk fra ett sted til et annet ved bruk ny teknologi. Det materielle grunnlaget for menneskelig erfaring er endret. Strømmer av steder i teknologiske omgivelser knytter oss nærmere og tidløs tid trumfer klokketid.

Det samme skjer også med sosiale prosesser og relasjoner. Teknologien dytter oss inn i de samme nettverkene – et offentlig rom. Bølger av forskjellige mennesker – og en forventning om at alle mennesker kan håndtere en ubegrenset flom av relasjoner, inntrykk, statusoppdateringer. Sosiale medier kan derfor oppleves langt mer konsentrert og fortettet enn virkeligheten.

Øyeblikkets Tyranni

Jeg overhørte en samtale mellom to unge her om dagen:

– Du er ikke så ram til svare på Snapchat lenger
– Nei det er så jævla slitsomt

Det ligger en tretthet i dette, et ønske om å få fri fra øyeblikkets tyranni. Strømmen av likes og krav om tilbakemeldinger og respons er slitsomt, men det er også repeterende og kjedelig. Til slutt er det heller ingen som bryr seg – klager ungdommen. Man drukner på mange måter i mengden, og presset om nok likes er stort.

I boken Øyeblikkets Tyranni (2001) skriver Thomas Hylland Eriksen; at «det blir mer av alt», fordi alt i livet komprimeres i en digital nettverksverden. Det er der utfordringen ligger – at «det blir mer av alt», mer informasjon, mer inntrykk, mer synlighet, mer angst, mer overvåkning, flere mennesker og flere relasjoner.

De sosiale nettverksmediene har slik sett skapt noen utfordringer som følge av en naiv tro på teknologiens allmektighet. Det materielle grunnlaget for menneskelig erfaring sitter dypt, noe som kan synes glemt. De moderne kommunikasjonskanalenes modaliteter er også svært forskjellig fra vanlig fysisk interaksjon mellom mennesker, når alt kommer til alt.

Tilgjengelighetsparadokset er en term jeg ofte bruker. Det betyr at mange unge i dag er mer tilgjengelige enn noensinne, men også mer utilgjengelige enn noensinne. Dette fordi man ikke greier å møte de kravene som stilles i sosiale medier til øyeblikkets tyranniske krav om oppkobling, om respons og selvpresentasjon.

Mennesket tilhører en liten flokk

Facebook og Mark Zuckerberg har en ambisiøs visjon om å koble verden og menneskene sammen. I want to connect the world, sa Zuckerberg nylig. Teknologene bak sosiale medier generelt tenker ofte på mennesker som en stor flokk. Dette er det motsatte av hva biologene vet. Biologene vet at menneskene er vant til å tenke som en ganske liten flokk.

Robin Dunbar ved Universitet i Oxford har funnet at vi maksimalt har plass til 150 venner i den delen av hjernen som holder orden på tanker og språk. Vennekretsene i de sosiale mediene øker, men selv med 1500 venner på Facebook, viser studier at vi kun forholder oss til en kjerne på ganske få mennesker. Det å tenke på menneskeheten som en stor global flokk, slik man har forestilt seg i det teknologidrevende nettverkssamfunnet, er derfor kanskje ikke mulig.

Kontekstkollaps mellom flokker

En vanlig forklaring på at unge ikke lenger synes på Facebook, er at mor og far også er på Facebook. Foreldrene begynte jo å bruke Facebook nettopp fordi de ønsket kontroll med hva barna drev med. Ett og samme rom med ulike aldersgrupper og sosiale sirkler har dermed ført til kontekstkollaps. De ulike flokkene; familie, slekt, venner, jobb, trening og bekjente i én og samme kontekst egner seg dårlig for frilynt ungdommelig eksperimentering og lidenskap.

Sosiale medier-guru danah boyd har uttalt at Facebook er en anomali, og at ideen om at alle skal komme til det samme sosiale nettstedet bare er rar. Hun understreker at mennesker historisk sett alltid har hatt ulike sosiale rom for ulike behov og grupper. Enkelte unge vil likevel protestere på at kontekstkollapsen er hovedgrunnen for deres flukt fra Facebook. De synes heller Facebook rett og slett er blitt kjedelig.

Eksponeringsangst

Alle ønsker selvsagt å bli sett, og kravet til selvpresentasjon i sosiale medier er mange. Dette kan gi grobunn for en slags eksponeringsangst, eller et eksponeringsparadoks; ønsket om å bli sett, hånd i hånd med angsten for å bli avvist. Eksponering i store offentlige rom er noe vi alle kan slite med, og i sosiale medier kan dette utarte til rent ubehag. Er det noen som bryr seg? Hvem leser dette? Hvor mange likes får jeg? Hvorfor kommenterte ikke hun på dette? Hvorfor gratulerte hun ikke meg med bursdagen når hun gratulerte Vibeke? Alt blir synlig. Den allmenne muligheten og åpenheten i utveksling og kommunikasjon understreker ikke bare sosial angst og isolasjon, men kan også danne grobunn for misforståelser og gjensidig mistenksomhet.

Det blir altså mer av alt, kanskje også et økt behov for flere og raskere bekreftelser, i takt med en økende angst for å ikke få det nødvendig antall bekreftelser. Sosiale medier er på mange måter en kommersialisering av relasjoner; eksponeringer kan måles i antall likes. Dette er nok også en av grunnene til at flere unge rapporterer om et likes-press, særlig blant tenåringsjenter som vil ha respons på utseende og kropp.

Stopp en hal

Men stopp en hal; bruken av sosiale medier øker. Facebook har over 1,3 milliarder brukere på verdensbasis. I Norge har tre millioner mennesker en profil og Facebook er den mest besøkte mediekanalen. I tillegg har Snapchat, Instagram og Twitter rundt en million brukere hver, om vi skal tro Ipsos MMIs tracker om sosiale medier for 2014. Så hva er det egentlig som skjer da, er dette bare gamliser? Nei, de unge bruker sosiale medier. Men de bruker dem langt mer passivt, diskré og privat enn før. De unge er langt mer private enn 40-åringene.

Du får svar fra tenåringene på Facebook om du sender en melding, men de poster sjelden eller aldri noe på tidslinjen eller newsfeeden. Mange legger fortsatt bilder ut på Instagram, men dette også i ferd med å bli kjedelig. Dette er derfor en utfordring for alle (organisasjoner, aviser, tv-stasjoner, produkter) som nå bruker sosiale medier som lokkekanal nummer én. Hvordan i all verden skal vi nå de unge brukerne ?

Hvor går vi?

Utvikling av sosiale medier og kommunikasjonssystemer er vanskelig. Det handler om mer enn teknologi, det handler om å forstå de sosiale dynamikkene som oppstår når mennesker samhandler. Men utfordringen ligger også i at enhver forandring i kommunikasjonsteknologi forandrer samhandlingsdynamikken, menneskene og deres behov. Hvilken retning trender og behov tar, er derfor ikke enkelt å spå, utover at det blir mer av alt, og det faktum at vi mennesker har en tålegrense – en grense for hvor mange inntrykk og strømmer av informasjon og koblinger en kan motta uten at en til slutt går lei – også i sosiale medier. Vi vet likevel at teknologien i fremtiden vil bli mer altomfattende – tingenes internett og systemer som likner Google Glass vil bre om seg. Eller vil vi se en mot-trend innen sosiale medier, som gir færre alternativer og «mindre av alt»?

Tilgjengeligheten nærmer seg hundre prosent; nå er det utilgjengeligheten vi må slåss for, skrev Hylland Eriksen for over 13 år siden.

Hva tror du?

14 kommentarer

  1. Liker at artikkelen avsluttes med «Hva tror du?», for her var det mange interessante hypotester.

    Min hypoteste er at unges bruk av sosiale medier er i ferd med å finne formen. Vi har vært inne i en periode med mye buzz og trykk, og mange har nok følt et press for å være mer på SoMe-toget. Jeg tror et vi ser nå er en modning, at bruken blir mer gjennomtenkt og smart. Alt trenger ikke likes og kommenteres, og man MÅ ikke lenger dele alt.

    Og det er en bra ting, de eneste det er bad news for er kanskje de tradisjonelle mediehusene som NRK, som ganske nylig bestemte seg for å måle suksess ikke bare i klikktall, men også rekkevidde i sosiale medier.

    Glade ungdommer, frustrerte mellomledere

    🙂

    Svar på denne kommentaren

    • Petter Bae Brandtzæg (svar til Morten Skogly)

      Ja, dette er bad news for de tradisjonelle mediehusene, Morten. Så vi må løse dette på nye måter:) Facebook som lokkekanal holder ikke lenger.

  2. dette er ikke spesielt overraskene. det er heller ikke spesielt vanskelig.

    det er to hovedpoenger her:

    1) mennesket har ikke forandret seg spesielt mye over tid. hvordan man forholder seg til «nye» ting (egentlig det samme som før, bare i en ny innpakning) endres ikke spesielt mye utover nyhetens interesse, og når det når søppel-max (information overflow omtrent), så blir det uinteressant igjen. alle «medie-revolusjoner» har medført samme reaksjon, så det er egentlig bare å restudere hvordan disse har utviklet seg. se spesielt på spådommene i forkant/tidlig i en slik revolusjon, og man ser at det er nøyaktig de samme type tullinger som hyler og skriker om at dette vil revolusjonere hele verden. hver gang!

    2) verdien av en «venn» eller en «like» har degradert til null. på samme måte som verdien av ett bilde har degradert til null. sammenlign med ett bilde av noen i familien fra rundt 1900, kontra de tusen bilder man allerede har tatt av ett barn før det er ett år. er det problematisk om det ene bildet forsvinner? hva om telefon før og de tusen bildene er utilgjengelig? den siste er av typen «meh»

    en viktig lærdom er også følgende:
    medier gjenspeiler verden, det er ikke verden som gjenspeiler mediene.

    så kan alle utopiske, håpefulle, opportunistiske tullinger (ja jeg snakker om alle de som har hyla opp om hvordan denne nye medierevolusjonen skulle utbrettes), se hvordan de ramla i den historiske fella og ikke har gjort noe annet feil enn alle andre før seg.

    mennesket forandrer seg ikke over ett tiår fordi man har noe surr med nye medier gående…

    Svar på denne kommentaren

    • Petter Bae Brandtzæg (svar til navn)

      Riktig, og dette er også poenget mitt. Teknologi trumfer ikke over arv og biologiske behov eller rammer. Teknologi endrer måten vi intragerer på, men de fundamentale behovene vil være de samme i en overskuelig fremtid.

    • litt usikker på om jeg utrykte meg uklart, om du misforstod meg, eller om du igjen var uklar i svaret ditt…

      »
      Teknologi endrer måten vi intragerer på …
      »

      Den endrer IKKE måten vi interagerer på i bunn og grunn. Den gir oss muligens nye metoder å interagere på/med. Og muligens at tiden man bruker på å interagere kan endres (enklere og kjappere, eller vanskeligere og tregere for den saks skyld (slår av telefon el)).

      Men det er mulig vi er enig, og det bare er meg som insisterer på å spikke noen semantiske fliser her 😉

    • Petter Bae Brandtzæg (svar til navn)

      Kommer litt an på hvor mye og hva vi skal legge i begrepet «endring». Men nye metoder og verktøy fører jo med seg nye praksiser. Før hogget man ned trær for øks, nå motorsag. Vi gjør det samme, men på en helt ny måte. Før reiste vi fra A til B med hest eller til fots, nå kjører vi bil eller tar et fly. Vi gjør det samme, men reisemåten og reisemålene og hvor hyppig vi gjør det har endret karakter fullstendig. Det samme skjer med hvordan og hvem vi kontakter på nettet versus hvordan vi gjorde det før.

  3. Jeg tror hovedproblemene med mye av analysene rundt sosiale medier er tar gruppen unge og regner med at alle i den gruppen opptrer likt. Hvorfor ble blir disse med i sosiale nettverk i utgangspunktet? Det er mye mer interesant å spørre om f.eks de som orginalt var store brukere av sosiale medier (f.eks folk med stort eksponeringsønske) har begynt å bruke mindre eller om et er folk som i utgangspunktet ikke ønsket å si så mye om seg selv som har redusert bruken.

    Dette må til for å gi debatten noe særlig mening, fordi å være ung er ikke en motivasjon ei heller er posting på facebook/twitter ett behov i seg selv.

    Svar på denne kommentaren

  4. Petter Bae Brandtzæg

    Ser poenget ditt Espen, men det er likevel noen gode argumenter for å se på de unge som en gruppe (selv om de også selvsagt er forskjellige seg i mellom), noe jeg mener innlegget i starten begrunner. Det var stort sett unge som var storbrukere av sosiale medier i starten, og det interessante er jo nettopp at det er denne gruppen som nå primært faller fra.

    Svar på denne kommentaren

  5. SnapChat puster Facebook i nakken | HansPetter.info

    […] til så mange som mulig, har det vært en økende trend den siste tiden at spesielt de yngre har blitt mer private, og søker ikke den samme eksponeringen som tidligere. Dette skjedde samtidig som «mamma og […]

    Svar på denne kommentaren

  6. Kronikker | Petter Bae Brandtzæg

    […] Brandtzæg, P.B (2014). «Når de unge svikter de sosiale mediene». Kronikk på NRK Beta 15.09.2014: https://nrkbeta.no/2014/09/15/nar-de-unge-svikter-de-sosiale-mediene/  […]

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.