nrk.no

Happy towel day

Kategori: Forskning

foto av et rødt jakkemerke med teksten DON'T PANIC! i gult.
Don’t Panic av Jim Linwood på Flickr CC

Idag markeres Towel Day til minne om den britiske science fiction-forfatteren Douglas Adams, som døde for 11 år og to uker siden.

foto av en lurt smilende middelaldrende mann - Douglas Adams
Douglas Adams av michael_hughes på Flickr CC BY-SA

Grunnen til at det er akkurat håndkleet som er valgt for å minnes Adams, er å finne i hans hovedverk, en fembinds-trilogi basert på et hørespill, The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy: Drevne galaksehaikere trenger kun ha med seg et håndkle, ettersom alle som møter dem vil tenke wow – han har reist tvers over galaksen, og likevel har han med seg et håndkle – da har han nok tingene på stell.

Towel Day: A Tribute to Douglas Adams
Monday 14 May 2001 06:00am PDT

Douglas Adams will be missed by his fans worldwide. So that all his fans everywhere can pay tribute to this genius, I propose that two weeks after his passing (25 May 2001) be marked as «Towel Day». All Douglas Adams fans are encouraged to carry a towel with them for the day.

So long Douglas, and thanks for all the fish!

D Clyde Williamson, 2001-05-14 på Binary Forum

To håndklær liggende på en strand, begge påtrykt teksten DON'T PANIC
Don't Panic Don't Panic av Biaph på Flickr CC

Guiden

Første bok i trilogien, The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, eller Haikerens Guide til Galaksen, som den heter på norsk, kom ut i 1979. Med den startet en lang, surrete og vanvittig ferd gjennom tid og rom for den intetanende jordboeren Arthur Dent. Hans ferd går gjennom sorte hull, eksploderende planeter og mistilpassede sivilisasjoner, fulgt av galaksens slaskete eks-president, en reisebok-korrespondent, en eks-jordboer og den uutholdelige androiden Marvin, som med sitt kronisk nedsatte stemningsleie virker å være basert på eselet Tussi fra Ole Brumm.

Egentlig om oss

Og visst er det mange utrolige ting som skjer underveis, men dypest sett handler bøkene (som så mye annen science fiction) egentlig om vårt samfunn og det å være menneske – bare pakket inn i tykke lag av fremtidsteknologi.

Fremtiden according to Douglas Adams

Tidlig i boken fikk jordboeren Arthur Dent en liten fisk stappet i øret; en Babel Fish. Den gjorde ham i stand til å forstå alle språk. Dermed hadde Adams snedig skrevet seg rundt alle oversettelsesproblemer videre i boken, og Dent på sin side kunne forstå alt som ble sagt – selv om han fortsatt ble like overveldet av alle de moderne konseptene.

En av tingene som gjorde universet mindre, var SubEtha-nettet. Et trådløst, allestedsnærværende nettverk som koblet alle enheter sammen. Og rommets ryggsekkturister hadde altså denne vidunderlige elektroniske reiseboken som kunne fortelle alt om alle slags steder og ting, og som oppdaterte seg automatisk over SubEtha-nettet. Den var ikke voldsomt stor engang.

Don’t Panic!

Når jeg sitter og skriver dette på en iPad 30 år senere, via det trådløse nettet (og med Google Translate innen rekkevidde), virker ikke alle visjonene til Adams like usannsynlige lenger. Men da jeg leste disse bøkene for første gang på 1980-tallet, var det uendelig langt unna. Det føltes ikke som noen stor ulikhet i usannsynlighet om internett med all verdens kunnskap skulle oppstå, eller om Adams’ tyngdekraftopphever skulle fungere. Sistnevnte var basert på to vitenskapelige faktum, det ene at katter alltid lander på bena, det andre at påsmurt toast alltid lander med smørsiden ned. Fester man påsmurte ristede brødskiver på ryggen av katter, vil de aldri kunne treffe bakken, men bare sveve rett over den, ettersom begge sider vil være nederst.

Det virker usannsynlig at dette skal virke, men ikke vesentlig mer usannsynlig enn dagens World Wide Web virket for meg dengang.

foto av et rødt jakkemerke med teksten DON'T PANIC! i gult.
Don't Panic av Jim Linwood på Flickr CC

1982

Sånn rundt 1982 eller deromkring gjorde min venn Kristoffer seg lystig på andres bekostning ved å fortelle historien om da en kamerat av ham hadde fått sin første datamaskin (antagelig en Vic-20 e.l.): Det første vedkommende gjorde, var å koble maskinen til TV-skjermen, skru på strømmen og taste inn på tastaturet:

> Hvor mange byer er det i Belgia, Hr. Datamaskin?

Hvorpå datamaskinen (selvsagt for oss dengang) repliserte:

SYNTAX ERROR

Når jeg idag stiller Google samme spørsmål får jeg rett nok ikke opp tallsvaret, men spør jeg på engelsk får jeg i det minste opp en liste der jeg kan telle selv. Så til neste gang og for fremtiden:

Det er 588 byer i Belgia, ifølge denne listen fra wikipedia

Det tok meg ca ett minutt å finne ut.

Dermed kan vi vel konkludere med at Kristoffers kamerat ikke var dum. Han var bare litt tidlig ute.

2012

Jeg har lest The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy med egne barn nå. Da er det flere av tingene som for meg var utrolige, som ikke lenger tilhører science fiction’en, men hverdagen. Og slik min gamle bestemor måtte prøve å mane frem en verden uten radio og TV for meg, har jeg måttet prøve å forklare alt en datamaskin ikke kunne gjøre da jeg var barn.

For vi hadde jo datamaskin. Og vi kunne bruke tekstbehandling, og spille Elite. Vi kunne til og med koble oss til universitetets datamaskin og spille Hulespillet via telefonnettet. Så det eksisterte jo et nettverk som gjorde vår datamaskin smartere enn størrelsen skulle tilsi (vel nok kunne ingen ringe til oss mens vi spilte, men det passet oss vel egentlig ganske bra).

Men listen over ting vi ikke kunne gjøre med datamaskinen er likevel lenger enn hva vi kunne. Å tenke at jeg en dag skulle stå i Atacama-ørkenen og laste opp digitale bilder til Flickr virket for eksempel lite sannsynlig.

1912

Men tilbake til bestemoren min. Da hun var liten, leste de Jules Verne (1828-1905) og hans vanvittige fremtidsfabler som hadde rukket å bli mer prosaiske da jeg møtte dem 70 år etter henne.

I hennes verden, der pianoet var underholdningssenteret i stuen, strålte nok Vernes oppfinnelser mer enn de gjorde for meg.

Men jeg følte meg akkurat som min gamle bestemor da jeg skulle prøve å forklare sønnen min hvorfor Douglas Adams var så visjonær i 1978.

We were promised Jet Packs

Men selv om endel ting som var science fiction i 1978 ikke lenger er det, er det flere av Adams’ ideer jeg fortsatt venter på skal bli virkelighet, Infinite Improbability Drive kunne for eksempel friste.

Det er jo Geek Pride Day idag også. Hvilke av Adams’ ideer skulle dere ønske ble virkeliggjort snart? (evt hvilke IKKE)

foto av en kvadratisk sjokoladekake med tallet 42 i store glasurbokstaver og teksten Don't Panic i grønn handwriting
Don't Panic! I'm 42 🙂 av snail's trail på Flickr CC BY NC SA

6 kommentarer

  1. Happy Towel Day til alle!
    Feringen er i full gang; her i Rogaland haiker du gratis på buss&båt med håndkle idag (iallfall med spesialhåndkle…) wp.me/pRHDo-ty .

    Hva mer man kunne ønske seg fra Adams’univers…. en Pan Galactic Gargle Blaster, kanskje? Eller kanskje ikke.. «Its effects are similar to having your brains smashed in by a slice of lemon wrapped round a large gold brick.»

    DON’T PANIC!

    Svar på denne kommentaren

  2. Jeg kunne godt tenke meg automaten som gjør deg umiddelbart edru (fra «restauranten der universet slutter») på utesteder. Jeg liker også tanken om å kunne fly ved å falle mot bakken og bomme ved å bli distrahert rett før man treffer bakken. Ellers hadde det vært praktisk med en standardisert strømforsyning som virker på alle enheter som Douglas Adams skrev i 1996 at han ønsker seg i boken Salmon of doubt/En bedrøvet laks (som ble utgitt etter hans død og er en samling utgitte og ikke-utgitte tekster). Men nå har man en god standard i USB. Her er en stripe som passer til temaet: xkcd.com/548/

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar til EinarH Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.