fotografi av utløpsdatoen på en melkekartong

Postet til: Nett-tv, Nettjuss, NRK, Rettighetsbransjen, TV & Video

Hvorfor program i Nett-TV går ut på dato


Jevnlig spørres det hvor det er blitt av et program i Nett-TV. Som oftest er svaret at vi har måttet ta det vekk fordi det er over dato.

fotografi av utløpsdatoen på en melkekartong

Du har antagelig opplevd det flere ganger:
Endelig har du en halvtime fri, så du blar deg til den tab’en du har hatt liggende i bakgrunnen i en uke med en herlig britisk dokumentar, som krever udelt oppmerksomhet og en skål potetgull.

Så kommer du hit:
skjermskudd fra tv.nrk.no:

Derfor ender det i stedet med at du – litt misfornøyd – knuser ett og ett potetgullflak mellom tungen og ganen, mens du ser en gammel episode av Åpen Post om igjen. Det er fint. Men det er ikke det samme.

Hvorfor forsvinner ting etter en tid?

Den korte forklaringen på hvorfor ting forsvinner fra Nett-TV, er: Film- og TV-bransjen er, med få unntak, basert på rettigheter avgrenset i tid og sted. Når lisensperioden for innholdet er over, forsvinner programmet – NRK har rett og slett ikke rettighetshavernes tillatelse til at det blir liggende lenger.

Rettighetshavere kan i denne sammenheng både være produksjonsselskaper (om vi har kjøpt inn programmet) og enkeltpersoner, som skuespillere, forfattere, komponister osv.

En dress vi har arvet

Fotografi av klær på en kontorstol - dandert så det skal se ut som noen sitter der.
Officemate Disappears av CarbonNYC på Flickr CC BY

NRKs Nett-TV inneholder i all hovedsak innhold som er «arvet» fra TV-kanalene våre, og visningsrettighetene, og tenkemåten rundt disse, stammer fra en tid da innhold ble distribuert i fysisk form.

Den gangen de første avtalene oppsto, var plassen i TV-kanalene begrenset. Det var sjelden plass til at programmer ble sendt mer enn én gang pluss eventuelt en såkalt korttidsreprise (som å sende fredagens Nytt på Nytt om igjen på søndag på NRK3).

Kanskje dukket det også opp en reprisesending sommerstid, som kunne fylle sendeskjema på en rimelig måte, mens mesteparten av befolkningen uansett var langt fra fjernsynsapparatet, men så var det slutt. Etter dette var programmet borte, vekk og glemt for all tid – med mindre det var så eksepsjonelt populært eller påkostet at det ble dratt frem igjen noen år senere. Avtalene våre med rettighetshaverne la gjerne til rette for reprisesendinger:

Eksempel: Skuespillerhonorarer

Den gangen var det for eksempel slik at avtalene med skuespillere fastslo at de skulle få et grunnhonorar for å være med i la oss si en fjernsynsteaterforestilling. Dette inkluderte rettighetene til første visning og en korttidsreprise. I tillegg fikk de honorar for antall prøve- og opptaksdager. Dersom TV-kanalen ønsket å sende programmet på ny, etter at korttidsrepriseperioden var over, fikk skuespillerne et reprisehonorar som var en prosentdel av det opprinnelige honoraret.

Ny gutt i klassen: Nett-TV

Da Nett-TV dukket opp, endret behovene seg. Og etterhvert er avtaleverket endret dit det er idag, der NRK og Skuespillerforbundet har en avtale som sier at NRK kan tilby folk å se programmet i Nett-TV i inntil 30 dager etter første TV-visning.

NRKs avtale med skuespillerforbundet dekker ikke Nett-TV-visning løsrevet fra sending i TV-TV. Så om NRK skulle ønsket en lengre visningsperiode i Nett-TV, må vi i utgangspunktet ta oss råd til å betale 15% av det opprinnelige honoraret for å kunne forlenge nett-TV-perioden med 30 dager. Eller eventuelt forsøke å forhandle individuelle avtaler med skuespillerne som kun dekker nett-TV – for hver enkelt produksjon. Og skuespillerne er bare en av flere grupper rettighetshavere.

Svarthvitt-foto av en lekeplass i gråvær. Fem husker står tomme
Empty swings on a wet soggy playground av MRBECK på Flickr CC BY ND

I praksis blir arbeidet og merutgiftene ved dette så omfattende at det sjelden kan forsvares, om man ser det i forhold til hvor få personer som pleier å se program om igjen etter at den første 30-dagers perioden er gått.

Selv en serie som Blindpassasjer – som mange har ønsket å få se igjen og som det er blitt skrevet endel om – er det bare 15 000 som har sett alle tre episoder av, etter at den har ligget i Nett-TV i halvannet år.

Det igjen betyr at de fleste programmer hvor eksterne rettighetshavere med vanlige avtaler har deltatt, vil forbli liggende i arkivkjellerens mørke for alltid etter den første 30-dagersperioden – med mindre programmet er så spektakulært at det også vil kunne tåle en runde til på TV-skjermen, der det er et lineært sendeskjema å fylle, og hvor det er budsjetter til å fylle det. Disse sjeldne gangene kan det være kostnadssvarende å kjøre en runde til.

Dette gjelder altså produksjoner der NRK er produsenten (og sånn sett «eier» produksjonen), men der det deltar medvirkende som bidrar på en slik måte at det de gjør regnes som et åndsverk: En skuespillerprestasjon i en TV-serie er et åndsverk. Er samme skuespiller gjest i et talkshow, og snakker om livet sitt og ukens hendelser, regnes det sjelden som åndsverk.

Innkjøpt moro

Men så er det innkjøpte ting: Selve TV-konseptet kan være et åndsverk. Nytt På Nytt f.eks. Konseptet til programmet, formatet, som det kalles, er innkjøpt fra et britisk selskap. Kontrakten med formateieren tillater ikke at vi kan ha programmet liggende i Nett-TV for evig, men må plukke det vekk etter én måned.

Og så har du produksjoner vi ikke har laget selv, men kjøpt fra et eksternt selskap – enten det er en amerikansk spillefilm eller programmet Brille, som produseres av et eksternt selskap. Da er det ikke lenger faste avtaler som gjelder, men forhandlede enkeltavtaler – og ting blir straks mer variert og mer komplekst…

For å ta noe av det mest kompliserte: Filmer og serier. Da må vi først ta for oss konseptet med visningsvinduer – det som gjør at en Hollywood-spillefilm først går på kino i USA, så kommer den på DVD og TV der, så kommer den til Norge på kino, DVD, og så, til slutt kommer den på TV.

Visningsvinduene

foto av Hollywood-skiltet
Hollywood! av photographerglen på Flickr CC BY SA

I tidligere tider, ble spredningen av filmer begrenset av at man måtte ha én kopi av filmrullene for hver eneste kinosal den skulle vises i. En boks filmruller ankom, kanskje sammen med en pent sammenbrettet plakat og en liten bunke med fotografier fra filmen, fulle av knappenålshuller i hjørnene fra glasskapene med striebakgrunn de hadde hengt i rundt om på kontinentet. Nå hadde de funnet veien til din lille kino.

Filmene hadde først première i de største byene i sitt opphavsland, før de vandret utover landsbygdene og spredte seg omkring i verden. Når de kom til Norge, ble det laget undertekstede kopier. Disse ble først vist på premierekinoene i Oslo, før kopiene vandret utover i distriktene. Når filmene var ferdige med å tjene penger på kino, kom de først som leievideo og deretter som kjøpevideo. Videoene kom først i opphavslandet, før de sneglet seg ut til vår avkrok.

De gamle VHS-kassettene var i NTSC-format i USA og i PAL-format i mesteparten av Europa, så sånn sett var Hollywood sikret mot at noen prøvde å parallelldistribuere ting i strid med deres egne planer og markedsfåringskapasitet. Da DVD’en kom, var ikke lenger forskjellen på PAL og NTSC noe problem for oss i PAL-land, så med DVD’ene kom systemet med at filmer var begrenset til soner for å beholde markedskontrollen. Det var først når hele denne rekken med inntjeningsmuligheter var uttømt, at filmene havnet på TV.

Dagens vinduer

NRKbeta har spurt redaksjonssjef Fredrik Luihn i NRKs innkjøpsredaksjon om hvordan vinduene for film virker i våre dager:

Studiotitler (WB/DISNEY/FOX osv):
Omtrent samtidig kinopremiere i Norge og USA,
Et halvt år senere på DVD og Video On Demand i begge land – noen titler kommer på leiemarkedet en uke før de kan kjøpes, andre kommer samtidig.
Ca 10 måneder etter starten på DVD-vinduet, er det et betal-TV-vindu på 12 måneder.
Etter betalvinduet er det en 3 måneders «black-out periode». Dette er noe betal-TV-kanalene får inn i kontraktene slik at ikke publikum skal oppleve å se en film på slutten av lisensperioden som de neste uke kan se gratis på fri-TV.
Så er det Fri-TV-vindu (der kommer NRK inn).

For independents (The King’s Speech / The Artist / med flere) kan det være litt mer kaotisk, pga forskjellige avtaler i territoriene. Da kan det i visse tilfeller være premiere flere måneder før i Norge enn i USA, mens det i andre tilfeller er forskjellige kinopremierer i Sverige/Danmark og Norge. Det medfører at man venter ut starten på betal-TV-vinduet inntil alle landene i Skandinavia er ferdige med DVD-vinduet. Med opptil ett års forskjell på kinopremierene enkelte ganger, forsinker det fri-TV ytterligere.

Alle avtaler har avgrensede tidsperioder, enten etter at alle avtalte visninger er brukt, eller etter at lisensperioden er utløpt – som kan være fra 2, til i visse tilfeller 7-8 år. Men hvis det er tro på at man kan selge filmen flere ganger til fri-TV, så forsøker selger å minimere lengden på vinduet, mens kanalene forsøker det motsatte…

Sist til bords

Inne i en timeplan som dette kjøper altså fri-TV-kanalen NRK retten til å vise en film, en serie eller et program innenfor sitt visningsvindu. Det kan f.eks. være «fra 1. januar 2012 til 31. desember 2015″, og innenfor den perioden kan vi f.eks. ha rett til å vise programmet to ganger, med korttidsreprise innen 7 dager, og legge det tilgjengelig for streaming i 30 dager etter første visning. Vil vi vise programmet igjen etter dette, må vi betale mer. Og det vil vi ofte ikke.

En ring i vann, bak et gjerde - etter at en fugl har dykket.
Disapperaring Double-crested Cormorant av alexfiles på Flickr CC BY

Ekstrautstyr

Retten til å legge ting i Nett-TV følger i all hovedsak som en tilleggsrettighet til TV-visning, og er enten noe man får på kjøpet med programinnkjøpet, eller noe produsenten ønsker man skal betale ekstra for. Turid Schnell, rettighetssjef i NRK forteller: Vi kjøper et visst antall visninger innenfor en gitt lisensperiode med et gitt antall dager ikke-lineær visning på nettet etter hver visning – det vanligste er 30 dager etter hver sending, og ved serier ligger hele serien inntil 30 dager etter siste episode.

Hvis vi vil sende programmet på nytt etter at antall visninger er brukt opp og lisensperioden er over, må vi forhandle på nytt, både pris, sendinger og periode. Det fins ingen avtale som regulerer dette.

w0t?

For oss dødelige virker dette kanskje litt corny, man ser jo de færreste ting mer enn én gang uansett, så om man ser ting på den ene eller den andre TV’en og den ene eller den andre dagen, burde det vel ikke koste noe ekstra, og der folk i går brukte VHS-spilleren til å ta opp ting de ikke rakk å se, bruker mange idag Nett-TV. Burde det ikke være same-same? Ikke for produsenten.

Filmfinansiering

Mange munner å mette

Norge er ikke noe lavkostland, og folk som er involvert i film- og programproduksjon er ikke mindre glade i smør på brødskivene eller sko på skolebarna enn oss andre. Og det gjelder ikke bare regissøren og produsenten, men også fotografen, skuespillerne, manusforfatteren, scripten, kostymøren, lysfolkene, innspillingslederen, gripen, klipperen og resten av rulleteksten. Alle sammen skal ha betalt. Noen kun cash i labben, og takk for idag, men andre, som har puttet inn litt ekstra, eller kanskje jobbet billigere for å få det til å gå ihop, skal også ha penger senere. For ofte er ikke all finansinsieringen fiksferdig i forkant, og presto kommer det en gjeldsfri film ut i den andre enden. Nei.

Kreditter og investeringer

Regissøren vil gjerne realisere sin filmdrøm. Hun har kanskje jobbet for 1000 kr dagen og lånt penger av sin mor for å overleve innspillingsfasen. Men hun får til gjengjeld noen prosent av all fremtidig omsetning. Produsenten, som gikk på halv lønn i starten av forarbeidet, og som nettopp er ferdig med å jobbe 2 måneder uten lønn på et annet prosjekt som ble skrinlagt, har kalkulert med å få ut sin del. Og den private investoren, som skjøt inn den siste millionen som manglet, forventer 30 % avkastning på det som er en blanding av mesénvirksomhet og risikoinvestering. (Jeg leste for noen år siden noe i retning av at av 10 venturekapital-finansierte filmer gikk 7 underskudd, 2 mer eller mindre break even og én eneste var en kassasuksess – det legger et visst avkastningspress på filmene som lykkes).

Risikosport

Før jul skrev Rune Kippersund en Hurtiginnføring i den økonomiske risikosporten filmproduksjon – den gir et lesverdig innblikk i sakskomplekset. Norske spillefilmbudsjetter er gjerne i området 12-25 millioner kroner. Om 60-70 % av dette er privat kapital, er det altså 7-15 millioner som skal tilbakebetales – med 30 % avkastning. Noen stikkprøver hos Norsk Filminstitutt viser at forholdet offentlige og private midler varierer mer enn i regnestykkene Kippersund viser til, men det er likevel store summer som skal tjenes inn – på et relativt kompakt norsk publikum.

Fremdriften

De private pengene fra investorer skal ofte tilbakebetales først. Deretter kan man begynne å snakke om inntekter som kan gi royalties til rettighetshaverne og inntekter til produsenten. Potensielle inntektskilder etter at filmen er ferdig, er kinobilletter som kan gi ca 7 % tilbake til produsenten (ifølge saken over), salg til flere TV-kanaler (salg til de viktigste TV-kanalene er ofte gjort før produksjonsstart, fordi endel støtteordninger er avhengige av visningsavtale for TV), DVD-utgivelse (dokumentarer tjener sjelden noe på DVD-salg, og utgivelse er avhengig av støtte), lisensprodukter (om man er i barnebransjen) og eventuelle ekstrarettigheter som Video On Demand, underholdning ombord i fly og what have you.

Deilige smuler

Som Kippersund skriver i artikkelen over; «I løpet av 24 måneder fra premiere er det aller meste av en films inntektspotensial hentet ut.». Men bare det aller meste. Og i denne bransjen – som i privatøkonomi og kakebakst – kan smulene av og til smake ekstra godt.

Jeg har en kone som er filmprodusent, så jeg får vel si at jeg ihvertfall har en viss overflatekjennskap også til den andre siden av forhandlingsbordet. Hun forteller at produsenter har sin skog av faste utgifter til lønninger, lokaler, utstyr, renhold osv. Men får de mer penger enn opprinnelig budsjettert en dag, kan de investere mer i nye ting. For la oss si at du tjener 20 000 netto i måneden og har faste utgifter på 15 000. Da har du 5 000 i måneden du kan bolle deg for. Men så en måned får du utbetalt 2 000 mer. Det er bare 10 % mer enn det du pleier å få. Men det gir deg 40 % mer å bolle deg for enn du er vant til.

Dermed blir det å klemme ut noen ekstra tusenlapper fra en bisetning om lengden på nett-TV-perioden en ting det føles verdt å kjempe litt for.

Sånn er det sikkert også for enkeltpersonene som har rettigheter i en produksjon. Og i film og TV-bransjen betaler det seg enda rausere enn for en håndverker som kan jobbe noen timer ekstra og bruke mer materialer hos samme kunde – for man får rett og slett penger én gang til for å selge noe som allerede står ferdig.

Svarthvittfotografi av en tunellåpning sett innenfra med lys tåke utenfor.
Tunnel to Nowhere av PaysImaginaire på Flickr, CC BY ND

Frykten for nedlasting

Muligens ligger denne modellen med å selge samme vare flere ganger – kanskje til og med til samme kjøper – bak at mye av rettighetsbransjen misliker nedlasting.

Det er to hovedmåter å konsumere lyd og bilde på nett: nedlasting og streaming. Teknisk sett er det ingen stor forskjell – lyd- eller videofilen overføres til din maskin der du kan konsumere den. Nedlasting skjer ved at filen hele filen overføres og så åpnes. Streaming lar deg begynne avspillingen før hele overføringen er ferdig, og skjuler også datafilen for brukeren i større grad, slik at den vanlige bruker ikke så lett klarer å nyttiggjøre seg den, selv om mer avanserte brukere selvsagt klarer å laste ned streamingfiler, om det er det de vil.

Streaming gir altså rettighetshaveren større kontroll på at kopien ikke blir værende hos publikum eller spres til andre, men kan selges på ny. I praksis skjer det ikke så ofte at programmer blir solgt på ny, så kanskje er potensialet for nytt salg mest hypotetisk, men kanskje det uansett føles bedre. Uansett er det nå slik at det er vanlig at tidsavgrensede streaming-rettigheter tilbys for programmer, mens det å få tillatelse til å kunne tilby noe for nedlasting er vanskelig, kostbart eller begge deler – på tross av at de fleste uansett bare ser et program én gang, og at andelen som tar vare på noe etter å ha sett det antagelig er marginal.

Fotografi av en tom, eldre teatersal med tom scene

Det betyr:

Det er med andre ord stort sett utenfor NRKs makt og / eller utenfor NRKs økonomiske rekkevidde å gi dere alle ting som er sendt i Nett-TV for alltid. Men det tenkes noen tanker og skjer noen ting. Mer om det senere.

41 kommentarer

  1. Jeg synes det er imponerende nok at eksterne produksjoner får ligge noen dager. Det gir uansett rom for mer frihet til å se programmene utover det gitte sendetidspunkt.

    Men det skulle være interessant å høre hvordan NRK ser for seg framtiden hvor den yngre generasjon har innarbeidet helt andre medievaner, og viser liten interesse for tradisjonell radio og tv-kringkasting.

    Jobber selv med unge voksne og registerer i økende grad at overraskende mange ikke har hørt om Nytt på Nytt eller Hallo i Uken, f.eks.

    Svar på denne kommentaren

  2. Litt pirk: «Nedlasting skjer ved at filen hele filen overføres og så åpnes. Streaming lar deg begynne avspillingen før hele overføringen er ferdig» – dette gjeld berre viss du bruker bittorrent eller noko sånt kor nedlastinga ikkje skjer sekvensielt (eller har ein bug i avspelingsprogrammet ditt). Men når du t.d. berre lastar ned gjennom nettlesaren (som eg reknar med er det vanlegaste?), så kan du jo byrja å sjå/lytta før det er ferdig.

    Svar på denne kommentaren

    • Vel, i nyeste uTorrent kan du trykke «Stream» på en torrent som står på 0%.. oog heisann! ;)

      Jeg personlig kjører en kombinasjon av Netflix, NRK NettTV og noen RSS-feeder i uTorrent… og Spotify til musikk seff! Aller helst skulle jeg hatt «alt» som finns av serier og filmer i Netflix, da dette er en tjeneste etter min smak!:)

      Svar på denne kommentaren

  3. Tusen takk for at noen endelig tar seg tid til å forklare årsakene til dette kulturelle hærverket. (Ja, det er hærverk på linje med om bibliotekene hadde gjennomført bokbål av populære bøker pga rettighetsbegrensninger). De fleste programmer som slettes fra nett-TV og nett-radio er ikke tilgjengelig i noe kjøpbart format etter slettinga, så de som ikke har tatt det opp med et av de mange strømmingsnedlastnings (stram capture) nettleserutvidelsene får ikke sett det igjen.

    Tenk hvor fantastisk det hadde vært om hele NRK-arkivet var søkbart og tilgjengelig for alle, ikke bare for en håndfull NRK og Nasjonalbibliotekansatte? Så kunne en kompensert rettighetetshavere for bruken av arkivet basert på besøkslogg i etterkant, i stedet for å stenge av hele arkivet og forhandle med rettighetsforvaltere forut for sending.

    Svar på denne kommentaren

    • Frode H (svar til Harald)

      Jepp. Jeg sliter også med en annen ting, som vel er av mer prinsipiell karakter. Hvorfor skal skuespillere og musikere få betalt til evig tid for EN enkeltstående jobb? Det skulle tatt seg ut om andre yrkesgrupper skulle holde på sånn…

      Svar på denne kommentaren

      • Haha, ja! For eksempel:

        «Jeg tegnet plantegningene av huset ditt. Hvis du skal selge huset skal jeg ha 2% av det det selges for. Uten meg hadde det ikke vært noe hus!»
        - Arkitekt

        «Jeg støpte grunnmuren på huset ditt. Uten grunnmuren din hadde du ikke hatt noe hus! Hvis du skal selge huset ditt skal jeg ha MINST 5% av salgssummen.»
        - Murer

        Svar på denne kommentaren

      • Det ble vel fremforhandlet i pre-internettiden som en målrettet måte å gi (blakke) skuespillere og filmfolk ekstra betalt på dersom innholdet var funnet verdig sending om igjen. Da det ble bransjestandard var det nok ansett som et kulturøkonomisk tiltak som førte til bedre kulturtilbud. Men i internettalderen har samme avtaleverk ført til at kulturtilbudet blir dårligere for publikum. Lover og avtaler som gir en bransje inntekter forandrer seg med nesten geologisk hastighet…

        Svar på denne kommentaren

      • »
        Hvorfor skal skuespillere og musikere få betalt til evig tid for EN enkeltstående jobb? Det skulle tatt seg ut om andre yrkesgrupper skulle holde på sånn…
        »

        Det er det en forholdsvis enkel og grei forklaring på:

        Hvis du betalte MINDRE for ett gitt produkt, men det samtidig var bruksbegrensninger på det og du aksepterte dette, så er det jo faktisk greit.

        Leasing/leie av bil er jo basert delvis på dette prinsippet (jo mindre du kjører over tid, og jo penere bilen er jo mindre betaler du for bilen i den perioden).

        Du har altså ikke betalt full pris for produktet, men kun for bruksretten en gitt perode.

        Skulle tatt seg ut om du måtte kjøpe bilen for full pris, og så selge den etter helgeturen igjen for litt mindre enn full pris.

        Jeg forstår at det kan være litt vanskelig å forstå dette når man ikke tenker seg om…

        Svar på denne kommentaren

    • Drømmescenarioet, som jeg kunne betalt for på lik linje med Spotifybruken min ville vært å kunne logge seg på med sin bruker, og se på alt i arkivet til NRK, som hadde avtaler med alle rettighetshaver i henhold til antall visninger. Skjønner det er sykt komplisert, men som sagt en drøm.

      Da hadde jeg kanksje også kunnet ha sittet i Tyskland på jobbreise, logget meg på og sett Dagsrevyen på nett-tv. For da er jeg en lisensetalende kunde, bevist via min brukerinnlogging. For til og med jeg som 42-åring synes det er helt utdatert at jeg ikke skal kunne se nett-tv fordi jeg sitter på et hotel litt sør om Skagerak.

      Svar på denne kommentaren

  4. jeg syntes det er synd at NRKs egne programmer ikke ligger ute lenger. at f.eks. nasjonalgalleriet ikke ligger ute mer enn i knapt noen mnd. mener jeg er dårlig. skattebetalere osv. meninga er jo at man skal SLIPPE vhs’en. nå blir det jo borte alt sammen.

    Svar på denne kommentaren

    • Geir Børdalen (svar til frode)

      Hei Frode

      En rekke magasinprogrammer (f.eks Nasjonalgalleriet) inneholder biter av rettighetsbelagt materiale som vi dessverre ikke har rettigheter til for alltid. Dermed settes det rettighetesbegrensninger for hele programmet. For alle programmer er det summen av rettighetsbegrensninger som vil gjelde hele programmet. For Nasjonalgalleriet er rettighetsperioden 30 dager etter siste sending (inkl reprisesending).

      Svar på denne kommentaren

  5. Jeg kan ikke se fleste av programmene dere skriver om. Men likevel er jeg veldig takknemlig at det fins nett-tv jeg kan ser på. Nyhetene f.eks. er bra for å lære norsk ;)
    Og jeg er glad for at dere kan ser så mange gode programmer.
    Hilsen fra Wien!

    Svar på denne kommentaren

  6. Eg vil gi NRK tommelen opp for å stå på for å ha ett godt online tilbud der ute! Eg trur gjerne på at det ikkje er «berre berre» når det kjem til lovar og rettigheiter, og ikkje minst pengar.

    Eg er for god underholdning tilgjengeleg for alle!

    Svar på denne kommentaren

  7. Denne artikkelen oppsummerer på en glimrende måte hvor håpløs tankegangen er i disse industriene. Og de kommer ikke på bedre tanker før det gjør skikkelig vondt. Alle bør se det som en borgerplikt å laste ned minst en film om dagen fra alle nettstedene hvor filmene er tilgjengelige dagen etter DVD-slippet. Uten fem minutter reklame og advarsler fra FBI.

    Svar på denne kommentaren

  8. Det som kanskje mangler av informasjon i denne artikkelen er følgende:

    Hvorfor er betingelsene som de er? Hva er basis for prisene/avtalene?

    Jeg har en mistanke om det meste er basert på antall seere/lyttere ganger antall sendinger, og om det er noe som helst i nærheten av korrekt (jeg er ganske sikker på at det er det), så er det faktisk det siste leddet som driter seg ut mest (i dette tilfelle NRK).

    Om man ser på hvordan streamingtjenester for musikk honorere artister så er det basert på antall ganger musikken er streamet. De stakkars artistene hyler opp om hvor voldtatt de er når de får sjekken i posten, med noen få tusen kroner.

    Har noen dobbeltsjekket dette regnestykket noengang? Jeg har en sterk mistanke om at kostnaden for NRK for å sende en låt på radio til en million mennesker (i beste sendetid på P1 omtrent) tilsvarer ganske nøyaktig en million streaminger på en tilsvarende tjeneste utenfor NRK.

    Poenget er at NRK som endeledd og forhandler kunne gjort NØYAKTIG det samme som disse andre streamingtjenester og honorert pr. visning til rettighetshavere og følgelig arbeidet dette inn i avtalene sine.

    Tviler på om NRK alene har guts eller evne til å true igjennom noe slikt som dette, men det er indikasjoner på at man vil måtte gå denne veien uansett, enten rettighetshaver, distributør eller endeledd vil det annerledes, så man kan gå sammen med andre (endeledd) og begynne denne prossesen.

    Tross alt er rettighetshaverne avhengig av å selge produktet sitt, så med en hårdhent linje og null avtaler og null sending av noe, ville det forholdsvis kjapt blitt ett «bedre» forhandlingsklima.

    Jmf. rettighetshaverdiskusjonen mtp. nettradio hos NRK. Om NRK tok all musikk av programmene sine, ville det ikke ta veldig lang tid før man så sultende artister som tryglet om nåde…

    Ja jeg vet NRK alene ikke kan gjøre dette (taper markedsandeler etc.), og jeg har ovenfor poengtert at de må gjøre dette sammen med andre. Dog så er det KUN den gamle garde som har stillt inn radioen sin på P1, og om de skulle stille om på radioen IKKE vil finne tilbake til P1 av den enkle grunn at de ALDRI endrer innstillingene. De yngre derimot, har jo hoppet rundt i spastiske rykk og napp siden de ble født…

    Hvem vil forøvrig benytte linjære tilbud? Andelen er stadig synkende, og cord cutting fenomenet er veldig økende. Koble dette med medievaner hos unge spesielt, og man ser en EKSPLOSIV endring bare fra i fjor i forhold til TV vs internet. Denne utviklingen har man sett hele tiden, men man trodde det ville ta MYE lenger tid. Den har nå akselerert langt tidligere enn forventet.

    NRK har desverre, sammen med veldig mange andre tilsvarende bedrifter (både kanaler og distributører som Riksnett, Get, Altibox, HBO (kabel) i USA mfl), veldig lite å tilby i en slik setting, med mindre de snur totalt om på måten de gjør sitt daglige virke, og går fra en kringkastende rolle til en fasiliterende rolle.

    Når Games of Thrones er tilgjengelig direkte fra HBO, Netflix eller andre fasilitatorer, vil ikke NRK være spesielt interessante, og da sitter man i store trekk igjen med gamle og døvhørte programmer og konsumenter. Og det vil jo stoppe av seg selv i løpet av kort tid…

    Svar på denne kommentaren

    • Per Ole Hagen (svar til Navn)

      Jeg kan ikke svare på alt du har på hjertet, «Navn», men i internasjonal sammenheng er NRK og Norge en liten aktør. Det blir spennende å se hva som skjer når/hvis Netflix etablerer seg i Norge til høsten. Det er jo også et spørsmål hvor mye vi skal betale for å erhverve de rettighetene vi ønsker. Bruddet med IFPI er et eksempel på det, når det gjelder musikk. Vi mener det ikke er riktig å bruke en så stor del av lisenspengene på å skulle betale en mangedoblet pris for rettigheter vi har vært enig med rettighetshaverne om prisen for i en årrekke.

      Når det gjelder hva vi i NRK betaler for å sende en låt i f.eks. P1, går vi ikke ut med denne summen. Det er mange som spør oss om dette, men i tillegg til at dette er konkurransesensitiv informasjon, gir det heller ikke noe godt svar, siden hva vi faktisk betaler, og hva f.eks. utøveren får, er basert på flere faktorer. Jeg skal ikke påstå at jeg kan alt om hvordan TONO og GRAMO fordeler pengene, men fra NRKs side forholder det seg som følger: Vi betaler en lumpsum pr. år til TONO for låtskriverrettgigheter, og en lumpsum til GRAMO for artist/plateselskapsrettighetene.

      I tillegg betaler vi en sum til Fond for utøvende kunstnere (FFUK) for andelen ikke-vernet musikk. USA og enkelte andre mindre land har ingen lov om at utøverne og plateselskapene skal ha betalt for radiospilling, og da blir de pengene som skulle ha gått til USA igjen i Norge i form av FFUK. Pengene blir da heller ikke med i minuttsatsene, siden ingen plateselskap/artister kan ta i mot dem, men blir derimot tilgjengelig for prosjekter man kan søke på hos FFUK. Dette tilsvarer ca. 20-25% av den musikken vi spiller i kanaler som P1 og P3.

      Det er fullt mulig å sjekke hva TONO og GRAMO selv betaler ut til sine rettighetshavere for radiospilling. Sjekk nettsidene deres (link to tono.no og link to gramo.no). TONO betalte i 2010 ca. 73,50 til låtskriverne pr. minutt for spilling i P1 (link to tono.no), mens GRAMOs sats er noe vanskeligere, men ikke umulig, å lese ut fra deres statistikk. Tradisjonelt ligger den altså lavere enn TONOs minuttsats, på grunn av verneprobematikken og FFUK.

      Det en låt genererer fra radiospilling er da minuttsats TONO + minuttsats GRAMO x antall minutter spilt. Mens TONO-pengene fordeles på låtskriverne (komponist, tekstforfatter, eventuelt arrangør, evnt. forlag), fordeles GRAMO-pengene 50% til plateselskap, og 50% til artister/utøvere etter en nøkkel basert på hvilken rolle du har (hovedvokalist, medlem i bandet, studiomusiker, osv). Hvis du skriver låtene selv, spiller alle instrumentene, synger, og gir ut på eget selskap, får du mye pr. minutt radiospilling. Hvis du fremfører andres låter og utgis på et selskap du ikke eier selv, får du mye mindre.

      Svar på denne kommentaren

  9. Leif W. Erichsen

    TV-serier selges idag som fysiske CD-samlinger, typisk et par hundre kroner for 5-6 serier/episoder.
    Forhåpentligvis kommer det et enkelt «handlested» også for digitale serier/episoder, som knyttes til kunde. Trekker du ut kostnader ved fysisk CD, og lager en lagringsløsning med DMR så burde folk kunne kjøpe en «episode» av nyttpånytt, robinson eller ?? for en tier – og det gi positivt merinntekter for både rettighetshaver og distributør/salgsledd.

    Svar på denne kommentaren

  10. Man burde i forhandlinger med alle produksjonsselskaper forlangt at man hadde streaming-rettigheter uendelig lenge for X% høyere pris. Så får en heller kjøpe mindre – så blir nok bransjen klar over at de har et valg mellom å få mer betalt for færre produksjoner eller å fortsette som normalt men med et litt lavere cut for streaming-rettighetene. Det er jo tullete at vi skal fortsette å lage avtaler som uansett må reforhandles en gang i fremtiden bare fordi man ikke klarer å gjøre noe upopulært mot bransjen.

    Svar på denne kommentaren

  11. Her er mine erfaringar frå TV2, som til og med tek betalt for nett-TV.

    Eg hadde eit gåvekort på TV2 Sumo. Det som skuffa meg aller mest dei månadene eg prøvde ut tenesta, var program som forsvann. Eg fekk til dømes ikkje lov til å sjå dei episodane eg hadde gått glipp av frå førre sesong av ein serie, for dei var forlengst gått ut på dato. Fekk eg interessa for ein serie midt i sesongen, kunne eg berre gløyma å sjå frå starten av i nett-TV.

    Å betala for vidare abonnement på TV2 Sumo var fullstendig uaktuelt med slike store avgrensingar i tilbodet.

    Svar på denne kommentaren

    • Hei Killjoy

      Flere selskaper som vi tar inn eksterne programserier fra, har veldig spesifikke regler for hvordan disse evt. kan utnyttes mot nett. HBO er et typisk slikt eksempel hvor seriene KUN kan presenteres for nett – dersom en plakat (15 sek) settes inn i avspillingen.

      Her må vi bare beklage å si at NRK faktisk ikke noe valg – dersom vi i det hele tatt ønsker å legge seriene ut på nett.

      Andre selskaper kan ha andre krav – f.eks at HD kvaliteten ikke kan legges ut. (Dette gjelder kun den øverste kvaliteten i on-demand streaming på 2,4 Mbps.)

      Utfordringen for NRK gjør selvsagt at dette også koster penger for oss i at publiseringssystemene blir veldig mye mer kompliserte. Derfor måtte vi i NRKs nye nett-TV også arbeide for at hele infrastrukturen bak dette blir mest mulig automatisert, for å motvirke mye manuelt arbeid i bakgrunnen. (Men 15 sekunds regelen til HBO, må vi nok dessverre håndteres med noe manuelt arbeid.)

      Uansett prøver vi å utnytte alle de nettrettighetene vi har lengst mulig, slik at dere som seere får mest mulig ut av de senderettighetene vi kjøper for dere.

      Vennlig hilsen
      Geir Børdalen
      Hovedprosjektleder, NRK nett-TV

      Svar på denne kommentaren

  12. Det er ikke rart at streaming sider som opererer ulovlig gjør det rimelig bra.
    Det er så vanskelig å få sett seriene ellers.

    Skulle gjerne betalt HBO o.l for å få streame serier. Men siden man bor utenfor usa får man ikke betale for å se når man vil.
    Ikke vil jeg vente ett år eller to før de kommer til norge, og ikke vil jeg kjøpe flere bokser med serier jeg kun ser en gang på heller.

    Da blir det å fylle lommene til de som streamer ulovlig istedet.

    Svar på denne kommentaren

  13. Hei,

    en annen ting som irriterer meg groenn og som jeg lenge har haapet aa faa svar paa, er hvorfor jeg som bor i utlandet ikke kan se noen verdens ting av dokumentarer paa NRK!?

    Haaper paa svar!

    Takk, hilsen Cecilie

    Svar på denne kommentaren

    • Cecilie, det er bare koble seg opp med VPN til en organisasjon i Norge. Er du student ved et norsk universitet eller høyskole, eller ansatt på en arbeidsplass som av sikkerhetsgrunner har installert VPN. Alternativt kan du kjøpe det av nettleverandøren din. Du kan gjøre det samme for å få tilgang til nett-TV i andre land:

      Les «Slik får du amerikansk IP-adresse»
      link to nrkbeta.no

      Svar på denne kommentaren

    • Geir Børdalen (svar til Cecilie)

      Hei Cecilie

      En god del programmer (også dokumentarer) som er kjøpt fra andre selskaper enn NRK, vil ofte ha rettighetsbegrensninger i forhold til visning. Dette kommer av at selskapene selger visningsrettighetene pr. land. Dermed må vi «geoblokke» disse slik at de bare kan vises i Norge (les: krever norsk IP-adresse).

      Men våre egne dokumentarer kan være åpne også for utland dersom de ikke inneholder biter av innkjøpt materiale.

      Dersom du får opp feilmelding for geoblokking skal du også få tilgang til noen hjelpeområder som kan fortelle deg mer om hvilke programmer som er tilgjenglig for deg i utlandet.

      Vennlig hilsen
      Geir Børdalen

      Svar på denne kommentaren

  14. Jeg mener at denne problemstillingen, særlig med tanke på den hurtige fremveksten av Internett vi har sett i det siste, viser veldig godt at hele verden er nødt til å lage nye, aller helst internasjonale, opphavsrettighetslover hvor man ivaretar behovene til både rettighetshavere, forbrukere, produksjonsmedarbeidere, og lignende.

    Det som er litt synd er at de som er interesserte i dette enten har mye å tjene på å lage strengere opphavsrettslover (f.eks. plateselskaper, filmstudioer, advokater og jurister som finner måter å ta ned pirat-tjenester på Internett, osv.) eller mye penger å spare på å lage mer liberale opphavsrettslover (forbrukere som vil velge selv når man vil høre på musikk, se på film, oppdage nye TV-serier, osv.). Likevel er det, forhåpentligvis, mulig å lage lover som ivaretar alle interesser på dette området, men så lenge det er surmulig fordi man ikke får alt gratis eller ikke får like mye penger som før, vil man ha problemer med å gjøre alle til lags.

    Til nå tror jeg, i hovedsak, det er dataspillindustrien som har klart å holde tritt med utviklingen av Internett på best mulig måte. Både når det kommer til å finne alternative finansieringsmetoder og når det kommer til å distribuere dataspill til kunder.

    Eksempler på at jeg mener flere dataspillselskaper gjør veldig riktige ting når det kommer til finansiering og distribuering av prosjektene sine:
    - Tim Schafer fikk 87.000 fans til å være med på å finansiere at han skulle starte et nytt dataspillprosjekt ved hjelp fra Kickstarter.com
    - Markus «Notch» Persson starter å lage et dataspill han vil spille selv (Minecraft) markedsfører det omtrent ikke i det hele tatt, og blir en stor suksess. Utviklingen finansieres med at folk som vil spille spillet kjøper det mens det blir utviklet, og får tilgang til hele spillet under utviklingen
    - Steam er en digital distribueringsplatform for dataspill, produsert og driftet av Valve, og har (nesten) alltid minst 2 millioner påloggede brukere, samtidig som det alltid er mange nye og populære titler på tilbud. For eksempel ble, så vidt jeg husker, det nå syv måneder gamle Skryim solgt med -33% og/eller -50% minst en gang i løpet av juleferien (1 måned etter det ble sluppet). I tillegg får eldre titler etterhvert en lavere pris. Crysis, for eksempel, ble utgitt høsten i 2008, og selges nå for i underkant av 100 kroner, mens det da det var helt nytt ble solgt for en god del mer.

    Det finnes nok flere eksempler jeg har glemt eller oversett. Likevel, flere av disse måtene å finansiere og distribuere dataspill på, vil sannsynligvis kunne fungere for serier, filmer og musikk med litt modifikasjon av metodene.

    Svar på denne kommentaren

  15. Hvorfor ligger ikke siste True Blood-episode (gårsdagens) ute i dag? Jeg har skjønt at disse HBO-seriene ligger veldig kort tid på nett-tv, men denne episoden sendes tross alt på tv i natt og en gang til i løpet av helga, så hvorfor kan jeg ikke se den på nett-tv i samme tidsrom? Dvs., på et tidspunkt jeg faktisk er våken… Rakk den ikke i går, og nå ser jeg at episoden «ikke er tilgjengelig».

    Svar på denne kommentaren

    • True Blood (og mange andre serier med 18-års grense, særlig seriene fra HBO) er kun tilgjengelig etter kl 2100. Tror det blei slik etter at NRK fikk klager på en eller annen serie. Noen med mer informasjon kan sikkert korrigere.

      Uansett, teksten på Nett-TV stemmer ikke bestandig. Uheldigvis. Forhåpentligvis blir beskjedene forbedret i den nye utgaven av Nett-tv.

      Svar på denne kommentaren

  16. Hvorfor tror dere SVT kan legge ut hele KObra-vårsesongen? – det er jo et magasinprogram som kan sammenlignes med Nasjonalgalleriet.

    Dette er hele episode 1, fra mars 2012 – det er godt over 30 dager. De har alle epsiodene tilgjengelig.

    link to svtplay.se

    Håper man i fremtiden kan inngå sånne begrensinger i originalavtalene – gagner jo ingen som jeg kan se. Den lange halen blir unødvendig kort.

    Svar på denne kommentaren

    • Det som står på Kobra-siden du lenker til, er: Du kan se hela säsongen 30 dagar efter sista avsnittet sänts
      Detta avsnitt kan ses i 23 dagar till.

      Denne typen avtale; at man kan ha en hel serie liggende inntil X dager etter at siste episode er sendt, er standard-avtalen vi pleier å inngå med eksterne produsenter. Det er ikke alle som sier ja, BBC, for eksempel, men vi prøver å få det til vi også på innkjøpte ting.

      Svar på denne kommentaren

  17. Veldig god artikkel,jeg lærte litt av hvert her!

    Jeg konstaterer at det er et mylder av gamle juridiske modeller å ta hensyn til her,med avgifter og prosenter på alle bauger og kanter. Jeg synes NRK Nett-tv er kjempefint og bruker den mye. Jeg skulle gladelig betalt en fast sum hver måned for bruk dersom man fikk tilgang til enda mer av det rikholdige arkivet dere besitter.

    Det er også fascinerende å konstatere hvor håpløst gammeldags og utdatert denne TV-bransjen egentlig er,der man nekter å innse at tiden har forandret seg. Det får meg til å tenke på skomakeren som forsvant da billige joggesko ble introdusert…

    I dag krysser internett alle landegrenser. Bokbransjen i Norge nekter å være med,her skal det kun printes bøker på papir,plateindustrien kjører med håndbrekket på og TV-selskapene har så mange finurligheter at det bare er helt tilfeldig om du får sett et program eller ikke.

    Man kan i dag kjøpe en flott ny flatskjerm-TV med internett-tilgang….men der er bare ingenting å hente,for ingen har klart å bryte den gamle tenkemåten slik at man kan levere et innholdsprodukt.

    Jeg tror at mange er villige til å betale for å få tilgang til mer,man klarte det med iTunes. Jeg betaler gladelig om jeg kunne få tilgang til BBC sin iPlayer,men får beskjed om at det ikke går an over landegrensen. Hvorfor? Teknologien eksisterer,med nettbank og Visa….hvorfor må dette være så utrolig gammeldags når de kunne tjent penger på meg?

    Svar på denne kommentaren

  18. Takk for den grundige forklaringen av problemstillingen. Jeg får inntrykk av at den er skrevet av en teknisk kyndig person som vet hvor latterlige disse begrensningene egentlig er, men som har den triste oppgaven å videreformidle dem til andre.

    Det er leit at opphavsretten får lov til å sperre inne kulturen vår i støvete lagre. Heldgivs bevares noe av det NRK er nødt til å fjerne andre steder på internett.

    Jeg er overrasket over å høre at NRKs forhandlingsposisjon er så svak som den tydeligvis er – jeg kan forstå at store internasjonale selskaper er brysomme, men at det ikke skulle gå an å forhandle fram brukbare kontrakter med norske skuespillere virker veldig sært. De får jo i alle fall ikke betalt for at opptaket av dem blir liggende å samle støv.

    Det er også sært at andre statskanaler som BBC ikke vil samarbeide. Ideelt sett skal jo statskanaler kringkaste kultur til folket uavhengig av komersielle interesser, og det ville jo bare bli hjulpet av at de delte programmer med hverandre.

    Denne nedlåsingen av kulturen vår er i bunn og grunn et politisk spørsmål, og det finnes noen få partier som ønsker å gjøre noe med dette. Såvidt jeg vet er det bare to små partier som har radial opphavsrettsreform på programmet: Piratpartiet og Rødt. Men kanskje det er andre også. Det er i alle fall en ting å spørre partiene om før man bestemmer seg om hvem man skal stemme på.

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>