Graf som viser Twitters vekst som søketerm fra 2007 til idag. Den vokser fra ingenting med en slak kurve frem til 2009, så spretter den eksponensialt i været i løpet av 1. kvartal 2009, har en topp til i etterkant av sommeren 2009, og øker relativt jevnt derfra. Så kommer en interessetopp i juli 2011, før den daler tilbake til vanlig vekst. Det kommer en ny topp i januar 2012

Postet til: Det sosiale nettet, Forskning, Internett, Journalistikk, Media & NRKbeta

Om Twitter, breaking news og Terrortwitterprosjektet


Er Twitter en trussel for nettavisene? Hva tenker vi egentlig om Twitter som nyhetsmedium? NRKbeta har vært dagligbrukere av Twitter i flere år, og flere av oss var en del av teamet da NRK analyserte 244 034 twittermeldinger skrevet rundt 22. juli og skapte presentasjonen Terrortwitter. Derfor er vi tydeligvis også et egnet intervjuobjekt om Twitters bruksområder og nære fremtid:

skjermskudd fra Twitter


Alle disse studentene

Medievitenskapsstudenter har visst en dragning mot NRKbeta. Det er ikke mange dagene siden vi publiserte saken Om NRKbetas kommentarfelt. Dagen etter kom det en ny henvendelse, denne gangen om Terrortwitter-prosjektet og Twitter som nyhetsmedium. Rikke Aag er på oppløpssiden i en bachelorgrad i medievitenskap ved Universitetet i Oslo, oppgaven er «Journalistisk bruk av sosiale medier – demokrati eller støy?», og hun har valgt å fordype seg i Twitter og breaking news. Det kan hende noen av våre lesere – enten de er mediestudenter eller ikke – kan ha interesse av dette, så etter avtale med Rikke deler vi intervjuet hun gjorde med undertegnede med NRKbetas lesere:

Hvorfor var det viktig å lage nettsiden nrk.no/terrortwitter?

Grafisk bilde laget av en gråtende smiley og en graf, som tilsammen danner et slags ansikt

Det skjedde mye på Twitter 22. juli og dagene som fulgte. For oss var det å analysere, presentere og dokumentere dette en ting det virket naturlig å ta tak i: Twitter hadde blitt mye omtalt som kilde underveis, og vi visste det var mye materiale der både om handlingsforløpet, om folks reaksjoner og om hvordan et medium som Twitter fungerer. Ettersom vi hadde kompetansen, kontaktene som var nødvendige for å få ut materialet og den nødvendige drive’n å komme dypere i dette – og fordi antagelig ingen andre kom til å gjøre det om ikke vi gjorde det, så vi det som et stykke vesentlig almenkringkasting og satte igang og laget Terrortwitter.

Hvordan gikk dere frem da dere lagde nettsiden?

Kortversjonen er at vi ba om – og fikk – tweets med et utvalg hashtags fra Twitter sentralt. Så satte vi ned en gruppe som arbeidet med å bli kjent med innholdet, bearbeide dataene og finne en god måte å vise dem frem på. Den mer detaljerte forklaringen om prosessen finner du i artikkelen Bakom 244 034 terror-tweets

Det eksisterer også et videoopptak fra Nordiske Mediedager Spesial 2011, der jeg forteller om prosessen:

videolenke

2011 var et godt år for Twitter. Hva tror dere er bakgrunnen for at Twitter stadig ekspanderer og blir større?

Om vi ser på Norge, så kan man vel si Twitterbruken fortsatt ekspanderer, men jeg er usikker på hvor raskt Twitter faktisk ekspanderer nå. Det finnes ikke veldig solide tall, men de jeg har sett peker på en rolig og sunn tilvekst, snarere enn en eksplosjon i 2011.

Generelle årsaker til at tjenester som Twitter vokser, er at kunnskap om dem spres sosialt og gjennom medieomtale og at tjenestene så oppleves som verdifulle av dem som prøver det. Egentlig ikke så ulikt all annen diffusjon – jeg har skrevet litt om det i artikkelen Ideer som sprer seg og litt landbrukshistorie

Det bør også nevnes at Twitter får mer medieoppmerksomhet enn brukermassen tilsier, dels fordi det er et verktøy som brukes mye av mediefolk og dels fordi det er et veldig godt kildeverktøy for journalister. Dette bidrar til oppmerksomhet.

22. juli og perioden som fulgte var Twitter et viktig verktøy både for journalister og for nordmenn som ville orientere seg. Dette ga en stor oppmerksomhetsboost man for eksempel kan se i Googles søkestatistikk for Norge:

Graf som viser Twitters vekst som søketerm fra 2007 til idag. Den vokser fra ingenting  med en slak kurve frem til 2009, så spretter den eksponensialt i været i løpet av 1. kvartal 2009, har en topp til i etterkant av sommeren 2009, og øker relativt jevnt derfra. Så kommer en interessetopp i juli 2011,  før den daler tilbake til vanlig vekst. Det kommer en ny topp i januar 2012

Kilde: Google Insights for Search

Her er søketermene Utøya og Breivik – også i søk fra Norge – for å sette Twitterinteressen i skala:

en graf som viser en klar hump i juli 2011. Twitter ligger høyest før og etter humpen, men Utøya gir større utslag, og Breivik det største utslaget i økt søketrafikk i juli

Kilde: Google Insights for Search

Det er en viss læreterskel for å ha glede av Twitter; det er ikke alle som klarer å uttrykke seg på 140 tegn, og inntil man har bygget seg opp et fint tilfang av folk å følge, er konseptet litt uutgrunnelig – man må følge noen hundre stykker før det er noe særlig sense i det. Etterhvert som Twitter vokser i bruk, vil flere selvsagt ta til seg formatet. Likevel er jeg usikker på om det noensinne vil bli et bredt massemedium. Kanskje stopper det heller på 15%-20% av befolkningen, for alt hva jeg vet. På størrelse med Facebook blir Twitter sannsynligvis aldri, etter mitt syn. Til det er terskelen for høy og brukermassen ikke bred nok.

Hvor mye tror dere Twitter hadde å si i forbindelse med 22. juli slik dere ser det?

Som nyhetskilde – både for mange menigmann’er og for media – var nok Twitter vesentlig i det første kaoset. For media overtok de tradisjonelle kildene mye etter en time eller to, men for publikum ga Twitter gode muligheter til å ligge i forkant av nyhetsbildet ihvertfall frem til politiets pressekonferanse i 03-tiden, der det oppjusterte tallet på antall døde ble offentliggjort. Fra da av var det tradisjonelle mediebildet og det uoffisielle ryktebørsbaserte mer eller mindre i sync.

For å ta dette med antall drepte som eksempel: Utover kvelden 22. juli svirret det rykter på Twitter om antall døde som oversteg det som til da var offentliggjort, og media hadde også flere troverdige uavhengige kilder på at tallet var betydelig høyere enn de offentlige tallene, men uten å gå ut med noe, fordi tall på antall døde er noe man ikke skal bomme på, for å sitere en VG-redaktør etter hukommelsen.

Som et verktøy for felles traumebehandling: Viktig. 22. juli var – for mange nordmenn – på tampen av sommerferien, mange var andre steder enn hjemme, og Twitter ga en mulighet til å snakke om det som hadde skjedd med kjente og ukjente og bearbeide det. Facebook hadde helt sikkert også en slik funksjon for folk, men ettersom Facebook i praksis er en mengde lukkede bobler, har det ikke vært mulig for oss å studere hva som skjedde der etter 22. juli på noen fornuftig måte.

Utfordret Twitter andre redigerte medier som TV, avis og radio i 2011?

Ja, på fart. Og dermed indirekte på hvor stor kvalitetskontroll man skulle utøve før man publiserte ting. Stort sett har det imidlertid virket som om de tradisjonelle mediene har stått støtt med dømmekraften og definert sin rolle som «det kvalitetssjekkede», fremfor å forsøke å konkurrere på hastighet. Og egentlig er det litt imponerende, om man tenker på hvilken bemanning de fleste medier har en fredag ettermiddag i fellesferien. Til og med sommervikarene har begynt å gå hjem.

Hva er det som skiller Twitter fra andre sosiale medier som for eksempel Facebook?

At de man lytter til ikke i hovedsak er folk man kjenner personlig, og at man kan lytte til hvem som helst, søke etter ord og følge hashtags. Dermed er det mulig å på ekstremt kort tid sette opp en stor samtale over hele verden. Facebook derimot har en tendens til å fremelske innlegg og kommentarer til disse mellom bekjente. Dynamikken blir annerledes.

At Twitter i grunnformen er rent tekstlig og har en begrensning på 140 tegn, er også vesentlig for hvordan mediet fungerer; mye av filtreringen må gjøres allerede av avsender – som må formulere seg presist for å uttrykke seg på 140. Det gir et lettscannet medium med hurtig oppdatering. Man kan scanne gjennom hundrevis av meldinger på noen minutter. Facebook er mer klumpete å komme seg igjennom.

Som Jan Frode Haugseth sier: «Formen på et forum bestemmes av majoriteten av innleggene, og dette skaper en terskel for å delta i debatten.» (vi skriver mer om dette i Hvem definerer formen på nettet?.

Twitter har langsomt fått én form, som tildels er styrt av dette med 140, dels er styrt av at det først ble tatt i bruk av relativt voksne teknologer og mediefolk, før det spredte seg til et bredere publikum.

Facebook på sin side begynte som et studentnettverk. Dette gir litt ulik tone og litt ulik bruk. Og til dette kommer at brukere flest på Twitter nok har en følelse av at det de skriver kan leses av alle, mens brukere flest på Facebook har en følelse av at det de skriver bare kan leses av folk de kjenner. Dette bidrar også til ulik form.

Twitter brukes røft sett av en tiendedel så mange nordmenn som Facebook, og jeg tror utvalget av Norges befolkning som bruker Twitter er mindre representativt. Jeg tror Twitterbrukerne er noe eldre (selv om de er yngre enn de eldste Facebook-brukerne), noe høyere utdannet, noe mer urbane, har noe lavere tendens til å leve lavstatus-liv, enn utvalget som bruker Facebook, så det er nok noen demografiske skjevheter de to mediene imellom.

Hva er det Twitter kan gi oss som ikke nettavisene for eksempel kan?

Det Twitter kan gi som nettavisene ikke kan, er at det er langt flere brukere på Twitter enn det er ansatte reportere i medier eller folk på åsteder som journalister kan tenkes å få fatt i på rappen. Dermed øker også den statistiske sannsynligheten for at det er en twitrer tilstede et sted en hendelse plutselig inntreffer. Når mange mennesker også har en telefon som kan ta bilder, filme passabel video, og laste opp dette og tekst over mye av kloden, er antallet potensielle reportere plutselig gått voldsomt opp. Så Twitter har – i starten av en hendelse – høyere nærvær av potensielle reportere.

Noen oppsider ved Twitter:

• Man kan få rapporter fra hvorsomhelst på kort tid (militæroperasjonen mot Osama Bin Laden er et vanlig brukt eksempel – nærmere beskrevet i
Dagens mest ettertraktede utenriksekspert
• Man kan få fakta som massemediene ikke har rukket å tygge, faktasjekke og formatere opp ennå – særlig interessant den aller første tiden
• Man kan få flere kilder, og dermed flere nyanser
• Ved å følge troverdige kuratorer som Andy Carvin kan man få en evig oppdatert strøm av nyheter om temaer uavhengig av hva som ellers måtte dominere nyhetsbildet - sport springs to mind ;)

Nedsider ved Twitter:

• Det er ikke alltid like lett å vite hva som er folks motiver, hva som er deres faktasjekkrutiner, eller på hvilken bakgrunn de skriver det de skriver. I Twitterterrormaterialet så vi foreksempel flere som skrev om hva de så skje som om de var der, men vi skjønte utifra tidspunktet ting var skrevet og øvrig kontekst at de slett ikke var øyenvitner, men skrev om hva de så skje PÅ TV.

Dette er ikke nødvendigvis en nyanse man tenker på når man skriver, men den er vesentlig for vekten man skal tillegge tweeten. I forbindelse med den såkalte arabiske våren har man også sett eksempler på at regimevennlige twitrere bevisst har spredd forvirring. Et annet eksempel fra 22. juli, er at det gikk rykter på Twitter om at innvandrere var blitt banket opp i Oslo før det ble bragt på det rene at ugjerningsmannen var potetnorsk. Ryktene spredte seg ganske friskt, men det har ikke vært mulig å spore opp noen faktiske tilfeller i politilogger eller annet.

Til forskjell fra tradisjonelle medier må det meste av kildekritikken og andre journalistiske tricks utøves av leseren, i stedet for at det skjer i redaksjonene. Det er ikke nødvendigvis dårligere, men det er annerledes og krever noe nytt av mottaker.

• Redaktørens modererende rolle er også i større grad overlatt brukeren. Norske medier skjermet oss for eksempel fra de mest ubehagelige fotografiene fra Oslo sentrum og Utøya, men på Twitter sirkulerte bilder det er vanskelig å få vekk igjen når man først har sett dem.

• Twitter har også et element av å være en uformell popularitetskonkurranse; å få mange følgere eller å få sine meldinger retwitret av andre er et mål på suksess. Det er med å forme hva folk skriver, hva de ikke skriver og hvordan de skriver. Tradisjonelle medier har jo sine popularitetskonkurranser, men gullstandardene der er kanskje heller det kritiske eller å faen-effekten, fremfor det å operere innenfor fyndighet og en viss konsensus.

Tror dere Twitter noen gang vil kunne true redigerte medier som for eksempel nettavisene? Evt hvorfor? Hvorfor ikke?

«noen gang» er et for langt tidsperspektiv til at det er mulig å si noe fornuftig om det, men i den lille fremtiden jeg kan klare å ha meninger om, ser jeg for meg at Twitter – som nå – vil eie breaking news-fasen, mens nettaviser for folk flest vil ta over nyhetene etter noen timer. Rett og slett fordi det er enklere å forholde seg til for den vanlige bruker.

Det er også et spørsmål om hva man legger i å kunne true, om vi snakker betydning, arbeidsmåter eller inntektsgrunnlag. Twitter utfordrer allerede nettavisene på hastighet og bredde, men nettaviser – eller andre former for kurering av innhold – har fortsatt en edge ifht Twitter på det å kvalitetssjekke, samle og sette i sammenheng. Nettaviser begynner også å bli flinkere til å utnytte Twitter som kilde, så redaksjonelt sett er det vel ikke så truende pr nå, kanskje heller noe som utfordrer noen journalisters eksisterende måter å jobbe på.

Journalistikken har sine omstillingsutfordringer, men Nettavisenes største problem i 2012 ligger kanskje likevel mer på økonomisiden – de fleste av dem opereres av mediehus som har hovedinntektene fra sine papiravisers reklame og boligannonser. Nettoperasjonene deres har stort sett ikke gitt samme avkastning, så eierne bakser med å finne finansieringsmodeller som virker. Og i mellomtiden spiser utenlandske giganter som Google, YouTube og Facebook opp en økende del av reklameinntekt-kaken, samtidig som f.eks. Facebook spiser opp mediekonsum-tid, oppmerksomhet (f.eks. ved parallellbruk med TV) og deler av diskusjonen folk imellom.

Om Twitter i betydelig grad skal endre mediebildet for folk flest, vil det nok følge av at nettmedienes eiere gjør innskrenkninger eller dumme disposisjoner som endrer nettmediene betydelig på grunn av økonomiske problemer forårsaket av andre krefter enn Twitter.

Hvordan tror dere Twitter vil påvirke mediebildet i fremtiden?

I overskuelig fremtid – altså iår, og kanskje neste år – er det vel rimelig å anta at Twitter vil ha en jevnt økende bruk som Breaking News-medium og at det vil bli mer brukt av journalister som kilde. Med litt flaks vil vi også kunne se noen etablere mer permanente kureringsløsninger, eventuelt som faste operasjoner, fremfor som idag der kurering gjerne drives av dedikerte entusiaster som Andy Carvin. SKulle dette gripe om seg, kan det skje spennende ting.

Så langt altså intervjuet med mediestudenten. Men det er jo mest top of head akkurat der jeg er nå. Høres det tilforlatelig ut, eller er det ting som bør føyes til eller endres?

10 kommentarer

  1. Sitter ikke med lesebriller på, ikke det at jeg har noen heller, men orket ikke lese hele artikkelen.

    Nå som vi mer og mer går over til nettbrett, PDA og mobil som nyhetsplattform er det naturlig at nyhetsfremstillingen også endrer seg. Noe selvfølgelig twitter har gjort, og vil fortsette å gjøre.

    Twitter er flere hakk nærmere «sanntid» enn en nettavis, og er en god del mer ufiltrert. Det er ikke til å se bort i fra at forskjellige mediehus vinkler forskjellige politiske meninger også, og dette kan påvirke fremstillingen av nyhetene (selv om de nekter for det selv, ha-ha!).

    I Norge styrer også de store nettavisene kommentarfeltene sine med jernhånd, noe mange ikke er noe spesielt glade for. Politisk omstridte (politisk ukorrekte) temaer er ofte ikke mulig å kommentere. Se f.eks. Krekar-saker, Breivik-saker og hver gang en AP-politiker bryter loven.

    Breaking news fra de store (CNN, BBC) blir regnet som god fisk i norske nettaviser ser det ut til, så før man har fått kvalitetsjekket noe ligger det ofte en overskrift på VG.

    Mediehusene prøver igjen å dirigere folk inn til abonnementløsninger som koster penger (VG+, NYTimes etc.), og det faller ikke i like gode jord for alle, selv om vi vet ting koster penger.

    Svar på denne kommentaren

    • En interessant ting ved det du nevner:

      I Norge styrer også de store nettavisene kommentarfeltene sine med jernhånd, noe mange ikke er noe spesielt glade for. Politisk omstridte (politisk ukorrekte) temaer er ofte ikke mulig å kommentere. Se f.eks. Krekar-saker, Breivik-saker og hver gang en AP-politiker bryter loven.

      er at endel av disse «mange som ikke er spesielt glade» ofte tillegger denne jernhånden hos mediene en uutalt politisk strategi (eller andre mer eller mindre konspirasjonspregede teorier), mens sannheten nok heller er at mediene har veiet det sannsynlige utbyttet av debatten opp mot moderatorressursene som kreves. De har prøvd å ha kommentarfelt på liknende saker såpass mange ganger allerede, at de tenker det ikke bringer vår felles viten noe videre om folk får gulpe ut av seg det samme en gang til.

      Det betyr ikke at det ikke er mulig å ha en fruktbar samtale om temaene du nevner, men at den i kommentarfeltet under en nyhetsartikkel erfaringsmessig oftest drukner i støyen av det andre, og at det umuliggjør den interessante debatten. Vi har skrevet litt om denne typen kommentarfeltdiskusjoner tidligere i saken Om debatten ikke er en samtale, hva er vitsen?

      Svar på denne kommentaren

      • Nå er jo tross alt den artikkelen politisk korrekt, så selv om den involverer Krekar er den ikke (helt) lik saker jeg prøvde å vise til.

        Nå er jeg selvfølgelig klar over at moderatorer på diverse nettaviser ville hatt mye mer å gjøre om kommentarfelter var åpne i alle saker, men her kommer vi tilbake igjen på hva som er politisk korrekt/ukorrekt mener jeg.

        Med mindre en kommentar bryter norske lover (trakasering, diskriminering etc.) så synes jeg ikke den burde bli moderert, selv om kommentaren kan være tungt å svelge for mange. Det er dette vi lovpriser og kaller ytringsfrihet.

        Verden blir ikke noe bedre av at vi ser vekk fra problemer og ikke vil ta debatten i det åpne.

        Nå sklei dette kanskje litt ut fra tema, men det omhandler egentlig roten i det hele også. Det er bare å se på alle kommentarene på twitter rundt Breivik. Disse hadde vi vært for uten ettersom de store mediehusene ikke vil åpne kommentarfeltene sine for saker som kan stikke.

        Svar på denne kommentaren

  2. Jeg bruker ikke twitter, og ikke at det er så relevant til denne saken, men jeg syns artikkelen deres om terrortwitter er et godt oppsummering av mine twitter opplevelser:

    Dere samlet 244 034 tweets, av disse var under 50% unike (121 536), og ut av disse luket dere ut 4 814 «nøkkeltweets».

    Dvs.: 2% av tweetene var nyttige.

    Nå har jeg prøvd meg på twitter 3-4 ganger, men hver eneste gang føler jeg at det at det er ca 2% av tweetsa jeg bryr meg om. Og det gidder jeg ikke :p

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>