Andy Carvin tweetdecks av thinkjose på Flickr CC
Andy Carvin tweetdecks av thinkjose på Flickr CC

Postet til: Det sosiale nettet & Journalistikk

Andy Carvin – merk dere navnet


Andy Carvin at Cap City - stevegarfield på Flickr CC

@acarvin slapp alt han hadde i hendene for å formidle hendelsene i Midtøsten og Nord-Afrika. Nå kan du straks se ham fortelle om dette på #bbcsms

Da jeg var på journalistikk-sessions’ene på SXSW tidligere i år, var det uvanlig mange som snakket om Andy. «Andy did this», «Andy wrote that». Og det var ikke så lett å vite hvem denne Andy var, men at han var en stor helt i nettjournalistmiljø var tydelig: Han var åpenbart mer eller mindre egenhendig ansvarlig for at verden visste hva som skjedde i Midtøsten og Nord-Afrika. Heldigvis fikk han et etternavn etterhvert, og da ble det lettere å finne ut mer. «Andy» var Andy Carvin; @acarvin på Twitter.

Andy Carvin er sosiale medier-strateg i NPR, National Public Radio, – en slags parallell til NRK Radio i USA. Han har reist endel i området og har venner der som er aktive på nett. Så da opprørene i regionen startet, kunne Carvin bruke kontaktene sine til å faktasjekke rapportene som kom på Twitter. På rekordtid bygget han opp et nettverk av troverdige twitterkilder og begynte å retweete det som kunne stoles på og avkrefte det som var tvilsomt, lenge før noen vestlige medier hadde klart å få folk inn.

Er man der ikke selv, finner man noen som er der

Andy Carvin tweetdeck av thinkjose på Flickr CC

Dermed var for eksempel The Guardian‘s Libya-dekning den første perioden basert på at de hadde 5-6 reportere på saken som jobbet på skift; noen av dem skrev, mens de andre fulgte twitterstrømmen, fortalte Ian Katz fra The Guardian i session’en Open for News: Turning Journalism Inside Out. Jeff Jarvis fulgte opp med å si at «folk snakker ikke til oss (media) under nasjonale katastrofer, men de snakker til vennene sine på sosiale medier». (omtrentlig sitat fra mine notater).

Hvem kan man stole på

Det er alltid vanskelig under politiske omveltninger å vite hvilke Twitter-kilder man kan stole på, og hvem som opererer under falsk flagg. Andy Carvins lokale nettverk for å kryssjekke tweets gjorde det mulig for resten av verden å følge hendelsene i Tunisia, Libya, Egypt, Syria osv i realtid og ga mediene som ikke klarte å få inn korrespondenter troverdige kilder til hva som skjedde. Denne jobben, å kvalitetssjekke og selektivt videreformidle ting andre har sagt, kalles curation på engelsk (som er det samme ordet som brukes om det å velge ut og plassere kunstverk til en utstilling), kan hende kan man kalle det kurering på norsk.

Andy Carvin translating Facebook messages av thinkjose på Flickr CC

For å få til dette slapp Andy Carvin alt han hadde i hendene og har nærmest vært på Twitter på heltid fra soloppgang til rett før soloppgang hver dag. For en som har han i twitterstrømmen sin og vet at han er 6 tidssoner unna, er det ganske tankevekkende å se hvor sent han kvitterer ut med «Signing off now, stay safe, everyone» og hvor tidlig han er på igjen neste dag. Man får et glimt inn i hvor omfattende dette livet er i The Washington Post’s portrett NPR’s Andy Carvin, tweeting the Middle East

En mann som vil bruke sosiale medier til å gjøre verden bedre

Her kan dere se Andy Carvin på TEDxNYED talk i mars 2010, der han snakker om «The New Volunteers: Social Media, Disaster Response And You»

Sosiale medier forandrer nyhetsformidlingen

Denne uken ble Andy Carvin kontaktet av Det Hvite Hus, som ønsket at han skulle moderere Twitter-intervjuene rundt president Obamas midtøsten-tale. Så man kan vel si at han begynner å bli mainstream.

BBC Social Media Summit idag kl 11:00 GMT (det blir vel 12:00 hos oss) vises en video der Andy Carvin snakker om hva han tenker om denne utviklingen av nyheter, dere kan følge diskusjonen på Twitter: #bbcsms og i etterkant av session’en blir videoen tilgjengelig på nett, vet ikke nøyaktig hvor, men dette er kanskje et sted å begynne letingen.

Her er intervjuet i sin helhet:

PS: Mens jeg sitter og legger på lenker på saken etter å ha skrevet ferdig, oppdager jeg at Ian Katz har skrevet en vel så god sak som denne om Andy Carvin – les den på hans SXSW-blogg: SXSW 2011: Andy Carvin – the man who tweeted the revolution

Dersom Nobelkomiteen står opprådd for kandidater til Nobels Fredspris i 2012 bør de absolutt titte litt nærmere på Andy Carvin, synes vi – hva tenker dere?

17 kommentarer

  1. Det er sikkert riktig at Andy Carvin har gjort en god jobb med å videreformidle informasjon ut til den vestlige verden – og han fortjener sikkert ros for dette – men kvalifiserer det til en fredspris? Hva med de som faktisk gjennomførte revolusjonene Carvin rapporterte om – De som stod på barrikadene? Mener dere at Carvin påvirket utfallet av protestene ved å «retweete tweets»?

    Jeg tviler på at det er mange Egyptere eller Libyere som har hørt om Andy Carvin, men det samme kan vel neppe sies om al jazeera eller al arabiya…

    Svar på denne kommentaren

    • Betimelig spørsmål, skal prøve å forklare…

      Nobelkomiteens nettsider sier

      Ifølge Nobels testamente skal fredsprisen gå til den «som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser»

      Og Andy Carvin har jo ikke gjort som mye for avskaffande eller minskning av ståande arméer og slikt. Men for «folkens förbrödrande» har han ikke nødvendigvis gjort mye mindre enn endel tidligere fredsprisvinnere.

      Å «retweete tweets» høres vel i utgangspunktet ikke veldig imponerende ut for en nobelkomité, nei ;) Men det har faktisk forsynt verden utenfor (kanskje primært omveien via de tradisjonelle mediene) med kvalitetssjekkede førstehåndsrapporter og rettet oppmerksomheten mot situasjoner vi ellers ville visst lite om.

      «Verdens oppmerksomhet» VS radiotaushet påvirker ofte hvordan situasjoner spiller seg ut, blant annet hvor brutale de blir, så derfor mener jeg at han gjennom sitt virke kan ha hatt innflytelse på historiens gang – i en positiv retning.

      Svar på denne kommentaren

    • Midtausten og Nord-Afrika er for det meste rekna som same eining. Dersom ein studerer Midtausten ved UiB eller UiO til dømes, så studerer ein Midtausten og Nord-Afrika. Og svært ofte kuttar ein ut Nord-Afrika-delen for å gjere ting litt kortare og enklare. Til og med UiB sitt gamle bachelorprogram heitte kun «Midtaustenkunnskap». Men det inkluderte i aller høgaste grad òg Nord-Afrika – og dermed Libya.

      Så kunne ein til dømes ha nytta ‘den arabiske verda’. Men då kuttar ein ut Israel og Iran, noko som heller ikkje er gunstig. ‘Midtausten og Nord-Afrika’ er det mest nøyaktige, men dei aller fleste lærde vil rekne Marokko, Tunisia, Libya, Algerie og (i aller høgaste grad) Egypt som ein del av Midtausten -utan- å spesifisere Nord-Afrika. Men dersom ein ikkje er klar over dette, så er det klart at det kan verke litt unøyaktig.

      Svar på denne kommentaren

    • Jeg vet ikke om jeg skal påta meg ansvaret for å være «NRK» i hva som er eller ikke er Midtøsten ;) og la vel ikke veldig mye sjel og presisjon i termvalget her… De fleste artiklene jeg leste om Andy Carvin snakket om nedslagsfeltet hans som Midtøsten og slik jeg forstår Wikipedia er Libya åtminstone en del av det utvidede Midtøstenbegrepet, men ikke det tradisjonelle.

      Men dersom det blir feil er jeg klar for en begrepsdrøfting: hva hadde vært bedre – og hvorfor?

      Svar på denne kommentaren

      • Jeg tror det er viktig med tydelige begreper, derav min henvisning til Edward Said. Løse samletermer som «Midtøsten» blir lett en fordummende forenkling der leseren kan applisere et sett med fordommer på gruppen det er snakk om, uten å måtte ta stilling til etnisitet, geografi eller historie. Libiere blir det samme folket som Syriere, Nord-Afrika blir Asia og alt blir en eneste stor, men tilsynelatende lettforståelig, grøt, hvor vi kan henge våre etablerte fordommer om araberen. Jeg tror derfor ikke at slike begreper virker oppklarende, spesielt når man kan utvide dem etter forgodtbefinnende for å unngå å måttesette seg inn i en ny, og for mange ukjent lands kulturelle og politiske historie.

        Svar på denne kommentaren

          • Willy Bergsnov (svar til Anders Hofseth)

            Takk. Synes det ser bedre ut nå.

            Og for the record, jeg startet ikke denne diskusjonen for å avgjøre om Libya er en del av begrepet «Midtøsten» eller ikke. Jeg gjorde det for å påpeke at bruken av slike begreper ikke alltid er hensiktsmessig. Som Edward Said, en kristen palestiner og professor i engelsk og litteratur uttrykte det, så er det ikke alltid bildene «Midtøsten» maler i hodene våre som alltid passer til områdene de beskriver.

            Når man i det utvidede midtøstenbgreppet opererer med så radikalt forskjellige nasjoner som det sekulære nato-landet Tyrkia og det anarkistisk-islamistiske diktaturet Somalia, meningstømmes begrepet i alle fall for meg. Det blir et verdenssyn som minner om Bush sitt «enten er du med oss, eller så er du mot oss». «Oss» er selvfølgelig i denne sammenhengen Team America – World Police.

            Svar på denne kommentaren

              • Og for the record så er eg ganske einig med deg. Men ja, det er faktisk sånn. Somalia vert ikkje like ofte inkludert som Tyrkia, men ja, at to så forskjellege land vert inkludert i same eining er konsekvensen.

                Men eg reknar nesten med at du føler det same overfor ‘Europa’? Der har ein trass alt så store skilnader som Noreg og Montenegro.

                «Orientalism» av Edward Said bør for øvrig vere pensum for kvart einaste menneske på denne jorda. Ikkje berre for folk som er interesserte i Midtausten og internasjonale relasjonar.

                Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>