nrk.no

Overlever musikken CD’ens død? del 1

Kategori: Musikk og lyd


Lars Lillo-Stenberg står på scenen i hverdagsklær og spiller gitar. Bak ham en backdrop med teksten deLillos Leverandør av kvalitetsmusikk i 25 år. Ved siden av en stilisert kvinne som drysser fra en boks merket deLillos ned i en gryte merket norsk platebransje
soundcheck på scenen, 4. desember 2010 Foto: Anders Hofseth

Før jul intervjuet vi deLillos om det å bruke Rockefeller som platestudio. Vi sparte noen godbiter fra intervjuene fordi de passer sammen med noe annet vi har tenkt litt på de siste månedene her i NRKbeta. La oss like godt starte med hvorfor spille inn en CD-plate for så å gi den bort? Lars Lillo-Stenberg svarer:

Når selverklærte nostalgikere er kommet til siste hyllest-stadiet, er nok solen godt på vei ned i havet. Og dette er heller ikke den eneste pilen som peker mot at CD’en er på vei ut som medium.

Ha det bra

Denne grafen er basert på snart ett år gamle tall fra medienorge. Det er ikke usannsynlig at endringene vedvarte fra 2009 til 2010:

graf som viser bruk av CD, mp3 og streaming i aldersgruppen 16-24 år. CD daler bratt.

40% av unge CD-brukere forsvant fra 2008 til 2009.

Det betyr ikke at musikklyttingen i seg selv taper terreng. I de fleste aldersgrupper er den ganske stabil de siste 20 årene. I den gruppen som er mest interessert i musikk, 16-24-åringene, lytter fortsatt 70-80% daglig til fonogrammer, ifølge SSBs mediebruksundersøkelse. Men hvilket medium de unge lytterne bruker, er i rask endring.

Min beibi dro avsted

Det er ikke nytt at formater avløser hverandre. Eirik Newth skrev våren 2009:

[…]En rekke ulike musikkmedier har vokst frem, gitt store inntekter en tid, toppet seg og så nærmest forsvunnet. Med andre ord: CDens vekst mot toppåret 1999 ble foregrepet av musikkassetten (toppår 1988), LP/EPen (1978) og åttesporskassetten (1978). Det er altså intet nytt ved CDens fall de senere årene.

Et vakrere eksempel på Schumpeters kreative destruksjon skal man lete lenge etter: med jevne mellomrom de siste tiårene har platebransjen bygd opp for så å rive ned – til fordel for oss alle. Det nye med dagens situasjon er at vi ikke lenger ser én dominerende teknologi som er klar til å ta over stafettpinnen. iTunes er ikke for CDen hva CDen var for kassetter og vinyl på åttitallet.

Eiriks forfatterblogg: Få lyspunkter for platebransjen

Da dette ble skrevet, var det ikke mulig å forutse hvor stort Spotify (som dukket opp i Norge noen uker tidligere) skulle vokse seg i årene som fulgte. I dag har Spotify rundt en million norske brukere; mer enn annenhver daglig-musikklytter.

Tenk så rart

Noe av det som er svært interessant, er hvilket langt hopp videre Spotify representerer. Filbasert musikklytting, kanskje først og fremst alminneliggjort av iTunes, fjernet riktignok det omstendelige leddet med at man måtte kjøpe CD’er, oppbevare hyllefuller av dem og plukke frem, ta ut, legge i, sette tilbake og alt det der. Endelig kunne man bare lage en lang spilleliste og la det stå til. Men fortsatt var det likevel din egen musikk du spilte i iTunes. Både i den betydning at du måtte ta stilling til hvilken musikk du ville eie og skaffe den, og at du måtte sørge for at den fantes på den dingsen du ønsket å spille den av fra.

Slik er det ikke med streamet musikk. Den er overalt du har en nettilkobling. Har du premium-konto hos Spotify, kan du også bære med deg musikken når du er offline.

Men alt dette handler om convenience. Den mest radikale endringen er at du plutselig kan bruke et langt større utvalg musikk, for nå plukker du ikke lenger plater i din egen hylle, du har fått tilgang til Den Store Platehyllen:

Kast alle papirene

Det er ikke lenger noe skille mellom musikk du eier et eksemplar av og musikk du ikke eier et eksemplar av. All * musikk er nøyaktig like tilgjengelig. Tygg litt på den. Du må lytte nonstop i 34 år for å komme deg gjennom det Spotify har hittil, de legger til 10 000 nye sanger daglig.

Dette gjør selvsagt noe med deg. Om du hører på artist A eller artist B er kanskje ikke lenger like viktig når all musikk er like langt unna. Det er ikke som da jeg spilte hull i mine første tre plater, idag koster det meg lite å høre på noe annet.

Det fører til at det blir mer kirsebærplukking fra publikums side. De trenger ikke lenger å lide seg gjennom fyllmaterialet på et album. Artister blir også mindre uerstattelige. Når Led Zeppelin ikke er på Spotify, kan man like greit høre på noe annet. Blir Zeppelin-suget for stort, kan man dra i gang gamlemaskinen med iTunes-biblioteket på, høre på dem via YouTube, finne frem en CD om man fortsatt har spilleren koblet opp, eller hva det måtte være. Men stort sett gidder man ikke.

Det har vært en del kritikk av Spotify for å betale for lite tilbake til plateselskapene. Noen selskaper, f.eks. norske daWorks har trukket sine artister. Spørsmålet er hvem som merker dette tydeligst, publikum eller daWorks’ artister: Something Sally, Wulff, Ovi, Trine Rein, Göran Fristorp, Winta og Finn Kalvik.

Nei ikke gjør det

Knut Aafløy, leder av Norsk Artistforbund skrev i sommer:

Foreningen for norske plateselskaper, FONO, oppfordrer nå sine medlemsselskaper til å trekke sine kataloger ut av Spotifys gratisversjon fordi den genererer for lite penger. […]

For de små og mellomstore artistene, og da snakker jeg ikke om Vamp og Gitarkameratene, er Spotify nødvendig og sårt tiltrengt airplay. «Kundene» bruker streamingtjenestene som en radio, som bidrar til å spre musikken og interessen for artistene til et større publikum. Selv om plateselskapene er avhengig av inntekter fra utgivelsene sine, er det viktig å huske på at artistene trenger alle lovlige muligheter til å spre musikken sin, blant annet for å generere interesse og markedsføre liveopptredener.

For hva gjør Spotifybrukerne hvis de ikke lenger finner låtene mine? De finner noe annet, selvsagt! For de mindre artistene vil problemstillingen være høyst relevant og forvansker spredning av musikken.

Dessuten er Spotify et uhyre viktig redskap i kampen mot ulovlig nedlasting. Har FONO regnet på hva artistene og selskapene vil tape på at FONO-musikken igjen blir piratføde? For meg virker dette som å gå baklengs inn i fremtiden.

MER Monitor! – FONO ut av Spotify – redelig overfor artistene?

Det er ikke sikkert utviklingen hadde måttet gå denne veien. Gitarist i deLillos Lars Lundevall sier dette:

Kanskje, om bransjen for ti år siden hadde tatt de grepene de nå motvillig må gjøre, ville landskapet sett annerledes ut. Men nå er vi altså her.

Jeg vil bare spille gitar, men det blir neppe noe å leve av

deLillos ga bort tre ulike plater til fansen i desember. De ga også bort denne sangen til NRKbetas lesere – til odel og eie.

Morgenstund med naken mann by NRKbeta Nedlastingslenke finner du nederst i denne saken.

Men hvorfor i all verden gir de bort musikk? Vi trodde de levde av å selge den? Lars Lillo svarer:

Dette rimer med det Espen Andersen (BI-Espen, altså, ikke NRK-Espen) skriver i innlegget Noe er enkelt, ganske enkelt på ballade.no

2. En analyse av inntektsstrømmene i bransjen viser at den totale pengestrømmen til musikerne (og dermed gjennomsnittsinntekten til den enkelte musiker) ikke er gått ned i perioden fra 1999 til 2009, men tvert i mot har økt med 66 % (inflasjonsjustert).

3. Årsaken til inntektsøkningen ligger i at inntektskanaler der musikerne får en liten andel (eksemplarsalg) har gått ned, mens inntekter der musikerne får en større andel (vederlag, konserter og støtteordninger) har økt.

Andersen høster en tidvis bra debatt under innlegget, og får bra motstand fra Erik Honoré. Funnene som diskuteres i Andersens sak harmonerer med endel ting NRKbeta har funnet, men kanskje er det også noen andre effekter.

Mer om det om noen dager. Da skal vi fortelle om et par ting vi har funnet ut som var nytt for oss.

Beslektede saker på nrk.no

Klarer ikke stoppe nedgangen
Lovlig streaming og nedlasting klarer ikke demme opp for nedgangen i inntektene til plateselskapene
Ikke løsningen å trekke seg ut
Platesalget er halvert på ti år og bransjen ser etter nye løsninger. Artistene og deres største organisasjon har størst tro på de nye streamingtjenestene
Salget av rockesingler stuper
Rock som en dominerende sjanger er nå historie, hevder den legendariske DJen Paul Gambaccini

NRKbeta har skrevet endel om CD’ens død og musikkbransjen:
Platebransjen: Festen er over, det er IKKE kake igjen
Historietime: Fildelerne – musikkbransjens mareritt
Historietime: Slik fikk CD’en fotfeste
Historietime: Musikkbransjen på ti minutter
Gjesteblogg: I anledning CD’ens død
Overlever musikken CD’ens død? del 1
Nowhere Man (om artister som ikke ønsker å være tilgjengelig på dagens plattformer)
Gratulerer med våte bukser (om The Pirate Bay-dommen)

31 kommentarer

  1. Harald Korneliussen

    Elefanten i rommet, som ingen snakker om, er jo at det lages alt for mye musikk. Hvor stor del av Norges befolkning går med en drøm om å kunne leve av musikken? Ikke mindre enn en av seks, vil jeg tro. Og da snakker vi ganske seriøse drømmer.

    Men hvor mange musikere trenger egentlig de som lytter til musikk? (som selvfølgelig inkluderer musikere og wannabe-musikere). Ikke på langt nær så mange. Det er ikke morsomt å bare høre på musikk ingen andre vet om. Litt sær musikk vil en kanskje høre på, for å definere sin identitet litt, men da er gjerne poenget at andre folk (som en synes er kule på andre måter) også hører på det.

    Nå er kanskje ikke all musikk like god. Men selv om objektivt bedre musikk skulle finnes, er vi ikke gode til å finne den. Til det er vi alt for påvirket av hva andre synes, og hva markedsføringen sier.

    Så hva er det, annet enn kollosal sløsing? Hundre tusen band starter opp. Så kommer hundre tusen band til. Hvor mye bedre blir musikken? Ikke dobbelt så god. Hvis en mot formodning skulle finne en måte å måle slikt på – og at vi ikke har det sier jo sitt om problemstillingen – tror jeg heller en ville finne et par prosents forbedring.

    Er det verd det? Kan ikke samfunnet ha glede av at folk drømmer andre drømmer? Drømmer om yrkesstolthet, kanskje. Eller drømmer om å forbedre verden heller enn drømmer om å selge den sin dype kunstnersjel (som det går ti av på dusinet).

    Jeg vil ha mindre musikk. Mindre, og ærligere. Musikk som er laget med kjærlighet, ikke av grådighet etter berømmelse eller sjekker fra TONO. Ordet «amatør» betyr en som elsker det han gjør. En gang var det en hedersbetegnelse. Det er det på tide at det blir igjen.

    Svar på denne kommentaren

  2. Musikk som uttrykksform kommer ikke til å lide av friere distribusjon. Platebransjens argumenter om at musikerne er avhengige av dem er tåpelig. Hvordan kan det isåfall ha seg at det fantes mange musikere og komponister lenge før noen skapte et distribusjonsapparat for musikk. For komponister og musikere ligger det store muligheter i det å kvitte seg helt med distribusjons-apparatet. Når 80% eller mer av salgsverdien i moderne omsetning/distribusjon tilfaller artist/komponist, selv for små volum, kan enhetsprisene reduseres betraktelig uten at det går ut over artistene. Dette forutsetter imidlertid at man bryter alle bånd til den tradisjonelle musikkindustrien og eliminerer kontrakts-avhengigheten mellom komponister/musikere og distribusjon/omsetning. Dessuten får amatører og nye talenter muligheter til nå nå ut til et stort publikum uten først å overbevise bransjens «synsere» om at de er verdig en platekontrakt.

    Svar på denne kommentaren

  3. Platebransjen har jo i laang tid prøvd å skylde nedgangen i CD-salget på ulovlig fildeling, og har fått propagere fritt om dette i mang en avisartikkel gjennom årene.

    De hevder gang på gang at de taper millioooner på milliaaarder på fildeling, og pga. dette har de fått innført egne fildelingslover i en rekke land, som IPRED, Hadopi, DMCA, ACTA (kommer snart), og jaggu har de sneket seg med i Datalagringsdirektivet også, som eneste private aktør som får tilgang til trafikkdataen vår.

    Vi har hørt denne uendelig klagesangen i 10 år nå, men de har aldri, noen gang, behøvd å fremlegge seriøse bevis på at det faktisk finnes et tap. Dette tapet er tatt rett fra lufta!

    Disse enorme «tapene» har også lagt grunnlaget for de abnormt høye erstatningene de er tilkjent i div. rettsaker, f.eks. alenemoren Jammie Thomas-Rasset som ble dømt til å betale 12 millioner kr for å ha delt 24 sanger; 500.000 kr pr. sang.

    Så kommer en VELDIG interessant sak:
    For noen dager siden ble det fellende dom i enda en rettsak, denne gangen MOT de fire største plateselskapene EMI, Universal, Sony og Warner. Vi kjenner alle til samleplater som Absolute Music, McMusic, More Boring Shitty Poptechno etc. Det er ikke alltid det er like lett å få tak i rettighetene for hver eneste artist til disse platene, så det bransjen har gjort er å likevel inkludere sangen på CD-en, og sette artisten på venteliste for senere betaling for rettighetene.

    Dette har de gjort helt siden 80-tallet, og listen over ubetalte sanger har oversteget 300.000 bare i Canada. For 3 år siden gikk en gruppe artister sammen og saksøkte platebransjen, repr. ved «The Big Four». Den estimerte summen på skadestanden var på 35 milliarder kr(!), men det ble inngått forlik på 270 millioner, kun 0,75% av det opprinnelige kravet, 900 kr pr. sang. Sammenlign det med Thomas-Rasset som lastet ned noen sanger på Kazaa og måtte betale 500.000 pr. sang!

    Fildeling til personlig bruk blir av bransjen sammenlignet med rent tyveri, og de står hardt på at dette skal stoppes for enhver pris. Samtidig så bryter de selv åndsverkloven, og SELGER ulovlig fremskaffet musikk, kun for profitt!

    Dobbeltstandarden er vanvittig, dette skal ikke være mulig, man blir regelrett kvalm. Det er ikke annet å si enn at jeg ønsker dette grådige svineriet en brå og brutal død, artistene klarer seg utmerket på egen hånd.

    Svar på denne kommentaren

  4. Jeg kjøper CD-er billig fra utlandet, ripper dem til disk og legger bort CD-ene for godt. CD som medium kommer jeg ikke til å legge bort før det blir mainstream med tilsvarende kvalitet på nettet til MINDRE pris. Per nå er det billigere å kjøpe CD på nettet enn å handle dårligere kvalitet hos iTunes. Det gir INGEN mening.

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (svar til Ing. Cognito)

      Dersom du verdsetter din egen tid til 0 kroner timen, går dette regnestykket opp. Da tenker jeg på tiden som går med til å bestille plate, pakke den ut, putte den i CD-spiller på en datamaskin, legge inn eventuell metadata som mangler eller er feil fra Gracenote, holde et halvt øye med når digtaliseringen er ferdig, ta ut CD’en igjen, putte den i en kasse og finne frem neste CD.

      Da jeg digitaliserte noen hundre CD’er i min egen samling tidlig på 2000-tallet, erkjente jeg at jeg ikke – selv når jeg gjør ting jeg tror jeg gjør i bakgrunnen – takserer min egen tid til 0 kroner. Dette kan sees ganske tydelig i iTunes-biblioteket mitt, hvor artister tidlig i alfabetet er klart overrepresentert i forhold til i platekassene.

      Men jeg er åpen for at andre er mer tålmodige. 😉

  5. Bjørnar Nybakk

    To ting:
    I utdraget fra Erik Newths innlegg står det:

    «med jevne mellomrom de siste tiårene har platebransjen bygd opp for så å rive ned – til fordel for oss alle».

    Mulig jeg ikke har full innsikt i hva creative destruction innebærer, men det er vitterlig ikke platebransjens fortjeneste at nye formater har erstattet de gamle. Hver gang det har dukket opp en teknologisk nyvinning på formatfronten, har platebransjen kjempet med nebb og klør mot de nye formatene. Det er sikkert flere grunner til det, men hovedgrunnen er kontroll over distribusjonen av musikk. Kampanjen «Home Taping is Killing Music» (tinyurl.com/6m2dj2) er et klassisk eksempel på hvordan ny formater og alternative måter å distribuere musikk på, skaper panikk i platebransjen. Jeg undrer meg over at de aldri lærer, for dette har skjedd helt siden Edison & co tok patent på sine fonografer og grammofoner (om ikke enda lengre tilbake. Synes å huske at det var noe oppstyr når man fikk teknologien for å trykke opp noter også), men hver eneste gang har de klart å snu formatskiftet til sin fordel. De har vel begynt å skjønne at de holder på å bli akterutseilt nå, så jeg regner med at de kommer på banen igjen etterhvert.

    Det andre som undrer meg er at det ikke er mer snakk om hvor liten forskjell det i realiteten er mellom «frakoblet innhold» fra streamingtjenestene og «ulovlig» nedlastet musikk. Riktig nok må jeg betale en hundrings til Spotify for å kunne ta med meg musikken min, men så lenge artistene ikke ser noe av disse pengene, så er det jo ingen forskjell i det hele tatt?
    Det gleder meg stort å se at artistenes inntekter de siste årene har økt, til tross for nedgang i cd-salget. Dette viser at det ikke enhetssalg som er viktig, men derimot musikkens tilgjengelighet. Jo lettere tilgjengelig, jo fler lyttere. Og jo fler lyttere, jo fler kommer det på konserter. Og det er jo det det bør handle om? At artistene spiller låtene sine direkte til sitt publikum? At musikkelskere får musikken rett fra kilden?
    Jeg skjønner at platebransjen fortviler siden enhetssalget går ned, men jeg regner med at de finner måter å utnytte de nye distribusjonsformene på, isteden for å kjempe mot dem. Slik de alltid har gjort.

    Svar på denne kommentaren

  6. Sjølvsagt overlever musikken! Musikklivet var mykje større og meir aktivt før sal av innspelt musikk vart mogleg. Det var ikkje mindre musikkproduksjon før innspelt musikk kom i sal. Tvert imot! Før platene kom måtte kvar einaste bygdefest og utestad ha eit band eller orkester som spelte på staden. Glasmagasinet måtte hyre inn eit kor om dei skulle lokke kundar med julesongar i adventstida. Og folk song og spelte sjølve heime og ute. Ingenting er meir effektivt til å drepe ein god allsong enn å setje på ei plate. Det var mange fleire då enn no som framførte musikk for pengar og av glede.

    Sal av plater og CDar har brote ned mesteparten av den levande musikk-kulturen som eksisterte før. Eg trur ikkje han kjem attende, for folk vil framleis høyre på innspelt musikk, men terskelen for å delta har vert lågare når byråkratiet i form av plateselskap vert uvesentlege. Det er bra!

    Svar på denne kommentaren

  7. Anbefaler boka The Future of Music som ble gitt ut i 2005 som beskriver ideen om Music like water – som er det streaming handler om. Men forfatterene her hadde idé om at det var ISPs som skulle ta betalt, så vet vi jo i dag at det neppe ville funke. Men Spotify-modellen er jo helt klart den beste løsningen så langt – og bygger jo på denne Music Like Water tankegangen. Boka er bra lesning uansett!

    amazon.com/Future-Music-Manifesto-Digital-Revolution/dp/0876390599/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=12950…

    Det nye maktsenteret ligger ikke i platebransgen men i andre store aktører. Ticketmaster har fått utrolig mye makt – og det samme gjelder de som eier de store venues-ene. Her gjelder det for musikerne og fansen å passe på at ikke disse nye maktpolene tar et fastere grep om bransjen ved å skvise bandene og publkum på den måten som platebransjen gjorde. Monopol er stort sett et onde med tanke på kreativ frihet og nytenkning. Det struper innovasjon.

    Siden vi har vært inne på akkurat Spotify;
    Det jeg må innrømme at jeg savner er koblingen mellom anbefalinger og musikken. Spotify mangler jo det som gode platebutikker har – ikke Platekompaniet og co – men type Rough Trade i UK som har et kurert utvalg med «Monthly staff picks» m.m. hvor man kan finne diamantene i høystakken. For det er jo mye crap – og problemet med søk er å vite hva man skal søke etter. Spotify mangler en utbygget sosial funksjon slik som LastFM til dels hadde og slik Apple sitt Genius delvis har – hvor man kan få gode tips, ferdige spillelister og anbefalinger av plater basert på nettopp MIN musikksmak og ikke det som det lyttes mest til eller er «recently added»….

    Svar på denne kommentaren

  8. Lars Lillo Stenberg og andre komponister/tekstforfattere har tjent masse penger fordi vi har TONO i Norge. De jobber hardt for at opphavsmennene skal få betalt når musikken deres spilles på radio, TV, kino, konsert osv. Selv om GRAMO gjør noe tilsvarende når CD-plater presses og selges, mangler tilsvarende «system» når digitale musikkfiler deles og spilles på nettet. Hvis vi er tilhengere av at folk som skaper noe, skal få betalt for det (og ingen protesterer mot at en forfatter eller billedkunstner skal få betalt), er det logisk å støtte nettsteder som sørger for at opphavsmenn og utøvere får betalt. Både Spotify, iTunes, Emusic, Wimp osv. gjør dette, så det er bra for musikkens framtid (!) at vi bruker deres tjenester. Så enkelt er det 🙂

    Svar på denne kommentaren

  9. Musikken dør ikke selv om plateselskapene gjør det. På et vis vil nok det profesjonelle i populærmusikk-bransjen se pengestrømmen avta, og da spesielt for innspilt musikk.

    Det er interessant å tenke på at vi for få år siden så på konsertvirksomhet som reklame for en LP, eller CD – mens situasjonen nå er i ferd med å bli omvendt.

    Så ja – det blir vanskeligere å ha musikk som levebrød alene (med mindre du er en klassisk konserterende virtuos, eller på annet vis spiller mange nok konserter på et år), samtidig som den ekstremt billige og lett tilgjengelige digitale produksjonsteknologien fører til at det blir produsert mer innspillt musikk enn noensinne. Jada – det lages mye «rævva» greier.. men sånn har det jo alltid vært.. Jeg har ingen problem med det så lenge det dukker opp noe flott innimellom.

    Svar på denne kommentaren

  10. Veldig bra kommentar. Ein ting som er interessant er konstruksjonen av ordet «intellectual property» for å få folk til å tru at copyright og patentar er privat eigedom. Viss ein skriv inn desse orda i Googles ngram analyseverkty i Google books så ser ein ein omtrent tidspunktet dette omgrepet vart innført.

    ngrams.googlelabs.com/graph?content=intellectual+property&year_start=1800&year_end=2011�…

    Om ein nyttar eigedom som omgrep, så dreiar det seg i alle fall om både privat OG offentleg eigedom. Dvs. privat eigedom fram til vernetida på patenten eller copyrighten går ut på dato, og offentleg eigedom då patenten eller copyrighten har falle i det fri. Det er framleis problematisk å bruke ordet eigedom fordi det eigentleg er eit privilegie. Om opphavsretten vert forlenga med 20 år, så kan ein faktisk tolke det slik at dei private eigentleg har stole frå samfunnet. Opphavsrettslobbyistar har aldri vore noko serleg interessert i å bruke det rette namnet på desse rettane avdi dei då ville dei samstundes måtte innrømme det som er fakta, nemleg at det knapt finst noko her i verda som er tenkt eller uttrykt utan at ein har lånt frå andre. Difor er opphavsretten og patentretten utforma som privilegier og ikkje som eigedomsrettar, talents imitate, genius steals. Dette siste ser det diverre ut til at platebransjen har innsett og praktiserar over ein lav sko. Synd at lovprosessane har vore så lette å kuppe ved hjelp av stuttum-logikk.

    Svar på denne kommentaren

  11. Anders Hofseth (NRK)

    Det er blitt sagt før, men tåler gjentagelse: NRKbetas lesere har en tendens til å berike det vi skriver i betydelig grad. Tusen takk for perspektiver og vinklinger 🙂

    Jeg tror jeg følger dere i det meste, men er ikke enig i at plateselskapene er et entydig onde. Mer om det i neste sak.

    Svar på denne kommentaren

  12. Når feks. norges 9 største by bare har en platebutikk igjen, og den ikke engang har årsgamle cder inne om dem ikke har tatt helt av, er det ikke rart salget ikke øker også av den grunn. Folk veit knapt åssen dem skal få taki cder lenger, og å finne den rette plata om man finner plate sjappa blir og værre og værre når video og spillhyllene øker og øker og cd stativet krymper og krymper.

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (svar til Kristian)

      Det tror jeg du har veldig rett i. Når en tilbakegang først har begynt, er den nok like selvforsterkende som en vekst.

  13. Richard Bjerkøe

    Fin artikkel dette Anders. Gleder meg til å lese de resterende delene.

    For de som ønsker å forstå litt bedre hvorfor platebransjen har oppført seg som de har gjort de siste ti årene, så anbefaler jeg Steve Knopper sin bok «Appetite for Self-Destruction: The Spectacular Crash of the Record Industry in the Digital Age». Der får man et innblikk i hverdagen til mange av de største plateselskapssjefene og bakgrunnen for mange av valgene deres (søksmål osv.)

    amazon.com/Appetite-Self-Destruction-Spectacular-Industry-Digital/dp/1416552154/ref=cm_cr_pr_product…

    Til de som er nysgjerrige på et dypdykk på hvordan det står til økonomisk for norske musikkartister så anbefaler jeg å lese oppgaven «The Norwegian Music Industry in the Age of Digitalization» skrevet av Anders Sørbo og meg selv.

    Oppgaven kan man finne på espen.com/norskblogg/archives/2010/09/musikerne_vinner_plateselskapene_taper.html

    En lengre debatt om funnene kan leses på: ballade.no/nmi.nsf/doc/tem2010092815042014264133

    Svar på denne kommentaren

  14. Peter Sunde: En moderne Robin Hood?

    […] Sunde: Håper The Pirate Bay slutter å fungere Overlever musikken CD’ens død? del 1 The future of public service broadcasting Binärpilot: gratis musikk og hyllest til pirater […]

    Svar på denne kommentaren

  15. Trond Einar Garmo

    Folk som er opptatt av god lyd velger CD. De som er veldig opptatt av god lyd vil ha SACD eller DVD-A eller Blueray audio. Disse formatene tilbyr i tillegg til veldig god lyd også surroundlyd. Men SACD og DVD-A slo aldri an, og utvalget er svært begrenset. Det er et paradoks at disse formatene ble lansert omtrent samtidig med nedlastbare lydfiler. Lydfilene kommer uten cover og info, og har komprimert lyd som låter mye dårligere. Dessuten kan vi miste dem hvis vi får datakræsj. Men det er dette vi har valgt.

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Trond Einar Garmo)

      Det kan skyldes at folk flest ikke er særlig opptatt av (veldig) god lyd. Mange ville kanskje ikke hørt forskjell i en blindtest heller. For mange er et integrert eller bærbart anlegg i lav prisklasse det de har å lytte til musikk på, og det er godt nok. Investering i SACD e.l. i kombinasjon med dette har kanskje ikke passet helt inn.

      Årsaken til at dette går greit, er at menneskets hørsel er en besnærende affære som legger til manglende elementer – manglende grunntoner i bassen, f.eks. – etter kun kort tilpasningstid.

      Selv kan jeg for eksempel verdsette god lyd i et godt kontrollrom fra gode og godt plasserte høyttalere. Men når jeg sitter og jobber, har jeg ingen problemer med å synes at Spotify via PC-høyttalerne er mer enn godt nok. Det er viktigere at jeg har musikken enn hvordan den høres ut. Og ser man på kidsa, går de gjerne rundt og bruker telefonens høyttaler for å høre på musikk. I slike lyttemiljøer tror jeg man skal ha flaks for å høre forskjell på SACD og 160k mp3…

      Da blir for mange antagelig håndterbarhet og tilgjengelighet viktigere kriterier enn kvalitets-overshoot i det første leddet i lyttekjeden.

    • Trond Einar Garmo (svar til Anders Hofseth)

      Du har helt rett i årsaken til at det ble slik. Det ble viktigere med bærbar lyd, og folk foretrakk en iPod framfor å investere i nye kostbare spillere og forsterkere og evt. surround. Dessuten var det en uavklart formatkrig mellom SACD og DVD-audio.

      Det eneste håpet jeg ser for høyoppløst lyd er at formatet Blueray-audio blir mer tilgjengelig. For nå har mange investert i hjemmekino med blueray-spillere og surround. Men det er mulig at alt til slutt blir distribuert via streaming-tjenester likevel.

      Personlig håper jeg i alle fall at vi får mer surround-lyd. Det synes jeg låter fantastisk.

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Trond Einar Garmo)

      Digi.no forteller idag at Platebransjen satser på HD-lyd – 88Khz/24 bit og 176/24 bit FLAC.

      Det dekker jo noe av ønskene dine, men i fil-format.

      Etter å ha lest Keith Richards fortelle i Life om hvordan Stones spilte inn sangene på 60-tallet, er jeg dog litt usikker på nødvendigheten av dette 😉

  16. Google Music – gigantenes inntogsmarsj

    […] om folk kommer til å fortsette å holde på musikkfilen, eller om streaming vil drepe filen, slik filen drepte CD’en. I såfall så vil vel tjenester som Google Music, som er basert på at du har kjøpt enkeltlåter […]

    Svar på denne kommentaren

  17. Platebransjen frir til departementet med gamle tall

    […] Hvem er det som er i ferd med å bygge opp musikksamlinger i 2011? Hadde han sagt bygge ned ville det stemt med indikatorene vi har sett de par siste årene, ref bl.a. artiklene Nowhere Man og Overlever musikken CD’ens død? […]

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.