Privat eller åpen – hva lønner seg på nettet?

Hvis jeg legger ut et bilde av meg selv på Facebook, mine venner kommenterer på bildet, og jeg siden vil slette det, siden det var tatt en litt fuktig kveld – kan jeg slette det? Og hva med kommentarene, blir de også slettet, eller lever de sitt eget liv på vennenes egen side?

Hvis jeg ikke lenger vil at alle Facebook-vennene mine skal vite fødselsdagen min, politisk og religiøs holdning, interesser, mobilnummer, mailadresse og hvilke filmer og musikk jeg liker, kan jeg egentlig slette det? Eller finnes informasjonen likevel der? Hvilke rettigheter har jeg på Internett, og hvilke muligheter og begrensinger finnes for at jeg kan gjøre noe med det? Dette var tema for et av panelene på SXSW søndag 14. mars, My Life Take Two: The Right To Delete.

På mandag 15. mars var tema for et av panelene Making Content Relevant to Me, Here And Now. Her ble temaet diskutert fra en helt annen vinkel: Internett inneholder så mye og er så kaotisk og uorganisert at jeg trenger hjelp til å finne frem. Og da finnes det hjelp å få. Amazon hjelper deg med at ”de som har kjøpt denne boka før, har også kjøpt dette og dette”, iTunes, ved hjelp av Genius hjelper deg med musikkvalg, og steder som The Filter og Hunch hjelper deg med hva som helst.

Panelet var tungt bestykket, og interessant nok med ex-Google, ex-sjef for nye artister i EMI Douglas Merrill som den kritiske røsten. Her var også Hugo Liu fra Hunch, David Maher Roberts fra The Filter og Geoffrey Roberts, sjef for musikksatsingen til Nokia. De diskuterte hvordan disse nettstedene kobler informasjon som brukerne gir dem i hva de søker på, hva de ser på, og hvor de går. Dagens morsomste eksempel kom fra Hugo Liu, som viste til kategorien ”Changing from PC to Mac” på Hunch. Da de koblet informasjon om interessen for å bytte med hvor glade folk er i å danse, fikk de en sterk korelasjon mellom de danseglade og Macbrukere.

Selv tihører jeg en av dem som skrur av Buzz på Gmailen min, deaktivierer Genius i iTunes , og jeg likte det jeg hørte i The Right To Delete, selv om det kan virke som om vi er forbi The Point of No Return når det gjelder personlig informasjon på nettet. Det skandaliserte nettestedet iam.no er et eksempel på det.. I panelet på The Right To Delete  satt bl.a. Chris Conley fra menneskerettorganisasjonen ACLU og Andrew McLaughlin, Deputy Chief Technology Officer i Obama-adminstrasjonen. Selv om det kan bli mye amerikansk jus i slike paneler var det likevel en sterk bekymring for konsevensene av at det går an å samle informasjon som er temmelig presis og altomspennende om mange mennesker bare ved hjelp av åpne kilder. Og det enkelte individ har få muligheter til å verne seg mot dette. Det er to interesser som kolliderer – samfunnets rett til fri informasjon og individets rett til et privatliv.

Da er også kontrasten stor til det andre panelet, hvor hele poenget var å gi informasjon om deg selv for å få hjelp til å velge hva du skal kjøpe. Social Search er et stikkord her, noe Marius Arnesen har skrevet om her på NRKbeta. Og lokalisering var av flere regnet som de nye store: du kommer til Austin, og vil vite hva som skjer der. Da vet søkemotoren allerede at du liker countrymusikk, wok, japansk mat, og at du er litt alternativ. Når den også vet fra stedsdataene på iPhonen din at du befinner deg litt sør i Austin, vil du antageligvis bli anbefalt å bo på Austin Motel på South Congress, spise rett over gata på Zen, og gå 50 meter oppover til The Continental Club for å høre Dale Watson etterpå.