Får du betalt for noe så blir det stilt høyere krav til deg. Slik har det alltid vært og vil forbli.

Selvsagt finner du kloke og reflekterte bloggere også og jeg har selv lest mange interessante blogger og NRKBeta er vel et eksempel på en god blogg (smiske smiske). Men stort sett er det meste du kommer over av laber kvalitet. Desverre.

Og som det kom frem så har vel de færreste meningmenn slikt omfattende kontaktnett som journalister har, så det begrenser seg til hva de kan finne ut av. Om du har en venn i pressen som overnevnte har så betyr ikke det heller at du vet spesielt mye mer.

En annen, ganske lignende sak, kan kanskje illustrere dette;
Jeg konfronterte en venn i media med ryktet om at Sissel Kyrkjebø (folkekjær artist)og Ernst Ravnås (eier fotballklubben Start) var kjærester, og lurte på hvorfor ikke lokale medier i Kristiansand eller Se & Hør hadde dekket dette? Hans første reaksjon var; Hvor har du hørt dette? Deretter; dette er noe vi har valgt å holde en lav profil rundt.

At ikke Fædrelandsvennen eller NRK Sørlandet har funnet det opportunt å skrive om saken, er en ting, men at Se & Hør ikke skrev om det før lenge etter at “alle” i Kristiansand visste det, er jo merkelig. På den andre siden – at “alle” visste det – gjorde allikevel ikke at det ble omtalt i stor grad på twitter heller. Kanskje fordi papir-/nettpressen fortsatt anses som den beste sannhetsgaranti i slike saker, og at taushet fra pressen tolkes som en avkreftelse av ryktet?

På den ene siden kan Twitter bety uendelige gjentagelser, på den andre unødig støy. Men det betyr vel bare at man må vise samme type edruelighet og kritisk sans overfor Twitter som andre mediaformer.

Henvendelsen vi fikk fra UD var uvanlig, og henstillingen derfra ble tillagt stor vekt da vi vurderte publisering eller ei. I tillegg var vi i kontakt med Novemberfilm for å høre hvordan de vurderte spørsmålet – vi diskuterte imidlertid ikke saken med redaktører i andre medier før vi tok vår beslutning.

Denne typen blackouter skjer noe oftere på andre områder: Vi omtaler f eks sjelden bombetrusler med mindre de får store, tydelige konsekvenser (evakuering av togstasjoner, flyplasser og lignende). Men det er selvsagt en litt annen divisjon enn det som skjedde i Afghanistan..

Diskusjonen rundt informasjonsstrømmen i samfunnet (altså fra presse, via sosiale medier, ut til alle), så synest jeg Helge Øgrim pirket i noe vesentlig: Kanskje var også medianorge uvitende om dette, iallefall i utgangspunktet. Dersom UD stoppet informasjonen om kidnappingen nærmest ved kilden, altså i utenlandske medier og kontakter hjemme i Norge (f.eks. familie og Kjetil Johnsen, produsenten), ville da Norske medier i det hele tatt visst om saken?

UD har god trening i krisehåndtering, og et viktig bud i dette arbeidet er å være i forkant av informasjonen. Ved å kunne velge måten å presentere informasjonen på, og henge på en Vær Varsom-lapp, kan vel UD hjelpe til med å styre situasjonen. Til en viss grad iallefall. Til tross for at journalister tradisjonelt har et større nettverk av informasjonsflyttere enn den jevne mann/kvinne i gata, må de bli informert og videre skaffe til veie solide fakta. Dersom UD tar bort informasjonskanalene, hadde da mediene nok informasjon til i det hele tatt å kunne kalle det en blackout?

Bloggere og Twittere opererer nok mye på samme måte som pressen. Avogtil bringer vi videre informasjon. Avogtil setter vi sammen informasjon for å lage nyheter. Hva hadde vel pressen i Norge vært uten NTB, Reuters og AP? At denne saken ikke har fått en størrelse i et/flere nettsamfunn der mange ønsker å være tidligest ute med informasjon, er en god grunn til å gi UD en honnør for god håndtering og godt utført arbeid. Og en honnør til de som satt på informasjonen, men valgte å forholde seg til formaning om stillhet.

At amatørbloggere / twittrere ikke plukker opp slikt overrasker meg ikke det minste. De eneste kildene de har er det som skjer i daglig livet, pluss tradisjonelle medier.

Nå som saken er offentlig er det vel også på tide at media begynner å stille kritiske spørsmål rundt hva Refstad holdt på med og hva det hele har kostet? Eller er det slik at man ikke stiller kritiske spørsmål om/til en kollega?

Det er derimot på tide med en viss selvjustis og ansvarlighet under pandemi kriser. Norske medier har bidratt til splitt og hersk fra første stund solid bygget på smålighet og misunnelse (hvem får sprøyta først – kongefamilien?).

Norske myndigheter bør ta en skikkelig prat med presse og øvrige medier om hvordan vi skal håndtere en VIRKELIG nasjonal, fremtidig krise. Det vi har opplevd i høst er ingen tjent med. Fri presse er viktig, men enkelte ganger tjener det ikke allmennhetens interesser. Slike situasjoner bør defineres på forhånd, og dette kriseplanverket på nasjonalt nivå bør etableres snarest. Norske redaktører bør delta i et nasjonalt kriseråd sammen med Justisdepartementet, som er den koordinerende aktøren ved nasjonale kriser.

Jeg hadde vært med på tankerekken din om at kidnapping av journalister som lavprofilerte personer ikke blir dekket VS kjente personer blir dekket om samme regelsett fungerte for f.eks. kidnappet helsepersonell. Men jeg mener å tro (uten at jeg har tid til å researche meg opp) at kidnappet helsepersonell stables sammen med kidnappede barn og popstjerner og ikke med kidnappede journalister i grad av dekning. Her for eksempel, et tilfeldig valgt eksempel: http://avisenagder.no/NTB/Utenriks/tabid/260/articleView/true/moduleid/42611/Default.aspx Røde Kors-agronom kidnappet.

At redaksjonene selv potensielt er de som blir presset for penger kan kanskje også ha noe å si her?

Saken var som nevt i Pakistans største engelskspråkelige tabolidavis, samt på nettstedet paktribune.com. De er riktignok i Pakistan, og har ikke URL http://www.vg.no, men det er å trekke det litt langt å si at de ikke er seriøse nok i dette tilfellet.

I Twitter/Blogg-verden er meldinger på slike nettsteder vanligvis mer enn nok til at noen starter og iallefall stille spørsmål om hva som skjer.

Jeg tror på ingen måte de etablerte mediene ville klart å ikke rapportere om dette hvis nok folk hadde begynt å skrevet, undret, og kommentert dette på ulike sosiale medier og blogger.

Det finnes nok av eksempler (kanskje spesielt når det kommer til kjendisers sex-taper på avveie) som viser at man ikke trenger stort mer enn rykter og hint, før ting “tar av” på spesielt twitter/kjendisblogger.

@esbens: I dette tilfellet så teller du nok fortsatt, rent holdnings og bevisstmessig, som en av pressens medlemmer. Det er svært få 15-åringe mediestudenter, husmødre, hobbybloggende-lærere og kjemistudenter som er i nærheten av å ha det samme bevissthetsnivået rundt fenomenet “Blackout” du, og pressens medlemmer generelt, innehar.

Jeg mener derfor at hvis dette først hadde blitt skrevet om i det norske Twitter-universet, så hadde det tatt av som en gressbrann ingen kunne stoppe.

Det presseetiske dilemmaet rundt dette ligger vel først og fremst i om man vil behandle alle kidnappingssaker likt, eller om man forfordeler pressens medlemmer på noe som helst måte.

Hadde det vært en konsensus i presseverden om at man ikke, under noen omstendighet, omtalte kidnappinger (Ikke ulikt selvmord, hvor det stort sett rapporteres om en “personlig tragedie”) hadde jeg vært enig med deg om at dette ikke hadde vært etisk vanskelig. En slik konsensus finnes ikke.

@Kristian : Veldig enig i din betraktning om nordmenns navlebeskuelse.

Det andre elementet her kan nok forklares med at Norge som medienasjon er en smule navlebeskuende. Vi er veldig flinke til å være gode/best, men ikke fult så flinke til å følge med utenfor. Det at det finnes på nett to plasser i Pakistan har egentlig ikke så veldig mye å si hvis det ikke kommer inn under generelle folks (som twitrer) informasjonsstrøm.

For å være helt ærlig har denne saken gjort meg mer optimistisk på samfunnsdebattens vegne, siden det viser seg at vi klarer å sette individers sikkerhet foran eget sensjasjonsjag. Å bruke denne saken som eksempel på at ingen nyheter slippes først på twitter synes jeg blir litt underlig.

Når det gjelder spørsmålet om en slik blackout bare blir pressefolk til del, så er jeg heller ikke overbevist. Min erfaring fra en nyhetsredaksjon viser at vi følger råd fra de det angår, det være seg UD, FD eller familie, uavhengig av den bortførtes yrke. Jeg ser ærlig talt heller ikke det presseetisk problematiske ved dette, så lenge det ikke er bortføringer som kan sies å være av større samfunnsmessig betydning.

Lenkene ligger i teksten i det tredje avsnittet i saken.

Du har nok rett i at et antall bloggere viste om det og fulgte Blackouten. Noen bloggere som visste ble vissnok også bedt om la være å publisere noe.

Det som imidlertid fasinerer meg veldig er at det ikke har tatt av på Twitter. Ei meldinger der, av en person, og vi ville fått en gressbrann som hadde veltet hele Blackouten.

Det er selvsagt veldig spennende at bloggosfæren ikke fanget saken. Men jeg vil gjette at et antall folk som også blogger, har visst om bortføringen. Disse har kanskje valgt å ligge på været, slik mange vel også har gjort med noe informasjon i Kongo-saken.

Men det er også flere som har tvitret om det.