nrk.no

Media blackout over Norge

Kategorier: Det sosiale nettet,Internett & Kommentar

Fotograf – A’Ram, Vestbredden (Foto: Marius Arnesen/NRKbeta.no)

Dette er en kommentar. Den bygger på skribentens egne analyser, meninger og vurderinger.

5. november 2009 ble den norske journalisten Pål Refsdal kidnappet i den afghanske provinsen Kunar. I dag, en uke senere, ble Refsdal sluppet fri fra fangenskapet. Ingen norske tv-kanaler, aviser, radiokanaler, bloggere eller twitrere har nevnt saken med ett ord i løpet av tiden Refsdal har sittet i fangenskap.

Pål Refstad (Foto: Morten Holm/Scanpix)
Pål Refstad (Foto: Morten Holm/Scanpix)

Bakgrunn.

Taliban, som kontroller Kunarprovinsen, gikk i dagene etter kidnappingen ut med informasjon om at de hadde kidnappet en nordmann i regionen og kravene for hans løslatelse. Informasjon og krav ble i følge det afghanske nyhetsbyrået «Afghan Islamic Press (AIP)» gitt dem på telefon fra Kunar Taliban via deres presstalsmann Qari Dawat.

AIP sendte så i sin tur ut pressemeldinger om hendelsen, som ble plukket opp av blant annet den største engelskspråklige tabloidavisen i Pakistan, «The News International» (Sak) og nettstedet www.paktribune.com.

Saken har altså pågått i nesten en uke, men er ikke nevnt i media utenfor Pakistan med ett ord.

Heller ingen i internasjonal presse har meldt om hendelsen.

Tilfeldig? Selvsagt ikke!

For det er absolutt ikke slik at norske og internasjonale medier ikke har fått med seg denne nyheten. Det ville vært litt for utrolig. Det vi er vitne til her er det man på fagspråket kaller en «Media blackout«, også referert til som kun «Blackout».

Fenomenet blackout

En blackout betyr i korte trekk at samtlige aktører i pressen går sammen om å ikke nevne en nyhet. Generelt kan en blackout gjelde hvilket som helst tema, og kan enten være selvpålagt av pressen, eller pålagt av for eksempel styresmakter i enkelte land/saker.

Noen av de mest kjente sakene hvor pressen har pålagt seg selv en «blackout» gjelder saker hvor man man mener omtale av saken vil skade aktører i pressen som er involvert. Så også med Refsdal-saken.

Den kanskje mest kjente Blackout’en verden har sett, var kidnappingen av New York Times-journalist David Rohde. Rohde ble kidnappet av Taliban utenfor Kabul 10. november 2008 og ble holdt i fangenskap fram til han rømte 19. juni 2009. Gjennom hele perioden Rohde var i fangenskap, holdt pressen tett om kidnappingen etter oppfordring fra Rohdes redaktører i The New York Times.

Landsbygda utenfor Herat - Afghanistan (Foto: Marius Arnesen NRKbeta.no)
Landsbygda utenfor Herat - Afghanistan (Foto: Marius Arnesen NRKbeta.no)

Begrunnelsen for Rohde-blackouten var at det ville sette ham i betydelig større risiko hvis dette ble en høyt profilert sak i media, og omlag 40 nyhetsbyråer og mediaorganisasjoner, Al-Jazeera inkludert, støttet blackouten.

Det var ikke bare den etablerte pressen som støttet Rohde-blackouten. Også Wikipedia.org, med grunnlegger Jimmy Wales, støttet boikotten, og gikk inn og endret Rohdes oppføring i leksikonet slik at artikkelen om Rhode gjorde ham litt ekstra islamvennlig.

Et etisk dilemma

At en Blackout medfører et etisk dilemma for journalister og redaktører er rimelig opplagt. Den frie pressen, som lever og ånder for åpenhet, ytringsfrihet og «den objektive sannheten», blir plutselig de som utsetter seg selv for en knallhard sensur. I kidnappingssaker det dette selvsagt en svært komplisert avgjørelse. Hva er best for offeret? Utsetter man det i større eller mindre grad ved en blackout?

Dagligliv - Herat, Afghanistan (Foto: Marius Arnesen NRKbeta.no)
Dagligliv - Herat, Afghanistan (Foto: Marius Arnesen NRKbeta.no)

Det mest tvilsomme med konseptet blackout er selvsagt at det ikke gjelder for alle som blir kidnappet. Stort sett gjennomføres kun en Media-blackout når det er medlemmer av pressen involvert. Blir mennesker fra andre yrkesgrupper kidnappet, er ikke pressen sene med å melde dette, og behandle det som hvilken som helst annen sak.

I forbindelse med Rohde-saken skrev Howard Kurtz er svært god og reflekterende artikkel i Washington Post rundt akkurat det etiske dilemmaet en Blackout medfører. Mye av Kurtz poenger fra artikkelen kan oppsummeres i setningen:

«the freedom to publish includes the freedom not to publish.«

Et svært viktig poeng og prinsipp, men likefullt etisk og moralsk vanskelig. Finnes det andre saker norsk presse samstemt og frivillig ville lagt lokk på i nesten ei uke, annet enn saker om egne?

Hvordan er dette mulig i 2009?

Et interessant spørsmål det absolutt er lov å stille seg i denne saken er: Hvordan er dette overhode mulig i 2009? Hvordan kan man holde en nyhet «hemmelig» i nærmere en uke uten at menigmann i Norge får vite noe som helst?

I Refsdal-saken, som i Rohde-saken, handler det om en imponerende indre justis i blant pressens medlemmer. I det øyeblikk denne saken når norsk UD og deretter norske medier, går det ut en henstilling om at man her kjører en blackout, for å skåne og øke sjansen for at en av ens egne skal komme seg velberget ut av situasjonen han eller hun er i. Norske sjefredaktører har samstemt gitt beskjed til sine journalister og ansatte, om at dette er noe vi ikke rapporterer om, før ny beskjed er gitt.

Og det har fungert.

Det har faktisk fungert skremmende godt. Ingen i Norsk presse har skrevet, sagt eller twitret så mye som et ord om hendelsen. Det har vært helt svart!

Afghan National Army - Herat, Afghanistan (Foto: Marius Arnesen NRKbeta.no)
Afghan National Army - Herat, Afghanistan (Foto: Marius Arnesen NRKbeta.no)

I tilfellet med Refsdal, varte kidnappingen i en uke, før den i dag heldigvis fikk en svært lykkelig slutt. Media-blackouten varte like lenge. Hvor lenge den ville holdt hvis kidnappingen hadde trukket ut er vanskelig å si. I Rohdes tilfelle, klarte The New York Times å holde blackouten helt til han rømte fra fangenskap etter syv måneder.

Det er uansett hvordan man snur og vender på det fryktelig lang tid for noen og enhver å holde kjeft.

At pressen har en såpass sterk indre justis, og klarer å gjennomføre den så vanntett som de faktisk klarer er imponerende, men kanskje ikke sjokkerende. Det som er mer sjokkerende, er at ingen i «den nye pressen» har klart å fange opp dette.

Bloggerne og sosiale mediers absolutte fallitt?

Mange – også vi her i NRKbeta – er raske og flinke til å påpeke bloggerne, twitrerne og allmuens nye makt. Vi har sågar funnet opp ordet «Citizen Journalism«. Nå kan alle være journalister, alle kan publisere og alle være med å sette dagsorden.

Trodde vi.

I Refsdal-saken har det også vært helt stille fra denne kanten. Ingen bloggere, ingen twittrere, ingen på Facebook har fått med seg det som skjedde. Det er ikke skrevet ett ord om saken på noen sosiale medier i løpet av uken dramaet har pågått.

Har så alle bloggere, twittere og facebookbrukere i Norge også underkastet seg pressens Blackout? Selvsagt ikke. Det er ikke slik det fungerer. Man har rett og slett ikke visst noe som helst om hva som har foregått. Noen skrudde av lyset, og man ble sittende i stummende mørke foran laptop’ene og iPhonene sine.

Fotograf  - A'Ram, Vestbredden (Foto: Marius Arnesen/NRKbeta.no)
Fotograf - Al Ram, Vestbredden (Foto: Marius Arnesen/NRKbeta.no)

Det nører opp under teorien om at mye av det som skrives på sosiale medier i Norge, ikke er sugd av eget bryst, men kun fungerer som et ekko fra andre innholdskilder.

Det kan virke som om INGEN med «ny makt» i Norges langstrakte land har vært såpass «connecta» at de har fanget opp dette. Ingen har kjent noen i de norske ISAF-styrkene godt nok (hvor ryktet mest sannsynlig også har gått), ingen har kjent noen som jobber i NGO’s i Afghanistan, ingen har god nok kontakt med norske politikere på høyt nok nivå til at de har fått vite noe. Ingen utenom det oppleste og vedtatte norske pressekorpset. Og de har holdt tett.

Og kanskje mest bekymringsverdig: Ingen har funnet nyheten på de to sidene der den har stått publisert i nesten en uke.

For en som har hatt stor tiltro til vanlige folks publiseringsevne og glede, er det et mysterium at ingen på ei hel uke ikke har klart å fått med seg dette. Dette til tross for at det ligger to artikler ute på internettet som omhandler og rapporterer om Refsdal-saken. En uke i en verden hvor Twitter pøser ut tusenvis av meldinger i sekundet, og vår definisjon rundt begrepet publiseringsfrekvens og tid er snudd på hodet.

Nå må det selvsagt tas forbehold om at norsk UD og Refsdals-støttespillere også har klart å overtale bloggere til å være med på blackouten. Men at ALLE skulle være med på noe slikt har jeg vanskelig for å tro.

Det er kanskje slik at twitter er best som en stor ekko-ropert for alle andre. At blogger kun er gode på mote, sminke og hårbleiking. Og at facebook er et sted hvor vi legger ut bilder fra sist gang vi drakk oss fulle.

Vi skal selvsagt være svært svært glade for at Refsdal er tilbake i sikkerhet idag. SVÆRT glade. Og i så måte må den norske Blackouten sies å være ekstremt velykket.

På vegne av norske bloggere, twittrer og alle andre som mener at det ikke er den tradisjonelle pressen som lengre bestemmer dagsorden, er det lov å iallefall være litt betenkt.

Les også:

Oppdatering 1: Et par (1, 2) Twittermelding om hendelsen ser også ut til å ha lurt seg ut den 6. november. Uten at noen norske Twittrere ser ut til å ha fått det med seg av den grunn?!

Oppdatering: Les hva Per Arne Kalbakk i NRK sier om hvordan dette ble håndtert i NRK.

37 kommentarer

  1. Alexander Nossum

    Veldig interessante observasjoner! Takk for at dere deler «post-mortem» informasjon om blackouten – et hittil ukjent fenomen for meg ihvertfall!

    Det er nok sant at sosiale medier i stor grad fungerer som en forsterker (ropert) for den konvensjonelle pressen. Men samtidig så kan det også fungere som en ropert for nye ideer og ikke-pressemateriale – det er viktig å ikke glemme dette. Ikke all informasjon som er interessant kan (eller bør) dekkes av pressen.

    Svar på denne kommentaren

  2. Arnstein Larsen

    Takk for en interessant artikkel! Bra at dere er åpne også om dette fenomenet.

    Spørsmålene dere stiller om de nye medienes makt er absolutt på sin plass. Mange av oss er nok altfor flinke til å overvurdere makten hos de nye mediene.

    Svar på denne kommentaren

  3. Kidnapping og medieblackout « Dyade-bloggen

    […] medielandskap har holdt tett om kidnappingen av journalisten Pål Refsdal i Afghanistan. NRKBeta diskuterer fenomenet: Det mest tvilsomme med konseptet blackout er selvsagt at det ikke gjelder for alle som […]

    Svar på denne kommentaren

  4. Jeg tror det største problemet til de sosiale mediene i denne sammenhengen er at vi, bloggerne og kvitrerne ikke har samme tilgang på nyhetskilder som de tradisjonelle mediene.
    Og ja, det er litt rart at ingen har snakket om denne saken. Jeg hadde ikke fått den med meg, men er overrasket over at ingen i hele den norske delen av Internettet har pratet og tweetet om det.
    Kanskje NTB og andre bør sette opp en (bedre) modell for «de nye mediene»?
    Ellers blir det mye sniking rundt etter pressemeldinger og obskure blogger. Og det kan ta tid.

    Svar på denne kommentaren

  5. Interessant gjennomgang. Lurer likevel på om to premisser/påstander kan være riktige.
    Du skriver at «Norske sjefredaktører har samstemt gitt beskjed til sine journalister og ansatte». Hvis du med samstemt antar at de har koordinert sin holdning, tviler jeg sterkt på at det stemmer. Da faller også antakelsen om «indre justis», gjør den ikke?

    Det er selvsagt veldig spennende at bloggosfæren ikke fanget saken. Men jeg vil gjette at et antall folk som også blogger, har visst om bortføringen. Disse har kanskje valgt å ligge på været, slik mange vel også har gjort med noe informasjon i Kongo-saken.

    Svar på denne kommentaren

  6. Kunne òg tenkt meg å høyrt kva som skiljer journalistar sin tryggleik frå andre menneske sin i slike tilfelle. DET gjev MYKJE større grunn til å vera betenkt enn at ingen norske tvitrarar eller bloggarar fann desse nettsidene som det ikkje vert lenka til i artikkelen.

    Svar på denne kommentaren

  7. Marius Arnesen (NRK)

    @Helge Øgrim: Slik vi oppfatter saken her er det Utenriksdepartementet som har informert de ulike sjefsredaktørene i mediene i Norge om saken, og bedt om at det ble gjennomført en Blackout. Om de ulike sjefsredaktørene i sin tur har pratet sammen før de har gitt beskjed, skal ikke være sagt, men det er tydelig at det er samme beskjed som har gått ut til alle journalister i norge nedover i rekkene. Det er det jeg mener med samstemt i dette tilfellet.

    Du har nok rett i at et antall bloggere viste om det og fulgte Blackouten. Noen bloggere som visste ble vissnok også bedt om la være å publisere noe.

    Det som imidlertid fasinerer meg veldig er at det ikke har tatt av på Twitter. Ei meldinger der, av en person, og vi ville fått en gressbrann som hadde veltet hele Blackouten.

    Svar på denne kommentaren

  8. Jarle Hrafn Grindhaug

    At blackout for det meste brukes når det er snakk om journalister er på mange måter naturlig. En kidnapping blir satt i et helt annet lyst om det er en profilert person involvert og mediadekning vil mest sannsynligivis gi høyere «verdi» for kidnapperne. Vil ikke nødvendigvis si at bransjen «beskytter sine egne», men synes allikevel det er riktig at temaet tas opp, slik at det gjøres noen refleksjoner på hvorfor og hvem som skal vernes.

    Svar på denne kommentaren

  9. @Marius, tror faktisk at en slik sak som dette ikke ville tatt av på twitter/sosial medier. Så lenge det ikke finnes et seriøs kilde å linke til vil nok mange være forsiktige med å spre saken. Hvis en avis hadde brutt tausheten, ville saken kunne bredt seg gjennom sosiale medier og tvunget alle de andre til å bryte stillheten. Men den er død så lenge man ikke har en seriøs kilde. De som har en troverdighet i sosiale medier som kunne fått en slik sak til å eskalere er jo nettopp de som har fått munnkurv.

    Svar på denne kommentaren

  10. Jeg må si jeg er fornøyd med at dette ikke ble en kjempesak via twitter. Jeg er en av dem som visste om saken (selv om jeg har sluttet i nyhetsbransjen), og som visste at UD ba om hemmelighold. Jeg avsto fra å omtale saken av hensyn til Refdals sikkerhet, og det tror jeg jommen at mange andre også har gjort, noe jeg ser på som et sunnhetstegn blant twitrere og bloggere.

    For å være helt ærlig har denne saken gjort meg mer optimistisk på samfunnsdebattens vegne, siden det viser seg at vi klarer å sette individers sikkerhet foran eget sensjasjonsjag. Å bruke denne saken som eksempel på at ingen nyheter slippes først på twitter synes jeg blir litt underlig.

    Når det gjelder spørsmålet om en slik blackout bare blir pressefolk til del, så er jeg heller ikke overbevist. Min erfaring fra en nyhetsredaksjon viser at vi følger råd fra de det angår, det være seg UD, FD eller familie, uavhengig av den bortførtes yrke. Jeg ser ærlig talt heller ikke det presseetisk problematiske ved dette, så lenge det ikke er bortføringer som kan sies å være av større samfunnsmessig betydning.

    Svar på denne kommentaren

  11. Først og fremst er det ikke videre rart at pressen greier å holde tett. Når en vet hvor mye makt informasjon faktisk har så er det også lett å vite hvor mye makt mangel på informasjon har. Selvsensur er et viktig verktøy i det hele tatt.

    Det andre elementet her kan nok forklares med at Norge som medienasjon er en smule navlebeskuende. Vi er veldig flinke til å være gode/best, men ikke fult så flinke til å følge med utenfor. Det at det finnes på nett to plasser i Pakistan har egentlig ikke så veldig mye å si hvis det ikke kommer inn under generelle folks (som twitrer) informasjonsstrøm.

    Svar på denne kommentaren

  12. Marius Arnesen (NRK)

    @Stig: Jeg er uenig i at det ikke finnes seriøse kilder til dette der ute.

    Saken var som nevt i Pakistans største engelskspråkelige tabolidavis, samt på nettstedet paktribune.com. De er riktignok i Pakistan, og har ikke URL http://www.vg.no, men det er å trekke det litt langt å si at de ikke er seriøse nok i dette tilfellet.

    I Twitter/Blogg-verden er meldinger på slike nettsteder vanligvis mer enn nok til at noen starter og iallefall stille spørsmål om hva som skjer.

    Jeg tror på ingen måte de etablerte mediene ville klart å ikke rapportere om dette hvis nok folk hadde begynt å skrevet, undret, og kommentert dette på ulike sosiale medier og blogger.

    Det finnes nok av eksempler (kanskje spesielt når det kommer til kjendisers sex-taper på avveie) som viser at man ikke trenger stort mer enn rykter og hint, før ting «tar av» på spesielt twitter/kjendisblogger.

    @esbens: I dette tilfellet så teller du nok fortsatt, rent holdnings og bevisstmessig, som en av pressens medlemmer. Det er svært få 15-åringe mediestudenter, husmødre, hobbybloggende-lærere og kjemistudenter som er i nærheten av å ha det samme bevissthetsnivået rundt fenomenet «Blackout» du, og pressens medlemmer generelt, innehar.

    Jeg mener derfor at hvis dette først hadde blitt skrevet om i det norske Twitter-universet, så hadde det tatt av som en gressbrann ingen kunne stoppe.

    Det presseetiske dilemmaet rundt dette ligger vel først og fremst i om man vil behandle alle kidnappingssaker likt, eller om man forfordeler pressens medlemmer på noe som helst måte.

    Hadde det vært en konsensus i presseverden om at man ikke, under noen omstendighet, omtalte kidnappinger (Ikke ulikt selvmord, hvor det stort sett rapporteres om en «personlig tragedie») hadde jeg vært enig med deg om at dette ikke hadde vært etisk vanskelig. En slik konsensus finnes ikke.

    @Kristian : Veldig enig i din betraktning om nordmenns navlebeskuelse.

    Svar på denne kommentaren

  13. Anders Hofseth (NRK)

    @Jarle Hrafn Grindhaug

    Jeg hadde vært med på tankerekken din om at kidnapping av journalister som lavprofilerte personer ikke blir dekket VS kjente personer blir dekket om samme regelsett fungerte for f.eks. kidnappet helsepersonell. Men jeg mener å tro (uten at jeg har tid til å researche meg opp) at kidnappet helsepersonell stables sammen med kidnappede barn og popstjerner og ikke med kidnappede journalister i grad av dekning. Her for eksempel, et tilfeldig valgt eksempel: avisenagder.no/NTB/Utenriks/tabid/260/articleView/true/moduleid/42611/Default.aspx Røde Kors-agronom kidnappet.

    At redaksjonene selv potensielt er de som blir presset for penger kan kanskje også ha noe å si her?

    Svar på denne kommentaren

  14. Noen vil nok kunne hevde at Refsdals atferd gjennom flere ti-år tilsier at han ikke fortjener denne spesielle beskyttelsen.

    Det er derimot på tide med en viss selvjustis og ansvarlighet under pandemi kriser. Norske medier har bidratt til splitt og hersk fra første stund solid bygget på smålighet og misunnelse (hvem får sprøyta først – kongefamilien?).

    Norske myndigheter bør ta en skikkelig prat med presse og øvrige medier om hvordan vi skal håndtere en VIRKELIG nasjonal, fremtidig krise. Det vi har opplevd i høst er ingen tjent med. Fri presse er viktig, men enkelte ganger tjener det ikke allmennhetens interesser. Slike situasjoner bør defineres på forhånd, og dette kriseplanverket på nasjonalt nivå bør etableres snarest. Norske redaktører bør delta i et nasjonalt kriseråd sammen med Justisdepartementet, som er den koordinerende aktøren ved nasjonale kriser.

    Svar på denne kommentaren

  15. @Marius. Jeg mener ikke at de pakistanske nettsiden ikke er seriøse nok, men at de i dette tilfellet ikke er blitt lest. Poenget mitt er at det er veldig vanskelig å få «fart» på en slik sak uten å ha noe å henvise til. Sladder digger vi og vi blir ikke konfrontert med det «når» det viser seg å være feil. Men hvis man kommer med en kidenappingsak uten noen verifiserbare kilder, da vil vi være ekstra skeptiske. Man tuller ikke med det, hvis meg en kilde.

    Svar på denne kommentaren

  16. Fint at blackouten fungerte og at Refstad er i sikkerhet. Her har media satt en god standard for hvordan liknende saker bør behandles i fremtiden – uavhengig av om det er journalister involvert. Forhåpentligvis blir det ikke mange sammenliknbare saker, men det blir spennende å følge med på hvor grensa for blackout går.

    Nå som saken er offentlig er det vel også på tide at media begynner å stille kritiske spørsmål rundt hva Refstad holdt på med og hva det hele har kostet? Eller er det slik at man ikke stiller kritiske spørsmål om/til en kollega?

    Svar på denne kommentaren

  17. Finnes det eksempler der «vanlig» folk (altså ikke pressefolk) har blitt behandlet på samme måte under en kidnapping? Dersom dette blackout-fenomenet (som jeg forøvrig aldri hadde hørt om før..!) kun gjelder for presse synes jeg dette er det eneste hårreisende i denne saken.

    At amatørbloggere / twittrere ikke plukker opp slikt overrasker meg ikke det minste. De eneste kildene de har er det som skjer i daglig livet, pluss tradisjonelle medier.

    Svar på denne kommentaren

  18. Spennende artikkel, og helt klart oppsiktsvekkende om det skulle vise seg at denne blackout-justisen (faktisk) bare gjelder for journalister.

    Diskusjonen rundt informasjonsstrømmen i samfunnet (altså fra presse, via sosiale medier, ut til alle), så synest jeg Helge Øgrim pirket i noe vesentlig: Kanskje var også medianorge uvitende om dette, iallefall i utgangspunktet. Dersom UD stoppet informasjonen om kidnappingen nærmest ved kilden, altså i utenlandske medier og kontakter hjemme i Norge (f.eks. familie og Kjetil Johnsen, produsenten), ville da Norske medier i det hele tatt visst om saken?

    UD har god trening i krisehåndtering, og et viktig bud i dette arbeidet er å være i forkant av informasjonen. Ved å kunne velge måten å presentere informasjonen på, og henge på en Vær Varsom-lapp, kan vel UD hjelpe til med å styre situasjonen. Til en viss grad iallefall. Til tross for at journalister tradisjonelt har et større nettverk av informasjonsflyttere enn den jevne mann/kvinne i gata, må de bli informert og videre skaffe til veie solide fakta. Dersom UD tar bort informasjonskanalene, hadde da mediene nok informasjon til i det hele tatt å kunne kalle det en blackout?

    Bloggere og Twittere opererer nok mye på samme måte som pressen. Avogtil bringer vi videre informasjon. Avogtil setter vi sammen informasjon for å lage nyheter. Hva hadde vel pressen i Norge vært uten NTB, Reuters og AP? At denne saken ikke har fått en størrelse i et/flere nettsamfunn der mange ønsker å være tidligest ute med informasjon, er en god grunn til å gi UD en honnør for god håndtering og godt utført arbeid. Og en honnør til de som satt på informasjonen, men valgte å forholde seg til formaning om stillhet.

    Svar på denne kommentaren

  19. Per Arne Kalbakk

    Interessant debatt – her er et lite bidrag fra en programdirektør i NRK: Jeg har jobbet i norsk presse i 17 år, 12 av dem som redaksjonell leder. I løpet av de 12 årene har jeg aldri tidligere opplevd at UD har anmodet om at vi holder tilbake informasjon om en kidnapping, så jeg har av naturlige årsaker ikke noe grunnlag for å si at vi behandler journalister annerledes enn andre når noe slikt skjer. Derimot har jeg opplevd flere ganger at politiet har anmodet oss om ikke å omtale gisselsaker i Norge med lignende argumentasjon, og de gangene det har skjedd har vi etterkommet henstillingen – men omtalt saken i ettertid.

    Henvendelsen vi fikk fra UD var uvanlig, og henstillingen derfra ble tillagt stor vekt da vi vurderte publisering eller ei. I tillegg var vi i kontakt med Novemberfilm for å høre hvordan de vurderte spørsmålet – vi diskuterte imidlertid ikke saken med redaktører i andre medier før vi tok vår beslutning.

    Denne typen blackouter skjer noe oftere på andre områder: Vi omtaler f eks sjelden bombetrusler med mindre de får store, tydelige konsekvenser (evakuering av togstasjoner, flyplasser og lignende). Men det er selvsagt en litt annen divisjon enn det som skjedde i Afghanistan..

    Svar på denne kommentaren

  20. Kjartan Müller

    Dette er et interessant bidrag i en viktig diskusjon. Ang. Twitter-vinklingen kan det være interessant å se dette i forhold til en diskusjon som går på Techcrunch:
    techcrunch.com/2009/11/07/nsfw-after-fort-hood-another-example-of-how-citizen-journalists-cant-handl…

    På den ene siden kan Twitter bety uendelige gjentagelser, på den andre unødig støy. Men det betyr vel bare at man må vise samme type edruelighet og kritisk sans overfor Twitter som andre mediaformer.

    Svar på denne kommentaren

  21. Ukas mediefigur: Journalist Pål Refsdal « GK Forum – En blogg fra Geelmuyden.Kiese

    […] ikke, ifølge Marius Arnesen i NRK Beta: ” Det mest tvilsomme med konseptet blackout er selvsagt at det ikke gjelder for alle som blir […]

    Svar på denne kommentaren

  22. Uka som gikk (46)

    […] samtidlig fikk vi vite at nordmannen Pål Refsdal var sluttet fri fra fangenskap hos Taliban i Afghanistan, og vi måtte speede opp saken vi hadde startet på tidligere i uka om fenomenet Media Blackout og […]

    Svar på denne kommentaren

  23. Tviler nok på at mediebildet uten dere som jobber i pressen ville vært så veldig spennende. At dere i stor grad er kilder for twitter og bloggere er en ting – en annen sak er vel også at twitter og blogger fortsatt er relativt umodne saker som primært får oppmerksomhet når dere i pressen skriver om dem.

    En annen, ganske lignende sak, kan kanskje illustrere dette;
    Jeg konfronterte en venn i media med ryktet om at Sissel Kyrkjebø (folkekjær artist)og Ernst Ravnås (eier fotballklubben Start) var kjærester, og lurte på hvorfor ikke lokale medier i Kristiansand eller Se & Hør hadde dekket dette? Hans første reaksjon var; Hvor har du hørt dette? Deretter; dette er noe vi har valgt å holde en lav profil rundt.

    At ikke Fædrelandsvennen eller NRK Sørlandet har funnet det opportunt å skrive om saken, er en ting, men at Se & Hør ikke skrev om det før lenge etter at «alle» i Kristiansand visste det, er jo merkelig. På den andre siden – at «alle» visste det – gjorde allikevel ikke at det ble omtalt i stor grad på twitter heller. Kanskje fordi papir-/nettpressen fortsatt anses som den beste sannhetsgaranti i slike saker, og at taushet fra pressen tolkes som en avkreftelse av ryktet?

    Svar på denne kommentaren

  24. Nicolai Syvertsen

    Jeg tror nok at vanlig tradisjonell presse fremdeles anses som å være mer verdt enn bloggere og twitrere. Journalister har tross alt journalisme som betalt yrke og er per definisjon profesjonelle.

    Får du betalt for noe så blir det stilt høyere krav til deg. Slik har det alltid vært og vil forbli.

    Selvsagt finner du kloke og reflekterte bloggere også og jeg har selv lest mange interessante blogger og NRKBeta er vel et eksempel på en god blogg (smiske smiske). Men stort sett er det meste du kommer over av laber kvalitet. Desverre.

    Og som det kom frem så har vel de færreste meningmenn slikt omfattende kontaktnett som journalister har, så det begrenser seg til hva de kan finne ut av. Om du har en venn i pressen som overnevnte har så betyr ikke det heller at du vet spesielt mye mer.

    Svar på denne kommentaren

  25. Blackout for å spare/redde/hjelpe noen i en viss situasjon er en veldig praktisk ting, men samtidig veldig uetisk. At det kun er journalister som skal bli tatt vare på ved hjelp av dette virkemiddelet er litt forkastelig, ettersom media er veldig flinke til å henge ut andre. Allikevel kan det jo forsvares i noen tilfeller der det står om noens liv.
    Nå skal det sies at jeg tror nok det finnes fler som har fått hjelp av medier, og det blir en slags «gentlemans agreement» mellom to parter, som gjør at for eksempel kjendiser som kunne bli «tatt for noe» kanskje blir spart og tjener avisen/mediet på en annen måte i senere tid. Det finnes nok en del historier som media har spart allmennheten for.
    Jeg tror også dette er noe som skjer ennå høyere opp i systemer Norge, for eksempel i forsvaret, der det droppes å melde i fra om noen hendelser/situasjoner for å lette trykket på organisasjonen eller slippe et mediekjør. Ved å stoppe nyheten før den når pressen har vi fortsatt fri presse, pressen får bare ikke med seg alt.
    Jeg har tatt meg i og tenke over hvorfor media velger å dekke en sak som kan utsette et menneske/objekt for større fare i en sak der få har innsyn/kunnskap fra før. I, for eksempel, en situasjon der det er snakk om et sikkerhetshull som kan bli utnyttet, blir det blåst opp i media. En sak der en del kredittkortinformasjon har kommet på avveie eller lignende. På en annen side kan pressen allerede ha sittet på denne informasjonen en liten stund, men ventet med å gå ut med informasjonen til hullet er tettet. Det er ikke lett å si.

    Svar på denne kommentaren

  26. Ukas mediefigur: Journalist Pål Refsdal | GKforum Arkiv

    […] ikke, ifølge Marius Arnesen i NRK Beta: ” Det mest tvilsomme med konseptet blackout er selvsagt at det ikke gjelder for alle som blir […]

    Svar på denne kommentaren

  27. Ukas mediefigur: Journalist Pål Refsdal « GKforum Arkiv

    […] ikke, ifølge Marius Arnesen i NRK Beta: ” Det mest tvilsomme med konseptet blackout er selvsagt at det ikke gjelder for alle som blir […]

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.