Media blackout over Norge
5. november 2009 ble den norske journalisten Pål Refsdal kidnappet i den afghanske provinsen Kunar. I dag, en uke senere, ble Refsdal sluppet fri fra fangenskapet. Ingen norske tv-kanaler, aviser, radiokanaler, bloggere eller twitrere har nevnt saken med ett ord i løpet av tiden Refsdal har sittet i fangenskap.
Bakgrunn.
Taliban, som kontroller Kunarprovinsen, gikk i dagene etter kidnappingen ut med informasjon om at de hadde kidnappet en nordmann i regionen og kravene for hans løslatelse. Informasjon og krav ble i følge det afghanske nyhetsbyrået “Afghan Islamic Press (AIP)” gitt dem på telefon fra Kunar Taliban via deres presstalsmann Qari Dawat.
AIP sendte så i sin tur ut pressemeldinger om hendelsen, som ble plukket opp av blant annet den største engelskspråklige tabloidavisen i Pakistan, “The News International” (Sak) og nettstedet www.paktribune.com.
Saken har altså pågått i nesten en uke, men er ikke nevnt i media utenfor Pakistan med ett ord.
Heller ingen i internasjonal presse har meldt om hendelsen.
Tilfeldig? Selvsagt ikke!
For det er absolutt ikke slik at norske og internasjonale medier ikke har fått med seg denne nyheten. Det ville vært litt for utrolig. Det vi er vitne til her er det man på fagspråket kaller en “Media blackout“, også referert til som kun “Blackout”.
Fenomenet blackout
En blackout betyr i korte trekk at samtlige aktører i pressen går sammen om å ikke nevne en nyhet. Generelt kan en blackout gjelde hvilket som helst tema, og kan enten være selvpålagt av pressen, eller pålagt av for eksempel styresmakter i enkelte land/saker.
Noen av de mest kjente sakene hvor pressen har pålagt seg selv en “blackout” gjelder saker hvor man man mener omtale av saken vil skade aktører i pressen som er involvert. Så også med Refsdal-saken.
Den kanskje mest kjente Blackout’en verden har sett, var kidnappingen av New York Times-journalist David Rohde. Rohde ble kidnappet av Taliban utenfor Kabul 10. november 2008 og ble holdt i fangenskap fram til han rømte 19. juni 2009. Gjennom hele perioden Rohde var i fangenskap, holdt pressen tett om kidnappingen etter oppfordring fra Rohdes redaktører i The New York Times.
Begrunnelsen for Rohde-blackouten var at det ville sette ham i betydelig større risiko hvis dette ble en høyt profilert sak i media, og omlag 40 nyhetsbyråer og mediaorganisasjoner, Al-Jazeera inkludert, støttet blackouten.
Det var ikke bare den etablerte pressen som støttet Rohde-blackouten. Også Wikipedia.org, med grunnlegger Jimmy Wales, støttet boikotten, og gikk inn og endret Rohdes oppføring i leksikonet slik at artikkelen om Rhode gjorde ham litt ekstra islamvennlig.
Et etisk dilemma
At en Blackout medfører et etisk dilemma for journalister og redaktører er rimelig opplagt. Den frie pressen, som lever og ånder for åpenhet, ytringsfrihet og “den objektive sannheten”, blir plutselig de som utsetter seg selv for en knallhard sensur. I kidnappingssaker det dette selvsagt en svært komplisert avgjørelse. Hva er best for offeret? Utsetter man det i større eller mindre grad ved en blackout?
Det mest tvilsomme med konseptet blackout er selvsagt at det ikke gjelder for alle som blir kidnappet. Stort sett gjennomføres kun en Media-blackout når det er medlemmer av pressen involvert. Blir mennesker fra andre yrkesgrupper kidnappet, er ikke pressen sene med å melde dette, og behandle det som hvilken som helst annen sak.
I forbindelse med Rohde-saken skrev Howard Kurtz er svært god og reflekterende artikkel i Washington Post rundt akkurat det etiske dilemmaet en Blackout medfører. Mye av Kurtz poenger fra artikkelen kan oppsummeres i setningen:
“the freedom to publish includes the freedom not to publish.“
Et svært viktig poeng og prinsipp, men likefullt etisk og moralsk vanskelig. Finnes det andre saker norsk presse samstemt og frivillig ville lagt lokk på i nesten ei uke, annet enn saker om egne?
Hvordan er dette mulig i 2009?
Et interessant spørsmål det absolutt er lov å stille seg i denne saken er: Hvordan er dette overhode mulig i 2009? Hvordan kan man holde en nyhet “hemmelig” i nærmere en uke uten at menigmann i Norge får vite noe som helst?
I Refsdal-saken, som i Rohde-saken, handler det om en imponerende indre justis i blant pressens medlemmer. I det øyeblikk denne saken når norsk UD og deretter norske medier, går det ut en henstilling om at man her kjører en blackout, for å skåne og øke sjansen for at en av ens egne skal komme seg velberget ut av situasjonen han eller hun er i. Norske sjefredaktører har samstemt gitt beskjed til sine journalister og ansatte, om at dette er noe vi ikke rapporterer om, før ny beskjed er gitt.
Og det har fungert.
Det har faktisk fungert skremmende godt. Ingen i Norsk presse har skrevet, sagt eller twitret så mye som et ord om hendelsen. Det har vært helt svart!
I tilfellet med Refsdal, varte kidnappingen i en uke, før den i dag heldigvis fikk en svært lykkelig slutt. Media-blackouten varte like lenge. Hvor lenge den ville holdt hvis kidnappingen hadde trukket ut er vanskelig å si. I Rohdes tilfelle, klarte The New York Times å holde blackouten helt til han rømte fra fangenskap etter syv måneder.
Det er uansett hvordan man snur og vender på det fryktelig lang tid for noen og enhver å holde kjeft.
At pressen har en såpass sterk indre justis, og klarer å gjennomføre den så vanntett som de faktisk klarer er imponerende, men kanskje ikke sjokkerende. Det som er mer sjokkerende, er at ingen i “den nye pressen” har klart å fange opp dette.
Bloggerne og sosiale mediers absolutte fallitt?
Mange – også vi her i NRKbeta – er raske og flinke til å påpeke bloggerne, twitrerne og allmuens nye makt. Vi har sågar funnet opp ordet “Citizen Journalism“. Nå kan alle være journalister, alle kan publisere og alle være med å sette dagsorden.
Trodde vi.
I Refsdal-saken har det også vært helt stille fra denne kanten. Ingen bloggere, ingen twittrere, ingen på Facebook har fått med seg det som skjedde. Det er ikke skrevet ett ord om saken på noen sosiale medier i løpet av uken dramaet har pågått.
Har så alle bloggere, twittere og facebookbrukere i Norge også underkastet seg pressens Blackout? Selvsagt ikke. Det er ikke slik det fungerer. Man har rett og slett ikke visst noe som helst om hva som har foregått. Noen skrudde av lyset, og man ble sittende i stummende mørke foran laptop’ene og iPhonene sine.
Det nører opp under teorien om at mye av det som skrives på sosiale medier i Norge, ikke er sugd av eget bryst, men kun fungerer som et ekko fra andre innholdskilder.
Det kan virke som om INGEN med “ny makt” i Norges langstrakte land har vært såpass “connecta” at de har fanget opp dette. Ingen har kjent noen i de norske ISAF-styrkene godt nok (hvor ryktet mest sannsynlig også har gått), ingen har kjent noen som jobber i NGO’s i Afghanistan, ingen har god nok kontakt med norske politikere på høyt nok nivå til at de har fått vite noe. Ingen utenom det oppleste og vedtatte norske pressekorpset. Og de har holdt tett.
Og kanskje mest bekymringsverdig: Ingen har funnet nyheten på de to sidene der den har stått publisert i nesten en uke.
For en som har hatt stor tiltro til vanlige folks publiseringsevne og glede, er det et mysterium at ingen på ei hel uke ikke har klart å fått med seg dette. Dette til tross for at det ligger to artikler ute på internettet som omhandler og rapporterer om Refsdal-saken. En uke i en verden hvor Twitter pøser ut tusenvis av meldinger i sekundet, og vår definisjon rundt begrepet publiseringsfrekvens og tid er snudd på hodet.
Nå må det selvsagt tas forbehold om at norsk UD og Refsdals-støttespillere også har klart å overtale bloggere til å være med på blackouten. Men at ALLE skulle være med på noe slikt har jeg vanskelig for å tro.
Det er kanskje slik at twitter er best som en stor ekko-ropert for alle andre. At blogger kun er gode på mote, sminke og hårbleiking. Og at facebook er et sted hvor vi legger ut bilder fra sist gang vi drakk oss fulle.
Vi skal selvsagt være svært svært glade for at Refsdal er tilbake i sikkerhet idag. SVÆRT glade. Og i så måte må den norske Blackouten sies å være ekstremt velykket.
På vegne av norske bloggere, twittrer og alle andre som mener at det ikke er den tradisjonelle pressen som lengre bestemmer dagsorden, er det lov å iallefall være litt betenkt.
Les også:
- Medieverden tiet om kidnappingen (nrk.no)
- Takker mediene for taushet (journalisten.no)
- Pressen la lokk på saken (dagbladet.no)
- Derfor tiet mediene om kidnappingen (vg.no)
Oppdatering 1: Et par (1, 2) Twittermelding om hendelsen ser også ut til å ha lurt seg ut den 6. november. Uten at noen norske Twittrere ser ut til å ha fått det med seg av den grunn?!
Oppdatering: Les hva Per Arne Kalbakk i NRK sier om hvordan dette ble håndtert i NRK.
På denne dagen tidligere år på NRKbeta…
- HD på månen - 2007
- BBC Internet blog - 2007
- Se gjennom veggene - 2007
- Harddisk-kupp! - 2007
- 10 millioner klipp vist i NRKs nett-tv i oktober - 2007




