nrk.no

Quality never goes out of style?

Kategori: Musikk og lyd


Blackbird C studio by George Massenburg

«Bæsj kan da ikke være så ille når så mange fluer liker det!». Filmregissør Helmut Voitl har talt. Jeg sitter i en paneldebatt på AES-konferansen i Amsterdam. AES står for Audio Engineering Society og er den største samlingen profesjonelle lydfolk på denne planeten. De har sin årlige konferanse i Amsterdam denne gangen. Jeg har holdt en presentasjon tidligere på dagen og sitter nå sammen med noen av bransjens skarpeste hoder for å diskutere kvalitet.

Jeg kan ikke være annet enn ydmyk. Til venstre for meg sitter allerede nevnte Helmut Voitl, nestemann er den legendariske studioteknikeren og produsenten George Massenburg. Så kommer den grammy-nominerte produsenten Morten Lindberg. Til slutt sitter NRKbetas utskremte og lurer litt på hvordan han skal hevde seg i diskusjon med disse herrene. Salen er fylt av noen hundre tungt kompetente lydfolk.

Diskusjonen går rundt temaet lydkvalitet. Er alt på vei nedover i denne verden av hard komprimering, MP3 og bærbare spillere av varierende ytelse?

Vi får noen minutter hver til å presentere våre tanker før debattleder Christian Hugonnet setter igang diskusjonen. Jeg skal prøve å gjengi noe av det som kom ut av dette som viste seg å bli en spennende diskusjon om alt fra tekniske format til mer filosofiske betraktninger.

Jeg brukte innledningen min på å hevde at publikum er villige til å ofre kvalitet for tilgjengelighet. Dette fører til at nye, tungt krypterte og begrensede formater som Super Audio CD er dødsdømte. Folk er ikke villige til å gi opp fleksibiliteten og friheten for det som de fleste opplever som marginalt bedre lydkvalitet. Jeg fikk også poengtert at den tekniske utviklingen fører med seg nye formater som er både bedre og dårligere enn de vi hadde før. Tydeliggjort av utviklingen vi har innen video. YouTube og mobilvideo som er langt dårligere enn gamle og dårlige VHS. I andre enden har vi forskjellige HD-formater som gir langt bedre kvalitet enn det de fleste kringkastere fremdeles leverer.

Vi har for tiden en uoversiktlig mengde tekniske format. Spesielt hva angår flerkanalslyd. Morten Lindberg kunne fortelle at hans firma L2 prøver å føle seg frem ved å tilby filer i mange forskjellige formater og så måle popularitet for å senere droppe de mindre populære formatene. La publikum bestemme med andre ord.

Desverre er det slik at det å gå fra en dårlig til en god kvalitet ofte oppleves som en mindre dramatisk endring enn å gå fra en god til en dårlig. Dette gjør det vanskeligere å få folk til å godta nye og bedre formater. De må være veldig mye bedre og helst tilby andre fordeler også.

Publikum vet ikke sitt eget beste

Morten Lindberg fortalte en histore om en ganske konservativ og ikke navngitt musikkjournalist som kom innom for å høre på en ny produksjon. Lindberg fortalte journalisten at opptaket var gjort med flere kanaler og tatt fra et punkt midt i orkesteret. Hvorpå journalisten reiser seg og vil gå. Dette trenger han ikke å høre på. Hva er galt med stereoopptak? Morten får overtalt ham til å sette seg ned og han blir sittende i to timer. Mektig imponert. Konklusjonen fra panelet er at det er bransjens plikt å gjøre det mulig for folk å oppleve slikt. Kanskje litt arrogant, men publikum vet ikke sitt eget beste. De vet ikke hva de går glipp av.

Men, i diskusjonen rundt flere kanaler og høyere oppløsning var det også enighet om at kvalitet er mer enn dette. Det er en helhetlig opplevelse. Noen ganger kan den riktige låten på det riktige tidspunktet gi frysninger på ryggen og en opplevelse av ekstrem kvalitet. Selv om det teknisk sett var en 128 kbit MP3-fil som ble spilt fra en iPod på noen dårlige hodetelefoner og med støy i bakgrunnen.

Musikerne er for dårlige

George Massenburg er legendarisk for sin perfeksjonisme og tekniske forståelse. Han har bygget studio som andre bare kan drømme om og er i stand til å produsere med en overlegen teknisk kvalitet. Han kunne melde at problemet ofte er musikerne. De er ikke flinke nok til å bli foreviget med en så høy pressisjon som dagens teknologi muliggjør. Flerkanalsopptak midt i orkesteret avslører fort at den ene musikeren der inne ikke er god nok. Noe som man ikke avslører når man sitter ute i salen eller gjør tradisjonelle stereo-opptak. Morten Lindberg kunne også skrive under på dette.

Ellers kom velkjente tema som problemer med rettighetshavere opp. Medlemmene av panelet vil at bransjen åpner seg og fjerner kryptering. Rettighetshaverne vil noe annet.

Og bildet som illustrerer denne artikkelen? Det er fra Blackbird Studio C. Designet av George Massenburg og et symbol på det ypperste av lydkvalitet. Det er fare for at det studioet er verd en artikkel for seg.

9 kommentarer

  1. August Lilleaas

    Godt poeng, dette med at musikerne ikke er gode nok. Det tristestestete av alt, er trommeslagere som ikke bryr seg om hvordan trommene deres låter. Det er ikke mye her i verden som kan overgå skikkelig god trommelyd. På den andre siden har man Vinnie Colaiuta, som forteller at han bytter cymbaler og skarptrommer etter hvordan de andre musikerne spiller og stiller in lyden på sine instrumenter og forsterkere. Hjertevarmende!

    Angående debattens tema: at folk hører på komprimert musikk er i grunnen greit for meg, det får være deres problem. At man begynner å justere mikser sånn at de skal høres så bra som mulig ut selv når de blil komprimert som mp3, derimot, er ikke like kult, men dette blir praktisert i populærmusikk-produksjoner (type topp 20-listemusikk osv).

    Svar på denne kommentaren

  2. Morten Skogly (NRK)

    George Massenburg høres ut som en mann som trenger buksevann og noen t-skjeer med perspektiv 🙂

    Er enig med deg Eirik, at format og kvalitet ikke er spesielt viktig for sluttbrukerne, og jeg tror noe av grunnen til det er at folk er drit lei formatendringer.

    Rekk opp handa de som har piratkopier av plater de har kjøpt lovlig både på LP og CD, eller av filmer de har kjøpt på DVD men som fryser på grunn av skraper?

    Det finnes nok av purister til å holde liv i Hi-fi klubben, men majoriteten, inklusive meg, gir totalt beng i den tekniske kvaliteten.

    Svar på denne kommentaren

  3. Eirik Solheim (NRK)

    Massenburg er en usedvanlig oppegående og pragmatisk mann som ikke trenger buksevann. Mulig jeg har referert debatten dårlig.

    Jeg brukte flamme-effekten i KeyNote for å brenne opp Super Audio CD foran den fullsatte salen. Kvalitetsmannen Massenburg syntes dette var så bra at han ville ha en kopi av presentasjonen min…

    Forøvrig har han også en del meget kloke utsagn om platebransjen: «2007 was a horrible year for the record business, but a fantastic year for the music business…»

    Svar på denne kommentaren

  4. turn.self.off

    tror nok arrogansen sitter løst på alle kanter. men at kunden ikke vet sitt eget beste? kommer an på hva en regner som «beste».

    hadde vi alle vært enige der så hadde verden vært kjedelig.

    men jeg tror nok flertallet setter enkelhet og pris foran kvalitet. om da ikke en prøver å bruke det som en påfugls hale…

    Svar på denne kommentaren

  5. Good post. I’d echo the sentiment here that there’s no «one size fits all» in this area and we should accept and embrace the diversity. It is an amazing experience to hear truly great audio, but so is driving a high performance sports car. Good luck to those who can do it all the time but the rest of us have a different reality.

    The improvements issue reminds me of washing powder ads. It’s been getting better for decades so the powder my mum used in the ’70s must have been almost useless.

    I think most people just don’t notice unless it’s a very big difference and even then it’s price, convenience and quantity. Didn’t a coat hanger recently get the same score as Monster audio cables on a blind test?

    Finally I think our cognitive model has a lot to do with it. Stereo is easy for us to grasp, it’s very natural. Multi-channel requires more work to comprehend. As an off-beat but related example, a friend of mine said he’d bought a new washing machine than could spin up to 1400 rpm to get the clothes dried faster. I did the geekdad thing and pointed out that it meant his pants went round 23 times every second. That threw him. Dry clothes no problem to imagine. Pants at 23 times a second, try it, «one one-thousand», hard eh? 🙂

    Maybe multi-channel high end recording and play back have the same cognitive effect.

    Svar på denne kommentaren

  6. Eirik Solheim (NRK)

    Ja. Det ligger litt ironi i den.
    – «Bare vi kan bli kvitt disse hersens musikerne slik at vi kan begynne å gjøre skikkelige opptak!»
    – «Eh. Hvorfor ble det så stille?»
    🙂

    Svar på denne kommentaren

  7. Lydopptak midt i orkesteret er jo ganske søkt. Dersom du virkelig satt der under en konsert, ville du neppe fått noe brukbart inntrykk av musikken. En del eldre musikk er faktisk skrevet for å bli hørt ute i salen, i en viss avstand fra sangere og musikere. I praksis vil tilhørerne alltid måtte befinne seg der ute.

    Med fare for å virke banal:

    Musikkopplevelse er ikke avhengig av musikernes tekniske dyktighet. ‘Dyktige’ musikere lager ofte kjedelig musikk (nesten alltid i rock; ofte selv når det gjelder klassisk, om du spør meg). Og bedre lydkvalitet gjør ikke nødvendigvis lytteopplevelsen dårligere, mer enn dårlig papir ødelegger opplevelsen av en god roman.

    Var det ikke et av medlemmene i Rolling Stones, som på et eller annet tidspunkt uttalte at opptaksteknikken var blitt så bra, at det ødela det uttrykket han ønsket?

    Svar på denne kommentaren

  8. Lydopptak, både når det gjelder musikk og annen lyd til bruk i dramatiske framstillinger (som jo musikk til de grader er), har egentlig mer med kunstmaling (velg skole på alle hyller) enn dokmentarfotografi å gjøre. Man klarer heller ikke å fange inn alle aspekter ved lytteopplevelsen i en konsertsituasjon, og produksjonsprosessen er alltid en fortolkning og dramatisering.

    «HiFi» som konsept er en retning, men ikke et realiserbart mål. Men både musikere og produsenter har forlatt den retningen for lenge siden, da man fant ut alle mulighetene til å dramatisere alle elementer i lydbildet. Valg av mic, plassering, bruk av rom, EQ, FX, mix, comp-ing – for ikke å snakke om re-amping, simulering osv osv osv.

    Publikum flest har jo bare hørt musikk gjennom media eller PA…

    Filmlyd er jo det helt ekstreme. Her har man hele tiden vært like langt fra den «akustiske sannhet» siden cellofan og potetmel ble konstatert som bedre enn virkeligheten.

    Og alt dette er helt OK! Bare man kaller en mic for en mic og et øre for et øre…

    🙂

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar til Morten Skogly Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.